EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære skravledame på barselavdelingen»

imageedit_5_7646294873

Denne kalenderen er egentlig for å takke, men har allerede blitt brukt til å si unnskyld, og i dag så vil jeg sende en hilsen. Noen mennesker møter man bare helt kort, men de blir med deg i tankene likevel. I dag vil jeg gjerne sende en hilsen til skravledama på barselavdelingen.

Kjære skravledame på barselavdelingen

For nøyaktig fem år siden i dag, så la du og jeg i hver vår seng på Rikshospitalet, med hver vår helt nye baby. Jeg hadde født etter deg, og ble trillet ned på rommet ditt. Det var bare et forheng mellom oss, vi lå der på hver side av den gardinen, med hver vår lille rosa unge og hadde opplevd det største i verden. Man blir veldig nære på et sånt rom, altså rent fysisk. Det er rart å ligge på rom med et fremmed person, spesielt i en sånn situasjon, hvor alt er koko og man har fått et helt menneske ut av sin egen kropp, bare timer før.

Du snakket veldig mye. Du snakket med babyen din, du fikk en jente, og du snakket i vei, akkurat som om hun skjønte hva du sa. Jeg var full av adrenalin, Tidemann også, vi lå sammen i min seng og stirret hverandre inn i øyenene husker jeg. Hans store nyfødte øyne kikket på mine, og jeg stirret tilbake og tenke «Så sånn er du, du som har bodd inni meg, det er sånn du ser ut.» Det hele var rart og fint og alien-aktig. Folk kom inn og ut av rommet, sjekket og målte og testet og gratulerte oss hver gang. Tror de har en regel på det på Riksen, alle som jobber der gratulerer deg med barnet hver gang de hilser på deg. Det blir sjukt mange gratulasjoner på en dag.

Jeg ble ganske irritert på deg, skravledame, for du holdt liksom aldri fred. Jeg ville jo sove, jeg var sliten og trengte hvile, men du bare snakket og snakket. Etter en dag hadde jeg, kun ved å høre på deg og babyen din fått en god del av livshistorien fortalt. Du hadde brukt prøverør, du var alene, dette var ditt andre barn. Babyen kom fra samme dose med sæd som det første barnet ditt, som nå var fem år. Hun ringte deg innimellom, og du snakket med henne på telefon, med den samme stemmen du brukte til den nyfødte. Du var ganske lei deg, men jeg fikk ikke helt tak i hvorfor. Jeg husker at jeg klaget litt til Tidemanns pappa på spansk, jeg synes godt du kunne holde en del av den informasjonen for deg selv.

Dagene gikk og vi vagget rundt inne på avdelingen, Tideman hadde gulsott så vi ble litt lenger enn vanlig. Alle spiser havregrøt på barselavdeligen, det er visst bra for melken. Alle vagger og alle spiser grøt. Vi snakket ikke så mye sammen før den dagen jeg skulle dra. Den dagen venter man jo veldig på, den magiske dagen hvor man faktisk får lov til å ta med seg barnet sitt hjem, helt selv, og skal ut i verden å være foreldre. Det virker helt klin kokos at de lar deg dra fra sykehuset «Hva?? Skal vi klare det på egenhånd???!!! Hva om vi gjør noe feil??». Jeg husker at jeg hadde skrekkblandet fryd og sommerfugler i magen.

Vi hadde pakket og skulle gå, da du fortalte at dere ikke kunne reise hjem. Ansiktet ditt var veldig trist, tårene lå og vippet på vei ut av øynene. «De har funnet en hjertefeil hos henne» sa du. Du var redd og sliten og veldig alene. Den andre datteren din var hos en slektning, du savnet henne og du var skikkelig lei deg. Jeg var veldig keen på å bare komme meg hjem, jeg var lei av å ligge på rom med deg, jeg følte at du hadde delt alt for mye og holdt meg våken. Jeg tror ikke jeg var så hyggelig, i alle fall ikke så hyggelig som du hadde trengt akkurat da. «Det er mulig hun må opereres og de vet ikke hvor alvorlig det er, så vi må ta masse tester og så får vi se. Vel hjem og lykke til med lille Tidemann!» sa du tappert. Jeg ønsket veldig lykke til tilbake, klappet babyen din på kinnet og dro hjem med min friske unge.

Kjære skravledame, jeg har tenkt på deg mange ganger etterpå. Jeg håper du og barna dine har det fint, jeg håper dere er friske og glade, at du snakker like mye med dem nå som du gjorde da. Jeg skulle kanskje vært litt rausere og mer åpen de dagene vi delte rom, jeg håper alle rundt deg er det nå, i motsetning til hva jeg var da, og at du ikke føler deg alene. Ønsker deg en skikkelig deilig advent og en koselig jul! Og gratulerer med dagen til datteren din, barna våre blir fem år i dag!! 🙂

Klem fra hun litt sure dama bak forhenget for fem år siden.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke/hilse/beklage til folk som jeg har møtt i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

Legg inn en kommentar