«Vi sees etterpå, – hvis jeg ikke dør da!!»

 

IMG_9825

Man blir redd av å få barn. Man blir redd for biler, for virus, for brann, for åpne sår, for lus, for mark i rumpa, skarpe kanter, våkenetter, ammeproblematikk, man blir redd for å miste seg sjæl, redd for å miste gnisten i forholdet, og mest av alt blir man redd for å miste barnet sitt.

Jeg har alltid sett på meg selv som ganske  tøff. Lærte meg tidlig å håndtere både mørket, monstere under sengen, edderkopper og store, skumle hunder. En gang angrep en sint hest meg (eller, egentlig havnet jeg mellom to hester som angrep hverandre) og da hoppet jeg opp og slo løs på hestefjesene. De ble redde og stakk, og jeg masjerte rolig videre. Jeg er altså ikke særlig lettskremt (jeg høres derimot litt koko ut når jeg forteller om det der, men det er altså helt sant).

Det eneste jeg husker å ha vært skikkelig redd for i livet, er dypet. En hel sommer, på tross av stor badeglede og gode svømmekunnskaper, så holdt jeg meg på land. Redselen for at noe skulle komme opp av dypet var like irrasjonell som den var virkelig. Til slutt nektet Mamma å gi meg mat, en dag vi var på båttur, før jeg hadde badet på dypet. Jeg husker at jeg var fly forbanna, trassig og sur, og at jeg til slutt gav etter. Sikkert ikke god pedagogikk fra Mammas side, men det funka. Senere i livet har jeg bodd i mange land, alltid hevdet min rett til å gå hjem alene fra byen, haike med fremmede og ordnet opp selv. Jeg har vært veldig lite styrt av frykt i mitt liv, jeg har liksom ikke følt noe særlig på det, frem til jeg fikk barn. Da forandret alt seg.

Etter at jeg fikk Tidemann, har følelsen av å skulle bade på dypet dukket opp mange ganger. En ting er at man blir redd når barna slår seg eller er syke, en gang fikk han feberkramper og var bevisstløs og vi ble hentet av ambulanse, klart man blir redd da. Husker at jeg sto i bare nattkjolen, full av barneoppkast inne på legevakten, og gråt tårer av lettelse fordi han hadde kommet til seg selv igjen. Det var helt jævlig å se ham så syk, selv når jeg visste det ikke var farlig.

Når jeg sover på nye steder, så planlegger jeg gjerne en fluktrute i tilfelle brann, det skjer automatisk inne hodet mitt, som en rutine før jeg sovner. Hver gang vi går over gaten, ser jeg for meg skrekkscenarioer og holder hånden hans hardt i min. Det å være litt redd hele tiden, det har blitt en vane. En vane som også gjør meg sykt glad for at han er frisk, at han er lykkelig og at vi (stort sett) har det veldig fint.

Hver morgen, når jeg leverer ham i barnehagen så vinker vi i vinduene, i alle vinduene. Han sender slengkyss, lager peace-tegn og så hjerte-tegn med hendene. I det siste vinduet mimer vi «jeg elsker deg» med munnen. Noen ganger roper han gjennom glasset «Vi sees etterpå, hvis jeg ikke dør da!!» og jeg smiler tilbake. Han prøver bare å være morsom, og er i full gang med legobygging og ubekymret fjas på under et minutt. Jeg derimot, den tøffe, voksne dama som plukker edderkopper med bare hendene og sloss med sinte hester, jeg går til bussen med harehjerte, mens jeg gjentar for meg selv «Vi sees etterpå, vi sees selvfølgelig etterpå.»

Går det noen gang over? Blir man noen gang mindre redd for barnet sitt? Eller er det å få barn, rett og slett starten på et livslangt prosjekt som en smånervøs type? Jeg aner ikke. Inntil videre håper jeg på det beste og krysser fingrene for at vi alltid «sees etterpå».

IMG_9822

Legg inn en kommentar