2 Comments

Verdens mest oppskrytte kveld

 

3046436-burning-christmas-sparkler-isolated-on-black-background

Ahhhh, nyttårsaften!!! Den siste dagen i det gamle året, grensen mellom det oppbrukte, tilbakelagte og det helt nye og skinnende blanke året. Kvelden du skal bruke på dine aller nærmeste, de du liker aller best, kvelden du skal gå i glitrende kjole, ha blankpussede sko, store planer og spise deilige retter. Du skal drikke champagne fra høye glass med stett, smile med de kritthvite tennene dine, kysse din utkårede på slaget tolv, mens du kikker vedkommende dypt inn i øynene og takker for det gamle. Hva slags herligheter vil det nye året bringe?

På amerikanske filmer er nyttårsaften selve høydepunktet, det er da helten og heltinnen forvirret løper rundt, krisen når sitt maksimale bristepunkt i løpet av festen, og mens det telles ned til midnatt, så løper de rundt for å finne hverandre. Når det bare er sekunder igjen, møter de hverandres blikk på avstand, løper mot hverandre, kaster seg om halsen til sitt livs kjærlighet, og rekker akkurat å kysse i det det nye året ringes inn.

Det finnes altså ikke noen annen dag i året som er så oppskrytt som nyttårsaften. For det første er det som regel tåke, og kaldt, og gjerne is på bakken. Man knekker ankelen hvis man prøver høye hæler, og strømpebuksen er alltid for trang, og den rakner alltid lenge før middagen er ferdig. Paljetter stikker når man har de på seg, og de skraper opp huden hvis noen (mot alle odds) prøver å legge en hånd rundt deg. Rakettene skytes gjerne (ulovlig) opp av den fulleste fyren på festen, han havner kanskje på legevakten fordi han er «fet» og fyrer dem opp fra hånda, og man ser ikke en dritt likevel, for det hele eksploderer inne i tåkehimmelen, uten annen effekt enn å skremme livskiten av alle kjæledyr i området. De tynne, trange strømpene gjør kuldegradene enda mer effektive mot huden. Når klokka nærmer seg tolv, har jeg egentlig aldri sett noen febrilsk kaste seg i armene på sin utkårede, etablerte par gir hverandre kanskje et obligatorisk nuss, og sjekker baby-callen, vi uten kjæreste speider ut i tåka, som om det skulle dukke opp en slags prinsepersonlighet  på holka i siste sekund. Det gjør det aldri, mulignes prøver han drita fyren, med sot og blemmer etter rakettene på sine skadede hender, å klaske deg på rumpa, og krymper seg i velfortjent smerte når spisse paljetter treffer sår hud.

Nytt år og nye muligheter, nyttårsaften er årets største mandag. Det er da du, nok en gang, minner deg selv om alt du er og gjør, som du ikke vil være og gjøre. Du lover deg selv, igjen, å trene tre ganger i uka på treningssenter, du lover å ikke snuse, ikke røyke, og kanskje starte med en ny hobby, kanskje origami eller noen annet som gir deg mindfulness i samme slengen. «Mindfullness er jeg elendig på, det må jeg begynne med» tenker du kanskje der du står, alene med neglesprett og rakna strømpis. Kanskje gråter du litt ved midnatt, av lettelse for at året du har vært gjennom nå er over, av skam for at du, heller ikke dette året, gjorde noe av det du hadde planlagt, eller fordi du bare har drukket alt for mye allerede og har vondt i føttene.

Jeg har bestemt meg for noe i år; jeg er ferdig med å forvente for mye hele tiden. Livet blir bare irriterende når man maler forgylte bilder av hverdag, fremtid og perfekte øyeblikk. Denne nyttårsaften skal jeg takke for det gamle, takke for 2015 fordi det var et år som innehold alt det et liv inneholder. Det var, i sin essens, akkurat sånn som livet skal være; litt vanskelig, litt kjedelig, stort sett hyggelig, ganske overraskende og av og til skikkelig gøyalt. Hverken mer eller mindre. Jeg takker for mitt friske barn, min friske kropp, mine fine venner, min fantastiske familie og lover ingenting for det nye året. Bortsett fra å ta det imot med åpne armer og relativt godt humør. Mulig at jeg kikker ut i tåka klokka tolv altså …  det kan jo hende?

🙂 Godt nyttår, godtfolk!

 

Ufrivillig detox

 

Mitt detox-fjes er noe mer anspent enn fjesene til andre damer på internett. De har agurker på øynene og sånn.
Mitt detox-fjes er noe mer anspent enn fjesene til andre detox-damer på internett. De har agurker på øynene og sånn.

Det er jo veldig i vinden å rense seg selv fortiden. Ikke minst når et nytt år står på trappene, så frister det kanskje å starte med blanke ark, rene tarmer, renset hud og ryddige skap for å kunne ta imot nye muligheter på best mulig måte. Jeg har fått en ryddebok til jul, – ja en bok om å rydde, som jeg faktisk gleder meg til å lese. Jeg er skikkelig keen på å rense ut av skap og skuffer og bokser og kroker, og kvitte meg med alt som fyller opp hus og bod og av og til sinn. Jeg dropper å sette det som et nyttårsforsett, klok av skade, for da blir det i alle fall ikke noe av, jeg skal lese boka først, og så får vi se. Hvis den faktisk er så magisk som folk sier, så kan det hende jeg faktisk får det til.

Uansett, renselse er altså ikke noe nytt, det er en deilig tanke å se for seg at en te eller en type mat, plutselig tar med seg en rekke slaggstoffer og etterlater kroppen din babyfresh på innsiden. Spesielt etter noen dager med julemarsipan, ribbefett og romjulssigaretter. Noen kobler rumpa si til en slange og spyler tarmene, noen tar plaster under fotsålene natten over, plaster som vissnok skal trekke dritten ut gjennom selve foten (!!!), andre sverger til fjelluft, krystaller eller skrubbing av hud. Noe av det har sikkert litt for seg, det er jo deilig med frisk luft og peeling liksom, men alt i alt så er det nok en illusjon dette at man kan rense kroppen. Da hadde vi vært utstyrt med løse deler som vi kunne koblet fra og renset i lunket vann, tenker jeg.

Jeg har like fullt gått gjennom en detox i dag, en helt ufrivillig en, en av de største renselsene en moderne kvinne i dag kan gå gjennom. Det gjør litt vondt, og det er litt trist. Jeg har gått gjennom telefon-detox. For å gjøre en dritlang og sykt kjedelig historie kort; telefonen konka, jeg kjøpte ny, funka fortsatt ikke, måtte slette all iCloud-historikk, er dermed født på ny. Som han Neo i Matrix, husker dere den filmen? Føler meg hudløs, venneløs, bildeløs og helt fri for alle apper. Alle tekstemeldinger til gamle flammer, alle rare bilder man aldri poster noe sted, alt crapet man sparer på, fordi det kjennes litt trygt liksom, – borte vekk.

Jeg innser at jeg har vært en horder, sånn som de på TVNorge vet du, de som lever i søppelhauger i sitt eget hus, bare at det har vært på telefonen. Nå har jeg smertefullt, blitt kastet ut av mitt gamle hjem og har fått helt ny kåk. Har sukket og klaget og sutra på telefon til både mobiloperatør og Apple, men ingen kunne hjelpe meg, så nå er det blanke ark. Hvem skal den nye telefonen inneholde? Hvem kommer jeg til å sende mest meldinger med? Hvilke nye flammer får SMS i det nye året? Hvilke rare bilder kommer jeg til å ta (som aldri legges ut)? Skal jeg laste ned Candy Crush igjen? Nei. En æra er forbi. Blanke ark, teknologisk tarmskyll, jeg skal ikke ha noen spill. Takk for digresjonene, takk for 654 intetsigende brett med godteriknusing, men jeg skal møte 2016 med tomt minne og alle muligheter åpne.

Nå skal jeg bare lese den boka og rydde absolutt alt annet, samt kjøpe meg en ti-tolv sånne fotplastere, så er jeg klar for et nytt år. Takk for meg.

PS: Burde jeg ha deg på telefonlista? Har du meg? Send meg gjerne en melding.

🙂

 

4 Comments

Ny sveis, nye muligheter?

Dette var Tidemann i går. Tversover og masse hår. Han ble visst lei av sveisen og tok sak(s)en i egne hender.
Dette var Tidemann i går. Tversover og masse hår. Han ble visst lei av sveisen og tok sak(s)en i egne hender.

Det er ikke bare vi voksne som stresser med å se bra ut i disse høytider, jeg kan ikke logge på noe som helst sted uten å få tusen tips om kropp og sveis og hud og fjes slengt i fleisen, nå har tydeligvis dette også nådd den helt unge generasjonen. Tidemann har alltid hatt en skikkelig manke, masse hår vi i starten prøvde å frisere selv (synes liksom det var for ille å betale 500kr for at han skulle få «sveis» hos en frisør), men siden han til stadighet ble seende ut som en skamklipt fange fra 40-tallet, så kapitulerte vi og han klippes nå av profesjonelle. Helt til i dag.

Hverdagen er tilbake for min del, Tidemann er hos faren sin og jeg er på jobb, og i dag fikk  jeg en liten fyr på facetime (eller «å ringe på app» som han kaller det), som med skamfull stemme fortalte at han hadde klippet seg selv. Rett og slett tatt saksen i egne hender og klippet i vei.

Tidemann i dag. Gikk for munkesveis.
Tidemann i dag. Gikk for munkesveis.

Jeg skjønner ham litt jeg altså. Noen ganger blir man bare lei av sveisen, og hopper i det. Han har dessuten lenge vært fascinert av menn som er skallet, og ønsket seg i en periode «skallet sveis» som han sa. I dag, da han så resultatet av sin egen frisør-øvelse, så angret han litt på det, og felte noen tårer i redsel for at skalletheten faktisk ble et faktum. Jeg forklarte at det ikke helt er sånn det foregår, men kom til kort, for jeg vet overraskende lite om årsaken til skallethet. Dessuten har Foffa forklart ham at hans hår rømte fra hodet til haken i løpet av et uvær, så Tidemann tror det er sånn noen menn mister håret. At håret blir skremt av torden og løper sin vei, rett og slett.

Uansett, alle blir vi lei i ny og ne og det frister ofte med en liten oppfriskning av sveis eller kropp, men så er kanskje moralen likevel at det lureste er å bare være fornøyd med sånn man er. Eventuelt gå til en proff.

«Jeg skal jo bli astronaut-frisør da, og da kan jeg jo klippe meg selv, for da har jeg øvd» sa han før vi la på. Det blir bra ass, aldri mer hjelmhår i verdensrommet liksom.

Håper dere alle er fornøyde med sveisene deres, og har en over snittet god mandag, jeg er sikker på at dere fortjener det!

🙂

Fortsatt søt da. Rar på håret, men søt.
Fortsatt søt da. Rar på håret, men søt.

Starstruck, fysen og grå i fjeset.

Skulle sikkert ha vasket klær, trent eller planlagt nyttårsforsett. Gjør dette i stedenfor.
Skulle sikkert ha vasket klær, trent eller planlagt nyttårsforsett. Gjør dette istedenfor.

Er det noen andre som opplever å være fryktelig fysen på omtrent alt, samtidig som du er skikkelig mett? Sånn sulten fra halsen og opp, liksom? Akkurat nå ligger jeg her med Knut, kommer fra julens siste familieselskap, har spist meg stappmett på saltmat og søtmat og hjemmelaget konfekt, og det eneste jeg kan tenke på er sushi. Har så syyyykt lyst på sushi, massevis, gjerne noe tempuragreier. Og kanskje noen vårruller? Har også litt lyst på pizza med thai-kylling, og cheeseburger med pommes frites av søtpotet. Når jeg tenker på det, så hadde det vært digg med ostesmørbrød og kanskje noe grønnsaker med dipp? Og så en milkshake? Sukk.

Det kan jo hende denne enorme fysenheten har å gjøre med at jeg var ute i går, ute og svingte meg med søstrene mine og mange venner, jeg drakk alt for mange gintonics (så mange at hun som jobbet i baren syntes jeg burde ta et glass vann i forbindelse med hver drink, jeg takket nei til det), da blir det gjerne sånn dagen derpå. Vet dere hva som skjedde i går? Midt mellom fine folk og god stemning, så kom jeg på at det var lurt å ta en romjuls-sigarett, må liksom huske på å røyke litt når det er fest og sånn, og så ble jeg starstruck! Altså himmelfallen og litt flau og veldig glad på en gang. Dette skjedde ikke på grunn av den romjuls-sigaretten, men fordi jeg for aller første gang møtte noen som leser denne bloggen, men som jeg ikke kjenner. Jeg forstår jo med hjernen min at det er mange av dere som leser dette, som jeg aldri har møtt, akkurat det forstår jeg jo veldig godt, men jeg har aldri støtt på noen av dere før. Det var SÅÅÅ GØY!!!! Og litt rart, for når du som leser dette vet sååååå mye om meg, og jeg ikke vet noen ting om deg, så synes jeg liksom at det er din tur til å fortelle når vi møtes. Jeg mener jo at hver og en av dere, fine, gøyale, smarte damer og menn bør lage deres egne blogger, så jeg kan lese om livene deres.

Uansett, det var veldig hyggelig og litt surrealistisk å møte ekte folk på en ekte fest, som er innom her. Jeg håper jeg ikke var ufin, at jeg ikke maste for mye på å få vite ting om dere, og at jeg oppførte meg hyggelig og mer eller mindre veloppdragent. Nanna hadde tyllet i meg mange glass med rødvin (lettere å skylde på henne), så jeg beklager for sikkerhets skyld hvis jeg var over snittet fjasete. Dere var veldig søte med meg i alle fall, og dere hadde mange fine ting å si. Takk for det, jeg våknet i dag og følte meg klein, glad og fortsatt litt starstruck.

Skal jeg bestille noe mat da eller? Og se på Downton Abbey julespesial? Mulig det bare blir en lompe med ost, jeg har i tillegg til fysenheten akutt beslutningsvegring. I morgen er det jobb, i kveld er det fortsatt jul, viktig å huske på. Prøver å plastre sammen et slitent fjes med en ansiktsmaske her jeg sitter, det er rart hvordan kvinner på TV alltid ser så harmoniske og spa-aktige ut når de tar sånne masker, det kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i. Jeg  ser ut som en som har tenkt til å knivstikke deg og brenne ned huset ditt når jeg driver med dette. Skal ikke det altså, skal bare prøve å bli litt mindre grå i fjeset til morgen.

Ønsker alle sammen en deilig kveld, uansett om du pleier familibånd, fyllesyke eller grå hud, om du drikker drinker på bar eller ligger som et slakt på sofaen. Dere er fine!!

🙂

PS: Flere har spurt hva Bent fikk i gave, og nå regner jeg med at han har åpnet den, så jeg føler jeg kan si det. Han fikk hjemmelagde fløtekarameller, noen gode juleøl og en skikkelig gøyal drone med lys som kan fly inne og ute og visstnok var perfekt for menn man ikke egentlig kjenner (i følge mannen i butikken). Føler selv at gaven var mannete og koselig på en gang. Er fornøyd selv, håper Bent ble glad.

Noen damer ser ut som spa-reklamer når de tar ansiktsmaske, - andre ser ut som mordere. Sånn er livet.
Noen damer ser ut som spa-reklamer når de tar ansiktsmaske, – andre ser ut som mordere. Sånn er livet.

Hellige dager, irritasjon og kjærlighet

 

Tidemanns yndlingsrus; morgenstund med ny lego og tid til å bygge.
Tidemanns yndlingsrus; morgenstund med ny lego og tid til å bygge.

Gledelig jul alle sammen! Dette er de beste dagene, er dere ikke enig? Når stresset er over, forventningspresset har stilnet, når pakkene er åpnet, maten spist og roen senker seg. Jævlig hygglig med jul, men er det lov å si at det er litt irriterende også eller? Vi har en stor og raus familie, vi er hverandres nærmeste og vi er veldig gode venner, men som søster Katja sa til meg i fjor; «Glemmer du hvor irriterende det er fra år til år? Husker du bare det hyggelige og glemmer at det er ganske slitsomt og litt irriterende også?». Ja det gjør jeg. Nå har årets jul vært over snittet harmonisk, alle har vært glade, gavene fantastiske og jaggu klarte vi ikke å lure Tidemann med Foffa som nisse et år til (blant annet ved at han hadde zoombiefot, en digresjon som stjal oppmerksomhet), men man blir også ganske mett. Mett på mat, folk, godteri, pynt og familie. Da er det gull med morgener som dette, bare Tidemann og meg, ny lego, eggerøre til frokost, svart glovarm kaffe og ingenting på planen før i ettermiddag.

Høy konsentrasjon. Om ti minutter blir han irritert og jeg må bygge resten.
Høy konsentrasjon. Om ti minutter blir han irritert og jeg må bygge resten.

Jeg legger ut mange bilder på instagram fortiden, men så har jeg liksom glemt å legge ut så mange her. Derfor; her er noen bilder fra vår Klingenbergske jul, hvor alt alltid gjøres på samme måte, uansett hvordan livet ellers ser ut:

Jul i stua hos Mamma. Min jobb er å pynte og stryke servietter, Pappas jobb er å sette opp tre og ys, søstrenes jobb er pynting og Mamma gjør alt det meste annet. Hun har for eksempel, i sin trolldeigperiode, laget alle nissene på bordet. Det er sikkert 30 stykker.
Jul i stua hos Mamma. Min jobb er å pynte tre og stryke servietter, Pappas jobb er å sette opp tre og sette på lys (innebærer som regel banning), søstrenes jobb er pynting og Mamma gjør alt det meste annet. Hun har for eksempel, i sin trolldeigperiode, laget alle nissene på bordet. Det er sikkert 30 stykker.
Ba Tidemann om et "julete" smil, det var dette han leverte. Muligens er det et oppriktig forsøk, og betyr at han synes vi alle smiler litt anspent i julen.
Ba Tidemann om et «julete» smil, det var dette han leverte. Muligens er det et oppriktig forsøk, og betyr at han synes vi alle smiler litt anspent i julen.
Tidemann på nissens fang. "Jeg tror det er Foffa, men han er lur som kler seg ut" sa Tidemann etterpå.
Tidemann på nissens fang. «Jeg tror det er Foffa, men han er lur som kler seg ut» sa Tidemann etterpå.
Julenissens zoombiefot. Han fortalte han hadde hatt problemer med reinsdyrene, for så å ha blitt overkjørt av en buss. Julenissen hadde også en svært spesiell dialekt i år, en slags blanding mellom nordfinnmark, sunnmøre og bergensk. Det funka.
Julenissens zoombiefot. Han fortalte han hadde hatt problemer med reinsdyrene, for så å ha blitt overkjørt av en buss. Julenissen hadde også en svært spesiell dialekt i år, en slags blanding mellom nordfinnmark, sunnmøre og bergensk. Det funka.
En av årets beste gaver. Man spiser et godteri og skal gjette smaken, som kan være både "oppkast", "sure sokker" og "råttent egg". Morsomt og helt jævlig, hvordan har de laget oppkastsmak??? Blæh.
En av årets beste gaver. Man spiser et godteri og skal gjette smaken, som kan være både «oppkast», «sure sokker» og «råttent egg». Morsomt og helt jævlig, hvordan har de laget oppkastsmak??? Blæh.
1.juldags frokost er mitt favorittmåltid i jula. Det varer fra morgen til ettermiddag, og er en blanding av alt jeg liker å spise, pauser med legobygging og kikking på gavene vi åpnet dagen før. Noen ganger blir det også litt akevitt :)
1.juldags frokost er mitt favorittmåltid i jula (akkurat her ser alle litt sure ut, men vi er bare sultne). Det varer fra morgen til ettermiddag, og er en blanding av alt jeg liker å spise, pauser med legobygging og kikking på gavene vi åpnet dagen før. Noen ganger blir det også litt akevitt 🙂

Har dere hatt en fin julefeiring? Fikk du noe du ønsket deg? Noen som har blitt litt irriterte på familiemedlemmer enda?

Kanskje du ikke har feiret i det hele tatt? Noen lar jo hele jula forbigå i stillhet, det er lov det. Uansett om du bruker jula ute i skogen, inne i sofaen, med hyggelig eller irriterende familie, på jobb eller helt alene et sted langt unna; ha en skikkelig fin 2.juledag!!

🙂

PS: Følg meg gjerne på instagram hvis du vil, der legger jeg ut flere bilder enn jeg gjør på bloggen!

6 Comments

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære dere»

imageedit_5_7646294873

Det er julaften og det er den aller siste luken i denne kalenderen. Denne luken er den eneste jeg har visst hva skulle inneholde fra starten av, og den går selvfølgelig til dere som leser denne bloggen.

Denne høsten har vært helt spesiell. Fra å bare le når noen sa «blogg», så har jeg ikke bare startet en (først i smug, så i all offentlighet), men jeg har blitt ordentlig glad i den. Det som i starten var et nytt, lite prosjekt, har blitt en skikkelig viktig del av hverdagen min. Og det er ene og alene på grunn av dere. Dere sender meldinger, dere leser, dere deler og kommenterer, dere sender vennene deres til denne siden og dere deler på mail hvordan dere selv har det. Jeg visste ikke at det fantes så mange folk der ute som var så like som meg. Jeg har mange gode venner og en deilig familie, men jeg har liksom følt at verden der ute, den jeg ser på internett sepsielt, den er mye mer perfekt, sminket, den er penere, tynnere, mer velformulert, viktigere og større enn den verden jeg lever i. Og det er den jo, det er helt tydelig. Men den er kanskje ikke helt ekte? Er det sånn at det som er fake vinner over det som er ekte? Stort sett. Jeg var ikke sikker på om det var plass til en blogg som denne, rett og slett.

Derfor er jeg overveldet over dere som leser denne bloggen, de av dere som skriver til meg og applauderer at jeg forteller om det som ikke alltid (egentlig nesten aldri) er perfekt, livet som singel mamma til en femåring, om hverdagens strabaser og gleder, iblandet litt samfunnsengasjement, litt festing og alt midt i mellom.

Jeg trodde, med hånden på hjertet, at denne bloggen var noe forbeholdt de helt nære vennene mine. Nå er vi over 600 mennesker i facebookgruppa, og lesertallene vokser jevnt, siden august har det vært 90 000 mennesker her inne. Det er mange av oss! Det er mange som vil gi en high-five til den helt vanlige, kjedelige, noen ganger vanskelige eller triste, men samtidig fantastiske og ganske morsomme hverdagen.

Hver eneste melding jeg får, hver eneste kommentar, hver eneste like og hver eneste deling, gjør meg glad. Det at dere faktisk tar dere tid til å gi en tilbakemelding, å vise at dere liker, at dere bryr dere, det er helt sykt hyggelig. Jeg er ikke alltid selv den beste til å applaudere folk, jeg kan virke sånn (spesielt etter denne julekalenderen kanskje), men jeg kan nok i det virkelige liv være litt streng, litt brysk innimellom. Dere er ikke det. Fra denne siden av skjermen virker dere som verdens varmeste, klokeste og fineste folk (dere har vel deres dårlige dager dere også? Regner med det, men ser lite til det her).

Kan ikke dere også starte blogger egentlig? Jeg vil lese om dere, bli kjent med dere, se hva dere driver med i hverdagen! Jeg vil se hva som engasjerer, hva dere mener om ulike ting og hvordan dere løser livet, liksom. Si fra hvis noen av dere vil henge dere på, jeg vil gjerne lese og dele og like tilbake 🙂 Hvis dere ikke gidder, ikke har lyst, så skal ikke jeg mase altså, det får være måte på, jeg er bare takknemlig for at dere stikker innom her.

Tusen takk for denne høsten, tusen takk for fine meldinger og masse virituell kjærlighet, dere har gjort 2015 til et av de beste årene jeg har hatt. Hadde jeg jaggu ikke trodd. Husk at dere er deilige, skjønne, morsomme, pene, kule og internetts aller beste folk. Nå er det tid for ribbe, pinnekjøtt, lutefisk, reinsdyrsfilet, kalkun, kaker, sylte, sjokolade, gaver, sanger, familie og kos. Håper denne dagen blir fredelig, varm, morsom og fin, at dere får alt dere ønsker dere.

God jul!!!

🙂 Thea.

1 Comment

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære Yoga-Carmen»

imageedit_5_7646294873

Kjære Yoga-Carmen

Jeg tror ikke du har internett, og du kan i alle fall ikke norsk, men det er like fullt helt nødvendig å skrive dette til deg, nå som jeg har laget en takke-kalender. Dette er den nest siste luka, og den går til deg.

Du ble en skikkelig viktig person i en skikkelig viktig (og kjip) periode i livet mitt, det er sånn vi møttes. Jeg tenker fortsatt på deg og på ting du har sagt hver dag, jeg skulle ønske du bodde rett rundt hjørnet fortsatt. Det koster meg litt å skrive dette innlegget, for det jeg skal takke deg for er nært knyttet til det som har vært aller kjipest i mitt liv.

Da det ble slutt mellom Tidemanns pappa og meg, så raknet på en måte hele tilværelsen. Vi bodde i Spania da, og selvom det hadde vært vanskelig en stund, så føltes det helt forferdelig at det ble slutt. Vi hadde barn sammen, Tidemann var et drøyt år gammel og jeg hadde frem til det punktet i mitt liv, trodd at alt man kjempet for, det fikk man til. Jeg tok feil, rett og slett. Noen ganger prøver man så hardt man kan, og så går det ikke likevel.

Jeg har aldri drevet med yoga før jeg møtte deg, Carmen, og jeg har aldri vært særlig interessert i alternative ting. Jeg har heller ledd av røkelse, meditasjon og dreads enn vært nysgjerrig på det, jeg har bare eid en eneste batikk-t-skjorte i hele mitt liv (og det var på 90-tallet, så det gjelder ikke), grunnen til at vi møttes var ene og alene fordi livet mitt var helt bedritent på den tiden. Jeg klarte ikke å spise, jeg klarte ikke å sove, jeg visste ikke hvor kroppen min var, hvor hjertet mitt var og hvor hodet mitt var. Alt var bare rart og vanskelig. Jeg gråt hver gang Tidemann sovnet, jeg klarte ikke en gang å høre på musikk husker jeg, det var det året Loreen vant MGP med «Euphoria», søstrene mine digget den, men jeg bare gråt. En nabo i Spania foreslo at jeg skulle stikke innom deg. Hun gikk på noen av timene dine, og sa «Du får i allefall pustet, hvis du går til henne, og det er et godt sted å begynne. Pusting er lurt.»

Du tok i mot meg den første dagen med et mildt fjes, hjemme hos deg, på det fantastiske loftet med utsikt over havet, og spurte litt om hva jeg ville og hvorfor jeg plutselig var interessert i yoga. Jeg tror du stilte tre spørsmål, før jeg gråt ut over teppene dine, og snørret ned på egne klær. Så du ba meg bare puste. Litt etter litt viste du meg at det var det viktigste. Ikke bare puste i toppen av kroppen, men fylle hele magen, hele brystet med luft. Det var der vi begynte den dagen. Med grining og pusting.

Jeg gikk til deg et par ganger i uka, noen ganger snakket vi sammen, noen ganger gjorde vi bare øvelser. Jeg kunne bli sint på deg, spesielt da du arresterte meg i mine inngrodde sannheter. «Hvorfor skal du liksom tåle så mye mer enn andre, Thea?» sa du en gang. «Du er ikke bedre enn noen av oss, så kom deg ned fra din høye hest, og be om hjelp når du trenger det. Gråt når du er lei deg, og vis folk at du er følsom.» Jeg husker at jeg ble skikklig sur på deg, hvem faen var du til å kalle meg ned fra min høye hest? Hva om jeg ikke en gang visste at jeg satt på en? Dessuten gråt jeg jo hele tiden, er ikke det å vise følelser?? Drittkjerring.

Etterhvert ség det inn. For hver rare øvelse vi gjorde, for hvert yogaåndedrag, for hver klønete bevegelse, så falt ting litt mer på plass. En gang prøvde jeg å imponere deg med å gå altfor langt inn i en øvelse, jeg latet som om jeg var kjempemyk, og forstrakk beinet. Du sa; «Folk er ofte i yoga som de er i livet. Noen strekker seg ikke i det hele tatt, de blir i komfortsonen, andre strekker seg alt for langt, og får vondt.»

Du lærte meg noen ting jeg tenker på hver eneste dag, selvom yogamatten tidvis støver ned og lemmene er stive som stokker nå fortiden. Jeg vet ikke om det er fordi du er en veldig klok dame, eller om dette faktisk er yoga-visdom, men det jeg stadig vekk tenker på er disse tingene:

  • Du kan ikke kontrollere livet. Du kan prøve, du kan ha en plan, men det viktigste er å akseptere og tilpasse seg det som skjer.
  • Du må puste med magen. Hver dag, mange ganger. Hvis du egentlig ikke har tid til det, så bør du gjøre det dobbelt så lenge.
  • Du må kjenne etter. Ikke med hodet, men med kroppen. Ta deg tid til å kjenne etter, og du vil ha en bedre forutsetning for å vite hva du vil enn når du bare kjører på.
  • Det som har skjedd før i dag er fortid, det som skal skje senere er fremtid, akkurat nå er du akkurat her, og det må du tillate.

Det siste punktet der, som kanskje høres litt fjernt ut, det har jeg i bakhodet hver dag. Når jeg står på jobben, egentlig skal sende mail, men stresser over en dårlig morgen med Tidemann eller tenker på hvor vi skal etter barnehagen, på pepperkakehuset som raste eller det jeg burde ha gjort i går, så dukker det opp. Da zoomer jeg liksom ut alt som har skjedd og alt som skal skje, og skriver den mailen. Det er et fuckings genialt triks.

Da livet var skikklig dritt, så var det deg Carmen, med ditt milde vesen og tydelige tale, som lappet meg sammen igjen. Mamma og Pappa og søstre og venner også, men du var den fremmede som kom inn og ga meg det jeg trengte, det jeg måtte lære. Du ville sikkert ledd og sagt at «Nei, det var det du selv som gjorde», men det hadde aldri skjedd så klokt uten deg. Jeg vet ikke hvor mange tårer jeg gråt oppe på det loftet ditt, og du skal ha cred for at du ikke lo høyt av meg der jeg lå opp ned og prøvde meg megaklønete på de rareste øvelser, men først og fremst skal du ha et stort TAKK fra hjertet, du er fantastisk.

Håper du får en fredelig jul, at du spiser din veganske, spanske julemat og nyter det, at du fortsatt har utsikt over middelhavet fra vinduene dine og at du får masse, masse kjærlighet og fine gaver på julaften. Takk igjen, og god jul!!

🙂 Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke/hilse til folk som jeg har betydd noe for meg i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles så på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

2 Comments

Nissekone i nød

 

Idyll, at last. Plasttreet skinner, ungen sover, pakkene er ferdige. Bring it on!
Idyll, at last. Plasttreet skinner, ungen sover, pakkene er ferdige. Bring it on!

Husker dere Bent fra Get? Han jeg skrev om i begynnelsen av desember? Jeg fikk jo tak i ham, takket være dere og det helt fantastiske internettet. Har selvsagt gjort som jeg har lovet og ordna en gave, han fortjener jo det. Bent har skrevet til meg flere ganger og ment det ikke er nødvendig, selvfølgelig er det ikke nødvendig, det er vel ingen gaver? Jeg hører i alle fall ikke på det øret, så i dag var Tidemann og jeg på Gets hovedkontor for å levere pakken. Jeg hadde først ringt, snakket med en hyggelig fyr på sentralbordet som prøvde å finne ut hvor Bent var, men det var visst vanskelig, så vi ble enige om at jeg bare skulle levere i resepsjonen. Tidemann sang julesanger høyt i bilen, inkludert noen drøye, underlivsorienterte versjoner han har funnet på selv, og det var stor stemning.

Dessverre hadde resepsjonisten på Get tydeligvis tatt en tidlig kveld akkurat i dag (skjønner det godt jeg, julemas og alt det der), så der sto jeg i pøsregnet med pakke under armen som en slags bortkommen nissekone med utålmodig unge i bilen. Jeg banket iherdig på glassveggen, og jaggu var det ikke en mann der inne, han jobbet riktignok ikke i resepsjonen, men han så en kvinne i nød (julegave-nød) og låste meg inn. Han viste seg å være veldig hjelpsom (er alle på Get det eller?), jeg følte meg raskt som hjemme og fant noen lapper i den tomme resepsjonen, alle kontorer har post-it-lapper. Jeg understreket at pakken var til deres snilleste ansatte, og satte den midt på disken. Håper resepsjonisten er av den ivrige typen og at vi får gaven frem til Bent før jul. For alt jeg vet er Bent typen som reiser til et tropisk øyparadis i jula, men da gjør gaven likevel nytte for seg når han kommer hjem. Ser egentlig for meg at han heller er av typen som jobber halv dag på selveste julaften, kanskje til og med litt ekstra.

Kjenner jeg har lyst til å fortelle dere hva det er i den pakken, men jeg kan jo ikke ødelegge overraskelsen, da hadde jeg vært en jævlig dårlig nissekone. Det er heller ikke verdens flotteste presang, men jeg har tenkt grundig gjennom hva jeg tror en mann som Bent har lyst på, og det er samtidig noe jeg selv ville likt å få. Sånn, nå kan jeg ikke si mer.

Vi har pimpa opp sjokoladehuset fra i går ytterligere, med lysende fluesopp, og tatt storrengjøringa (eh, det betyr egentlig en helt vanlig husvask). Tidemann er helt rå på å rydde, han er mye flinkere enn meg, så hans rom ser ut som en interiørkatalog akkurat nå.

Gleder meg jeg, selvom det er litt slitsomt, litt irriterende og bare regn og mørke utenfor vinduet, jeg har faktisk gammeldagse julesommerfugler i magen. I morgen er det lille julaften!! Bring it on!!

🙂

Håper Bent liker gaven. Håper resepsjonisten får levert den. God jul, Bent!
Håper Bent liker gaven. Håper resepsjonisten får levert den. God jul, Bent!

EN SLAGS JULEKALENDER; «Kjære utbrente lærer»

imageedit_5_7646294873

Kjære utbrente lærer

Jeg husker ikke en gang hva du heter, du underviste oss veldig kort før du ble utbrent. Tror det hadde en del med klassen vår å gjøre, men det må ha vært noe annet som foregikk også, jeg vet ikke hva. Du underviste oss i engelsk på videregående, og så var du kontaktlærer i en kort periode. Jeg husker at du var sår i blikket og sliten, at du ikke likte all den pubertale energien som ligger i et sånt klasserom etter en lang sommerferie. Jeg skjønner deg godt jeg, kanskje ikke da, men nå har jeg full forståelse for at det kan være ganske bedritent å holde styr på nesten voksne mennesker med liten vilje til å lytte og stor uro i kroppene sine.

Jeg har litt dårlig samvittighet, både fordi jeg ikke husker navnet ditt, og fordi vi ikke tok noe hensyn til deg på den tiden. Jeg var alt for opptatt med å vurdere og dømme meg selv, deg og andre, til å romme noe særlig omtenksomhet. Jeg vet heller ikke hvordan det gikk med deg etterpå, en dag var du bare borte, vi fikk en ny, rar og ung lærer som tok oss med i parken og fikk oss til å proklamere dikt, og deg så vi aldri noe mer til.

Du lærte meg likevel en ting på den korte tiden, jeg skulle ønske jeg kunne si at det var noe om medmenneskelighet eller å være grei eller noe sånt, men det var det ikke. Like fullt er det noe som jeg har brukt flittig i livet mitt senere, og som du ene og alene har æren for. Den første dagen i klasserommet ga du oss alle sammen et ark, og på det arket skulle vi skrive et brev. Vi skulle skrive et brev til oss selv, til fremtids-versjonen av oss selv. Brevene skulle du så samle inn, og passe på til vi gikk ut av videregående tre år senere. «Det vil være lærerikt og artig for dere å se hvor mye som har forandret seg på den tiden, og hvordan det som virker kjempeviktig for dere nå, muligens ikke er viktig i det hele tatt om noen år.»

Jeg kan ikke huske om jeg noengang fikk det brevet igjen. Men selve øvelsen, selve det å stille fremtids-Thea noen spørsmål var helt genialt. Med en gang jeg kom hjem den dagen, så gjorde jeg det samme. Jeg skrev en liten lapp med ting jeg var usikker på, gutter jeg var interessert i, vaner jeg hadde. Og så spurte jeg Thea i fremtiden hvordan det hadde gått. Lappen gjemte jeg på rommet mitt. Jeg lagde mange sånne lapper. Når jeg etterhvert fikk telefon med alarm-funksjon så noterte jeg spørsmål i den, i en kalenderdato langt frem i tid. Stadig, den dag i dag også, så piper telefonen og jeg finner notater jeg har gjort meg for lenge siden. For eksempel trodde jeg visst lenge at jeg ikke kom til å finne meg en kjæreste noen gang. Gjennom tenårene var jeg faktisk overbevist om at jeg kom til å leve hele livet mutters alene, og minst av alt trodde jeg at jeg skulle få barn.

Det var derfor ganske gøy å finne en av mine tidligere lapper da jeg flyttet sist gang;

Kjære fremtids-Thea

  • Har du ligget med noen flere enn fem ganger på rad?
  • Har du bodd med en mann (kjæreste)?
  • Kan du se for deg å bli mamma noen gang?
  • Har du det gøy i jobben din?

Hilsen Thea 17 år (jeg har akkurat klippet meg og fått en ny, kjempeliten nokia-telefon).

Ikke bare er det gøy å finne de lappene og kunne svare ja på alle spørsmålene jeg engstet meg for da jeg var yngre, men selve det å skrive dem ned er fint. Spesielt når livet har vært skikkelig dritt, så har jeg med denne lille leken minnet meg selv på at det mest sannsynlig kommer til å gå over, og at jeg om et år eller to ser tilbake på det som er vanskelig nå, og ler. Ikke bare har jeg vært (og er) flink til dette, jeg har til og med smittet flere av vennene mine med det samme. Når vi har sittet timesvis med vinglass og diskutert forholdet til han ene eller jobbsituasjonen til hun andre, så har de skrevet det ned på mobilene sine, og mange månder senere har de fått meldinger av seg selv, som minner dem på at livet stort sett løser seg til det bedre.

Jeg vet ikke hvordan det har gått med deg, utbrente lærer. Jeg håper du også skrev et brev til deg selv i den perioden, for da kan du sikkert se tilbake på det nå og smile av hvor mye bedre ting har blitt. Kanskje har du en helt ny jobb, som innebærer å drikke vin til lunsj i et varmt land eller lede din egen bedrift med hundrevis av sjukt motiverte ansatte.

Tusen takk for trikset, det har oppmuntret meg skikkelig mange ganger, og jeg fortsetter å skrive frustrerte spørsmål til mitt fremtidige jeg når livet blir dølt. Håper du får en fin og rolig høytid, at alt på ønskelisten din ligger under treet i år og at du slipper å jobbe med pubertale drittunger noensinne igjen.

God jul!

🙂 Thea.

♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦♦

Dette er en slags julekalender. Noen bloggere gir ut masse gaver og ting som skal gjøre deg penere, det får du ikke her. Rett og slett fordi jeg synes du er deilig nok som du er. Jeg går for en  annen variant, jeg tenkte å benytte anledningen til å takke/hilse til folk som jeg har betydd noe for meg i løpet av livet, og som fortjener det, men som jeg ikke egentlig kjenner. Kanskje vil internett, og dere fantastiske folk hjelpe meg å overlevere hilsenen? Som virituelle brevduer liksom? Vi får se.

Julekalenderen legges ut hver morgen klokken 07.00 og deles så på facebook (når jeg står opp, hender det er senere enn 7), sjukt hyggelig hvis du vil være med der (såfremt du er en koselig type). God jul!

4 Comments

Fuck my life (Neida. Bare litt).

 

20 års erfaring; dette er det jeg får til. Fuck my life.
20 års erfaring; dette er det jeg får til. Fuck my life.

Vi skulle bygge pepperkakehus på lørdag. Dette er noe jeg har gjort i 20 år faktisk, siden jeg var gammel nok til å håndtere knekken. Som med det meste annet i livet tror jeg det skal bli bedre for hver gang. Jeg vil stadig bygge større, stadig finere, det er ikke måte på hvordan det skal pyntes.

La oss bare si at det for aller første gang gikk skikkelig til helvete. Deigen ble myk (jada, jeg stekte den), takplatene ség sammen og veggene sprakk. Vi prøvde å redde huset med noen pinner, det endte likevel i ruiner. Myke, ekle pepperkakeruiner.

Det var ikke den eneste krisen på kjøkkenet på vår årlige bakelørdag, det ble nesten brann i blenderen da mamma skulle lage majones av overskudds-eggeplommene, det luktet svidd og Tidemann måtte holde seg for nesen. Og de serinalignende kakene som pleier å bli så fine, fløt i hverandre som en stor porøs plate med loff. Hva skjedde? Vi som pleier å være så gode? Vi har både vært mer fyllesyke, slitne, ammetåkete og trøtte på de bakelørdagene tidligere, men likevel naila det. Vet ikke. Mamma fikset noen brukbare kokosmakroner, og vi pyntet noen pepperkaker til slutt, men pepperkaker er det jo ingen som spiser likevel, i alle fall ikke i min familie. Vi får kjøpe noe, finnes jo faktisk en egen yrkesgruppe som jobber spesielt med å bake og selge kaker, like greit å støtte dem.

Øyeblikket jeg forstår at to timers arbeid er bortkastet. Tar avskjed.
Øyeblikket jeg forstår at to timers arbeid er bortkastet. Tar avskjed.
Rest in pepperkake-peace.
Rest in pepperkake-peace.

Hadde sett det for meg at jeg skulle ta det igjen i dag. Tidemann og jeg har hatt noen turbulente dager, kan gutter på fem komme i puberteten? Eller en slags pubertet? Det virker som han er i en eller annen fase fortiden i alle fall, jeg holder på å klikke. Mulig er det bare jul? Er det egentlig sunt for de små å glede seg så uhorvelig mye? Han klarer ikke å sitte stille et sekund, hele kroppen dirrer, alle beskjeder går inn av et øre og ut av et annet. Er sikker på at han hadde makset ut på alle skalaer hvis vi hadde testet han for stress.

Prøvde å skape koselig og rolig julestemning med fyr i peisen og bygging av et sjokoladehus. Det funket en stund, men så surna han jaggu for 17. gang i dag. Reddet det inn til kveldsmat, så skled det ut igjen da han ikke fikk blande sin egen saft, og så var det fred igjen til tannpussen, helt til tannpastaen plutselig var vond. Til slutt sang jeg visst nattasangene for fort (det kan stemme, jeg var på bristepunktet) og da sprakk det for oss begge to. Vi sa natta til slutt, men det føles ikke bra. Man skal alltid bli venner før man legger seg, har Mamma lært meg. Det er første kvelden i hans liv vi ikke er helt venner når han sovner. Eller; det er første kvelden i mitt liv, at vi ikke er helt venner når han sovner, tror ikke han tenker over det så mye som meg.

Her sitter jeg alene med et ganske fint sjokoladehus og håper det blir koseligere i morgen. Skulle ønske det var innafor å ta en gintonic sånn en mandag helt for seg selv, hvis dere skjønner hva jeg mener? Skal ikke det altså. Skal pakke inn julegaver og håpe på at harmonien råder i morgen tidlig.

Kommer til å kysse ham mange ganger på kinnet før jeg legger meg og hviske at han er fin, ellers får jeg ikke sove. Håper deres barn er greie og baksten fantastisk, men vil helst ikke se bilder av den. Fortsatt ganske sårt.

Hæ? Fint, ikkesant? Mulig jeg spieser det sjæl, hvis ikke jeg får snille barn til jul. Neida (joda).
Hæ? Fint, ikkesant? Mulig jeg spiser det sjæl, hvis ikke jeg får snille barn til jul. Neida (joda).