Søstre, sushi og ensomhet

Gjett hvilken av søstrene mine som har denne på kjøkkenhylla?
Gjett hvilken av søstrene mine som har denne på kjøkkenhylla? Selvfølgelig Nanna.

 

Har noen andre en meg sånne ensomme dager innimellom? Etter en lang dag på jobb, og en tur hvileløst rundt i byen for å finne kjole til morgendagens julebord (jeg angrer forresten på at jeg skrev innlegg om det forrige helg, nå må jeg jo oppføre meg best av alle i morgen), så ville jeg liksom ikke hjem. Jeg som vanligvis elsker kvelder alene hjemme med peis og sånn, jeg ville ikke være for meg selv i dag, jeg følte meg litt ensom rett og slett. Så jeg dro til Nanna, og der var Katja (begge mine søstre, hvis du ikke kjenner navnene på alle i familien min, og det gjør du muligens ikke) og der var det sofa og skravling og trygghet.

Har du noen i livet ditt som du kjenner så godt at du skjønner hva de skal si før de sier det? Hvor man kan fullføre hverandres setninger? Det er veldig rart. Jeg liker så godt å høre dem fortelle historier, se på fjesene deres når de prater, le av dem når de er rare og morsomme. Det er noe så veldig trygt med mennesker man har vokst opp med, vi deler til og meg DNA, vi søstrene, vi har opplevd de samme situasjonene, samme stedene og kjenner hverandre nesten bedre enn vi kjenner oss selv. Likevel så er vi veldig ulike og jobber med veldig ulike ting. Nanna og Katja gjør FAKTISK verden bedre. Jeg bare fjaser, i forhold til dem.

Nå jobber Nanna (mens hun fullfører graden sin i sexologi) med enslige mindreårige asylsøkere. Hun forteller historier fra jobben sin som jeg ellers bare leser på internett. Om barn med enorme traumer, som er helt alene i verden, livredde og som nå er fremme i Norge. Om hvordan de kommuniserer, om dagliglivet, om gråt og vennskap og frykt, og samtidig håp om en bedre fremtid. De er så veldig alene de barna. De har ingen. Virkeligheten er så milelangt unna det vi leser i kommentarfeltene at det ikke er til å tro. Jeg skulle ønske alle kunne høre Nanna fortelle om jobben sin, det er umulig å forholde seg kynisk, hvis man faktisk tar inn over seg hva som foregår.

Skravla går, søstrene hopper fra historier om jobb, til julegaveønsker, til fest, vi spiser sushi, vi ser på kjoler og skravler mer. Jeg kjenner følelsen av å være ensom slipper, vi snakker om bursdagen til Tidemann og hvordan jula blir og om hva i all verden vi skal kjøpe til Pappa. Han er alltid en hard nøtt å knekke, når det kommer til julegaver. Jeg kan ikke snakke i kortene her, for Pappa leser bloggen (hei Pappa!), men vi finner alltid ut av det.

Nå er jeg hjemme igjen, det lille draget av ensomhet er som blåst bort, peisen er på og jeg er ikke alene. Jeg ligger på sofaen med Knut og gleder meg til fest i morgen og tenker at verden, i alle fall min lille verden her, akkurat nå, er akkurat sånn den bør være. Verden utenfor denne sofakroken derimot, den er for noen ganske hard og urettferdig.

 

 

 

Legg inn en kommentar