1 Comment

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære Yoga-Carmen»

imageedit_5_7646294873

Kjære Yoga-Carmen

Jeg tror ikke du har internett, og du kan i alle fall ikke norsk, men det er like fullt helt nødvendig å skrive dette til deg, nå som jeg har laget en takke-kalender. Dette er den nest siste luka, og den går til deg.

Du ble en skikkelig viktig person i en skikkelig viktig (og kjip) periode i livet mitt, det er sånn vi møttes. Jeg tenker fortsatt på deg og på ting du har sagt hver dag, jeg skulle ønske du bodde rett rundt hjørnet fortsatt. Det koster meg litt å skrive dette innlegget, for det jeg skal takke deg for er nært knyttet til det som har vært aller kjipest i mitt liv.

Da det ble slutt mellom Tidemanns pappa og meg, så raknet på en måte hele tilværelsen. Vi bodde i Spania da, og selvom det hadde vært vanskelig en stund, så føltes det helt forferdelig at det ble slutt. Vi hadde barn sammen, Tidemann var et drøyt år gammel og jeg hadde frem til det punktet i mitt liv, trodd at alt man kjempet for, det fikk man til. Jeg tok feil, rett og slett. Noen ganger prøver man så hardt man kan, og så går det ikke likevel.

Jeg har aldri drevet med yoga før jeg møtte deg, Carmen, og jeg har aldri vært særlig interessert i alternative ting. Jeg har heller ledd av røkelse, meditasjon og dreads enn vært nysgjerrig på det, jeg har bare eid en eneste batikk-t-skjorte i hele mitt liv (og det var på 90-tallet, så det gjelder ikke), grunnen til at vi møttes var ene og alene fordi livet mitt var helt bedritent på den tiden. Jeg klarte ikke å spise, jeg klarte ikke å sove, jeg visste ikke hvor kroppen min var, hvor hjertet mitt var og hvor hodet mitt var. Alt var bare rart og vanskelig. Jeg gråt hver gang Tidemann sovnet, jeg klarte ikke en gang å høre på musikk husker jeg, det var det året Loreen vant MGP med «Euphoria», søstrene mine digget den, men jeg bare gråt. En nabo i Spania foreslo at jeg skulle stikke innom deg. Hun gikk på noen av timene dine, og sa «Du får i allefall pustet, hvis du går til henne, og det er et godt sted å begynne. Pusting er lurt.»

Du tok i mot meg den første dagen med et mildt fjes, hjemme hos deg, på det fantastiske loftet med utsikt over havet, og spurte litt om hva jeg ville og hvorfor jeg plutselig var interessert i yoga. Jeg tror du stilte tre spørsmål, før jeg gråt ut over teppene dine, og snørret ned på egne klær. Så du ba meg bare puste. Litt etter litt viste du meg at det var det viktigste. Ikke bare puste i toppen av kroppen, men fylle hele magen, hele brystet med luft. Det var der vi begynte den dagen. Med grining og pusting.

Jeg gikk til deg et par ganger i uka, noen ganger snakket vi sammen, noen ganger gjorde vi bare øvelser. Jeg kunne bli sint på deg, spesielt da du arresterte meg i mine inngrodde sannheter. «Hvorfor skal du liksom tåle så mye mer enn andre, Thea?» sa du en gang. «Du er ikke bedre enn noen av oss, så kom deg ned fra din høye hest, og be om hjelp når du trenger det. Gråt når du er lei deg, og vis folk at du er følsom.» Jeg husker at jeg ble skikklig sur på deg, hvem faen var du til å kalle meg ned fra min høye hest? Hva om jeg ikke en gang visste at jeg satt på en? Dessuten gråt jeg jo hele tiden, er ikke det å vise følelser?? Drittkjerring.

Etterhvert ség det inn. For hver rare øvelse vi gjorde, for hvert yogaåndedrag, for hver klønete bevegelse, så falt ting litt mer på plass. En gang prøvde jeg å imponere deg med å gå altfor langt inn i en øvelse, jeg latet som om jeg var kjempemyk, og forstrakk beinet. Du sa; «Folk er ofte i yoga som de er i livet. Noen strekker seg ikke i det hele tatt, de blir i komfortsonen, andre strekker seg alt for langt, og får vondt.»

Du lærte meg noen ting jeg tenker på hver eneste dag, selvom yogamatten tidvis støver ned og lemmene er stive som stokker nå fortiden. Jeg vet ikke om det er fordi du er en veldig klok dame, eller om dette faktisk er yoga-visdom, men det jeg stadig vekk tenker på er disse tingene:

  • Du kan ikke kontrollere livet. Du kan prøve, du kan ha en plan, men det viktigste er å akseptere og tilpasse seg det som skjer.
  • Du må puste med magen. Hver dag, mange ganger. Hvis du egentlig ikke har tid til det, så bør du gjøre det dobbelt så lenge.
  • Du må kjenne etter. Ikke med hodet, men med kroppen. Ta deg tid til å kjenne etter, og du vil ha en bedre forutsetning for å vite hva du vil enn når du bare kjører på.
  • Det som har skjedd før i dag er fortid, det som skal skje senere er fremtid, akkurat nå er du akkurat her, og det må du tillate.

Det siste punktet der, som kanskje høres litt fjernt ut, det har jeg i bakhodet hver dag. Når jeg står på jobben, egentlig skal sende mail, men stresser over en dårlig morgen med Tidemann eller tenker på hvor vi skal etter barnehagen, på pepperkakehuset som raste eller det jeg burde ha gjort i går, så dukker det opp. Da zoomer jeg liksom ut alt som har skjedd og alt som skal skje, og skriver den mailen. Det er et fuckings genialt triks.

Da livet var skikklig dritt, så var det deg Carmen, med ditt milde vesen og tydelige tale, som lappet meg sammen igjen. Mamma og Pappa og søstre og venner også, men du var den fremmede som kom inn og ga meg det jeg trengte, det jeg måtte lære. Du ville sikkert ledd og sagt at «Nei, det var det du selv som gjorde», men det hadde aldri skjedd så klokt uten deg. Jeg vet ikke hvor mange tårer jeg gråt oppe på det loftet ditt, og du skal ha cred for at du ikke lo høyt av meg der jeg lå opp ned og prøvde meg megaklønete på de rareste øvelser, men først og fremst skal du ha et stort TAKK fra hjertet, du er fantastisk.

Håper du får en fredelig jul, at du spiser din veganske, spanske julemat og nyter det, at du fortsatt har utsikt over middelhavet fra vinduene dine og at du får masse, masse kjærlighet og fine gaver på julaften. Takk igjen, og god jul!!

🙂 Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke/hilse til folk som jeg har betydd noe for meg i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles så på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

1 Comment

  1. Åh.. Dette innlegget var både veldig trist og veldig fint på en gang. Syns det er modig av deg å dele så mørke og vonde følelser med alle oss leserne – det er det ikke alle som tør.

    Men du kom deg gjennom det! Og yogaen virket som en veldig god hjelp i den prosessen. Jeg kan egentlig absolutt ikke se for meg at JEG skal gjøre yogaøvelser, men hey, kanskje man bare skulle prøve. Tror jeg kunne hatt god nytte av det hvertfall, både når jeg er stressa, selvbebreidende, deprimert eller bare meg.

    Takk for at du delte. For første gang et innlegg fra deg som ikke har fått meg til å smile, men det fikk meg til å tenke. Og det er jo tross alt ikke så dumt det heller ?

    Nå gleder jeg meg fælt til den siste bloggluka di åpnes i morra! God lillejulaften så lenge ?

Svar på Eirin Avbryt svar