EN SLAGS JULEKALENDER: «Kjære triste Tinder-date»

imageedit_5_7646294873

Denne kalenderen har så langt blitt brukt til å takke, hilse og si unnskyld. I dag har jeg lyst til å sende gode tanker til den tristeste daten jeg har vært på, fordi jeg håper han har det bedre nå, enn han hadde det da.

Det er kanskje to år siden, jeg lå hjemme på sofaen, kjedet meg, hadde barnefri og Tinder var helt nytt og veldig uvant. Jeg har totalt bare møtt to fyrer på Tinder, jeg er skikkelig dårlig på nettdating, det er kleint og uinteressant og jeg har ikke trua. Likevel er det praktisk, og betryggende, å sveipe gjennom et hav av single tryner, forbi fleksende harrytasser, skrytebilder av bestegede fjelltopper, myke menn som koser med valper og sitater som «Den som intet våger, intet vinner». Man føler seg mindre alene en kjedelig kveld på sofaen, når man ser at det finnes mange andre som også kjeder seg der ute. Og så kan det jo hende?

For dere som ikke er på Tinder, så kan jeg jo kjapt gå gjennom kategoriene av menn, sånn som jeg ser det. Du har de som stiller i bar overkropp, er i «åpne forhold» og ganske fort sender deg penisbilder hvis du ikke er forsiktig. Du har de som poserer med barna sine, i håp om at ditt moderlige instinkt skal overstyre alt annet, så har du de som av en eller annen grunn legger ut bildet av bilen sin, gjerne i solnedgang, de har jeg aldri forstått meg på. Midt i mellom er det en del vanlige fyrer, samt en og annen fetishist som har helt eksplisitte seksuelle behov han håper å få napp på gjennom en app. Fint for dem om det funker, jeg sveiper venstre, men lykke til altså.

Uansett, for et par år siden så fikk jeg endelig en melding fra en fyr som virket helt vanlig. Den var fra deg, triste mann. Siden jeg kjedet meg, siden du var ganske vittig i meldingene og siden du akkurat da gikk en tur rett i nærheten, så tenkte jeg; fuck it, bedre å drikke en øl med en hyggelig, fremmed fyr, enn å ligge her og stirre inn i telefonen. Så jeg dro.

Vi møttes på en bar rundt hjørnet, da du kom inn hadde jeg allerede drukket to gintonics, jeg ble nemlig nervøs der jeg satt. Hva skulle vi snakke om? Det viste seg å ikke være noe problem, du var norlending og grei og åpen. Vi var enige om at det var litt kleint og at vi bare måtte ta det som det var. God start.

Praten gikk i løst og fast, du kjøpte en øl til og så en til, og jeg fortalte om mitt liv og mitt barn og alt det der. Så kom det et vendepunkt. Jeg tror det var da jeg fortalte om Tidemann, og spurte om du hadde barn, du fortalte at ja, du hadde to, og jeg kunne se på fjeset ditt at du ikke mente det, da du sa det gikk fint mellom deg og eksen. Vi skravlet litt videre, jeg hadde ikke behov for å grave i det du insisterte på at var helt OK, men som helt tydelig ikke var det. Du holdt maska. En stund.

Kanskje var det da jeg gikk over på vann det sprakk (eller så gikk jeg over på vann FORDI det sprakk), men på et tidspunkt slo det meg at du ikke ville på date, du ville ha trøst. Jeg husker at jeg tok meg sammen, tenkte at jeg jo bare kunne gå hjem, det er jo ikke min jobb å trøste single fedre sånn uten videre, men så var det jo jeg som satt der med deg akkurat da, og du hadde ingen andre i umiddelbar nærhet. Så jeg begynte å spørre.

I starten var du bevisst at det var litt kleint, at det jo ikke var noe du trengte å snakke med meg om, men etterhvert så glemte du det tror jeg. Og ut av deg, den fremmede norlendingen, så kom det en historie om et dritkjipt brudd, en eks som ikke ville samarbeide, en jobbsituasjon som ikke genererte penger, og som dermed førte til at du bodde på et bittelite kott og ikke kunne få besøk av døtrene dine. Du begynte å gråte, jeg begynte å drikke gin igjen, og forsto at nå, nå kunne jeg i alle fall ikke gå!

Jeg stilte alle de spørsmålene din beste venn burde ha stilt, jeg klappet deg på skulderen, peptalket deg så godt jeg kunne, vi googla til og med etter bedre boalternativer der vi satt. Til slutt stengte baren, og det var som om det gikk opp for deg hvor du var, og at jeg egentlig var din date. Du så på meg, og så unnskyldte du deg. Jeg sa det var helt greit, men at nå måtte vi gå.

Utenfor baren viste du meg det du hadde på innerlomma. Jeg trodde kanskje du skulle dra fem en lommelerke eller noe, for å lette på stemningen, men nei, det var derimot tre figurer klippet ut i papp. Jepp. «Innerst, mot hjertet» som du sa, så hadde du rett og slett tre hjemmelagde pappfigurer du hadde klippet ut og tegnet på. De skulle forestille eksen din og hvert av barna. «Da føler jeg meg ikke så alene» forklarte du og lurte på om vi skulle stikke på en annen bar. Jeg sa nei, klemte deg, ønsket lykke til og dro hjem. Du dro nok på en annen bar, for jeg husker at jeg fikk en laaaaaang melding noen timer senere, hvor du beklaget det hele og at du egentlig ikke var så lei det som det hadde virket.

Kjære triste tinder-date; Jeg håper det går bedre med deg nå. Jeg håper du har fått orden på livet, på samværet med barna, på økonomien og på forholdet til eksen. Jeg skjønner at du hadde det skikkelig dritt den kvelden. Jeg håper praten vi hadde og grininga og alt det der, gjorde at du følte deg litt lettere til sinns dagen etter. Jeg håper du fortsatt har tro på dating, og at du muligens velger en litt annen strategi nå, enn du gjorde akkurat den kvelden vi møttes. Det var på en måte litt hyggelig at du fortalte meg alt det der, så det skal du ikke tenke på; livet er for kort til å ha fylleangst. Ønsker deg en skikklig god og glad jul med barna dine, og muligens en ny dame du ikke trenger å klippe ut i papp.

🙂 Thea (hun som i ettertid aldri har takket ja til en Tinder-date)

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke/hilse til folk som jeg har møtt i løpet av livet, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles så på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

Legg inn en kommentar