2 Comments

Sutring i sofaen

 

Eh ... noen andre som ALLTID griner når de ser føding, eller er det bare meg?
Eh … noen andre som ALLTID griner når de ser føding, eller er det bare meg?

Eh, de siste dagene har facebook minnet meg på de første dagene med Tidemann, jeg har sett på bilder tatt for fem år siden, da han var helt fersk. I dag er det akkurat fem år siden vi kom hjem fra sykehuset for eksempel, det var da jeg kjente meg som en mamma på ordentlig. Jeg vet ikke om det er derfor, eller om det er fordi jeg er skikkelig sliten eller hva, men jeg er veldig lettrørt generelt, og særdeles lettrørt i dag. Spesielt når jeg ser på «Fødeavdelingen» (elsker sånne programmer).

Uten unntak, uansett om foreldrene virker dumme eller sure, om fødselen er lett eller hard, om familien er harry eller søt, så begynner jeg å gråte. HVER GANG en unge kommer ut av sin mors kropp så griner jeg. Jeg hadde vært en helt ubrukelig jordmor, jeg hadde sikkert vært flink til å heie gjennom press-fasen og flink til å trøste og sånn, men med en gang ungen stikker hodet sitt ut i livet, så ville jeg bare begynt å gråte, og tårene ville trillet ned på ungen og ned på fødekvinnen og det hele ville blitt veldig uproft. Så det er bra jeg jobber med noe annet.

Man skulle kanskje tro at jeg da valgte å se på andre type programmer, sånne jeg ikke gråter av, og i kveld er det jo Nobelkonsert og generell gullrekke-stemning, men neida. Jeg velger å se på par som får barn på kamera, under grell sykehusbelysning. Kall det gjerne «guilty pleasure». Jeg liker så godt å se hvordan foreldrenes fjes blir, når de får den lille krøllete babyen i armene. Det er så sjukt at vi kan lage våre helt egne barn, det er faktisk ganske ubegripelig.

Så fra grinemor i sofaen, håper dere koser dere med taco, hyttetur, grønnsaksjuice, sprit, dansing, dating (babylaging?) eller hva dere nå holder på med i kveld, god fredag!!

🙂

 

2 Comments

  1. Neida, du er nok absolutt ikke alene.. Generelt mye grining på meg også når unger er i bildet. Nå skjønner jeg f.eks noe som var et stort mysterium for meg som liten: hvorfor mamma alltid fikk tårer i øynene når vi sang sure julesanger ❤️

Svar på Helene Avbryt svar