4 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære Dr. Kaarby»

imageedit_5_7646294873

Du har ikke bare vært min lege hele mitt liv, men du er min mors lege, og passet på henne da hun hadde meg i magen. Du har gitt oss trøst og latt oss gråte, stelt med oss når vi er syke, snufsete, redde eller bare veldig slitne. Du er en veldig god fastlege. Du er en trygg, lun type, med tørre, varme legehender, du kan være streng når det trengs, de tar oss på alvor og du gir oss medisiner når vi må ha det. Du er veldig travel, men finner likevel tid og plass, hvis man faktisk er syk, og ikke bare snufsete.

Jeg kunne ha takket deg for den gangen jeg hadde streptokokker og masse feber og gråt så mye på kontoret ditt at jeg nesten kastet opp, eller den kleine gangen da jeg var ungdom og usikker og alle venninnene mine hadde fått mensen bortsett fra meg, begge de gangene var du spesielt grei og varsom og tok meg og kroppen min på alvor, tok tester og passet på at alt var bra. Jeg kommer på drøssevis med ganger du har foreslått at jeg kanskje skal jobbe litt mindre og hvile litt mer, hvor du vil sykemelde meg, men hvor jeg er sta og vrang og du til slutt tar på den bryske stemmen og forteller meg at jeg er av større nytte for arbeidsgiver hvis jeg blir frisk fra halsbettennelsen og feberfri før jeg går på jobb igjen. Jeg er takknemlig for alle de gangene, men du vil kanskje bare si «Jeg gjorde bare jobben min, Thea», og det har du jo rett i. Jeg skal derfor takke deg for den gangen du gikk litt ut av rollen din som lege, hvor du var mest en person, for den dagen tenker jeg ofte på.

Det er fem år og åtte mpneder siden, jeg hadde dagen før tatt tre graviditetstester og alle var så positive som det er mulig å få dem. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å få barn, ikke så tidlig, jeg ville bare drikke drinker og røyke sigg og jobbe i P3 og være kul. Min største frykt var å bli en mamma med bleiebag og vogn med ti venninner i samme utstyr som ammet på samme kafe på Grünerløkka. Så da de testene lå der på badet og det første sjokket hadde lagt seg, da jeg hadde snakket med familien min, og han jeg hadde laget denne babyen med, så dro jeg til deg. Man må nemlig sjekke at man er gravid på ordentlig, og da må man gå til legen.

Jeg husker at jeg var veldig labil, jeg ville jo ha det barnet, men jeg ville ikke bli mor på en måte. Jeg ville ikke bli en sånn kjedelig, trøtt og grå mamma som hadde poser under øynene og en døll hverdag, jeg ville ikke at kjæresten min skulle bli en døll pappa og jeg ville absolutt ikke gå med ull innerst og snakke om bæsj og hvor sliten jeg var.

Du tok i mot meg den dagen, det var mye å gjøre på kontoret ditt, mange var syke, du var rask og effektiv. Jeg fortalte hvofor jeg var der, og tårene lå rett bak øynene. Du så på meg alvorlig og gratulerte meg med snille øyne. Jeg tok noen prøver, du forklarte meg om gangen i det hele, at jeg måtte begynne å spise folat og ikke røyke og ikke drikke. Du merket nok at jeg ikke var hoppende glad, for hver kjedelige ting jeg måtte begynne med, eller gøyale ting jeg måtte slutte med, så ble jeg litt mer stille. Så kom du med en brosjyre, den het «Endelig foreldre» eller noe sånt. En sånn staten lager og gir til alle som venter barn. Bildet utenpå var av et par, begge grå i huden, kjipe på håret, med slitne opptilte smil og begge hadde på seg grå og blå lammeullsgensere. Da sprakk det helt for meg.

Jeg hylte ut i tårer og snørr, jeg gråt og gråt, og du ble litt forskrekket, tror jeg. «Jeg vi-hi-hi-il ik-k-k-e bli sånn som deeeeeeeeeeeem» hikstet jeg frem, mens jeg pekte på det dølle paret på den brosjyren. «Jeg vil ik-ik-ikke bli sånn, Kaarby!!!». Jeg var rett og slett helt knust av tanken på å bli en stereotypisk mamma (de var helt vanlige folk de på den brosjyren altså, men de ble i øyeblikket et bilde på min største skrekk).

Da begynte du å le Kaarby. Du prøvde nok litt å holde deg, det var jo sånn at du kanskje egentlig skulle ha holdt deg alvorlig, men det greide du ikke. Du sprakk først litt opp i et smil og prøvde å skjerpe deg, men så bare lo du i vei. Jeg ble forbauset, for jeg skjønte jo ikke hva det var du fniste av, og da du skulle til å forklare deg, så lo du bare enda mer. Så da begynte jeg å le, jeg har aldri sett deg sånn, og så satt vi der å lo, jeg med tårer og snørr og sikkel, og du med de snille øynene bak brillene.

Du sa; «Thea, du kommer aldri, aldri i hele verden, til å bli sånn som de på den brosjyren. Det skal ikke du bekymre deg for. Du er 27 år, det er en perfekt alder å få barn i, nå skal du bare la dette synke inn, og så kommer det til å gå veldig bra. Det er jeg sikker på. Du blir akkurat sånn som du vil være, kjenner jeg deg rett.»

Du hadde rett, Kaarby. Jeg brukte ganske lang tid på å finne ut av det, men du hadde helt rett. Jeg ble ikke sånn som de på den brosjyren. Du var den første som fortalte meg at det å bli mor, ikke trenger å være akkurat sånn som det ser ut. Man kan fortsette å være seg selv, det er ikke (som jeg en stund trodde) en hemmelig sekt der alle blir enige om rutiner, interesser og å ha ull innerst.

Tusen takk for at du lo den gangen, for at du satte meg på plass og for at du hadde rett. Jeg savner å ha deg som fastlege (han nye er grei han også altså, men det er ikke helt det samme), jeg spør alltid Mamma hvordan det går med deg når hun har vært hos deg, og hun sier at du er helt lik. Det er bra. Håper du får en veldig fin jul med familien din, at du fortsetter å ta folk på alvor, men også å le av dem når de er skikkelig urimelige. God jul, Kaarby!

🙂 Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

2 Comments

Om å tro på engler, supermat og Gud

Tidemann tror på Julenissen som prinsipp, men han mener også at det er Foffa som har kledd seg ut. Helt fra starten er det vanskelig det der, tro er ikke enkelt for noen av oss.
Tidemann tror på Julenissen som prinsipp, men han mener også at det er Foffa som har kledd seg ut. Helt fra starten er det vanskelig det der, tro er ikke enkelt for noen av oss.

Prinsesse Märtha Lousie driver engleskole, og nå går en av hennens tidligere elever ut og kaller det bullshit. Hun tror rett og slett ikke på det noe mer. Det er vanskelig å tro på ting som ikke finnes, og det er kanskje enda vanskeligere å ikke tro på noe som helst. De fleste av oss tror likevel på noe, selv om de ikke kaller det religion. Jeg har prøvd å tro på noe mange ganger, helt siden jeg konfirmerte meg, hørte på «Det er makt i de foldede hender» med Sigvart Dagsland (sjukt fin låt, gjorde meg litt kristen en periode) og funderte på de store spørsmålene i livet på jenterommet, under plakatene av Backstreet Boys.

Det finnes, så vidt vi vet, ingen enkel forklaring på hvem vi er, hvorfor vi er her og hva som er meningen med at vi mennesker lever. Siden vi ikke er keene på å forholde oss til at vi ikke vet, så finner vi på teorier om hvorfor, krydrer med noen engler, et helvete, kanskje en himmel, eller lovnader om jomfruer, evig lykke og fest. Folk flest i verden, forholder seg til en religion, mens vi andre, det vil si folk flest i Norge, søker oss så langt unna religion som overhodet mulig, og stiller oss sjelden spørsmålene som er vanskelige å svare på. Vi bruker heller tiden på å dyrke vårt eget utseende, pusse opp huset (kanskje ordne ny platting i år?) og reise på ferie. Ta deg en kald øl i solen ved Middelhavet, og du stresser ikke lenger så mye på meningen med livet, du tvitrer kanskje til og med artig til vennene dine at du har funnet den, der du sitter med en cerveza.

Det funker ganske fint å leve uten en Gud i Norge, så lenge man er frisk, har jobb og kan instagramme fine bilder av en over snittet tilværelse. Da holder det å tro på seg selv, tro på interiørtrendene for neste år og at en fit kropp gir et godt liv. Det er når folk blir lei seg, syke, deprimerte, når livet går dem i mot og verden viser seg å ikke være så hyggelig, at vi søker etter å tro på noe enda større. Nordmenn bruker for eksempel om lag 150 millioner kroner hvert år på spåtjenester og halve Norge tror på Snåsamannen.

Folk tror kanskje ikke på Gud, men de tror på det de vil tro. Det er for eksempel tilsynelatende veldig populært fortiden å tro at muslimer stort sett driver med voldtekt, har kommet til landet vårt for å ødelegge og at Norge som nasjon synger på siste vers, på grunn av flykningestrømmen. Noen tror i samme slengen på norrøne guder, i alle fall nok til å tatovere dem på brystet og rasle med sablene på internett.

Vi tror altså stort sett ikke på Gud i Norge, bortsett fra på julaften, da tror vi kanskje litt på Jesusbarnet, for det er så stemningsfullt i kirken, og vi synes det gir oss det perfekte utgangspunktet for å spise ribbe etterpå. Noen ler av de som tror på en annen Gud, en som ikke lar dem spise svinekjøtt, «De går jo glipp av den deilige ribba, stakkars!».

De som sier de ikke tror på noen ting, tror ganske ofte at de andre er dumme, og dermed at de selv er litt bedre enn folk flest. De tror gjerne på selvutvikling, på å løpe intervaller og drikke juice av kål og superpulver. De står der med proteinpannekakene sine og ler av de som tror på evig liv, mens de forsøker å hviske ut alle tegnene på aldring i eget fjes.

Nå i julestria er det hyggelig å tro at verden blir bedre, at vi kan hjelpe de som trenger det, eller at det er en mening med alt som skjer. Det siste der er ikke så hyggelig å tro på for de som faktisk har det skikkelig kjipt, men på en annen side så tror de kanskje på et bedre liv her i Europa eller på en Guds rettferdighet ved enden av livet.

Hurra for hun dama som har droppa ut av Engleskolen, hun har i alle fall turt å tro på noe som er rart, og så funnet ut at det ikke funka likevel. Nå tror hun at den historien kan hjelpe andre med å finne ut at det ikke er noe vits i å tro på engler.

Selv er jeg stort sett forvirra, vet rett og slett ikke helt hva jeg skal tro. Så jeg tar meg en øl, riktignok ikke ved Middelhavet, men det får så være, og håper at livets store spørsmål besvares en eller annen gang, og at det inntil videre er nok å bare være her, være snill, gjøre sitt beste og ha det så hyggelig som mulig.

God mandag 🙂

 

 

3 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære Christin Aamodt»

imageedit_5_7646294873

Kjære Christin Aamodt

Denne julekalenderen handler jo om å si takk til folk jeg ikke egentlig kjenner lenger, men som har betydd mye på ett eller annet tidspunkt. Nå har jeg jo deg på facebook, men jeg har ikke sett deg i levende live på mer enn ti år (?), og du fortjener veldig en takk.

Da jeg vandret inn på Blitz, livredd for hva som skulle møte meg, på vei til min aller første dag på radiokurs på radiOrakel, så møtte jeg deg. Jeg var 20 år, hadde blomst i håret og sjal (!) husker jeg, jeg lignet ikke på noen andre på Blitz. Du var tøff og mild i fjeset på samme tid, redaktør på den tiden, og kunne veldig mye om ting jeg aldri hadde hørt om. Jeg har alltid vært ganske høylytt og tydelig, men jeg ble ikke helt det i møte med radiOrakel, i alle fall ikke i starten. Jeg hadde aldri vært i nærheten av Blitz engang, det eneste jeg visste om blitzere var at de hadde kastet stein på huset til Ole Andenæs fra barneskolen en gang, siden mammaen hans var politimester.

Uansett, jeg var usikker og skeptisk, og da du spurte meg om feminisme, så lo jeg en selvsikker (uvitende) latter og fnøs. «Det forholder jeg meg ikke noe særlig til» sa jeg. Du lot det bare klokt passere den første gangen, husker jeg.

Kurset på radiOrakel varte to helger på rad, og i løpet av den uka skulle vi levere en reportasje. Akkurat den uka så flyttet Pappa fra Mamma, og hele livet, sånn som jeg kjente det, ble forandret. Jeg husker at jeg snakket med deg, kjempelei meg for at livet generelt og for den manglende reportasjen spesielt, og at du sa det var helt ok at jeg ikke fikk levert noe innslag og at du hadde tenkt å gi meg et humorprogram. «Det kan jeg ikke. Jeg kan ikke lage radio, jeg vet ingenting om radio og jeg er overhodet ikke klar for det, jeg har jo ikke en gang laget den reportasjen!! Og Pappa har flyttet fra Mamma!!!». Jeg var helt sjokkert. Du så på meg med tydelige, strenge og snille øyne og sa;

«Du har alt det som trengs for å lage et humorprogram, stol på at jeg vet hva jeg skal se etter. Jeg vet at du er god nok, dessuten er det lurt av deg å ha noe å drive med som er ditt, hvis ting er kjipt med familien.» Så sånn ble det. Hadde det ikke vært for det første møtet der Christin, hadde det ikke vært for at du trygt og bestemt, dyttet meg fremover, så hadde jeg aldri gjort det. Og da hadde jeg aldri forelsket meg i radio, lært alt jeg kunne, blitt redaktør i radiOrakel selv i en alder av 23 og så gått videre til NRK og nå Radio Norge. Du husker det sikkert ikke en gang, men den ene hendelsen førte til mange andre som til slutt har blitt livet mitt på en måte.

Takk Christin, for at du pushet meg på beste damevis, lærte meg noen viktige leksjoner og var mild og bestemt når jeg var feig og redd. Jeg har gjort det samme med andre damer senere, ganske ofte trengs det et mildt, bestemt fjes og en trygg dytt fremover for at folk skal tørre å satse på seg selv og det de har lyst til. Takk for tilliten, takk for at du så meg og takk for at du satte i gang radiolivet mitt! Håper du, den fine søstera di og alle de andre rundt deg får en skikkelig deilig jul 🙂

Stor førjulsklem fra Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

4 Comments

«Noen ganger må man bare øve seg litt»

 

En sjukt fornøyd fyr på fem med slips.
En sjukt fornøyd fyr på fem med slips.

Jeg overdrev. Jeg trodde jeg skulle fikse julebord, dobbel barnebursdag, juletrefest, baking, rydding og vasking av hus, og gavebonanza på en og samme helg. Det var en overdrivelse. Det gikk jo, Tidemann sover mett på kake med bursdagssliten kropp, fornøyd i sengen sin. Jeg føler at jeg har gått barbeint til Mount Everest og tilbake uten niste, akkurat sånn her tror jeg faktisk det føles (det er ikke en overdrivelse).

Da jeg i dag, svett i panna etter mange timers fiksing og vasking og baking skulle montere den jævla legokaken, så holdt det på å rakne for meg. Tidemann sto spent ved siden av og fulgte med, med klokketro på sin mor som verdens beste baker. Jeg kjente irritasjonen bygge seg opp, smulene blandet seg i glasuren og det ble bare klin. «Grrrrrr!!! Jeg har bare lyst til å kaste den kaka ut av vinduet, den er SCHTØGG!!!!» ropte jeg. Tidemann så på meg med store øyne, og sa helt rolig «Mamma, den er kjempefin,  og den blir god og jeg synes ikke du skal kaste den ut. Noen ganger må man bare øve seg litt.»

Han ass. Jeg tok meg sammen, det gikk på et vis. Han er både liten og stor samtidig, både masete og roen selv, en ertekopp og en veldig forståelsesfull fyr. Tenk at det er fem år siden han kom ut av kroppen og inn i livet mitt. Jeg vet dette er sånt mamma-kliss, men det må bare ut likevel. Jeg bekymrer meg ofte for om jeg er god nok som mor, for eksempel når jeg klikker over en sjokk-gul legokake med smuler i glasuren, eller er fyllesyk på «Hopp i Havet». Så ser jeg på barnet mitt og tenker at jeg ikke er perfekt, kanskje ikke dritbra heller, kanskje bare helt OK i mammajobben, men at jeg har vært, og er, utrolig heldig. Vi to Tidemann, vi har det skikkelig fint sammen. Vi fikser det, uansett hva det er som måtte komme. Noen ganger må du trøste meg, noen ganger må jeg trøste deg, noen ganger trenger du en klem og andre ganger jeg. Vi får det til.

Gratulerer med dagen, deilige unge, takk for at du er her i mitt liv, at du elsker meg som ingen andre gjør. Takk for at jeg får være sammen med deg, le med deg, klemme deg og krangle med deg. Takk for at du setter meg på plass, viser meg hva jeg er god på og hva jeg er rævva på. Legokake faller i siste kategori, takk for at du likevel synes jeg er bra nok. Du er det aller, aller beste jeg vet om, den største gaven jeg har fått og det fineste jeg har laget i hele mitt liv.

Jeg er dritsliten, rørt og veldig glad det er et år til neste bursdag. Skal gå for null julebord og en helt vanlig sjokoladekake da. Først skal jeg sove. i morgen er det mandag.

Jeg elsker deg Tidemann.

 

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære skravledame på barselavdelingen»

imageedit_5_7646294873

Denne kalenderen er egentlig for å takke, men har allerede blitt brukt til å si unnskyld, og i dag så vil jeg sende en hilsen. Noen mennesker møter man bare helt kort, men de blir med deg i tankene likevel. I dag vil jeg gjerne sende en hilsen til skravledama på barselavdelingen.

Kjære skravledame på barselavdelingen

For nøyaktig fem år siden i dag, så la du og jeg i hver vår seng på Rikshospitalet, med hver vår helt nye baby. Jeg hadde født etter deg, og ble trillet ned på rommet ditt. Det var bare et forheng mellom oss, vi lå der på hver side av den gardinen, med hver vår lille rosa unge og hadde opplevd det største i verden. Man blir veldig nære på et sånt rom, altså rent fysisk. Det er rart å ligge på rom med et fremmed person, spesielt i en sånn situasjon, hvor alt er koko og man har fått et helt menneske ut av sin egen kropp, bare timer før.

Du snakket veldig mye. Du snakket med babyen din, du fikk en jente, og du snakket i vei, akkurat som om hun skjønte hva du sa. Jeg var full av adrenalin, Tidemann også, vi lå sammen i min seng og stirret hverandre inn i øyenene husker jeg. Hans store nyfødte øyne kikket på mine, og jeg stirret tilbake og tenke «Så sånn er du, du som har bodd inni meg, det er sånn du ser ut.» Det hele var rart og fint og alien-aktig. Folk kom inn og ut av rommet, sjekket og målte og testet og gratulerte oss hver gang. Tror de har en regel på det på Riksen, alle som jobber der gratulerer deg med barnet hver gang de hilser på deg. Det blir sjukt mange gratulasjoner på en dag.

Jeg ble ganske irritert på deg, skravledame, for du holdt liksom aldri fred. Jeg ville jo sove, jeg var sliten og trengte hvile, men du bare snakket og snakket. Etter en dag hadde jeg, kun ved å høre på deg og babyen din fått en god del av livshistorien fortalt. Du hadde brukt prøverør, du var alene, dette var ditt andre barn. Babyen kom fra samme dose med sæd som det første barnet ditt, som nå var fem år. Hun ringte deg innimellom, og du snakket med henne på telefon, med den samme stemmen du brukte til den nyfødte. Du var ganske lei deg, men jeg fikk ikke helt tak i hvorfor. Jeg husker at jeg klaget litt til Tidemanns pappa på spansk, jeg synes godt du kunne holde en del av den informasjonen for deg selv.

Dagene gikk og vi vagget rundt inne på avdelingen, Tideman hadde gulsott så vi ble litt lenger enn vanlig. Alle spiser havregrøt på barselavdeligen, det er visst bra for melken. Alle vagger og alle spiser grøt. Vi snakket ikke så mye sammen før den dagen jeg skulle dra. Den dagen venter man jo veldig på, den magiske dagen hvor man faktisk får lov til å ta med seg barnet sitt hjem, helt selv, og skal ut i verden å være foreldre. Det virker helt klin kokos at de lar deg dra fra sykehuset «Hva?? Skal vi klare det på egenhånd???!!! Hva om vi gjør noe feil??». Jeg husker at jeg hadde skrekkblandet fryd og sommerfugler i magen.

Vi hadde pakket og skulle gå, da du fortalte at dere ikke kunne reise hjem. Ansiktet ditt var veldig trist, tårene lå og vippet på vei ut av øynene. «De har funnet en hjertefeil hos henne» sa du. Du var redd og sliten og veldig alene. Den andre datteren din var hos en slektning, du savnet henne og du var skikkelig lei deg. Jeg var veldig keen på å bare komme meg hjem, jeg var lei av å ligge på rom med deg, jeg følte at du hadde delt alt for mye og holdt meg våken. Jeg tror ikke jeg var så hyggelig, i alle fall ikke så hyggelig som du hadde trengt akkurat da. «Det er mulig hun må opereres og de vet ikke hvor alvorlig det er, så vi må ta masse tester og så får vi se. Vel hjem og lykke til med lille Tidemann!» sa du tappert. Jeg ønsket veldig lykke til tilbake, klappet babyen din på kinnet og dro hjem med min friske unge.

Kjære skravledame, jeg har tenkt på deg mange ganger etterpå. Jeg håper du og barna dine har det fint, jeg håper dere er friske og glade, at du snakker like mye med dem nå som du gjorde da. Jeg skulle kanskje vært litt rausere og mer åpen de dagene vi delte rom, jeg håper alle rundt deg er det nå, i motsetning til hva jeg var da, og at du ikke føler deg alene. Ønsker deg en skikkelig deilig advent og en koselig jul! Og gratulerer med dagen til datteren din, barna våre blir fem år i dag!! 🙂

Klem fra hun litt sure dama bak forhenget for fem år siden.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke/hilse/beklage til folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

3 Comments

Skam, fylleangst og barnebursdag

 

IMG_3166

Vet dere hva toppen av fylleangst er? Det kalles barnebursdag på et lekeland med hundrevis av andre unger og deres foreldre, dagen etter julebordet med jobben. Det er den aktiviteten man aller, aller helst IKKE burde velge seg dagen derpå. Den skammen jeg kjente på i dag da jeg skjelvende prøvde å få oversikt over unger, iskrem, pølser, følelsen av at hele verden kunne lukte akevitt-svetten som piplet ut av huden min, jeg følte meg som verdens verste mor.

For det å være fyllesyk har jo ingenting med det å være mor å gjøre, det er det som er så vanskelig. Jeg kan ikke huske å ha sett mine foreldre fyllesyke en eneste gang i min oppvekst, ikke fulle heller for den saks skyld. Man skal jo ikke drive med sånt når man har barn! Man skal ikke drikke hundre gin tonics da, danse på seg massevis av hull i strømpebuksen, helt til halve foten stikker ut, helle nedpå med akevitt og ikke helt huske hvordan man kom seg hjem. Man skal ikke som mor, sitte skjelvende på huk i sitt barns 5-årsdag og bli nervøs av alle spørsmålene barna kommer med, fordi nervesystemet ligger utenpå kroppen. Eller bli kvalm av bursdagsmaten, fordi den minner deg om nattmaten du fikk i deg på vei hjem, og du kom på det først nå. Det er jo ikke sånn man skal være, når man er mamma.

Mammaer skal være trygge og stødige, varme, tillitsvekkende og helst kontrollerte vesener. De skal ha full oversikt over alle barna i bursdagen, huske navnene deres, samt hvem som har hvilke foreldre og hva søsknene heter og om de har allergier mot melk eller gluten eller bare vil ha sennep, ikke ketsjup. Vi skal lukte som nybakte boller og ansiktskrem og være rene og fine og ordentlige. Jeg var ingen av de tingene i dag, jeg var svett, klam, kvalm, luktet sprit av alle porer, hadde konstant plysj på tennene og skvatt og fikk angst av alt. Overdrevent nervøs for alle barna, men uten evne til å holde oversikt.

Takk og lov, så har Tidemann en pappa, og han er en veldig bra mann. Pappaen til Tidemann hadde med seg kjæresten sin og en kompis, og sammen reddet de dagen i dag. De passet på meg også faktisk, kom med vann når de så at det ble for mye, klappet meg på skulderen og sa «Det går bra, bare stå her og drikk litt vann». Det gikk altså på et vis, det ble bursdag, men det var ikke takket være meg. Tidemanns strålende smil, lille tversoversløyfe og store begeistring gjorde det hele verdt innsatsen, jeg spurte ham om han syns jeg luktet vondt og han svarte: «Du lukter som en deilig blomst og honning, mammaen min». Fy fader for en grei fyr ass, de er kanskje litt irriterende noen ganger de barna, men de er først og fremst helt utrolig fine.

Det beste i verden er opphevelse av smerte, og når tømmermenn og angst slipper taket, når ungene er svette i håret og fornøyde etter festen, når man får handle hva man vil av deiligheter i matbutikken og endelig blir klar for å spise igjen, har en peis å fyre i og en katt med varm pels man kan klappe på, da blir livet deilig. Den ordentlige bursdagen er i morgen, og da får jeg sjansen igjen. Det skal stelles og pyntes og jeg skal være den trygge mammaen med hvetebakst og varme hender.

Det blir en stundt til jeg drikker akevitt igjen. Og jeg skal aldri, aldri, aldri mer legge julebord og barnebursdag til samme helg.

God lørdag, fine folk!

10 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære Olav Grotli»

 

 

 

imageedit_5_7646294873

Kjære Olav Grotli

Jeg vet ikke om du husker meg en gang, men jeg var en av elevene dine på Øraker skole, du var klasseforstander, en ganske streng fyr, litt morsom, litt rar og litt kjedelig. Du var også veldig rettferdig, husker jeg. Det er mange ting jeg har glemt fra tiden på Øraker, men jeg husker at vi bygde «natursti» bak Ørakerhallen, og at du lo høyt når jeg sa den ene posten burde hete «Smokers corner». Såvidt jeg vet ble det hjørnet hetende akkurat det? Du fortalt meg også at jeg var flink til å skrive, noen ganger var du faktisk imponert (du så ikke sånn ut, men du sa du var det og jeg kunne se et smil inne i skjegget).

Du sto oss liksom bi i den perioden, og vi var en broket gjeng i vår klasse. Husker du de andre? Angelo? Ida? Albana? Ole Jørgen? Så vidt jeg vet så har det godt bra med flesteparten. Jeg skal ikke egentlig takke for alle de årene generelt, jeg skal takke deg for en ting spesielt: Du sa noe i en konferansetime som jeg aldri har glemt, du tok meg så jævlig på kornet (du liker ikke banning, men nå er jeg voksen og har både mitt eget barn og min egen blogg, så akkurat det bestemmer faktisk jeg, og jeg liker å banne litt innimellom). Du sa;

«Thea, du er en sånn elev som enten er S eller G, altså enten kjempeflink eller helt ok, midt på treet. Du er altså enten  ganske suveren, -eller midt på treet, sjeldent stabilt midt imellom. Og det er helt greit, Thea, noen er bare sånn.»

Grotli; det der husker jeg veldig godt fordi det er HELT SANT. Også i livet, generelt i livet, så er jeg enten kjempeflink, glimter til, eller sånn helt på det jevne. Jeg er aldri over snittet flink over lengre perioder (hverken med trening, lesing, rydding eller andre flinkis-ting), men det blir heller aldri helt krise. Det er helt fint det altså. Tenk at du naila meg og hele min person på den konferansetimen da jeg var 13, det er ganske sykt!

Jeg tenker på deg når jeg har det rotete på fjerde dagen i huset mitt, og når jeg shiner det helt perfekt. Når jeg leverer ungen min i barnehagen med fantastisk sunn matpakke og de andre dagene når han bare får noe tørt brød med prim og en kjip gulrot, fordi jeg har glemt å handle. Jeg har tenkt på deg alle de gangene oppgjennom, når jeg har vært glimrende innimellom, men stort sett bare ligget på det jevne, og jeg har husket at du sa «Det er bare sånn du er, det er helt greit.» S eller G.

Takk Olav «Grauten» Grotli, for at du satte ord på det så tidlig, det har vært trygt å huske på. Håper du har det fint der du er, at du fortsatt har skjegg, humrer når du blir glad og at du og dine får en kjempefin jul.

🙂 Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

 

6 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære tynne dame på Stockfleth’s»

 

imageedit_5_7646294873

 

Denne julekalenderen handler egentlig om å takke folk som har gjort noe fint for meg, men allerede nå, bare fire dager ut i desember, når jeg tenker på alle de som har vært snille med meg gjennom livet, så kommer det noen mørke minner snikende. Jeg har mange takk å dele ut, men jeg må også si unnskyld for et par ting, rett og slett. Så i dag vil jeg si akkurat det, til en som ikke kjenner meg, men som jeg husker veldig godt.

Kjære tynne dame på Stockfleth´s

Da jeg var 16 år så jobbet jeg som barista (det var et fremmedord den gangen) på kaffebaren Stockfleth’s i Oslo sentrum. Det var min aller første jobb, jeg var veldig stolt og lagde kaffe med den største konsentrasjon. Jeg var opptatt av at kundene skulle være fornøyde, jeg var av typen som alltid ga rabatt eller noe hvetebakst til folk som klaget, og hadde bestemt meg for at alle skulle gå ut av den kaffebaren litt mer fornøyde enn de kom inn. Du, kjære tynne dame, var noen år eldre enn meg, kanskje 22 eller noe sånt, du hadde ofte på deg en beige blazer og drakt, litt sånn som Ally McBeal. Du var også veldig, veldig tynn. Så tynn at jeg tenkte at du var syk, jeg kunne se at du hadde masse dun på halsen, og jeg hadde en venninne på den tiden som hadde anorexia, så jeg antok at du også hadde det. Du skjønner, da jeg var 16 så visste jeg alt. Jeg fortalte de fleste rundt meg hvordan de burde leve livene sine, jeg diskuterte med alle hvis anledningen bød seg, jeg var kvikk og ganske morsom og veldig, veldig irriterende.

Uansett; du pleide å komme innom hver lørdag, sto i køen og var veldig spe og spurveaktig inne i den drakten din. Du var mild i fjeset, og litt usikker i øynene, men hyggelig. Du snakket aldri noe særlig, du bare bestilte «det vanlige». Og det var en enkel, ekstra høy latte på skummet melk, – med én sukett. Det var alt du ville ha, og det var alltid det samme. Jeg kjenner jeg blir litt nervøs nå, selv 16 år etter, for nå kommer det jeg skal beklage; jeg nikket alltid til deg fra bak kaffemaskinen, men du fikk aldri egentlig det du bestilte. Jeg latet som om du fikk en enkel, ekstra høy latte på skummet melk med én sukett, men det du fikk var en ekstra høy latte på h-melk, med sukker. Jeg synes du var for tynn, rett og slett.

Jeg tok saken i egne hender, og steamet melken med ryggen til, så du ikke så hvilken jeg helte i muggen. Jeg blandet sukkerlake i den, også med ryggen til, og serverte deg med et smil. Du fikk over en halv liter helfet melk med hvitt sukker, istedenfor de 50 kaloriene du trodde du kjøpte. Og der sto jeg, en eh … ekstremt lite tynn 16-åring, med fletter, bollekinn og bedrevitent smil og ønsket deg en god dag. Det var skikkelig rævva gjort av meg.

Nå skal det sies at jeg, i mitt 16-årige sinn trodde jeg reddet deg fra døden, jeg ville bare hjelpe, jeg tenkte at dette sikkert var det eneste du hadde tenkt å få i deg den dagen, og som de fleste andre tenåringsjenter på den tiden så var jeg blitt pumpet full med info om alt fra kjønnsykdommer til spiseforstyrrelser. Jeg syntes synd på deg, og jeg ville hjelpe. Jeg har alltid dagdrømt om å hjelpe folk og dyr (da jeg var barn håpet jeg ofte å finne en halt hest jeg kunne redde fra en slem eier og ta med hjem, – leste for mye hesteblader), men jeg ser i ettertid at det der var skikkelig lite kult gjort av meg.

For alt jeg vet så kunne du blitt syk av det, kanskje hadde du en slags allergi, kanskje hadde du helt andre grunner til å velge skummet melk enn at du ville være tynn. Du kom tilbake, hver eneste lørdag, og jeg tok det som et tegn på at du likte den hemmelige spesial-kaffen du fikk, så jeg bare fortsatte mitt lille prosjekt. Jeg trodde faktisk, på den tiden, at det var jeg og den h-melken som holdt deg i live.

Nå er jeg voksen, og jeg ser at det der var et skikkelig stygt overtramp, at det var utspekulert og forutintatt av meg. Så jeg vil si; Unnskyld!!! Jeg håper det har gått bra med deg, jeg håper du har et koselig og morsomt liv og at du får en skikkelig fin advent. Jeg har sluttet å legge meg opp i hva folk spiser og drikker, faktisk har jeg til en viss grad også sluttet å mene så mye om hvordan de bør leve livene sine (work in progress). Håper du er lykkelig, at du både får og gir masse kjærlighet, at du drikker kaffen din med skummet melk og sukett hvis det er sånn du liker den best, og at du kan tilgi meg, hvis du på magisk vis får lest dette innlegget.

God helg og god jul!

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke (eller i dette tilfellet, beklage til) folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

Søstre, sushi og ensomhet

Gjett hvilken av søstrene mine som har denne på kjøkkenhylla?
Gjett hvilken av søstrene mine som har denne på kjøkkenhylla? Selvfølgelig Nanna.

 

Har noen andre en meg sånne ensomme dager innimellom? Etter en lang dag på jobb, og en tur hvileløst rundt i byen for å finne kjole til morgendagens julebord (jeg angrer forresten på at jeg skrev innlegg om det forrige helg, nå må jeg jo oppføre meg best av alle i morgen), så ville jeg liksom ikke hjem. Jeg som vanligvis elsker kvelder alene hjemme med peis og sånn, jeg ville ikke være for meg selv i dag, jeg følte meg litt ensom rett og slett. Så jeg dro til Nanna, og der var Katja (begge mine søstre, hvis du ikke kjenner navnene på alle i familien min, og det gjør du muligens ikke) og der var det sofa og skravling og trygghet.

Har du noen i livet ditt som du kjenner så godt at du skjønner hva de skal si før de sier det? Hvor man kan fullføre hverandres setninger? Det er veldig rart. Jeg liker så godt å høre dem fortelle historier, se på fjesene deres når de prater, le av dem når de er rare og morsomme. Det er noe så veldig trygt med mennesker man har vokst opp med, vi deler til og meg DNA, vi søstrene, vi har opplevd de samme situasjonene, samme stedene og kjenner hverandre nesten bedre enn vi kjenner oss selv. Likevel så er vi veldig ulike og jobber med veldig ulike ting. Nanna og Katja gjør FAKTISK verden bedre. Jeg bare fjaser, i forhold til dem.

Nå jobber Nanna (mens hun fullfører graden sin i sexologi) med enslige mindreårige asylsøkere. Hun forteller historier fra jobben sin som jeg ellers bare leser på internett. Om barn med enorme traumer, som er helt alene i verden, livredde og som nå er fremme i Norge. Om hvordan de kommuniserer, om dagliglivet, om gråt og vennskap og frykt, og samtidig håp om en bedre fremtid. De er så veldig alene de barna. De har ingen. Virkeligheten er så milelangt unna det vi leser i kommentarfeltene at det ikke er til å tro. Jeg skulle ønske alle kunne høre Nanna fortelle om jobben sin, det er umulig å forholde seg kynisk, hvis man faktisk tar inn over seg hva som foregår.

Skravla går, søstrene hopper fra historier om jobb, til julegaveønsker, til fest, vi spiser sushi, vi ser på kjoler og skravler mer. Jeg kjenner følelsen av å være ensom slipper, vi snakker om bursdagen til Tidemann og hvordan jula blir og om hva i all verden vi skal kjøpe til Pappa. Han er alltid en hard nøtt å knekke, når det kommer til julegaver. Jeg kan ikke snakke i kortene her, for Pappa leser bloggen (hei Pappa!), men vi finner alltid ut av det.

Nå er jeg hjemme igjen, det lille draget av ensomhet er som blåst bort, peisen er på og jeg er ikke alene. Jeg ligger på sofaen med Knut og gleder meg til fest i morgen og tenker at verden, i alle fall min lille verden her, akkurat nå, er akkurat sånn den bør være. Verden utenfor denne sofakroken derimot, den er for noen ganske hard og urettferdig.

 

 

 

6 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære Maya fra Birkelunden Video»

 

imageedit_5_7646294873

Kjære Maya fra Birkelunden Video

En dag for 12 år siden, så ansatte du en ekstrahjelp på Birkelunden Video, selvom du ikke trengte en. Den ekstrahjelpen var meg, og den videobutikken endret faktisk livet mitt. Husker du det? Jeg husker at du så på meg met et litt langt blikk, da jeg kom inn med CV´n i hånda, og så sa du «Ja, det kan faktisk hende du kan få jobbe her, jeg ser at du har noe å bidra med, og jeg liker deg.» Så fikk jeg jobb.

Jeg var nyutflyttet fra barndomshjemmet og nyinnflyttet på Grünerløkka, kjente ingen, hadde nettopp startet på Blindern og hadde ingen penger. I den perioden er alt nytt, spennende og livet har liksom nettopp startet, den nye delen av livet, voksenlivet. Jeg røyka sigg hele tiden (til og med på bakrommet på videobutikken), så på DVD og spise smågodt, prøvde å gå på byen, nå med eget leg, følte meg voksen, men var helt lost. Du lærte meg opp, du var mild og tydelig og grei. Nå er vel ikke selve jobben så vanskelig kanskje, men folka, altså kundene, -de kan være hvem som helst.

Når man jobber i en videobutikk (det finnes vel ingen igjen i dag?), så møter man ALLE menneskene i et nabolag. Alle leide DVD i 2003. De kule, de rike, de nerde, hipsterne, de sleske, de kjente, studenter, barn, gamle, fattige, alkoholiserte, nyforelskede, ensomme, – alle var innom videobutikken. Man blir, som videobutikk-ansatt, en slags «kjendis» i nærområdet, eller «kjent-fjes» da.

Dette kom til uttrykk på byen, jeg husker skikkelig mange kvelder hvor folk kjente meg igjen, pekte, kom bort og sa «Hei! Hvor er det jeg har deg fra, jobber du i TV? Ikke? Det er ett eller annet med deg. Jobber du som skuespiller? Ikke det heller?». Jeg visste jo at vi skulle innom noen kule yrker først, før de brøt ut; «ÅÅÅååhhhhh, nå har jeg det, du er VIDEODAMA!!! Seff!! Det er videodama, Trond se her, her er videodama!!!». Det føltes alltid som et lite nederlag. Særlig når de sa: «Du, jeg skylder 40 kr faktisk jeg, leverte for sent, sorry ass, kunne du slettet gjelden? Hvis jeg gir deg 40 spenn nå? Så slipper jeg å gå innom?». Jeg fikk mange mynter på byen i den perioden, og mange spanderte øl også husker jeg, -mot løfter om litt ekstra gratis godteri til filmen dagen etter.

Maya, unnskyld for det faktisk, jeg ga ut ganske mye gratis godteri mens jeg jobbet for deg. Jeg glemte meg på byen, fortalte folk at jeg skulle jobbe søndag kveld og at det bare var å si kodeord «pimpernell» (for eksempel) til meg i kassa, så fikk man gratis smågodt. Jeg glemte det selvsagt helt, før det ble kleine situasjoner i køen på jobb søndagen etter. «Pimpernell.» sa folk. «Hva??» sa jeg. Og endte meg å få fylleangst og gi dem gratisk smågodt. Uansett Maya,det beklager jeg, det var litt dårlig stil, men det jeg egentlig skulle si i dette lille julekalenderbrevet til deg er; TAKK!!!

At du ga meg den jobben, at du ga meg jobb selv om dere egentlig ikke trengte noen, det var startet på mitt mangeårige løkka-liv. På Birkelunden video møtte jeg jo Rut (fortsatt nær venninne), som sendte meg til radiOrakel, som dyttet og overtalte meg til å ta første steget inn i det som senere har blitt  min levevei. Du Maya, førte til jobb, og jobben førte til bekjentskaper som gjorde at livet på Birkelunden, -og livet etterpå, ble sånn som det har blitt. Når man ser tilbake på alle stegene oppgjennom som har ført til at man har endt der man har endt, så er det noen nøkkelpersoner, noen hendelser, som gjorde det mulig. Du er en sånn Maya, for den lille ekstrajobben i Birkelunden video, første til mange andre ting, som igjen har ført meg hit. Takk for at du så meg den dagem, takk for muligheten, og takk for den dealen med at vi kunne leie gratis DVD. Det var sjukt digg.

Håper du og dine får en kjempekoselig jul, Maya!!! Takk for tilliten den gangen (og igjen, sorry for det med smågodtet).

 

Stor klem, Thea.

 

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke/sende en highfive til folk som, på en eller annen måte, har hjulpet meg og gjort meg glad (men som kanskje ikke en gang vet hvem jeg er). Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook, sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!