5 Comments

Kjære Pappa

 

IMG_4277

 

Jeg vet du leser bloggen oftere enn du leser SMS, så jeg tenkte å sende deg en hilsen her. Du var jo i utgangspunktet litt skeptisk til dette bloggeriet, at jeg skulle dele av meg og mitt og vårt, for hele verden. Siden du aldri har vært på noen sosiale medier, og ikke en gang har nett på mobilen din, er det forståelig at du blir litt sjokkert over hvor mye jeg deler her, og det var fint at du var skeptisk i starten. Likevel er du en av de menneskene som kjenner meg aller best, og du har hørt både drøyere og mørkere historier rundt middagsbordet enn det jeg deler her, ikke sant?

I går, da Knut var så sur og oppskjørtet på grunn av pelsindustrien (og gjesteblogget her), så tenkte jeg på den svære ulvepelskåpen du har. Det er høyst kritikkverdig å ha ulvepelskåpe, bare så jeg har sagt det, jeg skjønner ikke hvordan en som er så glad i dyr som deg kunne kjøpe seg en sånn?? Var det i 40-årskrisa du kjøpte den? Gikk store menn mye med pels på den tiden? Uansett, jeg har en historie, et vondt og godt og sterkt minne, hvor den kåpa spiller en slags birolle.

Det var  den gangen da jeg stjal på Hennes og Mauritz. Husker du det? Jeg har aldri stjålet hverken før eller siden, dette var den ene gangen. Jeg var 14 år, hadde vært i byen med noen venninner, og vi hadde «bøffa». Det var det vi kalte det, vi hadde hørt om andre som drev med sånt, og ville prøve. Inne på HM, med en hånd rundt en brun Isadora øyenskygge (freshe stiler på den tiden), i selve øyeblikket, oppdaget jeg en mann med langt hår som stirret på meg. Jeg skjønte at det var en vakt, ble livredd, venninnen min ble livredd, hun løp ned trappene og ut døra, jeg løp etter, og da vi ble stoppet av den løpende, langhåra mannen ute på gaten, så var katastrofen et faktum.

Jeg hadde øyenskyggen i hånda, og venninna mi hadde tatt en lebestift. Vi tilsto momentant og ble ført opp på et kontor, det ble ringt til politiet, vi ble hentet og ført av uniformerte menn, foran alle og gjennom tre etasjer med butikk, ut i en politibil. Skammens tårer har aldri svidd så mye i ansiktet som da. Jeg hadde for første gang fått lov av dere til å dra ned til «byen», til sentrum Jeg skulle ta trikken til kusine Anja etterpå og vi skulle ha lørdagskveld med pizza. Istedenfor ble jeg hentet av uniformerte menn fordi jeg hadde gjort meg til tyv, ordentlig tyv.

På barnevernsvakten husker jeg at vi måtte ringe hjem, men jeg husker ikke samtalen. Snakket jeg med deg? Jeg husker i alle fall at jeg gråt ukontrollert, og sa hikstende til en barnevernsdame «Jeg skulle bare ønske han kunne slå meg eller noe når jeg kommer hjem!». Barnevernsdama fikk en veldig bekymret mine da jeg sa det, og jeg brukte langt tid på å forklare henne at det kun var et utrykk for hvor mye jeg skammet meg, at du aldri hadde vært i nærheten av å gjøre noe sånt og at det helt tydelig hadde vært litt dumt av meg å ordlegge meg akkurat sånn.

Så kom du inn døra. Du kom inn den lille døra på det triste kontoret på Grønland politikammer, du var en kjempestor mann i ulvepelskåpe og brune skinnstøvler. Jeg så deg, jeg husker skrittene dine, jeg husker lyset i lokalet, sånn skarpt og hvitt. Du kom rett bort til meg, sa ingenting, bare åpnet den svære ulvepelsen, så jeg kunne komme innenfor, og så lukket du den rundt meg og klemte meg skikkelig lenge. «Nå drar vi hjem, Theamor» sa du. Jeg husker at du luktet kaffe og varm Pappa, og ulvepelsen luktet gammelt dyr, og jeg følte at jeg var bitteliten igjen. På veien hjem i bilen fortalte du trøstende at du også en gang stjal noe fra noen, men at du kom på bedre tanker og leverte det tilbake. Så den historien hjalp egentlig ikke så mye, sånn trøstemessig.

Vel hjemme ventet Mamma, det var fyr i peisen og vi satte oss i sofaen. Jeg husker jeg lengtet etter straff, ville føle konsevenser, ville at dere skulle være kjipe og strenge og aller helst urimelige, så jeg kunne slutte å skamme meg og heller være sint. Dere sa; «Vi vet at du har hatt det helt forferdelig i dag, vi vet at du skjønner hvor alvorlig dette er og vi vet at du ikke kommer til å være i nærheten av å gjøre noe sånt igjen. Nå spiser vi litt potetgull og ser på TV, og så kan du snakke om hva du vil, når du har behov for det».

Og det var det. Jeg stjal aldri igjen.

Kjære Pappa, den ulvepelsen er skikkelig rar (og etisk forkastelig). Men mannen inni der, han er den aller beste jeg vet om. Tusen takk for at du laget meg for 33 år siden og for at du har passet på meg hver dag siden da, du er den mannen jeg har kjent lengst og delt mest med i mitt liv. Gratulerer med farsdagen!!!

Thea (hun eldste)

Dette er altså et sjeldent bilde av mannen i pels, foreviget av Nanna.
Dette er altså et sjeldent bilde av mannen i pels, foreviget av Nanna.
1 Comment

Dere er så JÆÆÆVELIG ekle!!!!

 

«Pelsdyroppdrett betraktet fra en sur katts perspektiv», – dette er Knuts debut som gjesteblogger på denne siden 😂

IMG_1655

Jeg finner meg i rimelig mange ting i hverdagen for å si det sånn, jeg finner meg i å spise knusktørre biter av animalske rester på boks HVER ENESTE DAG, finner meg i irriterende folk, i at barn piller meg i ørene og drar meg i halen, i å bo på et tun, langt pokker i vold fra de deilige spanske gater der jeg egentlig hører til. Jeg finner meg til og med i, til en viss grad, at jeg har fått et familiemedlem av rasen «masete hund», ved navnet Onkel, som kommer hyppig på besøk, på tross av rimelig tydlige signaler fra min side om at han er schtinky og direkte irriterende.

Uansett, jeg driter egentlig i blogging, sosiale medier og generell selvutvikling på internett, jeg gnir meg muligens noen ganger mot skjermen for å spre lukten av meg selv (som jeg liker godt), men ellers holder jeg meg unna. Jeg har likevel, fordi jeg bor sammen med to mennesker, forstått at dette er veien å gå hvis man vil ha noe ut til «massene». Jeg har også observert en katt på tv som driver finn.no, så så jævelig vanskelig kan det da for faen ikke være.

Jeg er ikke spesielt glad i folk, men noen folk er definitivt mer rævva enn andre. Vi som kalles «dyr» i dette samfunnet, bor ofte sammen med dere, vi stiller opp når det gjelder det meste, og jeg er forsåvidt enig i at det er innafor, jeg mener personlig at det er greit å spise de som er mindre, ja faktisk mener jeg det er greit å drepe innimellom, bare for å smake litt på en dust mus eller en fjonete fugl. En gyllen regel er det likevel, alle dyr imellom; Vi tar ikke hverandres pels!!! Har du NOENGANG sett en hund med kattefrakk? Nei. Har du noen gang sett en høne med revehale? Niks. Hva med en ku i minktøfler? Nope. Det er FULLSTENDIG UAKTUELT å drepe andre dyr, uansett rase for å så kle seg i deres hud, DET ER SCHTØGT, UFRESHT og JÆÆÆÆÆÆVELIG UETISK.

Nå er jo mennesker rimelig tynt utstyr på akkurat pelsfronten (bortsett fra en og annen ape-liknende versjon av dere, men det begynner å minke (minke!! funny shit) av dem også, nå som voksing har blitt den nye nasjonalsporten). Hverken klær, tenner eller nattesyn er helt i toppsjiktet, og vi som dyr blir på en måte nødt til  hjelpe dere, for å få til et minimum av rettferdighet i en ellers skakkjørt verden. Dere har etterhvert ordnet dere kikkerter og bestikk og apparater av mange slag, for å kompensere for deres dårlig utviklede egenskaper, og så har sauene som dyregruppe, internasjonalt blitt enige om at de kan stille med overskuddsull, hvis dere fryser. Raus (og litt dum) gjeng, de sauene.

På tross av denne velvilligheten, denne fremoverlente, faktisk svært generøse gesten fra vår side, så henger dere mennesker, eller i alle fall en del av dere, igjen i middelalderen. Dere RÆVPULER oss rent politisk, og opprettholder en SYK industri som ene og alene er til for å flå oss, og pynte dere med skinnet. Bokstavelig talt. Jeg vet at nordmenn er et spesielt harry folkeslag, og at statussymboler, «bobler i glasset» og uniformerte signaler om overflod liksom er «in» i de sosiale kretsene med minst selvsikkerhet, men at denne lille klassen med utdøende harrytasser skal opprettholde en hel pelsindustri, er for meg til å få mark av. Og jeg har faktisk hatt mark, så jeg vet hva jeg snakker om.

Jeg er IKKE spesielt opptatt av hverken mink eller rev, min erfaring er at de er både drøye og svært lite morsomme typer, men det er FOR FAEN ingen grunn til å stappe elektroder i rass og munn på dem til de dør og så FLÅ DEM?? Dette tjener folk altså penger på folkens, og DERE BETALER???!!!

Hver gang jeg ser en usikker ung fyr i Canada Goose, så ser jeg det bare som kompensasjon på manglende seksuell erfaring, seriøst det lyser «pubbisbart» og manglende flaks på damefronten når du har pelskant på kragen. Eller en blogger i minkkåpe; skyt meg, klarer ikke tenke på annet enn at hun sikkert har svært kraftig fotsvetteproduksjon og manglende selvtillitt. Jeg FATTER og BEGRIPER ikke hvordan dere frivillig kan sprade rundt i andre dyrs døde kroppsrester og tro dere er noe annet enn tapere, ÆSJ!!!

En bitteliten oppvakt del av dere menneske-folk har likevel samlet sammen nok tid, utenfor horing på tinder og selvrealisering via yoga og sykling, til å lage et etterlengtet opprop mot denne dritharry bransjen. Hvis du vil vise at du er noe verdt som menneske overhodet, sjekk ut dette. Hvis du er en av dem så mener det døde dyret du vandrer rundt med er såkalt «vintage» så er du også jævelig ekkel, men fortsatt velkommen. Bli med og gå i fakkeltog mot den største kvisa på Norges rumpe!! Det handler om å stoppe at noen rasshøl av din egen art tjener spenn hver dag på å flå oss. Og ja, jeg sier oss, men skal ikke siteres på det, jeg vil IKKE ende med masse friend requests fra dritharry rever.

Nå har jeg en flue å ta livet av før sofaen venter. Skal flå ham og lage truser av skinnet. Kødda!

Snakkes aldri.

Knut.

PS: Del gjerne denne posten så jeg får flere likes enn han sleske kattefyren på finn.no

 

 

 

2 Comments

Hva er det du vil?

"Jeg vil kaste løv helt opp i verdensrommet"
«Jeg vil kaste løv helt opp i verdensrommet»

God morgen!! Man skulle kanskje tro at denne single dama med barnefri helg har vært på galeien og er fyllesyk og fysen på noe med smeltet ost til frokost? Ikke denne helgen!! Jeg er på kurs, vider ut hjernen, strekker og lærer og utvikler toppen av kroppen. Nå må gjerne du sitte fyllesyk i sofakroken, eller med en baby koblet til puppen, hånd i hånd med en kjæreste, dra på tur eller jobbe eller hva som helst denne lørdagen, men jeg bare tenkte jeg skulle sjekke inn og gi deg et bittelite spørsmål;

Hva er det du vil? Hva vil du? Hva har du lyst til?

Er det noe man lærer på coach-kurs, så er det at vi mennesker er rævva til å sette oss mål (eh, det er ikke akkurat sånn de formulerer det de som underviser altså, men det er på en måte essensen). Og uten mål, blir det ingen mening. Så hva vil du?

Du trenger ikke svare meg altså, og du kan svare så stort eller så lite du vil. Men det er noen regler;

Regel nummer 1: Du kan ikke svare «Jeg vil bli BEDRE/FLINKERE/GJØRE MER/GJØRE MINDRE av noe». Alle de ordene minner deg bare på at du ikke egentlig er så fornøyd, og da blir det ikke noe gøy. Positiv formulering kaller de det er, det betyr at du må svare helt tydelig. «Jeg vil gå en tur», «jeg vil spise kald pizza og se på serier i sofaen», «jeg vil drikke meg full», «jeg vil ha ny jobb». Skjønner?

Regel nummer 2: Du kan ikke svare at du vil det du bør. Altså, hvis du vil og bør det samme, akkurat i dag så er det greit. Hvis du både vil og bør brette klær for eksempel, akkurat denne lørdagen, så er det jo kjempefint, men spørsmålet er altså; Hva er det du VIL? Hva har du lyst til?

Vi blir bedt om å «kjenne etter», veldig mye på dette kurset, og det er overraskende hvor vanskelig det er, for hvordan kjenner man etter? Det er også fordi jeg synes det er litt kleint, med all denne følingen, jeg er jo av den mer barduse typen sånn generelt. Men hvis jeg spør Tidemann, hvis man spør et hvilket som helst barn egentlig; «Hva er det du vil?» så kjenner de kjapt etter og kommer med helt ærlige (og ofte veldig urimelige) svar. «Jeg vil bli frisør-astronaut» eller «Jeg vil spise sjokolade til frokost». De er flinke til å kjenne etter.

Så min venn, det er lørdag formiddag, og jeg bare lurer på hva det er du vil? Det er første spørsmål skjønner du, hvis du svarer på det, så er det ganske mye mer sannsynlig at du får det du vil. Og det er jo fint.

God lørdag!!!

Mannen med de lange fingrene

 

Føding er slitsomt, men så får man en sånn her som belønning. Tidemann 2 dager gammel, allerede skeptisk til verden.
Føding er slitsomt, men så får man en sånn her som belønning. Tidemann 2 dager gammel, allerede skeptisk til verden.

Noen telefonsamtaler ender opp et heeeeeelt annet sted enn man hadde planlagt. I går gjorde jeg research på en sak, så jeg ringte rundt og prøvde å finne en mannlig jordmor. Lang historie, den er ganske omstendelig, så jeg spoler til det gøyale. Endte opp, etter hundre telefoner hist og pist, med å snakke med fødeavdeligen på Riksen, der jeg selv fødte Tidemann i 2010, etter tre dager med igangsetting og trappegåing og mye styr. Jeg snakket med en hyggelig, formell type på telefonen, for å finne ut om det var noen mannlige jordmødre å oppdrive, til denne saken jeg lager, og kom på at jeg selv, da jeg lå der og fødte på dag tre, faktisk møtte en mann.

Det vil si, da alle kvinnene som jobbet på Riksen den dagen (føltes det som i alle fall) hadde vært innom og prøvd å kjenne inni meg om Tidemann snart var på vei ut, så sa en av dem: «Vi trenger en med lengre fingre!» De ropte på en fyr, og gjennom alt styret og smerten og svetten, og inn på rommet, kom det en mann. «Er du han med lange fingre?» sa jeg, «Velkommen til meg og mitt underliv, slå deg løs!» Jeg var rimelig lei av at folk skulle inn i det hullet jeg helst ville få en fyr ut av, rimelig sliten, men fortsatt blid. Nå var det jo snart over!! Jeg blir blid-streng når jeg er sliten, så jeg var ganske myndig i stemmen. «Stikk inn de lange fingrene dine, så jeg kan få den ungen UT!!» Han med lange fingre hilste pent, gjorde det han ble bedt om og gikk. Det var det.

Tilbake til gårsdagen da, når jeg i rolle som journalist ringer og snakker med Riksen, holder en profesjonell tone og sier at jeg husker at det jobbet en fyr der i 2010, kanskje vi kan finne ut hvem det var? Jeg trengte som sagt å komme i kontakt med en jordmor, men en som er mann.

Mann på Riksen: «Jeg vet ikke, tilbake i 2010, ja du husker ikke navnet?»

Jeg: «Eh, nei, men … eh, de sa han hadde lange fingre?»

Mann på Riksen: «Ja, da var det meg!!»

Jepp. Plutselig sitter jeg og snakker med selveste fingre-mannen!! Hans lange fingre har vært inni meg på den mest sårbare dagen i mitt liv, vi har snakket mye om han med lange fingre i ettertid, vi har priset at han var på jobb den dagen, og vi har kalt ham «fingre-mannen». Jeg skal innrømme at jeg kanskje ble litt rar i den telefonsamtalen, mitt forsvar mot kleinhet er tøys, samtidig er jo ikke dette tøys for ham, det er jo jobben hans, han hjelper jo fødende damer hver dag han med de lange fingrene, det er jo egentlig ikke noe morsomt? Men så blir det jo litt kleint da, det skjønner du vel? Jeg skal liksom undersøke en sak, og pluselig har jeg bare bilder av hans hånd i mitt underliv på netthinnen. Jeg hadde sååååå lyst til å fjolle det bort, denne oppdagelsen.

Jeg: «Ja, får vel si takk for sist da! Takk for hjelpen, liksom.» Kremt.

Jeg klarte å holde meg til det, klarte å ikke fnise (før jeg etterpå sto med røde kinn og lattertårer i øynene), og fant ut at joda, han er jordmor, og det er mulig han kan stille opp i saken min. Vi får se.

Hva er moralen? Lange fingre er lurt hvis man vil bli jordmor (eller jordfar), verden er fryktelig liten, og det kan noen ganger være littebitt kleint å møte på folk som har stukket noe inn i underlivet ditt. Den kleinheten må man også bare tåle, rett og slett.

Med det ønsker jeg dere en god fredag, mine venner (en spesiell hilsen til deg, fingre-mannen!)! Pass godt på dere selv, underlivene deres og hverandre!! 🙂

P.S: Noen andre som har støtt på sin fødselshjelper/gynekolog e.l sånn uten forvarsel? Føl dere fri til å dele!

Kjønn, forvirring og lille lørdag

 

Jeg blir krøllete i hjernen av å diskutere kjønn noen ganger
Jeg blir krøllete i hjernen av å diskutere kjønn noen ganger.

Hvem heier dere på i Skåber og Eia-diskusjonen? Var det fint at Eia kom ut og fortalte at menn liker menn best, eller var det litt ekkelt? Det er jo sant på en måte, forsket på og alt, det er bare sånn at folk flest ikke har studert feministisk teori, eller samfunnsvitenskap i noen som helst grad, så det blir mye oppstyr. Og som med alle andre debatter hvor folk flest ikke vet så mye av det «grunnleggende», det man faktisk har funnet ut gjennom vitenskap og analyser, men bare tror og mener, så blir det rotete og forvirrende. Det blir som om jeg skulle stått og ment noe om hvorfor bilen min ikke virker, uten å snakke med en mekaniker liksom, det er lurt å sjekke med fakta/forskning/fagpersoner først. Dette gjelder like mye når man må reparere bilen som når man prøver å få øye på hersketeknikker, maktstrukturer og tendenser i samfunnet. I alle fall er det et hett tips å sjekke litt før man gønner på i kommentarfelter med for eksempel; «Det er biologisk betinget at menn er de som blir valgt, kvinner er de som velger, damer er dessuten bare mindre morsomme enn menn, get over it.»

Er menn morsommere enn kvinner? Synes menn at andre menns ros er bedre en damers? Hvilke menn er eventuelt uenige med Eia og er de noe morsomme egentlig? Hvem vil damer ha ros fra? Er Eia fortsatt morsom? Og er han venn med Skåber, eller ligger det noe underholdende grums der? Hvem har makten hvor, hvordan kan vi få øye på det og hvordan i all verden kan vi endre på det sånn at det blir mer rettferdig? Må kvinner være morsomme på «mannemåten» for å bli tatt på alvor, eller finnes det andre alternativer? Og hvor er jeg i dette systemet egentlig (skuler rundt meg på arbeidsplassen), hvem synes egentlig at jeg er morsom? Og lyver jeg når jeg sier at jeg er mest opptatt av ros fra søstrene mine, da altså kvinner?

Blæh, noen ganger blir jeg veldig forvirret selv (og jeg har brynt meg litt på samfunnsvitenskap, lest en del bøker om makt og strukturer, samt vært redaktør for feministradioen radiOrakel), og jeg klarer likevel ikke ta helt standpunkt i denne saken. Jeg har hatt en sånn dag hvor jeg er litt enig med alle, og litt uenig med alle, og så prøver jeg å sette det i et slags system for å virke klok og konsekvent, men så gjennomskuer jeg meg selv og finner ut at jeg egentlig ikke vet hva jeg selv mener likevel.Da blir det vanskelig å være hardtslående, tydelig og morsom.

Jeg ble jo oppdratt som sønnen Pappa aldri fikk, med egen drill fra barnsben av, eldst i jenteflokken og fikk masse plass til å tulle og bråke. Da jeg kom på radiOrakel som 20-åring, sto jeg med sjal rundt halsen og blomst i håret utenfor Blitzhuset og var livredd for å gå inn, rett fra Oslo vest til det nedtagga huset i sentrum. Jeg husker faktisk at jeg sa til daværende redaktør; «Feminist? Jeg vet ikke, jeg liker menn best jeg, de er så mye tydligere og mer direkte liksom». Hun så på meg og hadde nok lyst til å si sitt, men kommenterte det ikke. Bare tok meg inn, viste meg rundt og pusha meg fram. To år senere var jeg redaktør, og fikk kjørt meg i de fleste diskusjoner, samt lærte at jeg ikke egentlig hadde pipling overhodet. Da begynte jeg å studere, og da lærer man bare egentlig enda mer inngående, at man vet enda mindre enn man opprinnelig hadde trodd. Men man vet fortsatt mer enn de lykkelige uvitende, som paradoksalt nok er de som skriker høyest når sånne temaer havner rundt middagsbordet.

I tvil om jeg er morsom, på hvilke premisser jeg eventuelt er det og med generell forvirring/beundring rundt Eia og Skåber så gjør jeg det som funker best, tar på meg rød lebestift (i mangel av strømper, har ingen) og går ut av huset. På tide å feire lille lørdag (ikke programmet Eia faktisk var kjempemorsom i, men dagen i dag), og skåle, rose og skravle med folk av alle slag (og med alle slags tenkelige kjønn).

God onsdag! 🙂

 

 

 

 

 

 

 

ÆÆÆÆÆÆæææææææsj!!!!!!

 

ÆÆÆÆÆÆææææææææsj!!!!!!!!

Advarsel: Dette innlegget er både veldig mammaorientert og ganske ekkelt, meget mulig kun for spesielt interesserte.

Altså mine venner, jeg har fått alle sorter SMS i mitt liv, helt fra de aller første tekstmeldingene jeg fikk på min splitter nye Nokia 5110 med blått deksel, via fylleangst-meldinger, feilsendte hemmeligheter og fæle nederlag, trakassering og hemmelige numre, drøye bilder og penis i innboksen, jeg trodde jeg hadde vært innom alle kategorier i min mobilkarriere. Det hadde jeg visst ikke.

Hvis man helt siden SMS-ens spede begynnelse hadde kunnet lagre meldinger i et slags bibliotek, hvis vi der vi gikk med buffalosko og tynne øyenbryn på 90-tallet hadde visst om eksterne harddisker og icloud (og det hadde eksistert på den tiden), så hadde vi kunnet mimre oss tilbake til Mess-tv, smilefjesenes opprinnelse og tidligere flammer gjennom det SMS-biblioteket. Husker du hvor fett det var å høre den metalliske pipingen fra telefonen i starten? Sånn sent på kvelden? Husker du at man skrudde på «meldingsrapport» fordi man ville vite HELT sikkert at den du var forelsket i hadde fått meldingen? Det var dermed dobbelt så frustrerende hvis han ikke svarte, og man hadde bare plass til 8 meldinger i innboksen av gangen, så man måtte slette de rapportene hele tiden. Sukk, gode minner.

Uansett, den meldingen jeg fikk i dag aner jeg ikke hvor jeg skulle ha plassert i det imaginære SMS-biblioteket, muligens under kategorien «jævlige».

SMS type fresh
SMS  fra barnehagen av typen «fresh»

Jepp. Det er visst «mark-i-rumpa-sesong» i barnehagen!! Nydelig delt i fellesmelding som om det var en invitasjon til bollespising. Jeg har aldri vært borte i det der før (mark i rumpa altså, hvetebakst har jeg smakt), men det har gått gjetord om det. Når man får barn er det flere stadier man må gjennom, hvert stadium har noe eget ved seg, mange av dem er fine, mange av dem er vanskelige og noen av dem er helt SJUKT ekle. Da mener jeg ekle på ett helt nytt nivå ekkelt, husk at vi foreldre piller buser ut av nesa til barna våre uten å kny og innstinktivt tar imot oppkasten deres med bare hendene, hvis de blir dårlige i noen andres fine sofaer. Så når vi synes det er disgusting, – TRO MEG; DA ER DET DET.

Jeg hylte i åpent kontorlandskap på jobb og leste høyt for mine kollegaer, som tok det hele med knusende ro. Flere av dem overrasket med praktisk informasjon, både på hvordan man kunne sjekke ungen sin for mark, og ikke minst hva man bør hamstre på apoteket for å unngå det hele. Samtalen inneholdt også dramatisering (!!!) av hvordan markene ser ut, og hvordan man skal få øye på dem, eh … der de er, det hele var nokså overveldende. Folk altså, uansett hvor ekkelt/rart/pussig/ubehagelig noe er, så får man alltid hjelp fra de som er klokere. Det er deilig.

Vi er, på tross av snikende frykt og nervøsitet for å bli smittet, likevel fast bestemte på å ha «kosetirsdag» her hos oss i dag, det er pizza og film og velstand. Viktig å kose fra seg, i morgen stikker Tidemann til faren sin, og jeg får et par dager med færre trusler om rumpemark og mer vin. Passer meg perfekt.

P.S: Har forresten skrevet et brev til internett i dag, det kan leses (og gjerne deles) her 🙂

2 Comments

Klakkesko, irish coffee og sofa

 

Disse første dagene med mørketid er de beste!! Før man har blitt lei, før det har blitt frost og slaps og alle er sure og forkjøla. For det skjer, og det skjer snart. Nå er det fortsatt koselig å gå med skjerf, men om noen uker er du lei, har runda Netflix og internett generelt og begynner å angre på at du ikke bestilte juleferie på en palmestrand i år heller.

Da jeg bodde i Spania og den rå og fuktige vinteren satte inn, pleide jeg å røyke sigaretter i vinduskarmen og drikke irish coffee, – hver dag. Jeg levde på whisky, kaffe, krem og sigg, muligens et farligere prosjekt enn det røde kjøttet folk er så redde for fortiden. Det var tider! Knut (katten) var bitteliten, og lå i fanget mitt som en varmeflaske i miniversjon og sørget sammen med irish-en for at jeg ikke frøs ihjel. Jeg trodde katten bare skulle bli hos meg i et par uker, jeg elsket å røyke, var singel og rimelig bestemt på at jeg ikke skulle begynne å tenke på barn før i 2017.

Nå har jeg ikke whisky, og det føles litt feil å ta seg en dram til barne-tv, så vi har laget kakao. Mørk sjokolade smeltet i melk, med ekte krem på toppen. Living on the wild side! Knut har blitt tjukk og stor og er her fortsatt, fra spansk og sprek gatekatt til Torshovs lateste kattetryne. Sigarettene er borte, de dukker til nød opp på fest og barnet jeg ikke trodde jeg skulle få før om et par år, fyller snart fem. Hadde vært gøy å dra tilbake til hun naive irish coffee-dama i det spanske vinduet og fortalt henne om fremtiden, jeg tror hun ville ledd så krembarten hoppet og ristet på hodet.

Tidemann, Knut og jeg er like slitne og vi ligger alle tre i en slags haug i sofaen. Så lenge det som ligger i denne sofaen har det bra, så kan alt annet bare være, tenker jeg, i alle fall akkurat nå. Vi diskuterer hva vi mest av alt ønsker oss til jul, Tidemann mener jeg definitivt bør sette «gullkjole og klakkesko» på ønskelisten. Han har prøvd alle skoene jeg har bortover gulvet, og mener de lager for lite lyd. Hvis han får bestemme blir jeg altså å se i dragkostyme og stiletthæler på julaften. Vi får se.

Håper dere koser dere (både med hverandre og dyrene deres, hvis dere har noen), det er lov å ligge inne i mørket som klengete hamstere og drikke varme, søte drikker (hvis man vil), for nå er det november!

God mandag 🙂

På tide å slutte å mene så mye og levere noe hverdagsgreier

 

Kledde seg ut som Mommo, ligner ganske mye (men mest på Blomster-Finn egentlig?)
Kledde seg ut som Mommo, ligner ganske mye (men mest på Blomster-Finn egentlig?)

Rolig morgen, harmonisk unge, eggerøre-frokost, lange samtaler om katter som nyser og hva fluer tenker på, dagen startet perfekt. Dro til Lillestrøm og KidsExpo sammen med tusen andre foreldre med legofysne barn, Tidemann vant en figur, fant ut at han ønsker seg rullesko i gull, -god stemning. I en kjempehall med mange unger som roper, foreldre som blir dratt i tre retninger på en gang, gravide mager, barnevogner, millioner av legoklosser, biler og hoppeslott følte jeg meg (overraskende nok) som roen selv. Det skjer så sjeldent at jeg formelig kunne se mammapoengene rase inn på kontoen.

Så snudde flaksen. Fikk parkeringsbot, hadde glemt å trekke lapp. 580 kr vi kunne brukt på noe kult, går heller til Europark, bare hyggelig! Så startet ikke bilen. Tidemann hadde satt på lyset for å se på pinnen han driver og spikker på, glemt å skru det av og det var det batteriet.

Vi har, bokstavelig talt, vært ute en vinternatt før, sist batteriet gikk sto vi på Gardemoen i 14 kuldegrader midt på natten (da raste mammapoengene ut av kontoen, for å si det sånn). Klok av skade har vi startkabler nå (i motsetning til da), Tidemann visste hvor de var (blant alt annet skrot i bilen), vi fant to hyggelige fyrer med bil, og vips var vi igang igjen. Bilsyk fireåring på vei hjem, drakk visst for mye slush. Blæh.

Vi har reddet det inn, med leking, tøysing og kos hjemme, samt søndagsmiddag hos Mamma. «Mommogryte», – en høstspesialitet, som forskremte nabobarn i gamledager trodde faktisk innehold kjøtt fra Mommo. Vi ler av det hver høst, vi har mange sånne historier i vår familie, som vi forteller på samme tid hvert år (de er hverken spesielt morsomme eller smarte de historiene, det er som et rituale nesten, må fortelles likevel). Tidemann har både lekt kelner og kledd seg ut som Mommo, til stående applaus. Mulig han blir en sånn unge uten selvinnsikt, som melder seg på «Idol» fordi han får applaus av oss for alt hele tiden. Den tid, den sorg, det er vel nok av folk som kommer til å sette ham på plass i denne verden, best å utstyre ham med så god selvtillitt som mulig, tenker jeg.

Med magen full av eplekake, søndagsfølelsen snikende og fyr i peisen, så takker jeg for en uke av de sjeldne. Deilig å være tilbake til normalen, i sofaen med Knut (minner om at det er katten) og Downton Abbey på statskanalen.

God søndag!