EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære fransklærer Franco»

imageedit_5_7646294873

Kjære fransklærer Franco

Jeg husker ikke hva du heter til etternavn, og jeg vet ikke hvor du er nå, men jeg husker deg og din personlighet veldig godt. Jeg er en av elevene dine fra Hartvig Nissen, en helt midt på treet elev egentlig. Jeg husker at du var streng og at du hadde en stor bart, lenge før noen hadde begynt med det movember-opplegget. Stilen din var av den gamle skolen, du ble fort sint hvis vi ikke hørte etter, og minnet meg om en fyr i en gammeldags, kanskje romantisk, film.

Vi var håpløse i fransk på videregående, det kan vi vel være enige om? Bortsett fra de i klassen som faktisk var franske da, de greide seg fint, vi andre slet derimot. Du skjønner, Franco, det er så sykt kjedelig å pugge de endingene. Det er så irriterende at ingen ord skrives som de snakkes. Og så er det uforståelig med alle apostroffer.

Du tok oss med til Paris. Det var ingen andre lærere som i sine villeste mareritt fant på å ta med seg en hel gjeng 16-17-åringer til Paris. Men du tok en for laget, dro oss med på tur, og med streng og myndig stemme holdt du (nesten) orden på oss i fem dager. Hver dag skulle vi besøke et område, gå gatelangs, intervjue franskmenn, levere inn notater til deg, du rettet dem hver dag og vi fikk skriftlig og muntlig tilbakemelding på ettermiddagen. Så måtte vi rette oppgaven samme kveld, før vi fikk godkjent.

På kveldstid var det ut å spise, rare, bortgjemte restauranter, med fornemme parisiske kelnere og ingen menyer på engelsk. Opp ved daggry, nytt område, nye intervjuer, nye oppgaver. Den Paristuren var et rotterace. Jeg lærte så mye om Paris på den turen at jeg, neste gang jeg var der, kunne holde foredrag for de jeg reiste med. Det skal innrømmes at jeg forøvrig brukte den neste anledningen min i Paris til å bli så full i Latinerkvarteret at jeg endte opp på en slags strippeklubb under bakken,  men det er en annen historie.

Du Franco, jeg skriver til deg i denne julekalenderen fordi jeg vil takke deg for noe. Jeg husker kanskje ikke etternavnet ditt, men jeg husker noe du lærte meg, noe du nærmest sa i en bisetning, som har hatt stor betydning for mitt liv. Du sa (med din sterke fransk-italienske aksent): «Å snakke er som å gå på en vei. Hvis du blir stående ved et ord du ikke kan, så er det som å bli stående ved en bom. Ikke stå å stang i den bommen, det er veldig bortkastet tid. Hvis du gjør det så er du dum. Bare snu, gå tilbake og prøv en annen vei. Hvis du likevel ikke kommer i mål, bruk kroppen og gestikuler deg frem til forståelse. Det er det som teller, ikke at du snakker perfekt.»

Jeg naila ikke fransk på videregående Franco, jeg var ganske lat og bedagelig og endte sånn midt på treet. Men det vil kanskje være litt gøy for deg å vite at jeg året etter flyttet til Montpellier og endte opp med sydfransk aksent og loff under armen (ikke bokstavelig talt). Jeg husket på deg hver gang jeg flørtet gebrokkent med en franskmann, hver gang jeg prøvde meg på en setning og ikke ble forstått. Jeg bare gikk tilbake, prøvde på nytt og endte ganske ofte opp med å mime. Koden til språk handler ikke om gramatikk, den handler om innsats. Om du så må mime «pannekake med nutella» så får du gjøre det da, ellers blir det liksom ingen pannekake på deg.

Ikke nok med det Franco, ditt råd gjorde meg skikklig trygg på å skravle i vei. Jeg var ikke spesielt blyg i utgangspunktet, men da jeg senere flyttet til Spania, så kunne jeg virkelig ingenting. Har aldri lært en tøddel spansk (bortsett fra at Mamma lærte oss ordet «coño», som betyr «fitte», da vi var barn og det er jo greit å kunne, men ikke det beste grunnlaget muligens). Så forelsket jeg meg i en argentiner som ikke kunne engelsk, og da var det ikke annet å gjøre enn å improvisere. Jeg tenkte på deg og den barten din Franco, da jeg satt der og strevde for å kommunisere med det som skulle vise seg å bli faren til mitt barn, jeg mimte og gestikulerte og slo opp i ordboka, og på ett eller annet vis så lærte jeg meg spansk på null komma niks. Hadde jeg vært bittelittegranne mer opptatt av å snakke nogenlunde grammatisk riktig, så hadde jeg aldri fått det til.

Jeg skjønner at det kanskje er litt drøyt å gi deg hele æren for mitt liv i Spania og dermed mitt barn, men det at du dyttet oss avgårde i Paris, at du tvang oss utpå og forklarte at språk bare handler om innsats, det har betydd skikkelig mye for meg. Nå er jeg hun norske dama som snakker spansk med drøy argentinsk aksent, og gjerne prøver meg på portugisisk eller italiensk også (hvis jeg har tatt meg en tår spesielt).

Kjære strenge Franco, takk for at du gadd å ta oss med ut i verden, takk for at du viste meg essensen av kommunikasjon og takk for at du ikke fortalte foreldrene våre at vi røyket sigg på skoletur. Jeg håper du har det bra, at du fortsatt har hatt og bart og at du får en fin jul!

Tres besos y un abrazo enorme, 🙂 Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

Legg inn en kommentar