4 Comments

«Noen ganger må man bare øve seg litt»

 

En sjukt fornøyd fyr på fem med slips.
En sjukt fornøyd fyr på fem med slips.

Jeg overdrev. Jeg trodde jeg skulle fikse julebord, dobbel barnebursdag, juletrefest, baking, rydding og vasking av hus, og gavebonanza på en og samme helg. Det var en overdrivelse. Det gikk jo, Tidemann sover mett på kake med bursdagssliten kropp, fornøyd i sengen sin. Jeg føler at jeg har gått barbeint til Mount Everest og tilbake uten niste, akkurat sånn her tror jeg faktisk det føles (det er ikke en overdrivelse).

Da jeg i dag, svett i panna etter mange timers fiksing og vasking og baking skulle montere den jævla legokaken, så holdt det på å rakne for meg. Tidemann sto spent ved siden av og fulgte med, med klokketro på sin mor som verdens beste baker. Jeg kjente irritasjonen bygge seg opp, smulene blandet seg i glasuren og det ble bare klin. «Grrrrrr!!! Jeg har bare lyst til å kaste den kaka ut av vinduet, den er SCHTØGG!!!!» ropte jeg. Tidemann så på meg med store øyne, og sa helt rolig «Mamma, den er kjempefin,  og den blir god og jeg synes ikke du skal kaste den ut. Noen ganger må man bare øve seg litt.»

Han ass. Jeg tok meg sammen, det gikk på et vis. Han er både liten og stor samtidig, både masete og roen selv, en ertekopp og en veldig forståelsesfull fyr. Tenk at det er fem år siden han kom ut av kroppen og inn i livet mitt. Jeg vet dette er sånt mamma-kliss, men det må bare ut likevel. Jeg bekymrer meg ofte for om jeg er god nok som mor, for eksempel når jeg klikker over en sjokk-gul legokake med smuler i glasuren, eller er fyllesyk på «Hopp i Havet». Så ser jeg på barnet mitt og tenker at jeg ikke er perfekt, kanskje ikke dritbra heller, kanskje bare helt OK i mammajobben, men at jeg har vært, og er, utrolig heldig. Vi to Tidemann, vi har det skikkelig fint sammen. Vi fikser det, uansett hva det er som måtte komme. Noen ganger må du trøste meg, noen ganger må jeg trøste deg, noen ganger trenger du en klem og andre ganger jeg. Vi får det til.

Gratulerer med dagen, deilige unge, takk for at du er her i mitt liv, at du elsker meg som ingen andre gjør. Takk for at jeg får være sammen med deg, le med deg, klemme deg og krangle med deg. Takk for at du setter meg på plass, viser meg hva jeg er god på og hva jeg er rævva på. Legokake faller i siste kategori, takk for at du likevel synes jeg er bra nok. Du er det aller, aller beste jeg vet om, den største gaven jeg har fått og det fineste jeg har laget i hele mitt liv.

Jeg er dritsliten, rørt og veldig glad det er et år til neste bursdag. Skal gå for null julebord og en helt vanlig sjokoladekake da. Først skal jeg sove. i morgen er det mandag.

Jeg elsker deg Tidemann.

 

4 Comments

  1. Virker som en veldig behersket fyr han der! Hvertfall innimellom, hihi. Jeg synes det var et helt nydelig mammakliss-innlegg jeg Thea. Jeg kjente meg veldig igjen i alt du skreiv om den kjærligheten mellom mor og barn. Hvis mammaskills skal måles i kake, så er du mye flinkere enn meg. Til 4årsdagen til Oda-Nikoline valgte jeg nemlig en frost-kake. Høres fint og flott ut det, sant? Men den var fra et bakeri.

    1. Haha, hadde jeg hatt en smule mer selvinnsinkt så hadde jeg gjort det samme!! Takk for fine ord, det er helt koko hvor mye kjærlighet man kan føle for barna sine, det gjør nesten litt vondt. Sov godt, Eirin! 🙂

Legg inn en kommentar