Lading og livet

 

Katja, Onkel og Tidemann. Perfekt søndagsgjeng.
Katja, Onkel og Tidemann. Perfekt søndagsgjeng.

Er det bare jeg som får sånn akutt utmattelsessyndrom av og til? Mulig det faktisk er en diagnose, og at jeg dermed skryter på meg noe og tråkker noen på tærne akkurat nå, det er altså ikke meningen. Men noen ganger er det som om jeg bare helt plutselig blir fullstending tom for energi, tom for batteri, og må ligge til lading. Alle blir jo litt slitne innimellom, det er klart, men det er gjerne noe som dukker opp de dagene jeg har gledet meg til å gjøre masse hyggelig, spasere rundt og være fin og morsom og sosial.

Det skjedde i går, hadde sett for meg en filmaktig lørdag, i frostsol, på brunsj, Tidemann skulle henge med Mommo og Foffa, så jeg fikk plutselig mange timer helt for meg selv. I hodet mitt så jeg for meg å møte venninner i byen, drikke noe digg, skravle, skrive og jobbe litt, kjøpe gaver, pakke dem inn etter alle kunstens regler, mens jeg hørte på julemusikk og hadde ryddig hus og stearinlys, før jeg skulle på pinnekjøttmiddag til gode venner.

I det sekundet Tidemann ble hentet og den eventyrlige delen av lørdagen skulle starte, så sluknet jeg sammen med Knut på sofaen og sov i nesten fire timer. Jeg våknet som fra en koma, og klarte såvidt å pakke inn en gave på de neste to timene. Jeg var ikke ute av huset hele dagen, jeg surra bare rundt meg selv med en kropp så tung som bly og øyne så små som rottefitter (ja, det er faktisk et utrykk, hentet fra min venns bestemor på Karmøy. Elsker det.).

Uansett, det eneste jeg fikk gjort var å dra på middag. Dekket bord, fine folk, kjøtt og vin og stappe. Sov en lang natt, en hel morgen og ble meg selv igjen. Er det mangelen på dagslys? Er det julemaset som har sneket seg innpå? Eller er det bare sånn livet er innimellom? Sannsynligvis det siste. I dag har vi surfet på en søndagsbølge, tur i parken med Katja, Onkel (hunden) og varm kaffe. I mangel på snø er det fint med rim, og sikkert bra for det påståtte utmattelsessyndromet med litt vintersol.

Avsluttet helgen med julegenserfest hos Nanna, gløgg og mat og pynt og folk. Tilbake på sofaen håper jeg på magiske mengder energi i morgen, og minner meg selv med dette om at jeg må slutte å se for meg filmaktige dager. Nok en gang (jeg glemmer det til stadighet). Livet er som det er, og blir som det blir. Det får holde. Eller hva?

De er få, men fine, de vintersolstrålene.
De er få, men fine, de vintersolstrålene.
Frost. Den nye snøen.
Frost. Den nye snøen.

Legg inn en kommentar