EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære utbrente lærer»

imageedit_5_7646294873

Kjære utbrente lærer

Jeg husker ikke en gang hva du heter, du underviste oss veldig kort før du ble utbrent. Tror det hadde en del med klassen vår å gjøre, men det må ha vært noe annet som foregikk også, jeg vet ikke hva. Du underviste oss i engelsk på videregående, og så var du kontaktlærer i en kort periode. Jeg husker at du var sår i blikket og sliten, at du ikke likte all den pubertale energien som ligger i et sånt klasserom etter en lang sommerferie. Jeg skjønner deg godt jeg, kanskje ikke da, men nå har jeg full forståelse for at det kan være ganske bedritent å holde styr på nesten voksne mennesker med liten vilje til å lytte og stor uro i kroppene sine.

Jeg har litt dårlig samvittighet, både fordi jeg ikke husker navnet ditt, og fordi vi ikke tok noe hensyn til deg på den tiden. Jeg var alt for opptatt med å vurdere og dømme meg selv, deg og andre, til å romme noe særlig omtenksomhet. Jeg vet heller ikke hvordan det gikk med deg etterpå, en dag var du bare borte, vi fikk en ny, rar og ung lærer som tok oss med i parken og fikk oss til å proklamere dikt, og deg så vi aldri noe mer til.

Du lærte meg likevel en ting på den korte tiden, jeg skulle ønske jeg kunne si at det var noe om medmenneskelighet eller å være grei eller noe sånt, men det var det ikke. Like fullt er det noe som jeg har brukt flittig i livet mitt senere, og som du ene og alene har æren for. Den første dagen i klasserommet ga du oss alle sammen et ark, og på det arket skulle vi skrive et brev. Vi skulle skrive et brev til oss selv, til fremtids-versjonen av oss selv. Brevene skulle du så samle inn, og passe på til vi gikk ut av videregående tre år senere. «Det vil være lærerikt og artig for dere å se hvor mye som har forandret seg på den tiden, og hvordan det som virker kjempeviktig for dere nå, muligens ikke er viktig i det hele tatt om noen år.»

Jeg kan ikke huske om jeg noengang fikk det brevet igjen. Men selve øvelsen, selve det å stille fremtids-Thea noen spørsmål var helt genialt. Med en gang jeg kom hjem den dagen, så gjorde jeg det samme. Jeg skrev en liten lapp med ting jeg var usikker på, gutter jeg var interessert i, vaner jeg hadde. Og så spurte jeg Thea i fremtiden hvordan det hadde gått. Lappen gjemte jeg på rommet mitt. Jeg lagde mange sånne lapper. Når jeg etterhvert fikk telefon med alarm-funksjon så noterte jeg spørsmål i den, i en kalenderdato langt frem i tid. Stadig, den dag i dag også, så piper telefonen og jeg finner notater jeg har gjort meg for lenge siden. For eksempel trodde jeg visst lenge at jeg ikke kom til å finne meg en kjæreste noen gang. Gjennom tenårene var jeg faktisk overbevist om at jeg kom til å leve hele livet mutters alene, og minst av alt trodde jeg at jeg skulle få barn.

Det var derfor ganske gøy å finne en av mine tidligere lapper da jeg flyttet sist gang;

Kjære fremtids-Thea

  • Har du ligget med noen flere enn fem ganger på rad?
  • Har du bodd med en mann (kjæreste)?
  • Kan du se for deg å bli mamma noen gang?
  • Har du det gøy i jobben din?

Hilsen Thea 17 år (jeg har akkurat klippet meg og fått en ny, kjempeliten nokia-telefon).

Ikke bare er det gøy å finne de lappene og kunne svare ja på alle spørsmålene jeg engstet meg for da jeg var yngre, men selve det å skrive dem ned er fint. Spesielt når livet har vært skikkelig dritt, så har jeg med denne lille leken minnet meg selv på at det mest sannsynlig kommer til å gå over, og at jeg om et år eller to ser tilbake på det som er vanskelig nå, og ler. Ikke bare har jeg vært (og er) flink til dette, jeg har til og med smittet flere av vennene mine med det samme. Når vi har sittet timesvis med vinglass og diskutert forholdet til han ene eller jobbsituasjonen til hun andre, så har de skrevet det ned på mobilene sine, og mange månder senere har de fått meldinger av seg selv, som minner dem på at livet stort sett løser seg til det bedre.

Jeg vet ikke hvordan det har gått med deg, utbrente lærer. Jeg håper du også skrev et brev til deg selv i den perioden, for da kan du sikkert se tilbake på det nå og smile av hvor mye bedre ting har blitt. Kanskje har du en helt ny jobb, som innebærer å drikke vin til lunsj i et varmt land eller lede din egen bedrift med hundrevis av sjukt motiverte ansatte.

Tusen takk for trikset, det har oppmuntret meg skikkelig mange ganger, og jeg fortsetter å skrive frustrerte spørsmål til mitt fremtidige jeg når livet blir dølt. Håper du får en fin og rolig høytid, at alt på ønskelisten din ligger under treet i år og at du slipper å jobbe med pubertale drittunger noensinne igjen.

God jul!

🙂 Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke/hilse til folk som jeg har betydd noe for meg i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles så på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

Legg inn en kommentar