Gamle flammer, bilder og hemmeligheter

 

IMG_0528

Dere vet det ryddeprosjektet mitt? Etter at jeg leste den boka i julen, så klarer jeg ikke slutte å kvitte meg med ting. Nå har jeg allerede brutt med mange av prinsippene i boka, men hun er jo en streng japansk dame, og jeg er den rake motsetningen, så det tenker jeg at må være greit.

Det går i sneglefart, det skal jeg innrømme. I boka står det at man skal ta alt i en sjau, men jeg har ikke to uker fri til å bare drive med rydding, jeg må jo jobbe og feste og blogge og leke med ungen min og kose med katten og alt det der i tillegg. Derfor blir det sneglefart på ryddeprosjektet. Jeg er likevel imponert (kanskje mest overrasket) over at jeg holder det i gang. I dag har jeg gått løs på bøker, det har sett helt jævlig ut her, og det er fortsatt litt kaos, for jeg hentet alle bøkene jeg eier og har, og la alle på stuegulvet.

Jeg skal vise dere bilder av før og etter, men akkurat nå jeg finner ikke kameraet (det blir sjukt mye rot av å rydde, spør du meg), så det får bli i morgen. Å gå gjennom bøker, betyr også å gå gjennom notatbøker og dagbøker. Det viser seg at jeg har skrevet MANGE flere dagbøker enn jeg hadde trodd, og de inneholder altså bruddstykker av livet fra da jeg var seks år, og frem til Tidemann ble født. Jeg har funnet gamle kjærlighetsbrev (stort sett de jeg har skrevet selv, men aldri turte å sende, kanskje jeg skal sende dem nå?), gamle lapper som ble sendt mellom venner i klassen, gamle oppskrifter fra gamle tanter som for lengst er døde, og mange, mange, mange lister over ting jeg har ønsket meg opp gjennom årene.

Denne dagen har rett og slett vært et slags møte meg meg selv, i forskjellige aldre. Jeg elsker bøker, jeg har aldri kastet eller gitt bort noen av dem før, og hver bok minner meg om en sommer på brygga, spennende lesning under dyna en vinter eller om de menneskene jeg var sammen med på den tiden hver spesifikke bok ble lest. I tillegg har jeg alt pensummateriale fra universitetet, alle notatbøker og blokker, alle almanakker. Jeg har bladd og sortert og husket på gamle hemmeligheter, gamle følelser og mest av alt har jeg funnet ut dette; jeg er veldig lik meg selv.

Vi forandrer oss ikke mye, gjør vi vel? Vi lærer et par ting, vi blir kanskje klokere, litt mer laidback, litt mer rustet for det livet har å by på, men vi forandrer oss vel egentlig ikke så mye? Jeg kan i alle fall kjenne igjen min egen stemme, min egen krasshet og mitt eget fjoll, i alt det jeg har skrevet tidligere. Er det litt kjipt? Burde man ikke helst se at livet forandret oss til det bedre? Eller er det bra, stabilt på en måte, at man i kimen, i det innerste liksom, er nesten den samme hele livet?

Jeg ser på Tidemann noen ganger og tenker på hvordan han blir når han vokser opp. Det er akkurat som jeg kan se noen glimt av hans voksne fjes i det myke barneansiktet innimellom. Jeg håper så veldig vi beholder et nært forhold, at jeg kan fortelle ham alle de rare historiene fra da han var liten, uten at han hater meg, og at jeg får lov til å vite hva som skjer i livet hans. «Hvorfor stirrer du så innmari?» sier han da, og jeg spør om vi alltid kommer til å være like gode venner. «Jeg skal kose med deg til jeg blir 34 år, og du skal være min aller beste venn helt til jeg dør. Men jeg må få ha andre venner også da, Mamma, kanskje tre eller noe.» Det skal han få lov til. Jeg skal minne ham på det med kosingen, har på følelsen av at det ikke er noe han kommer til å stå inne for i ungdomsårene. Heldigvis er han bare fem.

Noen av dere som har skrevet dagbok eller? Noen som driver med rydding? Eller noen som kan fortelle meg om man faktisk kan beholde det gode forholdet til barna sine når de blir store? Fortell gjerne.

Takk for kjemperespons på gårsdagens innlegg forresten, dere er skjønne, deilige folk!!

God søndag 🙂

Hvordan kvitter an seg best med bøker? Si fra hvis du har tips!
Hvordan kvitter man seg best med bøker? Si fra hvis du har tips!
Her er bildebevis fra den tiden jeg insisterte på å klippe ungen min selv.
Her er bildebevis fra den tiden jeg insisterte på å klippe ungen min selv.

 

10 Comments

Vær grei mot kassadamen!!!

Fikk endelig dosen min. Måtte til Vinderen da, men det er verdt det.
Fikk endelig dosen min. Måtte til Vinderen da, men det er verdt det.

Noen scener angrer man på at man ikke filmet, selv om det ville vært forkastelig; Seksåringen skriker ved fiskedisken, broren hans henger seg på. «Vi vil ha HUMMER!!! HUMMER, HUMMER, HUMMER!!! Ikke den!!! Jeg vil ha den STØRSTE, pappa!!!!! JEG VIL HA DEN STØRSTE HUMMEREN, SA JEG!!!!!!!».

Jeg har nettopp vært i matbutikken på Vinderen for å kjøpe den chevren jeg ikke fikk spist i går. Tidemann skal sove hos Foffa i natt, og Foffa bor på Vinderen. For dere som ikke er lommekjent i hovedstaden, så er Vinderen et av Oslos dyreste strøk. Det er ikke spesielt hyggelig der, ikke spesielt sentralt eller fint, det er bare sjukt dyrt. Ikke bare er boligene dyre, fisken er dyr, tulipanene er dyre, kaffen er dyr. Folk på Vinderen liker at det koster litt mer, det er nok litt av grunnen til at de bor der, de viser seg liksom frem for hverandre. Akkurat som rike (og litt usikre) folk overalt, egentlig. Jeg synes også at folk på Vinderen ofte er ganske arrogante og så tror de som regel at bilene deres trenger en halv meter ekstra parkeringsplass på hver side (mulig de bare er dårlige til å parkere, men det irriterer meg alltid når jeg er der).

Jeg har vokst opp på Ullern (også et vestkantsted), så jeg føler meg ganske hjemme rundt snobberi. Det betyr ikke at jeg liker det nødvendigvis, men jeg føler meg trygg. Det blir som når du har vokst opp i fjæra; du vet hvordan fisk skal sløyes og hvordan man vasser uten å tryne. Snobberi er ofte forbundet med penger, men jeg mener egentlig at begrepet også kan brukes om alle andre elitistiske grupperinger. Det er de samme mekaniskmene som rår, enten du er snobbete på pengefronten (Hei Vindern!), om du er sjukt opptatt av ølbrygging, skjegg og førsteutgivelser (Hei Grünerløkka!), eller om du bare spiser økologisk mat fra «Gutta på Haugen» og går i second hand-klær (Hei St.Hanshaugen!).

Det finnes snobberi på alle fronter; de som bare hører musikk på vinyl, helst av artister som ingen kjenner, de som gror sin egen mat og griner på nesen av de som spiser pølser, du har de som kun drikker kaffe, brygget koppevis selv, av bønner som har gått gjennom et eller annet dyrs fordøyelsessystem og fnyser av alle som drikker noe annet, eller de som mener det er ugreit når småbarn ikke går utelukkende i hjemmestrikka plagg. Det siste der, det gjelder for Torshov, der jeg bor nå. Her betyr hjemmestrikk det samme som Louis Vuitton betyr på vestkanten.

De to ungene som sto og skrek etter hummer ved fiskedisken på Vinderen, hadde en pappa som tydelig synes det var litt kult at de ropte på akkurat det. Unger som roper og hoier i matbutikker er jo alltid irriterende, jeg har opplevd fenomenet mange ganger selv, med min egen unge. Det eneste som er mer irriterende enn barn som skriker, – er foreldre som ikke en gang forsøker å gjøre noe med det. Han sto bare der, pekte nedlatende til hun i fiskedisken, som løp rundt mens hun prøvde å forstå akkurat hvilke skalldyr ungene hans skreik etter.

Da jeg kom til kassen sto en godt voksen, rund og vanligvis blid dame der. Jeg kjenner henne igjen fordi Foffa alltid pleier å skravle (mye mer enn køen setter pris på) med henne, når vi er der. En sånn kassedame av det gamle slaget, en som kan alt om butikken, som vet hvor alt er og som kan finne frem det som ikke står i hylla, fordi hun har full kontroll. Da det var min tur, så ble hun avløst av en kollega, og sukket til ham; «Jeg har helt mistet gløden jeg, i dag har det virkelig vært ille». Hun så nesten litt lei seg ut.

Det var nok ikke ment for mine ører, men jeg klarer jo ikke la være å blande meg, og spurte henne hva som hadde vært ille. Hun ble litt brydd, og mumlet noe om klaging. «Denne dagen har ikke inneholdt én positiv ting» sa hun til slutt, litt forsiktig, før hun gikk. Hvis de ungene ved fiskedisken (og faren deres) er representative for hennes kunder, så skjønner jeg at en lørdag med åtte timer av det, er i meste laget. Jeg hadde klikka etter omtrent 45 sekunder, hvis jeg var i hennes støttestrømper.

Jeg betalte til avløseren hennes (175kr for ost, bare til meg selv), og så slang jeg på et flax-lodd. Jeg ba han i kassen gi det til henne, jeg måtte forklare det to ganger, men han fniste til slutt og lovet meg at hun skulle få det. EN positiv ting fortjener vi alle i løpet av en arbeidsdag.

Det er det samme for meg hvor folk velger å bo, hvordan de velger å bruke pengene sine, eller hva de kler barna sine i. Men en regel synes jeg skal gjelde for oss alle; Vær grei mot kassadamen. Så kan du kjøre den svære bilen din (eller sykle på hipstersykkelen), hjem til kåken din (enten den er en enebolig med glaserte takstein eller en lys, men retro, kollektiv-leilighet i sentrum) og kose deg med det du liker best. Samma for meg, så lenge du er grei mot kassadamen.

Nå skal jeg spise chevre og  til jeg sprekker mens jeg strikker økologiske klær og drikker hjemmebrygga IPA!! Neida, jeg skal bare spise. Det blir digg.

Håper hun vinner en million!!!!!

🙂

 

 

1 Comment

Fredag, – minutt for minutt (nesten)

 

Lang dag ender best med tulleselfies og sofakos
Det er gøy med jobb og hverdag og fest, men best med kos (og tulleselfies).

01.45: Går inn døra hjemme, med masse kebab og enda mere prosecco innabords. Registrerer at klokka er mye, og at den lille runden med øl etter jobb, ble veeeeeldig lang. Gir Knut vann i et glass. Han er rar når han stikker hele fjeset sitt ned i det. Lurer på om jeg skal blogge, kommer på løftet om at jeg aldri skal gjøre det med promille. Har likevel lyst, men går i seng.

07.30: Våkner av klokka. Går i dusjen. Håper litt at jeg for EN gangs skyld bare kan gå ut av dusjen og oppdage at mitt kleine tryne ser bedre ut enn det føles. Vet jeg tar feil, så dropper å sjekke i speilet om et mirakel har skjedd. Tar to paracet og kler på meg.

07.45: Er i overraskende god form. Tar til og med ut av oppvaskmaskinen, blir imponert. Tar med meg alle myntene jeg har funnet under ryddingen i det siste og putter dem i en liten pose. Har råd til kjøpe-frokost!

08.15: Sitter på Kaffebrenneriet og lurer på om jeg lukter alkohol, så jeg tar på meg leppestift. Den er veldig rosa, men tenker likevel at den lurer omgivelsene til å tro at jeg er opplagt. Tenker på at huset er skikkelig skittent, og egentlig ser mer rotete ut enn det pleier, til tross for all ryddinga. Sukk.

08.30: Sitter på trikken og tenker på Tidemann. Håper at det blir gøy for ham på skikurs i dag. Har han ekstra skift i barnehagen? Kjenner at jeg gleder meg veldig til å hente ham. Har mest lyst til å gjøre det med en gang. Leser nyheter på mobilen og registrerer at det blir storm på vestlandet i dag, og at det er håndball-semifinale i kveld. Vet jeg kommer til å få tyn på jobb for at jeg ikke skal se den. Det er visst ikke lov.

08.45: Kommer på jobb og rekker akkurat å bli med i studio til «Geirs grovis» i Morgenklubben. Nesten alle var ute sammen i går, så vi fniser mer enn vitsen fortjener. Er glad i kollegaene mine, og imponert over at alle er på jobb. Det lukter kanskje litt fest av noen oss, men vi er i alle fall på plass.

11.30: Dagen fyker avgårde med møter og pølse-lunsj og skravling. Jeg er fysen på ost og skal kjøpe chevre på vei hjem. Ser for meg at jeg skal rydde det koselig, leke med Tidemann og så se film når han har lagt seg. Imponert over egen form og initiativslyst.

13.10: Får tyn for at jeg ikke skal se håndball-semifinalen, og beskjed om at det er veldig viktig å følge med på sånt. Står på mitt om retten til å se på noe annet (mens jeg tenker at jeg kanskje skal se den kampen likevel, uten å si det til noen).

14.45: Blir akutt trøtt og kvalm mens jeg svarer på mail. Ser meg i speilet og likner på  noe Knut har drept og tatt med inn gjennom katteluka. Hva skjedde?! Jeg var nettopp i fin form! Drikker vann og tenker på hvor digg det skal bli å bare sovne under Barne-TV.

15.30: Tidemann har hatt en sykt bra dag og forteller meg inngående om teknikkene «fiskebein» og «tripp-trapp». Vi leier på vei hjem og jeg merker den lille hånden mer enn de tusen bagene og veskene jeg bærer på. Han lurer på hvordan mus føder, og jeg svarer så godt jeg kan. Han vil ha «sushi-laks med svart saus» til middag (sashimi med soya), og jeg synes det er en god idé. De har ikke chevre. Fuck my life.

17.30: Laksen er spist, jeg har ryddet litt, vi ser på Fantorangen og jeg skriver dette. Vi deler teppe, ungen, katten og jeg. Det aller viktigste jeg har i livet mitt er i denne sofaen, og jeg føler meg skikkelig heldig. Gleder meg til se noe på TV helt alene, når Tidemann har sovnet. Gleder meg til å sove. Digg med helg.

🙂

 

 

Når dagen starter med kanelbolle og ender med demo og cava.

 

IMG_0473

Tidemann har kjørt inn kose-onsdag som et generelt konsept her i huset, og det betyr som regel frokost på kafé. Han velger bolle, bestiller cortado til meg, og finner plasser til oss. Jeg betaler, og smiler til de som smiler til meg, fordi de synes barnet mitt er litt søtt og sannsynligvis litt rart. I dag hadde vi en hjemmevri på det hele, for jeg hadde både boller og kaffe på kjøkkenet. Så det ble noen spørsmål om sex (ref gårsdagens innlegg), en del kommentarer til «Peppa Gris» som sto på i bakgrunnen, og planlegging av gøyale ting vi skal finne på i helgen. En alt i alt god start på dagen, med andre ord.

Etter jobb, etter en skikkelig fin dag på min ganske så gøyale jobb, så ringte Nanna. Hun sto utenfor på Jernbanetorget med innkjøpte fakler og lurte på om jeg ikke skulle være med på demonstrasjon. Det ville jeg selvsagt. Jeg kan skravle og skrive mye om flyktningekrisen, men jeg kan også kritiseres for å gjøre for lite. Det er vel alltid problemet, er det ikke? For hva skal man gjøre? Utenom å stemme på riktige partier, ytre sine meninger om menneskeverd og rettferdighet og ta til motmæle når de hatske kommentarene blir for drøye? Jeg vet ikke. Jeg kan dra til Hellas og redde folk på en strand, eller jeg kan gi penger til veldedige organisasjoner, jeg kan lære barnet mitt om andre kulturer og fortelle ham om verden, jeg kan invitere flyktninger på middag, men hvor mye vil det hjelpe?

Jeg føler meg litt maktesløs, rett og slett. Jeg ser på nyhetene om tvangsutsendelser i hopetall, av folk som ikke engang har fått asylsøknaden sin vurdert, og debatter som styres av frykt fremfor kunnskap. Det skremmer meg å se hvordan politikerne har reagert på «opinionens» ramaskrik. Jeg skriver det i anførselstegn, fordi opinionen er mye mer og mange fler enn de som roper høyt i kommentarfeltene.

Derfor var det fint å gå i fakkeltog i dag, selvom fakkeltog som konsept ikke er det jeg er mest kjent med. Det var hyggelig å se hvor mange som bryr seg, hvor mange som er opprørte over den udemokratiske behandlingen av folk på flukt, og høre applausen fra mange hender med votter på. Det er mange som er bekymrede for flyktningekrisen, enten fordi de er redde for flyktninger, – eller fordi de er redde for folk som viser hat mot flykninger. Noen tror løsningen er å stenge grensene, late som vi ikke ser hvilken krise Europa står i, avvise barn og syke og kvinner og menn som kjemper for livene sine. Det kan gjøre meg skikkelig redd. Men som det ble sagt i en appell i dag, så har faktisk folk flest, over det ganske land, stilt opp, hjulpet, støttet og lagt til rette for at folk på flukt skal kunne komme hit og føle seg trygge. Det er grunn til å være stolte av folk flest, rett og slett.

Nanna tok meg ikke bare med i fakkeltog, hun hadde store ting å feire! Selv om hun er midt i en eksamen og egentlig bare bør jobbe, så dro jeg henne med hjem for å ta en liten tår. Det er det søstre gjør; drar hverandre med både i demonstrasjoner og fakkeltog når det trengs. Det ene glasset med taxfree-cava for at Nanna har solgt leiligheten sin langt over takst, førte til samtaler av det viktige slaget.

Noen ganger kommer man bare rett inn i kjernen, rett inn i de temaene som er aller viktigst og aller nærest. Vi har jo alle noen såre punkter, noen ømme tær. De merkes kanskje ikke i det daglige, men plutselig er de der, og hvis man akkurat da er sammen med en nær venn, eller en søster, så kan den samtalen gjøre deg sjukt mye klokere. Sånn ble det i dag, med billig cava i glasset og kalde føtter etter fakkeltog, så satt vi her i sofaen og snakket om de såreste punktene. En god prat kan egentlig sammenliknes med en skikkelig bra massasje (hilsen hun som nettopp var på spa i Tallinn); man tar tak i knuter og løsner opp. Når man er ferdig føles kroppen lettere, man har fått orden på ting og skjønner rett og slett litt mer.

Takk deilige Tidemann, for at du insisterer på kose-onsdag, takk alle i fakkeltoget, for at dere ga meg tro på folk igjen, og tusen takk fineste Nannamin, for at du er akkurat så rar, søt og smart som du er.

🙂

4 Comments

Hvor mye skal barn vite om sex?

 

IMG_9630

Hva skal de få svar på når de spør? Alt? Jeg har kjørt den samme regelen her i huset, som jeg ble oppdratt med selv; «Konkrete spørsmål fortjener konkrete svar.» Det går gått veldig bra (synes jeg selv), jeg har vært ærlig, men ikke utbrodert mer enn nødvendig.

Vi er forlengst gjennom det mest grunnleggende, «frøet og egget», hvordan de blandes, hvem som gjør hva. Vi har snakket om graviditet og fødsel, vi har snakket om amming, hvordan tvillinger blir tvillinger og hvordan de noen ganger er like, – og noen ganger ikke. Vi har snakket om at man ikke bare gjør «de greiene med tissen» (som han kaller det) for  å få barn, men at det også er noe voksne gjør bare for hyggens skyld (kremt). Jeg har måttet rette opp i en misforsåelse han lenge trodde på, nemlig at dette var noe som foregikk uten at man merket det, – i søvne. Vi har snakket om at menn kan forelske seg i andre menn, og kvinner i andre kvinner, og han stilte skarpe spørsmål om forplantingsmulighetene i de tilfellene også, – jeg svarte så godt jeg kunne.

Hvor mye mer skal jeg svare på nå? Hvor går grensen? Er det i det hele tatt en grense? Jeg lurer på dette fordi vi har nettopp hatt en lengre samtale her, og jeg sitter igjen med en følelse av at jeg muligens har delt for mye. Er det mulig? Eller er det bare min egen skam (det lille jeg har) som snakker? Jeg skulle gjerne ha fortalt dere om den samtalen vi nettopp har vært gjennom her, men noe skal han slippe å få utlevert i denne bloggen (ja, jeg tenker faktisk ganske mye på de grensene).

Noen mener barn «finner ut av  ting selv», og at vi foreldre ikke skal snakke så mye om sex og sånt. Ekspertene mener vi skal anerkjenne og støtte barn i deres seksualitet, og ikke overlevere skam fra generasjon til generasjon. Men hvor mye info skal de få? Og hvordan håndterer man det rent sosialt, hvis barnet begynner å fortelle om det til andre? En ting er jo at jeg ikke synes det er så flaut, men jeg kjenner MANGE som fortsatt mener sånt ikke skal diskuteres på bussen (eller andre steder).

Mamma har selv fortalt at hun innimellom måtte stoppe meg, da jeg i femårsalderen satte i gang og fortalte om kjærlighetens gleder til vilt fremmede mennesker på restaurant. «Mamma og Pappa har nemlig laget meg de, skjønner dere» sa jeg og var kjapt igang med å beskrive akkurat hvordan det hadde foregått. Dette skjedde for eksempel når vi var ute til middag, hvor jeg ofte gikk meg en liten tur for å kikke, og endte med å sette meg ned ved fremmede bord, forsyne meg av maten deres og underholde med historier om mine foreldres forplantningsmønster.

Magefølelsen min sier at jeg skal fortsette å svare Tidemann på det han lurer på, uansett om det handler om lego, dyr, kropp, frisøryrket, biler, vennskap eller sex. Hva tenker dere? Kan det blir for mye? Og hvor setter man eventuelt grensen?

🙂 Thea.

 

 

2 Comments

«Du er gammel, men ikke SÅ gammel. Du har ingen streker.»

 

Fra fem stjerner i Tallinn til femåring på Torshov
Fra fem stjerner i Tallinn til femåring på Torshov

Det aller, aller deiligste med å ha barn, er å se dem igjen når man har vært borte noen dager. Jeg ble strålende mottatt i barnehagen i ettermiddag, med bursdagssang og tegning og mange store klemmer, hjertet mitt holdt på å sprekke. Spesielt fordi jeg på flyet hjem noen timer før, plutselig fikk det for meg at jeg kanskje kom til å styrte. Jeg ble ikke redd på ordentlig, jeg satt snarere helt stille og kjente litt på hvordan det hadde vært om jeg bare stupte rett ned i bakken med den flymaskinen, og aldri rakk å hente i barnehagen.

Jeg tror det er ganske vanlig å slippe til sånne scenarioer inni hodet sitt av og til? Det skjer meg spesielt hvis jeg lengter etter ungen min. Jeg sa ingenting til Katja, hun har nemlig vært ganske redd for å fly før, og jeg ville ikke «smitte» henne. Hun er ikke så nervøs nå lenger altså, men hun sjekker faktisk alltid sikkerhetsbrosjyren i setelommen, bare for å se om de animerte personene på tegningene faktisk slipper ut av flyet på de skliene. Noen flyselskaper har nemlig ikke tegninger av mennesker på de siste bildene, og det kan gjøre Katja skeptisk.

Uansett, Norwegian leverte perfekt, vi kom oss vel hjem, og Tidemann spurte meg hvor gammel jeg egentlig er nå. «33 år er jeg. Synes du jeg er gammel?» Han studerte meg inngående, kikket på fjeset mitt og hendene mine og halsen min, før han svarte: «Du er gammel, men ikke SÅ gammel. Du har ingen streker.» Jeg hadde lyst til å peke på både smile- og bekymringsrynkene, men tok meg i det. Herregud, jeg skal da ikke prente inn sånt i det lille hodet hans, det kommer verden til å lære ham fort nok.

Vi avsluttet kvelden med å leke «frisør», en ny gesjeft han har begynt med. Heldigvis er vi over «klippefasen» (les om den her), nå har han mer enn nok med å gre meg og sette på klyper og spenner. Han ble veldig fornøyd med resultatet i dag; en slags lang rottehale bak, og resten av håret samlet under haka med klype. «Nå ble du ikke bare fin og tøff, Mamma, nå ble du faktisk LEKKER!» sa han triumferende. Det har jeg aldri blitt kalt før, tror jeg.

Det er digg på femstjernes spa i Tallinn, med det er jaggumeg aller best å bli gredd av en femåring hjemme.

God mandag, fine folk 🙂

Fornøyd stylist og lekker modell
Fornøyd stylist og lekker modell

Scener fra en bursdag

 

Scene #1: «Å bli vekket av en fremmed mann med sjampanje»

Overdådig bursdagmorgen. Spesielt når man har svingt seg på estiske dansegulv hele natten.
Overdådig bursdagmorgen. Spesielt når man har svingt seg på estiske dansegulv hele natten.

Katja hadde ordnet og bestilt i smug, og kanskje ikke helt forutsett av vi skulle danse hele natten i forveien og tømme Tallinn for gintonics (beklager til dere som kanskje er fysne på en sånn i kveld, vi drakk dessverre opp alle i går). Mannen i uniform danderte dette bordet, og da var det bare å komme seg opp av senga og pleie tømmermennene med nye glass mimosas. Jeg lærte Katja kunsten å reparere, det gjorde henne lykkelig.

Scene #2: «Frokost med fylleangst»

"Skam i heisen" kan dette bildet hete. Det hjalp med forkost altså. Og solbriller.
«Skam i heisen» kan dette bildet hete. Det hjalp med forkost altså. Og solbriller.

Det er jo nydelig å være på et sånt luksushotell, men man føler også et visst ansvar for å oppføre seg. Katja minnet meg om at alle rike og berømte spiser frokost med solbriller, så jeg valgte det som løsning. Ingen så rart på meg (velger jeg å tro), og vi spiste min favorittfrokost; Eggs Benedict.

Scene #3: «Tur i snøen»

Vi fant ingen nøtter.
Vi fant ingen nøtter, men er fornøyde lell.

Når man er litt frynsete i nervene er det to ting som hjelper; å bade eller å gå en tur i snøvær. Vi gjorde begge i dag. Tallinn ser akkurat ut som omgivelsene i «Tre nøtter til askepott», så vi har nynnet veldig mye på den kjenningsmelodien (fikk du den  på hjernen nå?).

Scene #4: «Skrubb det vekk»

IMG_0005

Altså, det er utrolig hvor mye det hjelper med noen runder i et basseng, en tur i snøen og litt stell fra fremmede folk som vet at man har bursdag og gratulerer deg hele tiden. Her illustrert med et typisk badekåpebilde av søstre på spa.

Scene #5: «Kritisk lavt blodsukker»

Når Katja blir fysen på smeltet ost, så bestiller hun av og til litt i overkant.
Når Katja blir fysen på smeltet ost, så bestiller hun av og til litt i overkant.

Vi glemte en viktig ting i dag, for etter frokosten så var vi så opptatte av alt som skulle skrubbes og bades og stelles og lakkes, at vi ikke spiste noe. Det er en generalfeil, spesielt i vår familie. Da vi, syv timer etter frokost, oppdaget at det fantes hundre varianter av retter med smeltet ost og dipper tilgjengelig via take-away, så Katja sitt snitt til å bestille alt på menyen. Han som leverte oss maten trodde det var en bestilling til seks personer. Vi latet som han hadde rett.

Takk for alle gratulasjoner, dere er verdens kuleste!! Bursdag blir bare gøyalere for hvert år som går!!! Nå er jeg 33, takker for året som var og gleder meg skikkelig til det som kommer. Aller først gleder jeg meg til å hente Tidemann i morgen, det holder med sjampis og egenpleie nå, på høy tid med jobb, barnehagehenting og hverdag igjen. Får være måte på.

🙂

 

Hvorfor er det så vanskelig å ikke gjøre en dritt?

 

Mimosas og fnising til frokost.
Mimosas og fnising til frokost.

Intensjonen med denne helgen er å gjøre veldig lite. Vi trenger å hvile, vi er generelt ganske dårlige til det i hverdagen. Vi trenger å reise bort, for å ikke gjøre noen ting. Når man planlegger å bare slappe av, så virker det skikkelig digg. Men når man så først har sovet en hel natt, 12 timer i strekk og hvilt og hvilt, så blir man urolig. I alle fall blir vi det. Slapp og urolig på en gang.

Heldigvis har de mimosas til frokosten her, og heldigvis er vi glade i både det, og mat. Så det har vi gjort. Så har vi vært på spa. På grunn av vår indre kombinasjon av uro og latskap, så var vi ikke sykt gira på spa, egentlig. Vi hadde nok blitt roligere til sinns av å gå på tur eller musem eller noe. Men det er jo spa vi er her for, og vi ble enige om at dette sikkert er en del av den prosessen, for å roe ned helt, for å komme tilbake til Oslo med ladete batterier, så må man bare ligge stille og føle på uroen litt, mens fremmede estlendere knar ut alle de spenningene kroppen vår holder på. Så vi gikk på spa.

Vi er her og gjør ingenting
Vi er her og gjør ingenting

Noen tror kanskje man blir pene av sånne behandlinger, og det er det sikkert noen som blir altså, men vi er ikke helt sånn. Vi blir røde i kinnene og får fett hår og slappe øyne. Men det var skikkelig digg. Vi lå i halvsøvne og drømte rare ut-av-kroppen-drømmer, og er myke både i muskler og hud. Aller viktigst; den indre uroen av å gjøre ingenting, er borte!

Det er bryllup på hotellet, og estlendere er visst glade i fest. Det er høy flaskeføring, minkpelser og bling rundt oss på alle kanter. Jeg har skikkelig lyst til at vi skal snike oss med på den bryllupsfesten, ser for meg at vi kunne holdt en liten tale og sunget noe for brudeparet liksom. De i resepsjonen så skeptiske ut da jeg lurte på om det var noen mulighet for å bare dekke på til oss også, så vi har ingen allierte der. Vi får se.

Kan ellers informere at MTV i Estland viser veldig mye «Pimp My Ride», at hotellet har en egen pute-meny vi kan velge fra, og at unge folk her synes Putin er kul.

God lørdag til dere alle sammen, uansett hvor dere er! 🙂

Pute av stein eller hestehår, - bare å velge!
Pute av kirsebærstein eller hestehår, – bare å velge!

En fredag over snittet (whoopwhoop!!!)

 

"Hei, sveis! Vi vil gjerne ha de største burgerne dere har, og vi vil helst spise dem i morgenkåpe på rommet vårt. Takk!"
«Hei, sveis! Vi vil gjerne ha de største burgerne dere har, og vi vil helst spise dem i morgenkåpe på rommet vårt. Takk!»

Du vet når du er litt fyllesyk på en fredag og sitter på jobb og drømmer deg bort? Når det du aller helst i hele verden ønsker deg er en stor burger, gjerne servert på et hotellrom der du kunne pleid fyllenervene, sovet og sløvet? Jeg har det skikkelig ofte sånn, dagdrømmer om ting som er langt unna, men i dag er det VIRKELIGHET!!!

Jeg har like greit tatt meg et par feriedager, pakket med meg halvparten av søstrene (det vil si en av dem; Katja) og tatt et billig fly til Tallinn. Her ligger vi, i hver vår seng, har nettopp fortært store burgere levert av en mann i uniform på rommet, og jaggu har ikke massasjedamen også vært innom og knadd oss møre og slappe. Hva anledningen er? JEG HAR (snart) BURSDAG!!

Det vil si, den er på søndag. Da blir jeg 33 år. Vi er gode på fest og fjas i min familie, så feiringen av denne veldig lite runde fødselsdagen startet allerede i går, vi spiste og drakk og fjollet, oss søstre imellom.

Nanna hadde konspirert med kelneren og han ordna dette, mens han mumlet halvparten av bursdagssangen på sveitsertysk.
Nanna hadde konspirert med kelneren og han ordna dette, mens han mumlet halvparten av bursdagssangen på sveitsertysk. Jeg likte det, som dere ser.

Nanna har eksamen, så hun sendte oss avgårde til øst-Europa, så hun kan lese og likevel ha ro i sjelen (hun er den beste på bursdager og ville bare ha festet hele helgen med oss hvis vi var i Oslo). Så her er vi.

Hva gjør man i Tallinn? Vi har bare plan om å spise, gå på spa og sove mye. Og så skal vi spise lunsj i en gate som heter «Pikk». Jepp. Taxisjåføren fortalte oss at det betyr «lang» på estisk. Det ble mye fnising fra ham (og litt fra oss) da jeg fortalte om forholdet mellom våre språk på akkurat det ordet. «Better than short» sa han og fniste hele veien til hotellet.

Si fra hvis dere har noen tips til hva vi skal gjøre, bortsett fra å besøke «Pikk», planen er åpen og vi har tenkt til å kose oss glugg.

God fredag, godtfolk!!

🙂

Kunne ikke vært mer fornøyd. Tallinn ass.
Kunne ikke vært mer fornøyd. Tallinn ass.
2 Comments

Jeg vil gå alene hjem!

Er det kødd?!?!?! Hva skal jeg gjøre da??? Bli hjemme?
Er det kødd?!?!?! Hva skal jeg gjøre da??? Bli hjemme?

Etterforskningslederen ved avsnittet for seksualforbytelser i Oslo heter Frode Solheim Hansen, og har med beste intensjon (det er jeg sikker på), gått ut med noen anbefalinger til kvinner, for å unngå å bli voldtatt eller antastet seksuelt. Vi bør blant annet «passe på oss selv», «ikke dra på nachspiel uten venninner», – spesielt ikke med fremmede menn, «unngå å ta taxi alene» og gå «to og to på toalettet».

Kjære Frode, du mener dette godt. Din jobb er å beskytte folk, du vil helst se færre voldtektssaker og har som ansvar at vi, folk i Oslo, skal føle oss trygge. Men denne lista, den virker ikke. Det den gjør (selv om du ikke mener det) er å lempe noe av ansvaret for overgrep, over på ofrene. Jeg kan ikke bo i en by, i et land, hvor jeg advares mot å gå hjem alene. Ikke ta taxi heller?? Skal jeg mure meg inne da??? Og hvis jeg trosser disse budene, hvis jeg våger meg på å traske hjemover, med vin innabords og kjole på, er det da litt min feil hvis noe skjer med meg?

Sier du dette til mannfolk i sin beste alder som blir ranet på Oslo S? «Du skulle nok ikke gått alene hjemover?». Det er da RANERNE som er problemet her, ikke den gladtipsy mannen på 40?

Jeg vet du ikke mener det sånn, Frode, du mener det godt. Men det sender et signal til folk, de få av mennene i denne byen, som knapt kan kalles «menn» egentlig, og som i sine forkrøklede hoder, blander vold og sex. De leser den lista di, og tror i verste fall, neste gang de ser en kvinne gå hjemover alene, at det er «mer greit» å forgripe seg på henne. Skjønner du hva jeg mener? Ikke minst så sender det meg og mine medsøstre et signal om at vi bør være redde. Redde for menn, redde for taxisjåfører, redde for å gå på do. Vi kan ikke styres av redsel, det nekter jeg å være med på. Og er det rettferdig i forhold til hovedstadens mannfolk? Blir ikke dere, mine fine guttevenner, dere deilige, smarte, stolte, skjønne menn der ute forbanna av at det advares mot dere?

Jeg har bodd i mange land, besøkt mange byer, og alltid hevdet min rett til å gå alene hjem. Med kort kjole til og med, og med kontanter i veska. Jeg har til og med dratt på nachspiel med fremmede menn. Folk er stort sett fantastiske, det er min erfaring. Jeg har tatt mer taxi enn jeg liker å innrømme, og de kjører meg trygt hjem i all slags vær, og passer på at jeg kommer meg inn døra. Oslo Taxis sjåfører blir faktisk stående utenfor porten til jeg har låst meg inn, bare så jeg skal føle meg ekstra trygg. De er glimrende folk, stort sett.

Frode, jeg skjønner at du mener det godt, og at de tilfellene du ser er jævlige. Men du burde kanskje tenkt deg litt bedre om før du la frem de rådene dine. Jeg synes rådene til SU-leder Nicholas Wilkinson er mye lurere;

image

Jeg vil også komme med en oppfordring til alle dere menn der ute, alle dere kule, trygge, fine mannfolk;

  • Ikke slutt å invitere oss på nachspiel
  • Ta gjerne følge med oss hjem, hvis dere ser at vi går alene og vi likevel skal samme vei
  • Ser dere en fyr som ikke oppfører seg bra, si fra eller grip inn, uansett hvor kleint det er.

Jeg skal ut ikveld, jeg skal skravle og spise og drikke og danse med søstrene mine. Jeg kommer til å gå på do alene. Så skal jeg muligens gå hjem, mest sannsynlig ta taxi. Og jeg forbeholder meg retten til å kose meg, snakke med fremmede, – og føle meg helt, helt trygg.

🙂 Thea.