EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære Robert Stoltenberg»»

imageedit_5_7646294873

Kjære Robert Stoltenberg

Du husker garantert ikke meg, men vi møttes for sånn ca 25 år siden, da jeg var rundt åtte år og du var helt i starten av din TV-karriere (såvidt jeg vet i alle fall). Dette var min store mulighet, jeg hadde fått sjansen til å spille i en sketsj, faktisk to sketsjer på «Midt i Smørøyet», begge var sammen med deg. Jeg visste veldig lite om TV, jeg hadde blitt hanket inn av en av mammas venninner, som jobbet i NRK. «Midt i Smørøyet» var verdens kuleste program, og jeg husker jeg drømte om å bli programleder der.

Jeg øvde meg faktisk ganske ofte på å være programleder, men av en eller annen grunn var jeg da alltid fjernsynskokk. Jeg sto foran speilet på do i barndomshjemmet mitt, med sleiver og visper og sånn fra kjøkkenet, og latet som om jeg lagde avanserte retter i vasken. Det er egentlig litt pussig, når jeg tenker tilbake på det, for jeg var ikke særlig interessert i matlaging, det handlet sannsynligvis om at jeg ikke i mine villeste fantasier kunne se for meg å få være med på «Midt i Smørøyet», men heller tenkte det var mer sannsynlig å få jobbe i et kjøkken på TV.

Uansett Robert, på et vis fikk jeg altså denne muligheten til å spille i to sketsjer sammen med deg. I den ene var du liksom en robot-pappa, og jeg en av dine to barn. Vi var i en leilighet, hadde noen timer med opptak, og jeg var dritnervøs. Jeg husker at du var grei, men at innspillingsfolkene var litt oppgitte. Jeg blir veldig fnisete når jeg blir nervøs, spesielt hvis det ikke er lov å le. Og det er det jo ikke, når man spiller foran kamera, nettopp derfor fniste jeg hele tiden. Du skulle på et tidspunkt som robot-pappa, holde en arm rundt meg og det andre barnet, og liksom kose med oss. Hver eneste gang fikk jeg lættis. Jeg ville helst bare gråte, jeg skjønte jo at det var feil, men jeg klarte ikke å la være. Du var grei husker jeg, og hvisket til meg at du også fniste noen ganger når du skulle spille roller. Til slutt rundet de bare av, og i sketsjen på TV kunne man se mitt undertrykte fnis i hele fjeset. Jeg var rævva rett og slett.

Jeg vet ikke om det var takket være deg, eller hva det var, men jeg fikk en sjanse til. Jeg ville jo veldig gjerne gjøre en glimrende profil, husker at jeg var helt ekstatisk da jeg fikk prøve meg på nytt. Denne gangen skulle vi spille en harry familie på campingtur, jeg husker i alle fall at jeg måtte ha på meg noe leopardmønstrede klær. Vi var i en hytte et sted, jeg husker egentlig ikke så mye fra selve handlingen, jeg var fryktelig nervøs. Hele minnet mitt fra den innspillingen er fylt med flauhet og skam. Vi skulle nemlig spise hamburgere i den  sketsjen, vi skulle sitte i en sofa, og fikk hver vår hamburger.

Jeg gjorde tydeligvis to ting når jeg var nervøs, enten så fniste jeg, eller så … spiste jeg. Siden jeg hadde gått på en smell med fnising sist gang, og denne gang hadde en lunken burger i hendene, så gjorde jeg det siste. Jeg tror også at jeg var sulten, i alle fall fysen, og så var jeg liksom ikke klar over hva en rekvisitt var. Vi tok noen opptak, justerte noen ting, og jeg snek meg til en bit av den burgeren innimellom slagene. Til slutt var den borte. «Hvem har spist opp rekvisittene?» spurte innspillingslederen. Der satt jeg, en lubben jente i sin mest irriterende alder, oppkledd i leopard, med ketsjup i munnviken. Jeg hold på å dø. Jeg husker ikke resten av sketsjen, jeg husker bare skammen. Og så husker jeg at du var skikkelig grei mot meg.

Du tullet liksom litt, lo det bort. Du syntes sikkert egentlig at jeg var veldig irriterende, men du viste det ikke, var på mitt lag og så fikset noen en ny rekvisitt. Jeg skjønte etter den hamburger-smellen at dette overhodet ikke var noe for meg, jeg husker at jeg sa det til Mamma og Pappa; «TV er ikke noe særlig for meg egentlig, jeg tror jeg skal bli dyrlege istedenfor.» Det var min TV-karriere. Den startet og stoppet med det, og jeg synes alt var vanskelig, bortsett fra deg.

I ettertid har jeg tenkt at det var like greit altså, jeg gjør meg rett og slett ikke på kamera. Men jeg har fulgt med på deg, i alle år, og husket på hvor grei du var. At du føltes som den eneste allierte i de situasjonene. Jeg har ledd meg ihjel av deg i ulike karakterer og tenkt at det jaggu er bra du var der da jeg gjorde fiasko-opptreden i «Midt i Smørøyet». Jeg har alltid følt at jeg kjenner deg litt, noe som jo er å overdrive, mildt sagt, for jeg tror kanskje vi vekslet sånn 7 setninger totalt. Men for et skikkelig nervøst barn er det faktisk alt som trengs. Takk for at du var kul med meg den gangen, håper du fortsatt er like grei med nervøse folk, og at du får en skikkelig hyggelig, morsom og fin jul.

🙂 Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

 

Legg inn en kommentar