2 Comments

Om å tro på engler, supermat og Gud

Tidemann tror på Julenissen som prinsipp, men han mener også at det er Foffa som har kledd seg ut. Helt fra starten er det vanskelig det der, tro er ikke enkelt for noen av oss.
Tidemann tror på Julenissen som prinsipp, men han mener også at det er Foffa som har kledd seg ut. Helt fra starten er det vanskelig det der, tro er ikke enkelt for noen av oss.

Prinsesse Märtha Lousie driver engleskole, og nå går en av hennens tidligere elever ut og kaller det bullshit. Hun tror rett og slett ikke på det noe mer. Det er vanskelig å tro på ting som ikke finnes, og det er kanskje enda vanskeligere å ikke tro på noe som helst. De fleste av oss tror likevel på noe, selv om de ikke kaller det religion. Jeg har prøvd å tro på noe mange ganger, helt siden jeg konfirmerte meg, hørte på «Det er makt i de foldede hender» med Sigvart Dagsland (sjukt fin låt, gjorde meg litt kristen en periode) og funderte på de store spørsmålene i livet på jenterommet, under plakatene av Backstreet Boys.

Det finnes, så vidt vi vet, ingen enkel forklaring på hvem vi er, hvorfor vi er her og hva som er meningen med at vi mennesker lever. Siden vi ikke er keene på å forholde oss til at vi ikke vet, så finner vi på teorier om hvorfor, krydrer med noen engler, et helvete, kanskje en himmel, eller lovnader om jomfruer, evig lykke og fest. Folk flest i verden, forholder seg til en religion, mens vi andre, det vil si folk flest i Norge, søker oss så langt unna religion som overhodet mulig, og stiller oss sjelden spørsmålene som er vanskelige å svare på. Vi bruker heller tiden på å dyrke vårt eget utseende, pusse opp huset (kanskje ordne ny platting i år?) og reise på ferie. Ta deg en kald øl i solen ved Middelhavet, og du stresser ikke lenger så mye på meningen med livet, du tvitrer kanskje til og med artig til vennene dine at du har funnet den, der du sitter med en cerveza.

Det funker ganske fint å leve uten en Gud i Norge, så lenge man er frisk, har jobb og kan instagramme fine bilder av en over snittet tilværelse. Da holder det å tro på seg selv, tro på interiørtrendene for neste år og at en fit kropp gir et godt liv. Det er når folk blir lei seg, syke, deprimerte, når livet går dem i mot og verden viser seg å ikke være så hyggelig, at vi søker etter å tro på noe enda større. Nordmenn bruker for eksempel om lag 150 millioner kroner hvert år på spåtjenester og halve Norge tror på Snåsamannen.

Folk tror kanskje ikke på Gud, men de tror på det de vil tro. Det er for eksempel tilsynelatende veldig populært fortiden å tro at muslimer stort sett driver med voldtekt, har kommet til landet vårt for å ødelegge og at Norge som nasjon synger på siste vers, på grunn av flykningestrømmen. Noen tror i samme slengen på norrøne guder, i alle fall nok til å tatovere dem på brystet og rasle med sablene på internett.

Vi tror altså stort sett ikke på Gud i Norge, bortsett fra på julaften, da tror vi kanskje litt på Jesusbarnet, for det er så stemningsfullt i kirken, og vi synes det gir oss det perfekte utgangspunktet for å spise ribbe etterpå. Noen ler av de som tror på en annen Gud, en som ikke lar dem spise svinekjøtt, «De går jo glipp av den deilige ribba, stakkars!».

De som sier de ikke tror på noen ting, tror ganske ofte at de andre er dumme, og dermed at de selv er litt bedre enn folk flest. De tror gjerne på selvutvikling, på å løpe intervaller og drikke juice av kål og superpulver. De står der med proteinpannekakene sine og ler av de som tror på evig liv, mens de forsøker å hviske ut alle tegnene på aldring i eget fjes.

Nå i julestria er det hyggelig å tro at verden blir bedre, at vi kan hjelpe de som trenger det, eller at det er en mening med alt som skjer. Det siste der er ikke så hyggelig å tro på for de som faktisk har det skikkelig kjipt, men på en annen side så tror de kanskje på et bedre liv her i Europa eller på en Guds rettferdighet ved enden av livet.

Hurra for hun dama som har droppa ut av Engleskolen, hun har i alle fall turt å tro på noe som er rart, og så funnet ut at det ikke funka likevel. Nå tror hun at den historien kan hjelpe andre med å finne ut at det ikke er noe vits i å tro på engler.

Selv er jeg stort sett forvirra, vet rett og slett ikke helt hva jeg skal tro. Så jeg tar meg en øl, riktignok ikke ved Middelhavet, men det får så være, og håper at livets store spørsmål besvares en eller annen gang, og at det inntil videre er nok å bare være her, være snill, gjøre sitt beste og ha det så hyggelig som mulig.

God mandag 🙂

 

 

2 Comments

Legg inn en kommentar