5 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære gymlærer Ingfrid»

imageedit_5_7646294873

Kjære gymlærer Ingfrid

Jeg var aldri en spesielt begavet elev i ditt fag, og du var nok aldri særlig begeistret for meg. Du virket egentlig ikke så begeistret generelt, skal jeg være ærlig. Du var min gymlærer på videregående fra 1998-2001, du husker meg helt sikkert ikke, og hvis noen på den tiden hadde sagt til meg at jeg kom til å takke deg en dag, så hadde jeg nektet for det. Jeg likte ikke gym.

Like fullt er du altså bak en luke i denne julekalenderen, fordi det er noe jeg vil takke deg for. Det tok en del år før jeg innså det, men nå tenker jeg faktisk på deg ganske ofte. Du var veldig streng Ingfrid, det tror jeg at jeg også ville ha vært, hvis min jobb var å piske subbete elever rundt i en sal, mens de fortvilet forsøkte å komme seg ut. Jeg føler at de flest i min klasse var godt under snittet interesserte i fysisk fostring. Du har alltid et par-tre stykker som liker å spille fotball, løpe eller turne, men i vår klasse var det ytterst få av dem.

Jeg kan huske blikket ditt da uviljen vår møtte lærerplanen din, og du valgte pisk fremfor gulrot, for å motivere oss (ikke bokstavelig talt, men det hadde egentlig vært litt gøy når jeg tenker på det). Jeg har aldri vært god i sport, jeg har prøvd, men jeg har aldri vært noe naturtalent. Jeg er passe god til å kaste ball, og helt ok sterk, men det stopper der. Jeg tror rekorden min på 60m var sånn 13 sekunder eller noe (rødmer). I klassen min på videregående var det veldig mange jenter og kanskje seks gutter. Jentene hadde stort sett mensen hver gang vi hadde gym (helt sykt at det ble brukt som argument), og du orket ikke diskutere tror jeg.

Jeg husker at jeg selv hatet dager med gym, mest fordi man måtte drasse på gymtøy og dusje i den kjipe dusjen og ha vått hår resten av dagen. Også fordi jeg følte det fikk frem det verste i oss, vi ble noen skikkelige drittunger.

Uansett, Ingfrid, jeg var som sagt ikke særlig god, og hadde forsonet meg med at jeg kom til å få rævva karakter i gym. Vi snakket ganske lite sammen, jeg følte ikke at jeg kjente deg noe særlig, samtidig så du meg i mine svakeste og minst inspirerte øyeblikk, så jeg var ukomfortabel med deg. En dag kom du bort og sa; «Du er ikke en atlet, Thea, men det kunne du ha vært hvis vi hadde hatt andre typer øvelser her, for eksempel boksing. Det kunne du vært god i. Jeg liker at du likevel prøver, husk at innsatsen er halvparten av karakteren. Jeg ser at du har en faen i deg, min anbefaling er å bruke den, gi gjernet, så kan det hende du får en alright karakter på tross av mindre gode resultater.»

Jeg ble først dritsur, hvem faen var du til å si at jeg ikke var en atlet? Jeg var jo ikke det, men det er vel ikke noe hyggelig å si?? Du hadde likevel rett, og jeg skjønte at du egentlig prøvde å være grei. Du så at jeg «hadde en faen i meg», og det har jeg alltid hatt, men den har få mennesker applaudert, for å si det sånn. Sannheten er, på tross av at jeg ble litt sur, at du så meg.

Jeg tok ikke rådet ditt med en gang, jeg likte det ikke rett og slett, jeg var sta. Litt etter litt begynte jeg likevel å legge merke til at jeg «hadde en faen i meg». Den kom frem i religionstimene, den kom frem i naturfag og den kom frem i gym. Den kom også frem på privaten. En helg vi var på hytta i den perioden, satte Mamma og Pappa meg til å rense tauverk for gammel tang nede på brygga. Har du gjort det noen gang? Det består i å dyppe taukveiler i sjøen for så å kline dem mot fjellveggen. Du skal slå ut dritten, den maritime varianten av teppebanking, liksom. Foreldrene mine var rett og slett drittlei av at jeg var sur og grinete, og satte meg til å denge løs på fjellet, for å få ut aggresjonen. Jeg forsto ikke det før senere, men husker at jeg kom opp igjen på hytta med en ny følelse av ro etterpå, og rene tau.

Siste året på videregående skjønte jeg greia. Jeg begynte å bruke gymtimene til å ventilere mitt pubertale sinne. Jeg husker en gang du så på meg og smilte, fordi jeg helt rød i trynet, holdt på å ta livet av noen irriterende klassekamerater i kanonball. «Jeg gir vel faen i at dere har mensen!!». Usympatisk kanskje, men det var veldig forløsende.

Du ga meg en sterk femmer i innsats, Ingfrid, så jeg landet på en firer totalt. Jeg fikk over snittet i faget jeg hatet mest. Det jeg vil si takk for i dette innlegget, er at du var den første som viste meg hvordan jeg kunne anvende aggresjon. Jeg får aldri gjort så mye som når jeg er sint. Når jeg er fed up, irritert, sint og forbanna, så får jeg unna husvask, forefallende arbeid, mailer, trening, sortering av klær, jeg tramper rundt og gir meg ikke til livet er ryddig og kroppen er rolig. Takk for det. Jeg kommer aldri til å takke deg for at vi måtte løpe tre kilometer rundt på Frogner, og jeg kommer aldri til å innrømme at jeg satte meg ned og tok en kaffe og en sigg på vei tilbake. Men jeg sier takk for det med aggresjonen, det å anvende det illsinte i seg, kan føre til mye bra.

Håper du får en deilig gymfri julefeiring med masse marsipan og ribbefett, og at du i disse dager har mer motiverte elever enn det du hadde den gang. God jul, Ingfrid!

🙂 Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles så på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

5 Comments

Legg inn en kommentar