EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære fremmede mann»

imageedit_5_7646294873

Kjære fremmede mann

Jeg må dele ut en unnskyldning til i denne kalenderen, jeg er simpelthen nødt, selvom det sitter langt inne.

Du kjenner ikke meg, og jeg husker ikke navnet ditt, men vi møttes en fuktig kveld på byen, og jeg har alltid skammet meg i ettertid, for jeg gjorde noe skikkelig rævva den kvelden.

Vi møttes på Revolver, du var ganske morsom. Vi hadde danset og drukket, du hadde på deg skjorte og var rar og litt kjekk. Du ville at vi skulle dra til deg på nach, jeg hadde spandert noen øl på deg for å tøffe meg, og var enig i at nach hørtes ut som en ganske god idé. Vi tok taxi, og jeg oppdaget at jeg hadde glemt bankkortet mitt i baren. Fulle og fjasete som vi var, glemte vi fort det, og dro til det jeg trodde var din leilighet på Ullern. Det viste seg at det var dine foreldres hus. Dette er mange år siden, men det var fortsatt litt rart at en voksen mann bodde hjemme. Jeg ble med likevel, de var visst ikke der den natten og du var grei.

Etter noen nachspiel-øl og sånn, så sovnet vi, du var av typen som holdt meg veldig hardt og tett, og jeg var ukomfortabel. Jeg prøvde å liste meg ut av favntaket, snike meg avgårde et par ganger, men da tok du liksom hardere grep rundt meg. Etter noen timer falt du i så dyp søvn, at jeg klarte å komme meg ut på kjøkkenet. Du var grei og søt, men jeg ville bare hjem, sånn er det noen ganger. Problemet mitt var jo at jeg ikke hadde bankkort. Jeg ble liksom litt desperat der jeg sto på kjøkkenet, jeg var så sliten og så trøtt, jeg lengtet så fælt etter min egen seng og ville så veldig gjerne våkne i mitt eget hus. Dette gjør det faktisk vondt å skrive, det som kommer nå har jeg alltid skammet meg over. Here goes; Jeg tok 200 kroner fra lommeboka di, fremmede mann. Jeg stjal rett og slett penger fra deg, for å komme meg hjem. Jeg løp ut på gaten, tok taxi hjem og ga alle pengene til sjåføren. Det er så mange år siden at det var godt med tips, jeg husker at han ble skikkelig glad. Herregud, jeg er så flau nå.

Kjære fremmede mann, jeg skylder deg 200 kr. Jeg skylder deg 200 kroner og en stor unnskyldning, du kan få det igjen med renter. Du var raus og riktignok hadde jeg spandert et par øl på deg, men ingen fortjener å bli forlatt midt på natten, i alle fall ikke av en slem, tøsete tyv. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å si at du var søt, at du var morsom og at jeg aldri har gjort noe liknende igjen. Jeg håper du aldri oppdaget det, at du aldri tok det som «betaling» for vårt nachspiel den kvelden, jeg tviholder på akkurat det, for skammen er rett og slett for stor. Håper en kompis av deg ser dette og at du ved en tilfeldighet kjenner meg igjen og sender meg kontonummeret ditt, så jeg kan sette over de pengene.

God jul!

Flau hilsen fra Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke/hilse (eller si unnskyld, som i dette tilfellet) til folk som jeg har betydd noe for meg i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles så på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

Tredagers-festing og juletrehogst

 

Kvinne på 32 etter tre dager med fest. Skulle ønske fjeset kunne tas av fra hodet og skylles i kaldt vann.
Kvinne på 32 etter tre dager med fest. Skulle ønske fjeset kunne tas av fra hodet og skylles i kaldt vann.

Det er hardt med jul!!! Etter tre dager med fest så fjeset mitt ut som en gammel klut i dag morges.

Men det er siste søndag i advent og det betyr bare en ting i min familie; JULETREHOGST!!!! Bare å komme seg ut av senga, få på seg lua og støvlene og komme seg ut til Ytre Enebakk for å møte slekt og hugge trær. Belønningen etter skogsturen er varm kakao med krem, julekaker og skravling med folk jeg stort sett bare møter på denne tiden av året. Gården er herskapelig, oppdekningen perfekt, onkel Hans insisterer på at man skal ha en liten knert konjakk i kakaoen og barna løper rundt i det store huset til de er svette i luggen. Bare velstand.

Utrolig hva litt skogsluft og noen glitrende trær i ørene gjør med et fjes, eller hva?
Utrolig hva litt skogsluft og noen glitrende trær i ørene gjør med et fjes, eller hva?
Nissungen leter etter snø, - fant harebæsj.
Nissungen leter etter snø, – fant harebæsj.

Pappa var alltid den mest gesjeftige på å hugge trær før, han la virkelig sin ære i å finne det fineste, mens vi barna syntes så synd på de trærne som var stygge, at vi alltid overtalte ham til å ta dem istedenfor. Dermed endte vi i min barndom opp med de skeive, rare, tjukke og uproposjonerte trærne med tre topper. Nå derimot, har Pappa lagt hogsten på hylla. Vi drar ut i skogen, går tur, kikker på trær og på at de andre i slekta hugger, for så å kjøpe et tre på veien hjem. Aner ikke hvorfor, aner ikke når det ble greia, men sånn har det altså blitt. Pappa mener det er lurest.

Hjemme hos Tidemann, Knut og meg har jeg gjort opprør mot mine foreldres regler om «aldri fake» og «aldri juletre før lille julaften», så Tidemann og jeg pyntet vårt nydelige plasttre i kveld. Tidemann mener han er verdens beste til å henge opp julekuler og pynte generelt, og han har funnet ut at han ønsker seg hull i ørene og «lasersverd-øredobber». Kanskje er det en stylist-karriere han sikter mot i fremtiden? Vi får se.

Takk for fantastiske tilbakemeldinger på dagens kalenderinnlegg, og nok en gang; TUSEN TAKK REGINE!!! Hadde jeg aldri trodd skulle skje.

Håper dere har en varm, trygg, fin og over snittet god søndagskveld, snart er det jul!!! (og til dere som kanskje ikke er så begeistra for julen; snart er den over!)

🙂 Thea.

Stylisten i aksjon. Om vi hugget det selv? Nei. Plast og juks fra ende til annen.
Stylisten i aksjon. Om vi hugget det selv? Nei. Plast og juks fra ende til annen.

 

2 Comments

En slags julekalender; «Special edition; -gjesteinnlegg»

 

imageedit_4_8878559190

Kjære fantastisk fine folk, jeg oppfordret dere jo til å sende meg mail hvis dere selv har lyst til å takke eller hilse til noen via denne bloggen. Jeg har bare fått inn ett bidrag, og da jeg leste begynte jeg å gråte, og ble forlegen, flau og skikkelig, skikkelig glad. Regine har rett og slett skrevet et helt nydelig innlegg, om … meg. Jeg må innrømme at det ikke var helt dette jeg hadde trodd skulle skje, men det er så hyggelig og så godt skrevet at det selvfølgelig må legges ut her. Jeg bøyer meg i støvet Regine, (ekte støv, har ikke tatt julevasken enda), TUSEN TAKK!!!!

Kjære Thea, nå er det din tur!

Denne luken i julekalenderen er til deg. Ikke fordi jeg kjenner deg spesielt godt, ikke fordi vi har opplevd så mye sammen og heller ikke fordi du har betalt meg for å skrive dette (om noen skulle finne på å tro akkurat det).

Vi møttes da jeg var leder for spesialundervisningen på Den Norske Skole Costa Blanca. Jeg var godt plantet i 40-års-krisa, 39 år, fire barn, midt i en skilsmisse og helt uten nettverk familiært. Når jeg tenker tilbake må jeg ha fortonet meg som ei gammel kjerring for Thea på 25, du tenkte det sikkert, men du er altfor godt oppdratt til å si det høyt, (det var ment som et kompliment til din mor, og ikke til deg altså, Thea!)

Behovet for å ha familie rundt meg har jeg erstattet med å omgi meg med hyggelige og artige folk, alder har vært uvesentlig, bare de får meg til å le på ekte. Jeg har hatt en stor tendens til å forsøke å elge meg innpå sterke personligheter som TAR rommet, sånne som holder trykket, praten og humøret oppe med intelligent fjas, som gjør at jeg kan le så det kjennes langt ned i magen. Her kommer vi definitivt inn på grunnen til at jeg skriver takke-kalender til deg, Thea.

Thea kom til skolen jeg jobbet, på impuls, tror jeg. Vi manglet plutselig en lærer innenfor samfunnsfagene. Skoleåret var begynt, og det var vanskelig å få tak i lærere. Vi hørte snakk om at ledelsen hadde fått tak på ei dame som kunne dekke fagene, og som i tillegg var journalist. Thea Klingenberg braste dermed inn på Den norske skole Costa Blanca, med brask og bram. Det går ikke an å gå glipp av å huske å ha møtt deg, Thea! Du er en av de mest mangfoldige, fullkomne artige menneskene jeg har møtt. Du er engasjert, omtenksom, høylytt, følsom, morsom, skravlete og veldig intelligent. Alle Theas egenskaper vises ikke samtidig, altså, men den egenskapen hun er akkurat DA er det veldig mye av når den først er der, skjønner??

Jeg husker godt at vi var på fest hos deg i Altea, Thea. Du bodde i en koselig leilighet i gamlebyen, med inngang fra gata og rett inn i stua. Jeg mener å huske at du hadde besøk av søstra di, Nanna (også hun like imøtekommende, hyggelig og veloppdratt! Hils god jul til deres mor, forresten). Jeg husker ikke så mange konkrete episoder, Thea, men jeg husker at du fikk meg til å le, ikke bare en gang, men mange, mange ganger gjennom hele skoleåret!

Thea du er et menneske som det skjer mye rundt hele tiden. Jeg husker deg som singel, som nyforelsket i en argentiner og gråtende på kontoret mitt fordi det var knute på tråden med den samme argentineren. DA måtte du reise til Lanzarote, til pappa for å få trøst. DA måtte du reise med en gang, for det var helt krise! For meg var det lærerikt å se at det er mulig å hente så mye trygghet og støtte i familien sin. Gjennom året jeg jobbet med deg, Thea ble jeg liksom litt kjent med søsteren din, faren din og moren din. Jeg tror jeg ble kjent med en familie med høylytt prat, direkte meldinger og utblåsninger som tåles. Derfor har det vært så utrolig artig å få et gjensyn med deg og familien din nå i adventstiden. Det har nesten vært som å møte gamle venner, uten at jeg egentlig har kjent dere! I denne adventstiden har du igjen fått meg til å le, Thea! Jeg har ledd over din evne til å sette litt håpløse situasjoner i et komisk lys. Jeg har ledd over din evne til å elegant harselere over deg selv, uten å tråkke på andre. Kjære Thea. Jeg håper du får en aldeles fantastisk jul sammen med Tidemann, søstrene dine og foreldrene dine! Lov meg at du fortsetter å oppdatere bloggen din med artige skråblikk på deg selv og andre!

God jul til dere andre som leser Theas blogg også. Trolig har vi en felles sans for humor og en felles hang til å like skråblikk på tilværelsen!

🙂 Regine

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

 

 

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære hatere»

imageedit_5_7646294873

Kjære hatere

Denne julekalenderen handler om å takke, hilse og si unnskyld til folk jeg egentlig ikke kjenner, men som likevel er en del av livet mitt. Jeg har skrevet til dere før, men dere er så tilstedeværende i det livet jeg lever på internett, at jeg jaggu synes dere fortjener en helt egen luke i kalenderen.  Dette er til dere som er sinte på internett, som tøffer dere i kommentarfelter og som er redde for våre nye landsmenn, som insisterer på at dere ikke er rasister, bare skeptikere, som mener muslimer konsekvent er rævva mennesker og tror flykningestrømmen kommer til å ødelegge landet vårt, til dere som slenger mer med leppa på facebook enn i virkeligheten og til dere som er sinna på VG fordi Hege Storhaug ikke ble årets navn. Jeg ser det for meg som en tale, la oss si vi har et julebord, dere og jeg. Vi spiser ribbe/pinnekjøtt/lutefisk og andre deiligheter. Vi har kanskje drukket et glass vin, vi har tente lys på bordet og det er god stemning. Ser for meg at jeg reiser meg, klinger på glasset og holder en tale;

Kjære alle sammen

Jeg vet det har vært en hektisk sommer og en enda mer hektisk høst. Dere startet som ganske få, men ivrige kommentatorer på nett, dere jobbet hardt og iherdig med å få frem budskapet deres, dere var sinte og ganske alene. Over sommeren, da stadig flere båter sank, da barn ble skylt i land i velkjente ferieparadis, så ble det flere av dere. De sinteste og mest aktive av dere kjente på et slags brorskap, et samhold i de kommentarfeltene. Dere begynte å få likes, dere fikk virituelle klapp på skulderen av de som syntes dere var tøffe, og det er jo deilig. Det er deilig å bli sett, ikke sant? Politikerne i landet vårt fulgte våre lover og regler, og dere så stadig flere saker om folk på flukt, dere følte kanskje at de ble sluppet rett inn, dere hadde lest så mye om det, som andre sinte folk hadde skrevet, så dere ble litt redde. Da var det veldig deilig å se i kommentarfeltene at dere ikke var alene. Tvert i mot føltes det som om dere var mange, at det egentlig var dere det var flest av! Felleskapsfølelse er deilig. Alle har ikke følt på det tidligere, kanskje tvert i mot, har mange vært litt ensomme? Blitt litt lite sett? Alle mennesker liker å være en del av en gruppe. Og denne gruppa vokste.

Vi er samlet her i dag, kjære hatere, for å feire at dette året snart er forbi. Dere har jobbet veldig hardt, jeg skjønner at dere er slitne. Det er slitsomt å være sint, og det er slitsomt å være redd. Akkurat som alle de barna som skal feire sin aller første jul her i Norge, så er dere slitne. Akkurat som alle de voksne som har mistet alt de eier og bor stuet inn på rom med andre fremmede, så er dere redde. 2015 har vært et tøft år, noen har mistet alt de eier, noen har sett sine nærmeste dø, noen har måttet reise fra det landet de elsker, andre har sittet dag og natt ved tastaturet og kjempet mot innvandring, for at Norge skal være hvitt, noen har til og med dratt ut i mulm og mørke og satt fyr på bygninger, i ren og skjær redsel for at livene deres skal forandres, ved at det kommer et mottak til byen. Det er helt klart at dere er slitne, at dere har jobbet hardt og at dere har vært kjemperedde.

Jeg vil løfte glasset, kjære hatere, og skåle, for nå er dette året snart forbi. Nå kan dere hvile. Nå kan dere trekke vekk fra tastatur, fyrtøy og våpen, vekk fra facebook og forum, og hvile. Akkurat som de nye menneskene vi har fått i landet vårt, så trenger dere ro. Dere trenger forståelse og hvile. Alle vil vi føle oss trygge, alle vil vi føle oss elsket og alle vil vi føle oss som en del av et felleskap. Jeg håper det nye året gir dere mye muligheter, og oppfordrer dere til å bruke all den innsatsviljen og den lagånden dere har vist, ja for dere er ganske imponerende i deres styrke, til å gjøre Norge bedre, mer åpent, mer inkluderende. Jeg lover at dere vil få flere likes, mer kjærlighet, større hjerter, morsommere liv og klokere hoder, hvis dere, med alt dette engasjementet som er samlet her i dag, går sammen for en mer inkluderende og hjertevarm fremtid.

Jeg håper dere alle sammen får en fredelig og varm julefeiring, at dere får kjærlighet fra de dere elsker, at det ligger noe dere har ønsket dere under treet, jeg håper svoren blir sprø, barna er snille og at noen kysser dere ved midnatt på nyttårsaften. Nå synes jeg dere skal klemme sidemannen, en ordentlig varm bamseklem, og så hever vi glassene;

Skål, kjære hatere, og god jul!

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke/hilse til folk som jeg har betydd noe for meg i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles så på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

 

2 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER: «Kjære kristne radiofolk»

imageedit_5_7646294873

Kjære kristne radiofolk

Da jeg var 22 år og redaktør i radiOrakel, så var jeg også  med på Lokalradioforbundets landsmøte. Der møtes representanter for store og små lokalradioer, det diskuteres og skravles, vi lærer noen ting om hverandre, har årsmøte og avslutter det hele med en middag. Jeg var en av de yngste, og kom definitivt fra den mest radikale radiostasjonen, radiOrakel er en feministradio som holder til på Blitz, og bare det står «radiOrakel» på navneskiltet ditt, så må du svare for deg til de fleste. Folk mener mye og mangt, de er nysgjerrige, og ofte ganske skeptiske. Det var greit det altså, jeg likte snakke om radiOrakel, og folk flest var hyggelige.

Det hele foregikk på et hotell ett eller annet sted i  innlandet, radiOrakel hadde spinket og spart så de kunne betale for hotellrom til meg, det var viktig å være en del av «radio-Norge», på tross av at vi ikke eide nåla i veggen. Jeg husker at jeg tok meg en liten blund på rommet, før «gallamiddagen», og forsov meg selvfølgelig. Med bustete hår og kjolen på snei, løp jeg ned i spisesalen, dette var jo høydepunktet, endelig skulle vi få servert alkohol og jeg skulle få se hvordan alle disse menneskene EGENTLIG var. Sannheten får du fra barn og fulle mediefolk, sånn er det bare.

Jeg kom stormende inn i spisesalen, og alle bord var opptatt. Ingen av de jeg kjente litte granne hadde plass til meg, ingen av de jeg hadde hilst på tidligere på dagen hadde ledige stoler ved sine bord. «Ingen fare» tenkte jeg, jeg har god tro på meg selv når det kommer til smalltalk, og fant den eneste ledige plassen ved et bord med bare menn. «Ja , dere nå blir det fest!» sa jeg, «Så fint at jeg fikk plass her, selv om jeg sikkert burde passe litt på, dere er jo et helt bord med menn, får prøve å hold dere i skinnet, selv når slipsene ender på panna i løpet av kvelden, haha!». Jeg har erfaringsmessig mye suksess med å legge an en litt harry tone rundt middelaldrende menn, og tenkte «dette kan jeg». Det ble veldig stille rundt bordet. «Vi har vel egentlig ikke hilst?» sa sidemannen  min, «Vi jobber for Philadelphia-menigheten og andre kristne radioer». Han smilte og rakk frem hånden. «Ja, kremt, jeg jobber for radiOrakel, en sånn feministradio på Blitz, så hyggelig da, ehem.» svarte jeg.

Jeg måtte hive meg rundt, rent mentalt. Her hadde jeg jazza meg opp til fyllekalas og flørting med fremmede, men endte på bord med de eneste som ikke brukte drikkebongene sine og som helt sikkert syntes utringningen min var for dyp. Hvordan skulle jeg snu dette rundt? Jeg hadde allerede fornærmet dem og vært alt for brautende og tøff i trynet. Fuck.

Heldigvis var mine fordommer sterkere mot dem, enn deres var mot meg. Jeg var vant til å måtte forsvare alt fra hårvekst til kvotering av kvinner når jeg sa jeg jobbet i radiOrakel, men det trengte jeg ikke ved dette bordet. Mennene var milde, høflige og greie. Og «heldigvis» var toastmasteren en katastrofe. Han var ikke bare harry og høylytt, han snakket ikke bare for mye, men han klarte å fornærme samtlige prisvinnere og kraftig diskriminere vinneren ved vårt bord «Jajaja, du drekker vel ikke stort du, og kristen-radio er ganske kjedelig, men gratulerer likevel da!» sa han oppe fra scenen. Han var ikke noe bedre med den ene dama som vant pris, tror det både ble klapsing på rumpa og en ekkel pule-spøk da hun mottok utmerkelsen.

En ytre fiende er samlende, også på fest, og det slo meg at vi på vårt bord var minoriteter. Jeg kommenterte toastmasterens ufinhet til bordet mitt, og gratulerte prisvinneren på ordentlig måte. «Det er vel like lite lett å være kvinne som kristen noen ganger» sa sidemannen min. Vi ble en gjeng. Denne luka i julekalenderen går til dere, Philadelphia-folk. For at dere bar over med meg, for at dere var milde, fine og trygge, og for at dere endte med å gi meg alle drikkebongene deres (whoopwhoop!!). Det var en gøy kveld, var det ikke? Og tusen, tusen takk for at dere noen uker senere, sendte oss i radiOrakel teknisk utstyr dere ikke lenger hadde bruk for; sharing is caring, selv om man er aldri så forskjellige.

God jul til dere, og alle andre som er, eller innimellom føler seg som en minoritet.

🙂 Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles så på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

 

 

«Vi sees etterpå, – hvis jeg ikke dør da!!»

 

IMG_9825

Man blir redd av å få barn. Man blir redd for biler, for virus, for brann, for åpne sår, for lus, for mark i rumpa, skarpe kanter, våkenetter, ammeproblematikk, man blir redd for å miste seg sjæl, redd for å miste gnisten i forholdet, og mest av alt blir man redd for å miste barnet sitt.

Jeg har alltid sett på meg selv som ganske  tøff. Lærte meg tidlig å håndtere både mørket, monstere under sengen, edderkopper og store, skumle hunder. En gang angrep en sint hest meg (eller, egentlig havnet jeg mellom to hester som angrep hverandre) og da hoppet jeg opp og slo løs på hestefjesene. De ble redde og stakk, og jeg masjerte rolig videre. Jeg er altså ikke særlig lettskremt (jeg høres derimot litt koko ut når jeg forteller om det der, men det er altså helt sant).

Det eneste jeg husker å ha vært skikkelig redd for i livet, er dypet. En hel sommer, på tross av stor badeglede og gode svømmekunnskaper, så holdt jeg meg på land. Redselen for at noe skulle komme opp av dypet var like irrasjonell som den var virkelig. Til slutt nektet Mamma å gi meg mat, en dag vi var på båttur, før jeg hadde badet på dypet. Jeg husker at jeg var fly forbanna, trassig og sur, og at jeg til slutt gav etter. Sikkert ikke god pedagogikk fra Mammas side, men det funka. Senere i livet har jeg bodd i mange land, alltid hevdet min rett til å gå hjem alene fra byen, haike med fremmede og ordnet opp selv. Jeg har vært veldig lite styrt av frykt i mitt liv, jeg har liksom ikke følt noe særlig på det, frem til jeg fikk barn. Da forandret alt seg.

Etter at jeg fikk Tidemann, har følelsen av å skulle bade på dypet dukket opp mange ganger. En ting er at man blir redd når barna slår seg eller er syke, en gang fikk han feberkramper og var bevisstløs og vi ble hentet av ambulanse, klart man blir redd da. Husker at jeg sto i bare nattkjolen, full av barneoppkast inne på legevakten, og gråt tårer av lettelse fordi han hadde kommet til seg selv igjen. Det var helt jævlig å se ham så syk, selv når jeg visste det ikke var farlig.

Når jeg sover på nye steder, så planlegger jeg gjerne en fluktrute i tilfelle brann, det skjer automatisk inne hodet mitt, som en rutine før jeg sovner. Hver gang vi går over gaten, ser jeg for meg skrekkscenarioer og holder hånden hans hardt i min. Det å være litt redd hele tiden, det har blitt en vane. En vane som også gjør meg sykt glad for at han er frisk, at han er lykkelig og at vi (stort sett) har det veldig fint.

Hver morgen, når jeg leverer ham i barnehagen så vinker vi i vinduene, i alle vinduene. Han sender slengkyss, lager peace-tegn og så hjerte-tegn med hendene. I det siste vinduet mimer vi «jeg elsker deg» med munnen. Noen ganger roper han gjennom glasset «Vi sees etterpå, hvis jeg ikke dør da!!» og jeg smiler tilbake. Han prøver bare å være morsom, og er i full gang med legobygging og ubekymret fjas på under et minutt. Jeg derimot, den tøffe, voksne dama som plukker edderkopper med bare hendene og sloss med sinte hester, jeg går til bussen med harehjerte, mens jeg gjentar for meg selv «Vi sees etterpå, vi sees selvfølgelig etterpå.»

Går det noen gang over? Blir man noen gang mindre redd for barnet sitt? Eller er det å få barn, rett og slett starten på et livslangt prosjekt som en smånervøs type? Jeg aner ikke. Inntil videre håper jeg på det beste og krysser fingrene for at vi alltid «sees etterpå».

IMG_9822

5 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære gymlærer Ingfrid»

imageedit_5_7646294873

Kjære gymlærer Ingfrid

Jeg var aldri en spesielt begavet elev i ditt fag, og du var nok aldri særlig begeistret for meg. Du virket egentlig ikke så begeistret generelt, skal jeg være ærlig. Du var min gymlærer på videregående fra 1998-2001, du husker meg helt sikkert ikke, og hvis noen på den tiden hadde sagt til meg at jeg kom til å takke deg en dag, så hadde jeg nektet for det. Jeg likte ikke gym.

Like fullt er du altså bak en luke i denne julekalenderen, fordi det er noe jeg vil takke deg for. Det tok en del år før jeg innså det, men nå tenker jeg faktisk på deg ganske ofte. Du var veldig streng Ingfrid, det tror jeg at jeg også ville ha vært, hvis min jobb var å piske subbete elever rundt i en sal, mens de fortvilet forsøkte å komme seg ut. Jeg føler at de flest i min klasse var godt under snittet interesserte i fysisk fostring. Du har alltid et par-tre stykker som liker å spille fotball, løpe eller turne, men i vår klasse var det ytterst få av dem.

Jeg kan huske blikket ditt da uviljen vår møtte lærerplanen din, og du valgte pisk fremfor gulrot, for å motivere oss (ikke bokstavelig talt, men det hadde egentlig vært litt gøy når jeg tenker på det). Jeg har aldri vært god i sport, jeg har prøvd, men jeg har aldri vært noe naturtalent. Jeg er passe god til å kaste ball, og helt ok sterk, men det stopper der. Jeg tror rekorden min på 60m var sånn 13 sekunder eller noe (rødmer). I klassen min på videregående var det veldig mange jenter og kanskje seks gutter. Jentene hadde stort sett mensen hver gang vi hadde gym (helt sykt at det ble brukt som argument), og du orket ikke diskutere tror jeg.

Jeg husker at jeg selv hatet dager med gym, mest fordi man måtte drasse på gymtøy og dusje i den kjipe dusjen og ha vått hår resten av dagen. Også fordi jeg følte det fikk frem det verste i oss, vi ble noen skikkelige drittunger.

Uansett, Ingfrid, jeg var som sagt ikke særlig god, og hadde forsonet meg med at jeg kom til å få rævva karakter i gym. Vi snakket ganske lite sammen, jeg følte ikke at jeg kjente deg noe særlig, samtidig så du meg i mine svakeste og minst inspirerte øyeblikk, så jeg var ukomfortabel med deg. En dag kom du bort og sa; «Du er ikke en atlet, Thea, men det kunne du ha vært hvis vi hadde hatt andre typer øvelser her, for eksempel boksing. Det kunne du vært god i. Jeg liker at du likevel prøver, husk at innsatsen er halvparten av karakteren. Jeg ser at du har en faen i deg, min anbefaling er å bruke den, gi gjernet, så kan det hende du får en alright karakter på tross av mindre gode resultater.»

Jeg ble først dritsur, hvem faen var du til å si at jeg ikke var en atlet? Jeg var jo ikke det, men det er vel ikke noe hyggelig å si?? Du hadde likevel rett, og jeg skjønte at du egentlig prøvde å være grei. Du så at jeg «hadde en faen i meg», og det har jeg alltid hatt, men den har få mennesker applaudert, for å si det sånn. Sannheten er, på tross av at jeg ble litt sur, at du så meg.

Jeg tok ikke rådet ditt med en gang, jeg likte det ikke rett og slett, jeg var sta. Litt etter litt begynte jeg likevel å legge merke til at jeg «hadde en faen i meg». Den kom frem i religionstimene, den kom frem i naturfag og den kom frem i gym. Den kom også frem på privaten. En helg vi var på hytta i den perioden, satte Mamma og Pappa meg til å rense tauverk for gammel tang nede på brygga. Har du gjort det noen gang? Det består i å dyppe taukveiler i sjøen for så å kline dem mot fjellveggen. Du skal slå ut dritten, den maritime varianten av teppebanking, liksom. Foreldrene mine var rett og slett drittlei av at jeg var sur og grinete, og satte meg til å denge løs på fjellet, for å få ut aggresjonen. Jeg forsto ikke det før senere, men husker at jeg kom opp igjen på hytta med en ny følelse av ro etterpå, og rene tau.

Siste året på videregående skjønte jeg greia. Jeg begynte å bruke gymtimene til å ventilere mitt pubertale sinne. Jeg husker en gang du så på meg og smilte, fordi jeg helt rød i trynet, holdt på å ta livet av noen irriterende klassekamerater i kanonball. «Jeg gir vel faen i at dere har mensen!!». Usympatisk kanskje, men det var veldig forløsende.

Du ga meg en sterk femmer i innsats, Ingfrid, så jeg landet på en firer totalt. Jeg fikk over snittet i faget jeg hatet mest. Det jeg vil si takk for i dette innlegget, er at du var den første som viste meg hvordan jeg kunne anvende aggresjon. Jeg får aldri gjort så mye som når jeg er sint. Når jeg er fed up, irritert, sint og forbanna, så får jeg unna husvask, forefallende arbeid, mailer, trening, sortering av klær, jeg tramper rundt og gir meg ikke til livet er ryddig og kroppen er rolig. Takk for det. Jeg kommer aldri til å takke deg for at vi måtte løpe tre kilometer rundt på Frogner, og jeg kommer aldri til å innrømme at jeg satte meg ned og tok en kaffe og en sigg på vei tilbake. Men jeg sier takk for det med aggresjonen, det å anvende det illsinte i seg, kan føre til mye bra.

Håper du får en deilig gymfri julefeiring med masse marsipan og ribbefett, og at du i disse dager har mer motiverte elever enn det du hadde den gang. God jul, Ingfrid!

🙂 Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles så på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

EN SLAGS JULEKALENDER: «Kjære triste Tinder-date»

imageedit_5_7646294873

Denne kalenderen har så langt blitt brukt til å takke, hilse og si unnskyld. I dag har jeg lyst til å sende gode tanker til den tristeste daten jeg har vært på, fordi jeg håper han har det bedre nå, enn han hadde det da.

Det er kanskje to år siden, jeg lå hjemme på sofaen, kjedet meg, hadde barnefri og Tinder var helt nytt og veldig uvant. Jeg har totalt bare møtt to fyrer på Tinder, jeg er skikkelig dårlig på nettdating, det er kleint og uinteressant og jeg har ikke trua. Likevel er det praktisk, og betryggende, å sveipe gjennom et hav av single tryner, forbi fleksende harrytasser, skrytebilder av bestegede fjelltopper, myke menn som koser med valper og sitater som «Den som intet våger, intet vinner». Man føler seg mindre alene en kjedelig kveld på sofaen, når man ser at det finnes mange andre som også kjeder seg der ute. Og så kan det jo hende?

For dere som ikke er på Tinder, så kan jeg jo kjapt gå gjennom kategoriene av menn, sånn som jeg ser det. Du har de som stiller i bar overkropp, er i «åpne forhold» og ganske fort sender deg penisbilder hvis du ikke er forsiktig. Du har de som poserer med barna sine, i håp om at ditt moderlige instinkt skal overstyre alt annet, så har du de som av en eller annen grunn legger ut bildet av bilen sin, gjerne i solnedgang, de har jeg aldri forstått meg på. Midt i mellom er det en del vanlige fyrer, samt en og annen fetishist som har helt eksplisitte seksuelle behov han håper å få napp på gjennom en app. Fint for dem om det funker, jeg sveiper venstre, men lykke til altså.

Uansett, for et par år siden så fikk jeg endelig en melding fra en fyr som virket helt vanlig. Den var fra deg, triste mann. Siden jeg kjedet meg, siden du var ganske vittig i meldingene og siden du akkurat da gikk en tur rett i nærheten, så tenkte jeg; fuck it, bedre å drikke en øl med en hyggelig, fremmed fyr, enn å ligge her og stirre inn i telefonen. Så jeg dro.

Vi møttes på en bar rundt hjørnet, da du kom inn hadde jeg allerede drukket to gintonics, jeg ble nemlig nervøs der jeg satt. Hva skulle vi snakke om? Det viste seg å ikke være noe problem, du var norlending og grei og åpen. Vi var enige om at det var litt kleint og at vi bare måtte ta det som det var. God start.

Praten gikk i løst og fast, du kjøpte en øl til og så en til, og jeg fortalte om mitt liv og mitt barn og alt det der. Så kom det et vendepunkt. Jeg tror det var da jeg fortalte om Tidemann, og spurte om du hadde barn, du fortalte at ja, du hadde to, og jeg kunne se på fjeset ditt at du ikke mente det, da du sa det gikk fint mellom deg og eksen. Vi skravlet litt videre, jeg hadde ikke behov for å grave i det du insisterte på at var helt OK, men som helt tydelig ikke var det. Du holdt maska. En stund.

Kanskje var det da jeg gikk over på vann det sprakk (eller så gikk jeg over på vann FORDI det sprakk), men på et tidspunkt slo det meg at du ikke ville på date, du ville ha trøst. Jeg husker at jeg tok meg sammen, tenkte at jeg jo bare kunne gå hjem, det er jo ikke min jobb å trøste single fedre sånn uten videre, men så var det jo jeg som satt der med deg akkurat da, og du hadde ingen andre i umiddelbar nærhet. Så jeg begynte å spørre.

I starten var du bevisst at det var litt kleint, at det jo ikke var noe du trengte å snakke med meg om, men etterhvert så glemte du det tror jeg. Og ut av deg, den fremmede norlendingen, så kom det en historie om et dritkjipt brudd, en eks som ikke ville samarbeide, en jobbsituasjon som ikke genererte penger, og som dermed førte til at du bodde på et bittelite kott og ikke kunne få besøk av døtrene dine. Du begynte å gråte, jeg begynte å drikke gin igjen, og forsto at nå, nå kunne jeg i alle fall ikke gå!

Jeg stilte alle de spørsmålene din beste venn burde ha stilt, jeg klappet deg på skulderen, peptalket deg så godt jeg kunne, vi googla til og med etter bedre boalternativer der vi satt. Til slutt stengte baren, og det var som om det gikk opp for deg hvor du var, og at jeg egentlig var din date. Du så på meg, og så unnskyldte du deg. Jeg sa det var helt greit, men at nå måtte vi gå.

Utenfor baren viste du meg det du hadde på innerlomma. Jeg trodde kanskje du skulle dra fem en lommelerke eller noe, for å lette på stemningen, men nei, det var derimot tre figurer klippet ut i papp. Jepp. «Innerst, mot hjertet» som du sa, så hadde du rett og slett tre hjemmelagde pappfigurer du hadde klippet ut og tegnet på. De skulle forestille eksen din og hvert av barna. «Da føler jeg meg ikke så alene» forklarte du og lurte på om vi skulle stikke på en annen bar. Jeg sa nei, klemte deg, ønsket lykke til og dro hjem. Du dro nok på en annen bar, for jeg husker at jeg fikk en laaaaaang melding noen timer senere, hvor du beklaget det hele og at du egentlig ikke var så lei det som det hadde virket.

Kjære triste tinder-date; Jeg håper det går bedre med deg nå. Jeg håper du har fått orden på livet, på samværet med barna, på økonomien og på forholdet til eksen. Jeg skjønner at du hadde det skikkelig dritt den kvelden. Jeg håper praten vi hadde og grininga og alt det der, gjorde at du følte deg litt lettere til sinns dagen etter. Jeg håper du fortsatt har tro på dating, og at du muligens velger en litt annen strategi nå, enn du gjorde akkurat den kvelden vi møttes. Det var på en måte litt hyggelig at du fortalte meg alt det der, så det skal du ikke tenke på; livet er for kort til å ha fylleangst. Ønsker deg en skikklig god og glad jul med barna dine, og muligens en ny dame du ikke trenger å klippe ut i papp.

🙂 Thea (hun som i ettertid aldri har takket ja til en Tinder-date)

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke/hilse til folk som jeg har møtt i løpet av livet, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles så på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

Takk skal dere faenmeg ha!!!

 

Vi naila syden på Torshov i desember. Terningkast seks.
Vi naila syden på Torshov i desember. Terningkast seks.

Først og fremst; Dere er helt rå!!! Jeg hadde virkelig ikke trodd at julekalenderen skulle nå så mange, men med hjelp av dere så har faktisk postene så langt nådd frem til folk, og jeg får mailer og meldinger og det er god stemning over hele linja. Bjørn Eidsvåg, Christin Aamodt, Dr.Kaarby, Bent fra Get, Robert Stoltenberg, Tim Wendelboe, – de har alle fått med seg det som har blitt skrevet om dem og sendt meg fine tilbakemeldinger. Det hadde jeg aldri trodd!!! Tusen, tusen takk for hjelpen, dere er internetts fineste lesere.

Siden jeg med julekalenderen allerede skriver en gang om dagen, og i tillegg har unge, katt, fulltidsjobb, julestri, familietid, pakkebonanza, en podcast på vei og jaggu behov for litt festing inni der også, så blir det færre av disse innleggene. Jeg savner det litt, for det skjer mye deleverdig, og jeg har jo vent meg til å skrive det ut. Blogging dere, det er en avhengighetsskapende syssel. Hvis jeg for et halvt år siden hadde hørt meg selv si det der, så hadde jeg ledd høyt og hånlig og kastet en drink i trynet på mitt eget fjes. Men tidene forandrer seg, og sånn har det jommen blitt.

Tidemann drømmer om sommeren allerede, han ville ha «sydenvann som er grønt og fisker og svømmebriller». Jeg heiv meg rundt, rotet frem svømmebriller, skrudde opp varmekablene, farget badevannet med fargetabletter, slang oppi en lekefisk og noen skjell fra en pyntehylle, og vips hadde vi en halvtimes syden på badet før leggetid. Ser det verserer et innlegg om at foreldre bør bade nakne med ungene sine, og jeg støtter det, men det ville i dag blitt vanskelig for ham å dykke rundt i badekaret etter skatter, hvis jeg hadde sittet oppi der (derfor ønsker han seg nå basseng, synes det passer seg for en familie på to med katt). Ikke hadde det blitt en badeselfie heller, og det var nødvendig for å skryte av sydenfargen vi fikk til på badevannet. Jeg backer likevel altså, hvis ikke ungene dine ser deg naken, når blir første gang de ser en normal kropp?

Det er din plikt, rett og slett.

Tidemann ble innskrevet på skolen i dag, det vil si han spiste en pepperkake og forhørte rektoren på skolen han hører til om leketilbudet. Femåringen virket midt på treet fornøyd, bukket da han gikk og mener det er for lenge til høsten. Jeg freaker ut av at han er skolegutt snart og vil bare stoppe verden og beholde ham sånn som nå, resten av livet. Men som han sier «Mamma, jeg har jo lovet å kose med deg helt til jeg blir ungdom, og dessuten må jeg gå på skolen for å lære å lese, så jeg kan lage mat etter oppskrift og gi deg frokost på sengen». Gode argumenter.

Knut ligger på sofaen, vintertjukk og slapp, julegaver må pakkes inn, klær må vaskes, mailer må besvares og jeg burde ha pynta til jul. Magen er full av pinnekjøtt etter middag hos søster, kroppen burde ha trent men har bare lyst på akevitt, og det er den nest, nest siste tirsdagen i 2015. Håper dere har det skikkelig bra alle sammen. Takk for at dere følger med, takk for at dere liker, og takk for at dere inviterer vennene deres til facebooksiden, vi er over 600 nå!!! Fy fader, jeg er så heldig.

🙂 Thea.

PS: Hvis du, inspirert av julekalenderen, kommer på noen du vil takke, noen som har betydd noe for deg i livet, som du kanskje ikke kjenner lenger, og som kanskje ikke vet at du av og til tenker på dem; skriv det gjerne til meg!!! Det er hjerterom og husrom for et «gjesteinnlegg» her, hadde vært kjempegøy! Send meg en mail på thea.klingenberg@gmail.com  🙂

 

 

 

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære Thomas B, – min første kjærlighet»

imageedit_5_7646294873

Kjære Thomas B, – min første kjærlighet

Eh … Vi kjenner ikke hverandre, Thomas, og det er mulig du freaker litt ut av dette, i alle fall var du typen til det på den tiden jeg var forelsket i deg. Jeg satser likevel på at du har blitt en tøffere fyr nå, og tåler en gammel kjærlighetshistorie levert på internett. Du skjønner, da vi gikk i samme klasse på Bestum Skole på 90-tallet, så var jeg stormforelsket i de første tre årene.

Jeg klarte nesten ikke snakke når du var på gruppa mi i klassen, jeg satt timesvis og drømte om deg etter skolen, jeg så for meg at vi ble kjærester og kjøpte oss hund, – en puddel, og at du vokste deg høyere enn meg (på tidspunktet var jeg et drøyt hode høyere enn deg). Jeg var 6 år og fullstendig fortapt. Du var av den sjenerte typen på den tiden, du var veldig skoleflink, hadde liten oppstoppernese og helt blondt hår. Jeg syntes du lignet litt på fisken i «Den Lille Havfruen», Fomle heter han vel? I ettertid kan jeg ikke helt forstå at Fomle var «kjekk», men jeg husker det var noe som appellerte veldig til meg på den tiden.

Barn blir jo forelsket på merkelig vis, man tror som voksen at det liksom ikke er alvor, det er lett å himle med øynene og le av det. Men jeg var virkelig forelsket. Jeg beundret alt du gjorde, jeg husker jeg gjerne ville være like ordentlig som deg, du hadde veldig system på pennal og orden i notatbøkene og sånn (eh… har man notatbøker i første klasse? Kladdebøker heter det vel?). Du var veldig god i turn, god i gym, men ikke en av de som tøffet seg. Jeg husker jeg så på deg i smug i klasserommet, med drømmende blikk, jeg håpet så inderlig det skulle bli oss!!!

Sånn med voksent blikk i dag, så er det helt tydelig at vi ikke ville passet så godt sammen. For det første har jeg en katt som heter Knut, og han ville IKKE likt å få en puddel inn i huset, Knut er sur nok fra før. Jeg er utrolig dårlig på turn, så hvis du fortsatt driver med det, så er ikke det noen felles interesse, for å si det sånn. Jeg husker at du var av den blyge typen, og det elsket jeg. Sånn i løpet av de siste 26 årene så har jeg faktisk heller lagt meg til å like de litt mer direkte gutta, de som gjerne tar ordet i forsamlinger. Sånn som jeg husker deg, så er det nok like greit for oss begge to at vi ikke endte opp (som i dagdrømmene mine), med hund, tre barn, hus, hytte og et livslangt forhold.

Jeg vil likevel takke deg , Thomas, for ekstremt mange fine dagdrømmer. I tre år, fra jeg var seks til jeg var ni, så var du mannen i mitt liv. Jeg følte på den umulige kjærligheten, jeg hørte på triste kjærlighetssanger og levde meg inn i dem, jeg innså mine egne begrensninger, og øvde meg på å imponere deg. Det gikk ikke så bra, jeg tror ikke du var noe som helst interessert i løpet av de tre årene, men jeg likte likevel å tenke på deg. Dagene ble morsommere når jeg kunne kikke på deg i smug.

Navnet ditt, Thomas, det står skrevet med rød fettstift på minst tre hemmelige steder i barndomshjemmet mitt. Vi har solgt det huset nå, men jeg sørget for å tenke fremover på den tiden, og tegnet små hjerter med navnet ditt inni på skjulte steder, der ingen finner dem, selv ved full renovering av kåken. Og så står navnet ditt med stooooore bokstaver og  under benkeplaten på det ene badet. Bare så du vet det.

Jeg vet ikke hvor du er eller hva du driver med, du forsvant fra klassen da barneskolen var over (eller før?), og siden har jeg ikke sett deg. Kanskje har vi noen venner felles, som sørger for at du leser dette, og da håper jeg du synes det er hyggelig og ikke bare sykt kleint. Takk for at du var i hodet mitt og lærte meg både gleder og kvaler ved kjærligheten (uten å vite det selv), jeg håper du har det fint og er like forelsket i en heldig dame i dag, som jeg var forelsket i deg for 26 år siden. God jul!!

🙂 Thea (fra klasse 1b på Bestum).

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles så på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!