EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære fremmede fyr på russetreff»

imageedit_5_7646294873

Kjære fremmede fyr på russetreff

Jeg var russ i 2001, og det var du også. Jeg vet ikke hva du heter, jeg husker heller ikke hvoran du ser ut, men vi møttes mellom noen busser, like ved der det var skumkanoner, på det tredje treffet på Tryvann. Du var rødruss du også, det er stort sett det jeg vet om deg.

Jeg skriver likevel dette innlegget til deg, for du gjorde meg en stor tjeneste på det russetreffet, og du vet det ikke. Du skjønner, jeg var på en jentebuss som het «Almost Famous» (vi var den første bussen med webkamera forresten, en sykt dårlig idé), vi var 25 jenter fra forskjellige skoler, og hadde det stort sett veldig gøy. Jeg trodde liksom ikke jeg skulle like russetiden, husker jeg sa til folk at jeg synes det virket «barnslig» (herregud så veslevoksen jeg var, blir flau når jeg tenker på det). Uansett, etter det første Tryvannstreffet ble jeg frelst. Fy fader så sjukt gøy det var å gå i kjeledress, drikke seg full og finne på tull!! Jeg våknet morgenen etter med blåveis, og brukte hele russetiden på å finne ut hvorfor, det viste seg at jeg hadde dunket meg selv i øyet med en stor flaske. Kjempegøy var det uansett, og dagene gikk med til rulling og fjolling.

Du, min fremmede helt, vet jeg som sagt lite om. Muligens vil det være litt vanskelig å forstå, men du gjorde meg altså en veldig stor tjeneste da vi møttes mellom de bussene. Vi hadde nemlig, på bussen vår, et klinekart. Der tegnet noen opp alle navnene våre, og streker til hvem vi hadde klint med gjennom russetiden. Noen hadde skikkelig mange streker ved sitt navn, og noen hadde … ingen. Jeg var i siste kategori. Jeg vet ikke, men akkurat de årene der, når alle andre gikk bananas på den fronten, så ble det liksom aldri noe på meg. Og hvis jeg klinte, så var det i smug, da fikk ingen vite om det. Jeg visste at det var min feil, og at det var noe jeg måtte komme over, men jeg synes det var kleint (når jeg tenker på det nå, så hadde det sikkert noe å gjøre med den nerde veslevoksenheten min å gjøre).

Uansett, fremmede rødruss, jeg hadde vært ute og tisset eller noe, og skulle tilbake til bussen. Du var høy og ganske søt og stoppet meg da vi passerte hverandre. «Hei! Hvilken buss er du på?» spurte du. «På den der» svarte jeg. «Skal vi kline?» sa du. Jeg ble så paff at jeg bare sto og så på deg en stund, det var første (og kanskje eneste?) gang noen hadde spurt meg om det. Vanligvis bare skjer det liksom, men her hadde vi jo nettopp møttes. Jeg svarte «Ja», og så klinte vi. Det var funny, hyggelig og pussig, men ikke klønete. Og klønete klining kjenner man godt til når man er 18 år, bare så det er helt tydelig. Det var fint. Etter en stund sluttet vi, jeg tror jeg sa «hadet», vi gikk i alle fall hvert til vårt.

Kjære fremmede russegutt, du fikk meg på klinekartet! Og du sparket meg ut av blygheten. Jeg masjerte rett inn i bussen og skrev strek fra mitt navn til «fremmed fyr». Mulig jentene ikke trodde helt på meg, men det var helt sant. Jeg følte jeg kunne krysse av noe på listen, noe viktig. Jeg så etter deg senere, men jeg aner jo ikke hva du heter eller hvor du var fra. Hvis du som leser dette nå, var russ i 2001 og klinte med en fremmed dame mellom noen busser, så kan det hende det var med meg (det kan også hende det var en annen, har inntrykk av at klining var hovedaktiviteten på den tiden). Takk!! Det høres lite ut, og det er jo det i det store bildet, men det skjønner man ikke nåra man er 18 år og litt usikker. Da er klining eller ikke-klining noe av det viktigste som finnes. Kjære fremmede fyr, takk skal du ha!! Håper du kliner mye med noen du er glad i nå fortiden, og at du får en skikkelig fin jul.

🙂 Thea

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

Legg inn en kommentar