EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære Robert Stoltenberg»»

imageedit_5_7646294873

Kjære Robert Stoltenberg

Du husker garantert ikke meg, men vi møttes for sånn ca 25 år siden, da jeg var rundt åtte år og du var helt i starten av din TV-karriere (såvidt jeg vet i alle fall). Dette var min store mulighet, jeg hadde fått sjansen til å spille i en sketsj, faktisk to sketsjer på «Midt i Smørøyet», begge var sammen med deg. Jeg visste veldig lite om TV, jeg hadde blitt hanket inn av en av mammas venninner, som jobbet i NRK. «Midt i Smørøyet» var verdens kuleste program, og jeg husker jeg drømte om å bli programleder der.

Jeg øvde meg faktisk ganske ofte på å være programleder, men av en eller annen grunn var jeg da alltid fjernsynskokk. Jeg sto foran speilet på do i barndomshjemmet mitt, med sleiver og visper og sånn fra kjøkkenet, og latet som om jeg lagde avanserte retter i vasken. Det er egentlig litt pussig, når jeg tenker tilbake på det, for jeg var ikke særlig interessert i matlaging, det handlet sannsynligvis om at jeg ikke i mine villeste fantasier kunne se for meg å få være med på «Midt i Smørøyet», men heller tenkte det var mer sannsynlig å få jobbe i et kjøkken på TV.

Uansett Robert, på et vis fikk jeg altså denne muligheten til å spille i to sketsjer sammen med deg. I den ene var du liksom en robot-pappa, og jeg en av dine to barn. Vi var i en leilighet, hadde noen timer med opptak, og jeg var dritnervøs. Jeg husker at du var grei, men at innspillingsfolkene var litt oppgitte. Jeg blir veldig fnisete når jeg blir nervøs, spesielt hvis det ikke er lov å le. Og det er det jo ikke, når man spiller foran kamera, nettopp derfor fniste jeg hele tiden. Du skulle på et tidspunkt som robot-pappa, holde en arm rundt meg og det andre barnet, og liksom kose med oss. Hver eneste gang fikk jeg lættis. Jeg ville helst bare gråte, jeg skjønte jo at det var feil, men jeg klarte ikke å la være. Du var grei husker jeg, og hvisket til meg at du også fniste noen ganger når du skulle spille roller. Til slutt rundet de bare av, og i sketsjen på TV kunne man se mitt undertrykte fnis i hele fjeset. Jeg var rævva rett og slett.

Jeg vet ikke om det var takket være deg, eller hva det var, men jeg fikk en sjanse til. Jeg ville jo veldig gjerne gjøre en glimrende profil, husker at jeg var helt ekstatisk da jeg fikk prøve meg på nytt. Denne gangen skulle vi spille en harry familie på campingtur, jeg husker i alle fall at jeg måtte ha på meg noe leopardmønstrede klær. Vi var i en hytte et sted, jeg husker egentlig ikke så mye fra selve handlingen, jeg var fryktelig nervøs. Hele minnet mitt fra den innspillingen er fylt med flauhet og skam. Vi skulle nemlig spise hamburgere i den  sketsjen, vi skulle sitte i en sofa, og fikk hver vår hamburger.

Jeg gjorde tydeligvis to ting når jeg var nervøs, enten så fniste jeg, eller så … spiste jeg. Siden jeg hadde gått på en smell med fnising sist gang, og denne gang hadde en lunken burger i hendene, så gjorde jeg det siste. Jeg tror også at jeg var sulten, i alle fall fysen, og så var jeg liksom ikke klar over hva en rekvisitt var. Vi tok noen opptak, justerte noen ting, og jeg snek meg til en bit av den burgeren innimellom slagene. Til slutt var den borte. «Hvem har spist opp rekvisittene?» spurte innspillingslederen. Der satt jeg, en lubben jente i sin mest irriterende alder, oppkledd i leopard, med ketsjup i munnviken. Jeg hold på å dø. Jeg husker ikke resten av sketsjen, jeg husker bare skammen. Og så husker jeg at du var skikkelig grei mot meg.

Du tullet liksom litt, lo det bort. Du syntes sikkert egentlig at jeg var veldig irriterende, men du viste det ikke, var på mitt lag og så fikset noen en ny rekvisitt. Jeg skjønte etter den hamburger-smellen at dette overhodet ikke var noe for meg, jeg husker at jeg sa det til Mamma og Pappa; «TV er ikke noe særlig for meg egentlig, jeg tror jeg skal bli dyrlege istedenfor.» Det var min TV-karriere. Den startet og stoppet med det, og jeg synes alt var vanskelig, bortsett fra deg.

I ettertid har jeg tenkt at det var like greit altså, jeg gjør meg rett og slett ikke på kamera. Men jeg har fulgt med på deg, i alle år, og husket på hvor grei du var. At du føltes som den eneste allierte i de situasjonene. Jeg har ledd meg ihjel av deg i ulike karakterer og tenkt at det jaggu er bra du var der da jeg gjorde fiasko-opptreden i «Midt i Smørøyet». Jeg har alltid følt at jeg kjenner deg litt, noe som jo er å overdrive, mildt sagt, for jeg tror kanskje vi vekslet sånn 7 setninger totalt. Men for et skikkelig nervøst barn er det faktisk alt som trengs. Takk for at du var kul med meg den gangen, håper du fortsatt er like grei med nervøse folk, og at du får en skikkelig hyggelig, morsom og fin jul.

🙂 Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

 

Lading og livet

 

Katja, Onkel og Tidemann. Perfekt søndagsgjeng.
Katja, Onkel og Tidemann. Perfekt søndagsgjeng.

Er det bare jeg som får sånn akutt utmattelsessyndrom av og til? Mulig det faktisk er en diagnose, og at jeg dermed skryter på meg noe og tråkker noen på tærne akkurat nå, det er altså ikke meningen. Men noen ganger er det som om jeg bare helt plutselig blir fullstending tom for energi, tom for batteri, og må ligge til lading. Alle blir jo litt slitne innimellom, det er klart, men det er gjerne noe som dukker opp de dagene jeg har gledet meg til å gjøre masse hyggelig, spasere rundt og være fin og morsom og sosial.

Det skjedde i går, hadde sett for meg en filmaktig lørdag, i frostsol, på brunsj, Tidemann skulle henge med Mommo og Foffa, så jeg fikk plutselig mange timer helt for meg selv. I hodet mitt så jeg for meg å møte venninner i byen, drikke noe digg, skravle, skrive og jobbe litt, kjøpe gaver, pakke dem inn etter alle kunstens regler, mens jeg hørte på julemusikk og hadde ryddig hus og stearinlys, før jeg skulle på pinnekjøttmiddag til gode venner.

I det sekundet Tidemann ble hentet og den eventyrlige delen av lørdagen skulle starte, så sluknet jeg sammen med Knut på sofaen og sov i nesten fire timer. Jeg våknet som fra en koma, og klarte såvidt å pakke inn en gave på de neste to timene. Jeg var ikke ute av huset hele dagen, jeg surra bare rundt meg selv med en kropp så tung som bly og øyne så små som rottefitter (ja, det er faktisk et utrykk, hentet fra min venns bestemor på Karmøy. Elsker det.).

Uansett, det eneste jeg fikk gjort var å dra på middag. Dekket bord, fine folk, kjøtt og vin og stappe. Sov en lang natt, en hel morgen og ble meg selv igjen. Er det mangelen på dagslys? Er det julemaset som har sneket seg innpå? Eller er det bare sånn livet er innimellom? Sannsynligvis det siste. I dag har vi surfet på en søndagsbølge, tur i parken med Katja, Onkel (hunden) og varm kaffe. I mangel på snø er det fint med rim, og sikkert bra for det påståtte utmattelsessyndromet med litt vintersol.

Avsluttet helgen med julegenserfest hos Nanna, gløgg og mat og pynt og folk. Tilbake på sofaen håper jeg på magiske mengder energi i morgen, og minner meg selv med dette om at jeg må slutte å se for meg filmaktige dager. Nok en gang (jeg glemmer det til stadighet). Livet er som det er, og blir som det blir. Det får holde. Eller hva?

De er få, men fine, de vintersolstrålene.
De er få, men fine, de vintersolstrålene.
Frost. Den nye snøen.
Frost. Den nye snøen.
12 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære Tim Wendelboe»

imageedit_5_7646294873

Kjære Tim Wendelboe

Du var min første sjef, og er en av de jeg skriver til i denne kalenderen jeg er sikker på at husker meg også. Jeg var 16, du var 20 (?) og kaffebartrenden var helt ny og sykt kul. Vi jobbet på Stockfleth´s i Lille Grensen, det var på den tiden folk fortsatt synes det var rart å uttale ord som «cappuchino», og vi fniste hver gang de sa det feil. Det var Pappa som hadde skaffet meg jobben, jeg hadde ikke i utgangspuktet et brennende hjerte for kaffe, men det hadde du Tim!

Du var en perfeksjonist. Jeg måtte ofte bli igjen etter jobb og øve på espressoen min. Jeg måtte smake og stille inn maskinen på nytt og lage og time og smake igjen, helt til du var førnøyd. Det var gøy å være på jobb, jeg følte meg stor, jeg følte meg voksen. Husker du at vi måtte gå på på butikken på hjørnet og kjøpe inn melk ganske ofte? Det går jo mye melk på en kaffebar, og vi hadde veldig liten lagringsplass, så ganske ofte måtte vi opp og handle.

Husker en lørdag, det var kaldt, i desember, is og litt snø i gatene, og jeg skulle handle 50 liter h-melk. Det er sykt mye melk. Jeg stablet det hele i en handlevogn og manøvrerte meg ut i gaten, Lille Grensen er en liten bilfri stikkvei i Oslo sentrum, dekket med heller. Lang historie kort, noe skjedde, jeg tryna, hele vognen med melk veltet over meg og eksploderte utover gaten. Jeg lå, bokstavelig talt, i en elv av iskald melk og strevde med å få komme meg løs fra handlevognen. Grasiøst. Så sånne dager hadde vi også, men stort sett var det fint å jobbe i kaffebar.

Vi jobbet sammen før du ble kjent kaffemann, før du startet for deg selv og før du konkurrerte og havnet i verdenstoppen blant baristaer. Vi var kids (spesielt jeg), jeg husker du lærte meg å klinge to ganger i matklypen hver gang det kom en fin dame inn i lokalet, så du kunne stikke hodet frem fra forhenget. Husker du det? Jeg pleide å gi deg falsk alarm, det var så funny å se deg sprette ut fra forhenget. Gjør du det fortsatt?

Tim, jeg har ikke sett deg siden den tiden på Stockfleth´s, og det derfor en ting jeg ikke har fortalt deg. Slapp av, jeg skal ikke innrømme at jeg var hemmelig forelsket eller noe sånt, det var jeg ikke. Men du var ikke bare min første sjef, du var faktisk den beste, og det fortjener du å høre. Du lærte meg nemlig et triks, som jeg selv har brukt hundrevis av ganger senere (bruker det fortsatt), nemlig det å være «blid-streng». Du tenkte sikkert ikke over det selv, men det var du i alle fall. Du var kjempestreng, spesielt på espressoen, du var veldig tydelig, men du var også blid i fjeset. Du kjørte ikke noen powertrip hvis jeg gjorde en rævva jobb, du var aldri overnifra og ned, men du var streng. Og streng er fint! Det er veldig lett å forholde seg til.

Men smilende fjes så du rett på meg og fortalte meg at jeg hadde gjort noe skikkelig dårlig, når jeg slækket av på presisjonen. Det var litt irriterende selvfølgelig, men du hadde jo helt rett; «Ingen skal betale så mye for en kaffe hvis ikke den kaffen er den aller beste». Sånn var du. Du var glødende opptatt av kaffe, og du skulle ha det som du ville ha det. Men du sa det rett ut, og det var aldri vanskelig å forstå hva det var du ville.

Jeg tenkte ikke så mye over det der og da, du var jo den eneste sjefen jeg hadde hatt, så jeg visste ikke på det tidspunktet at det var høyst uvanlig med så direkte og konkret tilbakemelding på jobb. Det er noe jeg har tenkt på i ettertid. Jeg har hatt en del sjefer i arbeidslivet så langt, mange av dem kjempeflinke, men du skiller deg ut. Du visste akkurat hvor du ville, og hvordan du skulle komme deg dit. Ledere med så klare mål, er lette å følge. Når du samtidig er så blid-streng, så er det lett å vite hva man skal gjøre. Det jeg senere i livet har mislikt mest, er utydelige ledere, kanskje fordi jeg ble bortskjemt med deg.

Såvidt jeg vet, går det veldig bra med deg, du nailer livet som kaffeekspert og har nådd målet ditt og enda litt, gratulerer med det! Det er lenge siden du komponerte din egen alkoholfrie «drink» på Stockfleth´s og stolt kalte den «Tim Collins» (husker du det?), lenge siden jeg sto der med fletter bak disken og tok imot bestillinger. Men tusen takk, Tim!! Tusen takk for en glimrende start på arbeidslivet, jeg er blid-streng så ofte jeg trenger det og håper du er en like god sjef fortsatt. God jul!

🙂 Thea.

P.S: Jeg gjorde ikke alltid en like presis jobb i den kaffebaren, du kan lese om det her.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære fremmede fyr på russetreff»

imageedit_5_7646294873

Kjære fremmede fyr på russetreff

Jeg var russ i 2001, og det var du også. Jeg vet ikke hva du heter, jeg husker heller ikke hvoran du ser ut, men vi møttes mellom noen busser, like ved der det var skumkanoner, på det tredje treffet på Tryvann. Du var rødruss du også, det er stort sett det jeg vet om deg.

Jeg skriver likevel dette innlegget til deg, for du gjorde meg en stor tjeneste på det russetreffet, og du vet det ikke. Du skjønner, jeg var på en jentebuss som het «Almost Famous» (vi var den første bussen med webkamera forresten, en sykt dårlig idé), vi var 25 jenter fra forskjellige skoler, og hadde det stort sett veldig gøy. Jeg trodde liksom ikke jeg skulle like russetiden, husker jeg sa til folk at jeg synes det virket «barnslig» (herregud så veslevoksen jeg var, blir flau når jeg tenker på det). Uansett, etter det første Tryvannstreffet ble jeg frelst. Fy fader så sjukt gøy det var å gå i kjeledress, drikke seg full og finne på tull!! Jeg våknet morgenen etter med blåveis, og brukte hele russetiden på å finne ut hvorfor, det viste seg at jeg hadde dunket meg selv i øyet med en stor flaske. Kjempegøy var det uansett, og dagene gikk med til rulling og fjolling.

Du, min fremmede helt, vet jeg som sagt lite om. Muligens vil det være litt vanskelig å forstå, men du gjorde meg altså en veldig stor tjeneste da vi møttes mellom de bussene. Vi hadde nemlig, på bussen vår, et klinekart. Der tegnet noen opp alle navnene våre, og streker til hvem vi hadde klint med gjennom russetiden. Noen hadde skikkelig mange streker ved sitt navn, og noen hadde … ingen. Jeg var i siste kategori. Jeg vet ikke, men akkurat de årene der, når alle andre gikk bananas på den fronten, så ble det liksom aldri noe på meg. Og hvis jeg klinte, så var det i smug, da fikk ingen vite om det. Jeg visste at det var min feil, og at det var noe jeg måtte komme over, men jeg synes det var kleint (når jeg tenker på det nå, så hadde det sikkert noe å gjøre med den nerde veslevoksenheten min å gjøre).

Uansett, fremmede rødruss, jeg hadde vært ute og tisset eller noe, og skulle tilbake til bussen. Du var høy og ganske søt og stoppet meg da vi passerte hverandre. «Hei! Hvilken buss er du på?» spurte du. «På den der» svarte jeg. «Skal vi kline?» sa du. Jeg ble så paff at jeg bare sto og så på deg en stund, det var første (og kanskje eneste?) gang noen hadde spurt meg om det. Vanligvis bare skjer det liksom, men her hadde vi jo nettopp møttes. Jeg svarte «Ja», og så klinte vi. Det var funny, hyggelig og pussig, men ikke klønete. Og klønete klining kjenner man godt til når man er 18 år, bare så det er helt tydelig. Det var fint. Etter en stund sluttet vi, jeg tror jeg sa «hadet», vi gikk i alle fall hvert til vårt.

Kjære fremmede russegutt, du fikk meg på klinekartet! Og du sparket meg ut av blygheten. Jeg masjerte rett inn i bussen og skrev strek fra mitt navn til «fremmed fyr». Mulig jentene ikke trodde helt på meg, men det var helt sant. Jeg følte jeg kunne krysse av noe på listen, noe viktig. Jeg så etter deg senere, men jeg aner jo ikke hva du heter eller hvor du var fra. Hvis du som leser dette nå, var russ i 2001 og klinte med en fremmed dame mellom noen busser, så kan det hende det var med meg (det kan også hende det var en annen, har inntrykk av at klining var hovedaktiviteten på den tiden). Takk!! Det høres lite ut, og det er jo det i det store bildet, men det skjønner man ikke nåra man er 18 år og litt usikker. Da er klining eller ikke-klining noe av det viktigste som finnes. Kjære fremmede fyr, takk skal du ha!! Håper du kliner mye med noen du er glad i nå fortiden, og at du får en skikkelig fin jul.

🙂 Thea

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

2 Comments

Sutring i sofaen

 

Eh ... noen andre som ALLTID griner når de ser føding, eller er det bare meg?
Eh … noen andre som ALLTID griner når de ser føding, eller er det bare meg?

Eh, de siste dagene har facebook minnet meg på de første dagene med Tidemann, jeg har sett på bilder tatt for fem år siden, da han var helt fersk. I dag er det akkurat fem år siden vi kom hjem fra sykehuset for eksempel, det var da jeg kjente meg som en mamma på ordentlig. Jeg vet ikke om det er derfor, eller om det er fordi jeg er skikkelig sliten eller hva, men jeg er veldig lettrørt generelt, og særdeles lettrørt i dag. Spesielt når jeg ser på «Fødeavdelingen» (elsker sånne programmer).

Uten unntak, uansett om foreldrene virker dumme eller sure, om fødselen er lett eller hard, om familien er harry eller søt, så begynner jeg å gråte. HVER GANG en unge kommer ut av sin mors kropp så griner jeg. Jeg hadde vært en helt ubrukelig jordmor, jeg hadde sikkert vært flink til å heie gjennom press-fasen og flink til å trøste og sånn, men med en gang ungen stikker hodet sitt ut i livet, så ville jeg bare begynt å gråte, og tårene ville trillet ned på ungen og ned på fødekvinnen og det hele ville blitt veldig uproft. Så det er bra jeg jobber med noe annet.

Man skulle kanskje tro at jeg da valgte å se på andre type programmer, sånne jeg ikke gråter av, og i kveld er det jo Nobelkonsert og generell gullrekke-stemning, men neida. Jeg velger å se på par som får barn på kamera, under grell sykehusbelysning. Kall det gjerne «guilty pleasure». Jeg liker så godt å se hvordan foreldrenes fjes blir, når de får den lille krøllete babyen i armene. Det er så sjukt at vi kan lage våre helt egne barn, det er faktisk ganske ubegripelig.

Så fra grinemor i sofaen, håper dere koser dere med taco, hyttetur, grønnsaksjuice, sprit, dansing, dating (babylaging?) eller hva dere nå holder på med i kveld, god fredag!!

🙂

 

12 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære Trond Viggo Torgersen»

imageedit_5_7646294873

Kjære Trond Viggo Torgersen

Du kjenner ikke meg, men i likhet med veldig mange andre i min generasjon, så føler jeg at jeg kjenner deg. Når jeg først har denne julekalenderen, hvor jeg (stort sett) takker folk som fortjener det, så var du en av de første jeg kom på. Nå ser jeg for meg at du kanskje har hørt det noen ganger, du var jo alle barns store favoritt; meg har du faktisk hjulpet med samme utfordring to ganger. Begge gangene handlet det om forplanting.

Jeg vet ikke om jeg faktisk husker det, eller om jeg tror jeg husker det fordi jeg har hørt historien så mange ganger i ettertid, men du spilte en sentral rolle i en svært sentral samtale i mitt liv. Det var du som lærte meg hvordan barn blir til. Jeg husker at Mamma forklarte meg prinsippet, men det var du og boka «Kroppen» som var det som brant seg fast. Jeg husker episoden på TV, den hvor du løper med sædceller bortover studiogulvet, og mister mange av dem i gulvet. Hvordan du var i stemmen da du leste historien om han pappaen som forteller sønnen sin om sex. Jeg synes ikke det var ekkelt, tvert i mot ganske gøy, husker jeg.

Mine foreldre har alltid vært sjukt gode til å svare ærlig og tydelig på alle spørsmål, de har taklet alle rare situasjoner og holdt maska. Jeg fikk vite sannheten om puling da jeg var tre og et halvt, da var Mamma gravid med søsteren min, og da boka var lest og poenget forstått, synes jeg det var litt dårlig gjort at Mamma og Pappa hadde laget henne uten at jeg hadde fått være med. «Kan jeg se på neste gang?» spurte jeg. Det fikk jeg ikke.

Årene har gått, og jeg har blitt mamma selv. Jeg har et barn som ligner mye på meg, han spør og graver og gir seg ikke. For et drøyt år siden var han tre og et halvt år, og begynte å bli lei av å høre om «frøet og egget». Det holdt ikke lenger. «Men HVOR får man kjøpt de eggene, Mamma??? Og hvordan blander man dem og får dem inn i magen???» Han var bestemt i blikket, det var en vanlig ettermiddag og vi hadde nettopp spist tomatsuppemiddag. Det var på tide å fortelle hele sannheten. Jeg tok sats, og fortalte det lille spørrende ansiktet med de store øynene, så tydelig jeg klarte akkurat hvordan et barn blir til. Om tissen inni tissen, om at det er en måte voksne koser på, at frøene ikke ser ut som frø, og at de kommer ut av mannetissen, at de kan svømme, at de noen ganger får til å blande seg med et av de minismå eggene damen har inni kroppen. Jeg synes selv jeg gjorde en ganske god jobb, terningkast fem, men Tidemann trodde meg ikke. Han trodde rett og slett ikke på meg. Jeg måtte ha backup.

Jeg googlet og krysset fingrene, og elsket statskanalen ekstra høyt da jeg fant «Kroppen»-episoden om forplantning på nett-tv. Vi rigget oss til på sofaen, Tidemann og jeg, og han stirret storøyd på hele programmet, satt musestille og fulgte intenst med. TV-programmer for barn har forandret seg en del siden tidlig 80-tall, men du er veldig lik deg selv Trond-Viggo, det skal du ha. Du løp nok en gang over gulvet med sædceller, leste nok en gang om gutten som fikk høre om ligging fra faren sin for første gang. Da programmet var over, så  Tidemann på meg og sa; «Du må forklare meg det en gang til, Mamma.» Jeg forklarte det hele en gang til fra start til slutt. «Det er greit» sa han til slutt og sovnet på sofaen, med alle klærne på, og sov til neste morgen. Det var overload av info, rett og slett. Den lille kroppen sov i 14 timer, det er visst det som skal til, for å fordøye sånne mengder av ny kunnskap.

Senere har vi sett episoden igjen og igjen, han har kommet med mange påbyggende spørsmål, vi har runda pubertetsserien til Line Jansrud på Newton, har du sett den? Den er fantastisk. Uansett, jeg skravler i vei her, men jeg vil altså takke deg, Trond Viggo. Du har ikke bare forklart meg hvordan jeg ble til, du har også lært det til mitt barn. To generasjoner!! Det får det kanskje til å føle deg litt gammel, men det er ikke meningen altså, meningen er å si TUSEN TAKK!! For den trygge, enkle, saklige og gode forklaringen, for programmene dine generelt, og for den ene episoden spesielt. Det er nok mange med meg som har fått store deler av sin kroppskunnskap fra deg, i tidlige barneår og like mange foreldre som har pustet lettet ut og latt deg «ta praten». Du fortjener egentlig en medalje, en pokal og en kjempestor applaus, men nå får du altså denne kalenderposten istedenfor.

Fra Tidemann og meg (og garantert mange andre); TUSEN TAKK!!! Håper du får en skikkelig fin og morsom jul, du er en rå fyr.

🙂 Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære fransklærer Franco»

imageedit_5_7646294873

Kjære fransklærer Franco

Jeg husker ikke hva du heter til etternavn, og jeg vet ikke hvor du er nå, men jeg husker deg og din personlighet veldig godt. Jeg er en av elevene dine fra Hartvig Nissen, en helt midt på treet elev egentlig. Jeg husker at du var streng og at du hadde en stor bart, lenge før noen hadde begynt med det movember-opplegget. Stilen din var av den gamle skolen, du ble fort sint hvis vi ikke hørte etter, og minnet meg om en fyr i en gammeldags, kanskje romantisk, film.

Vi var håpløse i fransk på videregående, det kan vi vel være enige om? Bortsett fra de i klassen som faktisk var franske da, de greide seg fint, vi andre slet derimot. Du skjønner, Franco, det er så sykt kjedelig å pugge de endingene. Det er så irriterende at ingen ord skrives som de snakkes. Og så er det uforståelig med alle apostroffer.

Du tok oss med til Paris. Det var ingen andre lærere som i sine villeste mareritt fant på å ta med seg en hel gjeng 16-17-åringer til Paris. Men du tok en for laget, dro oss med på tur, og med streng og myndig stemme holdt du (nesten) orden på oss i fem dager. Hver dag skulle vi besøke et område, gå gatelangs, intervjue franskmenn, levere inn notater til deg, du rettet dem hver dag og vi fikk skriftlig og muntlig tilbakemelding på ettermiddagen. Så måtte vi rette oppgaven samme kveld, før vi fikk godkjent.

På kveldstid var det ut å spise, rare, bortgjemte restauranter, med fornemme parisiske kelnere og ingen menyer på engelsk. Opp ved daggry, nytt område, nye intervjuer, nye oppgaver. Den Paristuren var et rotterace. Jeg lærte så mye om Paris på den turen at jeg, neste gang jeg var der, kunne holde foredrag for de jeg reiste med. Det skal innrømmes at jeg forøvrig brukte den neste anledningen min i Paris til å bli så full i Latinerkvarteret at jeg endte opp på en slags strippeklubb under bakken,  men det er en annen historie.

Du Franco, jeg skriver til deg i denne julekalenderen fordi jeg vil takke deg for noe. Jeg husker kanskje ikke etternavnet ditt, men jeg husker noe du lærte meg, noe du nærmest sa i en bisetning, som har hatt stor betydning for mitt liv. Du sa (med din sterke fransk-italienske aksent): «Å snakke er som å gå på en vei. Hvis du blir stående ved et ord du ikke kan, så er det som å bli stående ved en bom. Ikke stå å stang i den bommen, det er veldig bortkastet tid. Hvis du gjør det så er du dum. Bare snu, gå tilbake og prøv en annen vei. Hvis du likevel ikke kommer i mål, bruk kroppen og gestikuler deg frem til forståelse. Det er det som teller, ikke at du snakker perfekt.»

Jeg naila ikke fransk på videregående Franco, jeg var ganske lat og bedagelig og endte sånn midt på treet. Men det vil kanskje være litt gøy for deg å vite at jeg året etter flyttet til Montpellier og endte opp med sydfransk aksent og loff under armen (ikke bokstavelig talt). Jeg husket på deg hver gang jeg flørtet gebrokkent med en franskmann, hver gang jeg prøvde meg på en setning og ikke ble forstått. Jeg bare gikk tilbake, prøvde på nytt og endte ganske ofte opp med å mime. Koden til språk handler ikke om gramatikk, den handler om innsats. Om du så må mime «pannekake med nutella» så får du gjøre det da, ellers blir det liksom ingen pannekake på deg.

Ikke nok med det Franco, ditt råd gjorde meg skikklig trygg på å skravle i vei. Jeg var ikke spesielt blyg i utgangspunktet, men da jeg senere flyttet til Spania, så kunne jeg virkelig ingenting. Har aldri lært en tøddel spansk (bortsett fra at Mamma lærte oss ordet «coño», som betyr «fitte», da vi var barn og det er jo greit å kunne, men ikke det beste grunnlaget muligens). Så forelsket jeg meg i en argentiner som ikke kunne engelsk, og da var det ikke annet å gjøre enn å improvisere. Jeg tenkte på deg og den barten din Franco, da jeg satt der og strevde for å kommunisere med det som skulle vise seg å bli faren til mitt barn, jeg mimte og gestikulerte og slo opp i ordboka, og på ett eller annet vis så lærte jeg meg spansk på null komma niks. Hadde jeg vært bittelittegranne mer opptatt av å snakke nogenlunde grammatisk riktig, så hadde jeg aldri fått det til.

Jeg skjønner at det kanskje er litt drøyt å gi deg hele æren for mitt liv i Spania og dermed mitt barn, men det at du dyttet oss avgårde i Paris, at du tvang oss utpå og forklarte at språk bare handler om innsats, det har betydd skikkelig mye for meg. Nå er jeg hun norske dama som snakker spansk med drøy argentinsk aksent, og gjerne prøver meg på portugisisk eller italiensk også (hvis jeg har tatt meg en tår spesielt).

Kjære strenge Franco, takk for at du gadd å ta oss med ut i verden, takk for at du viste meg essensen av kommunikasjon og takk for at du ikke fortalte foreldrene våre at vi røyket sigg på skoletur. Jeg håper du har det bra, at du fortsatt har hatt og bart og at du får en fin jul!

Tres besos y un abrazo enorme, 🙂 Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

10 Comments

Norge, mitt Norge!

 

IMG_3409

Hvor er det Norge jeg kjenner? Hvor er det landet med rause, velutdannede mennesker, som stolt gir ut fredspris, er nysgjerrige på verden og med moden og diplomatisk holdning gir råd til andre lands konflikter og går foran med et godt eksempel? Hvor er det fine, åpne samfunnet hvor kvinner og menn, gamle og unge er enige om at alle mennesker er like mye verdt og fortjener like gode muligheter? Hva faen har skjedd?

Kommentarfeltene er fulle av hat, hets og i beste fall ekstrem skepsis. Statistikk misbrukes, folk hisser hverandre opp, det er om å gjøre å være krassest, være tøffest. Det ene tar det andre, og plutselig har vi to fronter i dette landet. Den mest aggressive, den farligste fronten, består av de som kaller seg «realister», som i de groveste tilfellene spyr ut fascistisk hat og mener alle muslimer før henrettes, brennes i sine egne mottak, de som sukker lettet når en muslim dør, «Da blir det en mindre å ta vare på». Før var det bare et par av dem, vi kalte dem «troll» og fnøs av det. Men nå er de mange. Og mens «snillistene» henter i barnehagen, gir penger til Flykningehjelpen og baker til jul, så har massen med kritikere vokst, og noen av dem har blitt farlige. De truer ikke bare med vold, de tenner på mottak. Hva har skjedd med mitt Norge???

Tenk om vi kunne brukt all den energien, alt det hatet, all den skepsisen og brukt den til noe nyttig? For det er masse å ta tak i, folkens! Vi kan ikke bare sitte på rumpa når vi får tusenvis av flykninger inn over grensene våre. De er her allerede!

Så jeg har et forslag til alle sammen, både til «skeptikerne», «snillistene», «trollene» og «realistene» (og alle midt i mellom):

Hva om vi alle sammen går vekk fra tastaturet, vekk fra å hate hverandre i kommentarfelter, og heller viser litt god gammeldags norsk lagånd? Det har kommet masse nye folk hit, og det betyr at vi må hjelpe til!

Hvor skal de bo? Hva slags hjelp trenger de? Hvilke traumer trenger å bearbeides? De må lære om samfunnet vårt, om kvinnesynet, om tradisjonene, om lefse og juletrær, om «Gullrekka» på fredager og om 17.mai. De må lære at man bør ha ull innerst når det blir skikkelig kaldt og om hvorfor vi elsker skisport. Barna må lære å gå «fiskebein» og høre om Johaug og Northug og Dæhlie for den saks skyld, de må lære at vi tar snø i solbærtoddyen på vidda for at den ikke skal være for varm, når vi får den rett fra termosen. Og om lyse sommernetter og bading i fjorden, om dorging av makrell og rekesmørbrød.

De må lære om skolesystemet, om foreldremøter, og at fedre baker kake til skoleavslutning, like gjerne som mødre. Om at noen har to pappaer eller to mammaer, og at det er helt greit, og hva med «Hurigruta minutt for minutt»? Den må de se! Og «Grevinnen og Hovmesteren»!! Og hva med valget her til lands? De må lære om koalisjonsregjeringer og hvorfor vi insisterer på å sykle ute når det er is, og går på tur for turens egens skyld. Alt dette må de få sjansen til å lære, og de må lære det av oss. De må få varme og forståelse, de må få se det Norge jeg er stolt av, det rare, fine, langstrakte landet jeg elsker.

Kan vi ikke heller samarbeide om å få til det? Vi er jo så stolte av dugnad her i landet, nå har vi sjansen. Nå har vi sjansen til å vise dem hva ekte nordmenn er laget av, og vi bøyer ikke av for en utfordring. Gjør vi vel? Vi drar på oss lua, går ut i kulda med et smil og får til en hyggelig tur for hele familien uansett vær. Det er det vi må vise dem.

Er dere med?

 

 

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

 

P.S: Følg gjerne bloggen på facebook, da blir jeg skikkelig glad!

3 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære alle som handler dagligvarer»

imageedit_5_7646294873

Jeg har kommet på flere ting jeg bør beklage i denne julekalenderen (jeg skal egentlig si takk, men det viser seg at jeg også har behov for å be om tilgivelse), og i dag skal jeg si unnskyld for noe som har rammet tilfeldige folk, som er min skyld og som var helt unødvendig.

Jeg hadde aldri det store ungdomsopprøret. Jeg var en sånn type som fortalte foreldrene  mine det mest, drakk lite øl, smugrøyket kanskje litt (men bare sigaretter), og bare brøt loven en eneste gang. Forresten to ganger; jeg lånte også Mammas nye bil en gang da jeg bare var 16, og kjørte en runde med den, barbeint i nabolaget. Men alt i alt altså; ikke det store opprøret.

Jeg tror de fleste av oss har en del aggresjon liggende, og hvis den ikke kommer ut noe sted, ja så blir man en urimelig type. Nå skal jeg fortelle noe som kanskje ikke virker så farlig, men som sikkert har vært ganske irriterende for de det har rammet.

Jeg hadde i flere år en hemmelighet, jeg gjorde noe i det skjulte, når ingen så meg. På butikken. Jeg vet ikke hva det er med dagligvarebutikker, men det ble min arena for sivil ulydighet. I flere år, hver gang jeg gikk på butikken alene så gjorde jeg dette. Det handlet ikke om stjeling,  ikke noe i kategorien «tyveri», jeg satte ikke opp lapper og demonstrerte mot forbrukssamfunnet eller noe i den duren, jeg drev rett og slett med stille sabotasje.

Hva det var jeg gjorde? Kremt, eh … jeg klemte jeg istykker varer med hendene og la de tilbake i hyllen. Jepp. Jeg pleide å ta kinderegg for eksempel, og klemme på dem i smug til de sprakk, for så å sette dem tilbake på hylla. Potetgull også, sånne potetgullpinner i pose (heter de «Sticks» eller noe sånt?); Klemte dem mange ganger, til det bare var smuler igjen, og satte dem tilbake på hylla. Samme med knekkebrød, sjokoladeplater, ostepop, kjeks, saltstenger, rett og slett alt som kunne knekke, og som ville være irriterende for folk når de kom hjem og skulle kose seg med noe godt. Jeg gikk for de varene som lå i hyller der det var lite trafikk. En gang gikk det hull på en pose, da satte jeg den bare pent på plass igjen. Neste mann som løftet den var nødt til å få potetgull over hele seg.

Når jeg leser det jeg skriver her, så virker jeg jo helt syk i hodet, men det er helt sant folkens, jeg gjorde altså dette til jeg var over 20 år, kan ikke huske akkurat når jeg sluttet, men det var en vane i ganske lang tid. Jeg husker jeg likte tanken på å ha ødelagt noe. Herregud, så stusslig. Mamma har fortalt meg at hun alltid, når hun går inn i et butikk med mye glass og porselen, får lyst til å knuse ting. Jeg kjenner litt på den samme følelsen, men det har jeg aldri turt (det har ikke Mamma heller, for å være helt tydelig på det). Jeg burde startet et rockeband, farget håret blått eller tatt en piercing i fjeset, men jeg endte altså opp med å knuse tørre matvarer i smug på butikken. Herregud.

Skal man ha et ungdomsopprør så bør man jo gå i en demonstrasjon, lage en sånn flyer eller skrive leserbrev eller noe, det gir jo absolutt ingen mening å ødelegge helt fine matvarer for folk flest. Men det var det jeg gjorde. Det er deilig å innrømme det faktisk, deilig og innmari flaut. Se for deg en stille, snikende ung voksenperson, som skuler rundt seg, før hun løfter opp en pose vaffelkjeks, klemmer hardt på den et par ganger, og setter den tilbake. Jeg er virkelig så flau over dette!

Så folkens; til alle dere som har kjøpt et kinderegg eller en potetgullpose, og bare fått smuler når dere skal til å kose dere på sofaen hjemme; Unnskyld!!! Det var meg. Til alle som har fått ødelagt lørdagskvelden foran TVen; Jeg beklager. Jeg skal aldri gjøre det igjen.

Håper at dere folk som har lidd under dette tilgir meg, og at matvarebransjen er mer opptatt av å underprise julevarene i disse dager, enn å komme med søksmål mot meg. Jeg beklager. Håper alle får en jul med hele peppekaker, sjokoladeplater og store, fine potetgullflak, det fortjener dere!

Ydmyk (og flau) hilsen,

Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke (eller i dette tilfellet, beklage til) folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

4 Comments

Idyll og nakne lår på Oslo S

Trøtte fjes, men perfekt morgen.
Trøtte fjes, men perfekt morgen.

Jeg kan anslå med høy treffsikkerhet hvordan dagen blir, avhengig av hvordan morgenens første minutter fortoner seg. I dag ble jeg vekket av en mild, myk og kosete unge på fem år, det er som å score jackpot. Da blir det eggerøre og stearinlys på frokostbordet, varm kaffe og julemusikk, før vi begge er ute av døren med raus tidsmargin og god stemning.

Det er nok av dager som starter i motsatt ende av skalaen, med grining, håret til værs og sovestriper etter puta i fjeset. Når gull-tirsdagene kommer en sjelden gang, gjelder det å ta vare på dem. De fører til at jeg smiler til folk på bussen, velvillig hjelper sure tryner som ikke vet at man må trykke på knappen for å komme seg av, og dette forplanter seg til gratis kaffe (elsker bonuskort-dager!) og rolig magefølelse på vei inn på jobb.

Fra utsiden er ingenting annerledes enn på de rævva dagene, jeg ser ganske lik ut, jeg har fortsatt på meg irriterende strømpebukser og bærer alt for mange ting i hendene hele tiden (mammaproblem), men jeg merker det liksom ikke. Det var høstens kjipeste gråvær i dag, man puster inn like mye vann som luft og alt blir fuktig og Oslo blir stygg, men det gjør liksom ikke noe. Foffa har endelig kommet hjem fra Lanzarote, og Tidemann jublet da jeg foreslo å ta middag hos ham. Han vet at det venter en bursdagspresang, han vet at det gjerne blir dessert når vi spiser hos Foffa, men på spørsmålet «Hva gleder du deg mest til da, nå som Foffa har kommet hjem?» svarte Tidemann; «Å sitte på fanget hans. Han lukter så godt.»

Kjærlighet over hele linja der altså, gjensynsglede og harmoni. For å balansere det muligens litt uspiselige bildet av idyll, sånn hvis du selv har hatt en rævva dag, så kan jeg jo vise deg dette:

Strømpebukser, - min nemisis i livet.
Strømpebukser, – min nemesis i livet.

Har gått sånn siden i dag morges, med kort skjørt. Det er noe spesielt med å traske rundt på Oslo S med rakna strømpebukse, folk ser litt annerledes på deg liksom. Jeg rakner dem aldri bare litt, det blir liksom full fetish-stil de gangene uhellet er ute. Men i dag kunne jeg ikke brydd meg mindre, alt var bare velstand (og litt balanse må jo dagene ha, tross alt). Håper dere er trøtte og kjælne og trygge hjemme i husene deres, at tirsdagen har vært bra. Hvis ikke så kan du trøste deg med at den snart er over, og at det i morgen er en ny dag. Så får vi se hvordan morgenens første minutter blir da.

🙂

 

Endelig gjenforent! Foffas fang utkonkurrerer alt.
Endelig gjenforent! Foffas fang utkonkurrerer alt.