4 Comments

Ikke en hater i mils omkrets!!!!

 

Dette tegnet betyr flere ting, det indikerer både antall kjipe kommentarer jeg har fått på det siste innlegget mitt, og hvor perfekte jeg synes dere er folkens. Fuckings perfekte!!!
Dette tegnet betyr flere ting, det indikerer både antall kjipe kommentarer jeg har fått på det siste innlegget mitt, og hvor perfekte jeg synes dere er folkens. Fuckings perfekte!!!

Tenk at det i Norge i 2015, midt i den verste hetsesesongen på nett, midt mellom rasistiske ytringer og hatefulle kommentarer på alle innlegg om flyktninger, går an å skrive et innlegg om nettopp dette og IKKE FÅ EN ENESTE DRITTKOMMENTAR!!! Det er helt FANTASTISK!!! Da jeg bikket 500 likes og delinger i dag (på dette innlegget), så stålsatte jeg meg, og tenkte, nå kommer det, nå kommer dritten. Nå kommer kommentarer fra folk som mener at jeg er en dum «snillist», som truer med voldtekt og som gir meg leksjoner i den ariske rase og verdens undergang. Men de eneste som har sendt meldinger er dere, fine folk, og de har vært rørende!!!

Har dere funnet opp et slags hemmelig internettvåpen som beskytter meg og bloggen mot kjipinger? Er dette en snill og koselig konspirasjon, folkens? Jeg føler at jeg er med i «The Truman Show» og at dere er mine beskyttere (eh, det mener jeg egentlig ikke altså, jeg har ikke klikka helt, men dere skjønner hva jeg mener). Jeg er bare kjempeglad, ganske bustete og veldig takknemlig. 24 timer på internett, med et godt lest innlegg relatert til flykningedebatten, og ikke en eneste kjip melding, det tror jeg er guiness rekord. Jeg legger meg nå (litt redd for at jeg med dette jinxer det hele), og tar det som et ørlite tegn på at verden er alright.

Sov godt folkens, kyss barna deres, ligg med kjærestene deres og kos med dyrene. I morgen er det helg!!!

Natta 🙂

25 Comments

Nisselua mi, den får du faenmeg ALDRI!!!!

 

Skrøner går i arv, sånn så min sønn ut da jeg fortalte ham at jula var avlyst.
Skrøner går i arv, sånn så min sønn ut da jeg fortalte ham at jula var avlyst.

I dag kom beskjeden mange har fryktet; «Jula avlyses og nisseluer blir forbudt!». Pappa pleide å si det samme til oss hver jul da jeg var barn, så jeg er vant til å se rett gjennom den løgnen. Det er ikke alle andre, mange har tydeligvis ikke blitt lurt på den måten av en tullete pappa i oppveksten, så det ble ramaskrik.

Det er visst mye som skremmer den forvirrede, hvite mannen (og dama hans) i sosiale medier om dagen, så jeg tok en liten (fiktiv) prat med ham.

«De nekter oss nisseluer!!»

Nei, kjære deg, det gjør de ikke. Folk bryr seg forsvinnende lite om nisseluer egentlig, det der var bare tøys. Alle kan få gå med den lua de vil, det blir også lussekatter og barnetog med syngende småtasser i hvite kjortler, til ære for en sankt de fleste kan minimalt om, bortsett fra at hun het Lucia og var glad i lys og glitter.

«De stjeler jobbene våre!!!»

Nei, det gjør de ikke. Du skjønner, vi trenger arbeidskraft i dette landet, vi trenger rett og slett folk. Det er helt sant! Tvert i mot er det faktisk ganske urettferdig den andre veien, folk med annen bakgrunn enn etnisk norsk, får sjeldnere enn «Ola Nordmann» komme på intervju. Så ingen fare, de har ikke tenkt til å ta jobbene våre.

«De jobber ikke, de koster oss skjorta, vi har ikke råd!!!!»

Såvidt jeg forsto var du nettopp redd for at de skulle «stjele» jobbene her til lands, nå er du redd de ikke skal jobbe? Ja, du har kanskje et poeng der, det er dumt at de ikke kan jobbe med en gang de kommer hit. Det er jeg enig i at vi bør ta en runde på, tror alle folk har godt av arbeid, noe å drive med og å forsørge seg selv.

«De kommer til å voldta kvinnene våre!!!»

Nei, det er det ikke de som gjør. Jeg skjønner at du tror det, siden du kanskje er litt redd for dem og har sett noen av de sakene i avisene, men det er faktisk engang sånn at dere først og fremst voldtar «kvinnene deres» sjæl. Det stemmer, de fleste voldtekter begås av etniske nordmenn, gjerne på fest. Så konsentrer deg heller om det, snakk med vennene dine, sønnene dine og pass på deg selv, det har mer for seg.

«De er terrorister!!!»

Nei, du skjønner, da tror jeg du har misforstått. Dette er de som flykter fra terrorister. Dette er litt viktig, mange av de menneskene som kommer hit til landet vårt, de har rømt fra nettopp de terroristene som er skikkelig slemme. Så de er enda mer keene enn deg, på å få stoppet terror i verden, det kan du være helt sikker på.

«Men det kan jo hende noen av dem er terrorister likevel!!!!»

Ja, det har du rett i, det vet man jo aldri hundre prosent. Det kan også hende at noen av vennene dine er terrorister, at naboen din har planer om å sette fyr på et asylmottak for eksempel eller truer med å sprenge en buss med folk, når han sitter på internett. Da hjelper det lite å stenge grensene, for terrorister de kan være hvor som helst, og se ut som hvem som helst. Det fikk vi oppleve 22.juli for noen år siden. Husker du det?

«Folk med burka skjuler sprengstoff, de kan ikke få ta bussen!!!!»

Nå har vi jo akkurat snakket om at de ikke er ute etter å bedrive terror, men jeg skjønner at du er litt engstelig, og da er det lett å skvette av at noen går med rare klær. Det antrekket med heldekkende slør som noen damer går med, det heter burka og det sløret de har foran ansiktet, hvor de bare titter ut på deg gjennom en liten glipe, det heter niqab. Det ser kanskje litt annerledes ut, og det er kanskje mulig at hun geiper til deg under sløret, men det er også det hele. Det er ikke noe å være redd for, hun skal bare ta bussen og gå på butikken som alle andre.

«De klager på maten!! De klager på doene!! De klager!!!!»

Ja, et par av de mange tusen menneskene som har kommet til Norge den siste tiden, har sagt at de ikke er helt fornøyde. Men så har de ikke fått lov til å lage sin egen mat, de har ikke fått noen utstyr til å vaske med og det har sett skikkelig jævelig ut der de har bodd. For å kunne gjøre noe med det, så må de rett og slett gi beskjed, og da har de gjort det. Men stort sett er folk veldig fornøyde og svært, svært takknemmelige for at de får være her. Du burde stikke og ta en prat med noen av dem, de er kjempegreie, og de vil veldig gjerne lære seg norsk. Kanskje du kunne lært dem noe? Om lussekatter for eksempel?

«De har fått Stordalen til å droppe bacon på hotellfrokostene!!!!»

Nei, kjære deg, det er ikke helt sånn det henger sammen. Det stemmer at muslimer ikke spiser svin, men det har ingenting med hotellfrokoster å gjøre. Petter Stordalen er veldig opptatt av å være sunn, og når det den siste tiden har kommet frem at bacon og pølser er farlig for kroppen, så har han droppet det fra frokostbuffeten. Det er dumt, jeg liker også bacon, men det er jo bare å lage det hjemme eller ta inn på et annet hotell.

«Men jeg er så er redd for det som er nytt, det jeg ikke forstår og for folk jeg ikke kjenner!!!»

Ja, det er du. Det er veldig vanlig å være litt engstelig når man opplever nye ting, det er faktisk sunt å være litt skeptisk. Men så er det sånn her i livet at vi likevel må lære å kjenne verden sånn som den er, og den forandrer seg hele tiden. Du var sikkert også litt redd første skoledag, første gang du dro til utlandet eller første gang du hadde sex? Det er helt normalt. Men så blir man etterhvert vant til det som en gang var fremmed, og da går det mye bedre.

Det som hadde vært fint, nå som vi har oppklart noen av de tingene du synes er skummelt, var om vi kunne snakke om de tingene vi faktisk trenger å bekymre oss for, som fremmedfrykt og høyreradikale miljøers framvekst. Kanskje kunne vi til og med kommet opp med noen gode løsninger for å både ta imot og integrere våre nye landsmenn på best mulig måte? Det er ikke noe å være redd for skjønner du, men det er mye som kan bli bedre, og jo flere vi er som samarbeider, jo lettere blir det.

🙂

 

PS: Hvis du er en skikkelig hyggelig type, så er du hjertelig velkommen til å følge bloggen på Facebook. Hvis du ikke er så innmari grei, så kan du la det være 😊

Mine damer og herrer, kvins, mens og transpersoner …

 

Jeg kan ikke feire sånn som dette lenger, gatelangs med vinflaska i den ene hånden og siggen i den andre til det blir lyst. I alle fall ikke i dag. Men jeg skulle gjerne gjort det altså, sammen med dere :) Foto: Ida Bergstrøm (Valencia 2008)
Jeg kan ikke feire sånn som dette lenger, gatelangs med vinflaska i den ene hånden og siggen i den andre til det blir lyst. I alle fall ikke i dag. Men jeg skulle gjerne gjort det altså, sammen med dere! Foto: Ida Bergstrøm (Valencia 2008)

Herregud,  dette er blogginnlegg nummer 100!!! Hva forventes? Skal jeg holde en tale? Skal dere gratulere meg? Aner ikke!!! Jeg kan godt holde en tale, det har jo hendt før at jeg har reist meg sånn på direkten og klinget i glasset, det pleier å gå helt greit (det tror jo alle som reiser seg og holder taler, meget mulig at det egentlig ikke pleier å gå bra, men jeg lever godt i den fornektelsen eventuelt).

Kremt; Mine deilige damer og herrer (og alle midt i mellom)!

Tusen takk for at dere er akkurat i denne kroken på internett akkurat nå! Det gjør meg veldig glad, at dere mellom facebook, porno, nettaviser og stalking av pene mennesker på instagram, tar dere en tur innom her. For fire måneder siden så startet jeg denne bloggen, som et bittelite prosjekt, bare for å teste det ut. Det var, som med mange forhold helt i starten, litt kleint, jeg var litt usikker, ganske flau og visste ikke helt om det var noe for meg. Litt etter litt har vi blitt bedre kjent, internett og jeg, og nå lurer jeg på om det er på tide å annonsere at vi er i et fast forhold. Bloggen og jeg altså (på privaten er det fortsatt plass til en sterk mann med snurrebart).

Det mest gøyale så langt, det som trumfer både sporadiske listetopper, VG, TV2, klikk.no og andre høydepunkter i min korte karriere, er rett og slett dere, folkens. Jeg trodde folk (jeg er egentlig en ganske fordomsfull type) som leste blogger var overfladiske, gjerne veldig unge (eller gamle og sure), og raske på å slenge kjipe kommentarer, men dere er jo helt rå! Dere sender meg dritfine meldinger og kommentarer, dere deler og liker og er både pene, smarte og morsomme på en gang, er det mulig?? Hadde jeg aldri trodd gikk an. Noen innlegg har på disse fire månedene tatt fyr, og da har jeg fått smake litt på hvordan resten av internett er, la meg bare si; dere som er her, er de aller beste. Jeg vet at jeg har sagt det før altså, men det er helt sant. Tusen takk for at dere er så greie, for at dere leser og liker, deler og oppmuntrer, det er jævelig hyggelig rett og slett. Skål for dere!!!!

(Her ser jeg for meg at vi skåler i både sprit og vin og det som er, at alle klapper for hverandre mens det regner konfetti ned over oss alle sammen, og vi danser gatelangs, helt til jeg må ta meg en pust i bakken, som illustrert på bildet)

Det er mange som spør hva jeg skal med denne bloggen, om jeg har et mål,  om jeg vil tjene penger på det eller hva det er jeg driver med, og det vet jeg ikke helt. Selv styrer jeg som oftest unna annonser, sponsede innlegg og annen reklame når jeg leser saker, og synes det er skikkelig deilig å bare skrive her fordi det er gøy. Så får vi se, hvis det dukker opp sjukt kule muligheter det er dust å si nei til, så får vi se. Jeg har sjekket horoskopet, og der står det at jeg bare skal kjøre på (det er ikke kødd, jeg har sjekket). Jeg holder på å lage en podkast, den skal legges her når alt er klart, det gleder jeg meg veldig til. Lurer på om det ikke blir ei litta julekalender også? Er dere hypp på det?

Er det noe annet dere ønsker dere, kjære venner? Da mener jeg ikke til jul, men her på bloggen? Noe dere lurer på? Noe du er nysgjerrig på? Send meg gjerne tittelen på et innlegg du vil at jeg skal skrive, spørsmål eller tema, så skal jeg gjøre mitt beste. Det er også helt ok om du bare vil konsumere, ikke bidra. Får være grenser for krav om engasjement innimellom.

Ønsker dere alle en perfekt tirsdag, ta dere en tår og skål fordi det er hyggelig (kan være hva slags tår som helst, trenger ikke ha aldersgrense), og takk for at du er kul!!

🙂 Thea

PS: Jeg mangler 16 likes på facebook for å nå 500, det er det jeg ønsker meg til jul! Invitér gjerne fine folk du kjenner og som vil være meg i gjengen vår 🙂

 

 

 

 

 

 

3 Comments

Mindfuck og peis

 

Sånn så mandagen ut inni hodet mitt.
Sånn så mandagen ut inni hodet mitt.

Åh, så deilig det skulle bli med mandag! Skulle legge frem klær, lage deilig frokost, ha nyvasket hår og god tid. Planer om deilig varm, velbrygget kaffe, ro i sjelen og uthvilt kropp, ryddig hus og fornøyd unge. Møte ekstra godt forberedt til jobb, med akkurat passe mange avtaler i kalenderen, fresh matpakke og effektivt smilefjes hele dagen. Så for meg å hente barn og handle mat i høstsol, og så kose meg med hvert sekund av det idylliske hverdagslivet.

Jeg kan altså mindfucke meg selv noe så til de grader innimellom, det er helt utrolig hvor urealistisk jeg kan være, selv med 32 år på baken. Hvilken erfaring har jeg egentlig generelt med mandager? Jo, at de er litt bedre enn tirsdager. Utover det, så er det svært sjeldent sånn at livet mitt ligner på livet i en film (eventuelt kan det av og til ligne bittelitt på en sånn komedie som gikk rett på video på 90-tallet). Jeg klarer likevel innimellom, å se for meg gull og grønne skoger, og blir oppriktig overrasket (og dermed skuffet) når jeg brutalt blir påminnet, mandag morgen, om at det jo ikke er sånn denne dagen skal bli likevel.

Tidemann har fått det for seg at han skal vekke meg noen ganger hver natt fortiden, det er noen monstre han tror finnes oppe i andre etasje, som vi må forholde oss til rundt klokka 4 om morgenen, mener han. Så kan man jo mildt sagt si at det ikke akkurat har vært sol her i dag (velkommen slaps og lure-snø), jeg har selvsagt ikke lagt frem noen klær (det gjør jeg aldri, har ikke pipling på hvorfor jeg stadig overbeviser meg selv om at jeg er en sånn person), vi er tomme for kaffe, Tidemann spytter ut müslien fordi han blir sur, jeg blir sur fordi han blir sur, håret mitt ser ut som en sånn hårklump man kan finne i tørketrommelen, jeg glemmer regntøyet hjemme og får en  lapp om at jeg er en dårlig mor (det står ikke akkurat det på den lappen, men man får jo minuspoeng på mammakontoen når man ikke har med noen uteklær i barnehagen på en våt dag i november). Heldigvis er jobben min gøyal og kollegaene fine, for matpakken er restemat på grensen til søppel og jeg har bare et trøtt fjes å skilte med.

På ett eller annet tidspunkt kommer jeg på at jeg må slutte å se for meg perfekte hverdager. Egentlig må man slutte å se for seg perfekte hva-som-helst; forhold, ferier, fjes, klær, unger, ekteskap, lørdager, you name it. Så lenge man driver og holder på med det, så bestiller man rett og slett skuffelse, rett hjem på døra, med ekspressfart inn i hjertet. Jeg pleier å være ganske god på reality-checks (mener jeg selv i hvertfall), men så klarer likevel forventningene å snike seg inn i et svakt øyeblikk, og jeg tror plutselig livet skal være sånn som det er på blogger, i blader, reklamer og på film.

Jeg glemmer helt at det overhodet ikke er sånn verden er (heller ikke sånn den bør være). Hverdagen inneholder ganske mange kjedelige ting, ganske mange hyggelige ting, rimelig mye styr, doser av irritasjon og et og annet kjempefint øyeblikk, før det igjen kanskje blir litt rutine og man muligens får noen overraskelser, både av god, og av mindre idyllisk art. Trikset må jo være å forvente alt sammen? Både lykke, dritt, irritasjon og idyll. Da blir man ikke skuffet, tvert i mot lever man helt opp til forventningene. Det er jo digg, å få det man forventer, – kanskje man til og med får mer?

Nå har jeg jekket meg ned, tatt meg sammen og vi har rundet av dagen her med en kjedelig posesuppe (!), noe middels barne-tv og tømming av peisen. Hadde glemt hvor fin den peisovnen egentlig er jeg, vasket peisglasset og greier, så nå sitter jeg bare å ser på flammene som en fornøyd pensjonist. Legger ned lista til i morgen, forventer regn, kjedelig frokost og en helt midt på treet tirsdag. Må huske regntøy.

Hva slags dag har du hatt? Over, eller under middels?

🙂

PS: Ser at dette innlegget muligens burde komme med et «hverdagsblogg-varsel». Jeg tar det på mandagskvota. Ha en fin kveld, folkens!!

Jeg mener de som fant opp trygge flammer innendørs fortjener veldig mye applaus.
Jeg mener de som fant opp trygge flammer innendørs fortjener veldig mye applaus.

 

 

 

 

2 Comments

Kinn, morgenstemning og sure, gamle menn.

 

IMG_2934

«Morgenstemning» er et veldig idyllisk ord på en situasjon med veldig varierende idyll, spør du meg. Jeg har hatt morgener med oppkast, gråt, fylleangst, krangling, stress, sur melk i kaffen, parkeringsbot og ensomhet, jeg har våknet i fremmede senger, på ukjente sofaer, ved et par anledninger på et gulv, i telt, i andre land, på hoteller, og en gang våknet jeg i parken på Birkelunden, sammen med de andre jeg hadde vært på fest med. Husker at det var et hoppeslott der da vi våknet, det var litt noia.

Da Tidemann var baby våknet jeg før resten av verden, og ammet i mørket, alt var stille bortsett fra smattelydene hans. Det var fint og veldig slitsomt samtidig. Noen morgener gleder man seg så mye til dagen som kommer at minuttene snegler seg avgårde, andre morgener føler man seg lam i kroppen og kjenner en så sterk lengsel etter å bli i senga, at separasjonen fra dyna faktisk gjør vondt. Jeg har hatt mange sånne dager egentlig, hvor jeg har lengtet etter sengen til langt utpå dagen.

Etter morgenen i går, med økende dødstall fra Paris og fortvilet stemning, gikk vi rett i hi, dagen fikk overskriften «koselørdag». Tidemann og jeg holdt hverandre mye i hånden, Nanna kom forbi for å klemme oss, vi stakk på verdens tryggeste teateroppsetning og sang høyt til alle låtene i «Kardemommeby». Selv løven var søt og vi lo da den rulla seg rundt og tullet på scenen.

En gammel og veldig sur fyr på barneteateret slang døren til guttedoen i trynet på meg demonstrativt TO ganger (!!!), fordi Tidemann ville ha litt hjelp. Det hele var ganske komisk, tror den gamle grinebiteren rett og slett var redd for at jeg skulle se tissen hans, noe jeg på ingen måte hadde lyst til (eller planer om), jeg skulle bare tørke ungen min. Når man smeller en dør igjen så hardt man kan, to ganger, i et lokale fylt til randen av barn og deres foreldre, så mister man en del poeng, og han fikk «the evil eye» fra samtlige. Stakkars. Bortsett fra det, så var det ene og alene en trygg og deilig dag, fylt med kake, klemmer og barnesang.

Denne morgenen, med trøtte tryner, så lukter jeg på kinnene hans (Tidemanns altså, ikke han sure fyren, han får seile sin egen, bitre sjø, kinnene hans lukter sikkert flass uansett), ser på «Brødrene Dahl» på NRK og regitrerer at det er sol ute. Det er en fin morgen, en skikkelig fin en.

Ønsker dere alle en deilig søndag, husk at dere er selve kremen av internett, folkens!!

 

 

7 Comments

Stopp, jeg vil av!!!

 

IMG_1142

Jeg vil ikke mer!! Jeg vil ikke se at unge mennesker etterlyser vennene sine på twitter, i håp om at de har gjemt seg noe sted, og ikke ble henrettet på konsert i går. Eller familier som blir skutt ned ved restaurantbordene, mens de spiser middag og forteller sine kjære om dagen sin, midt i den hyggelige pludringen man har rundt sånne restaurantbord en fredag kveld, så møter de døden, jeg vil ikke være her lenger!! Jeg vil ikke høre min venns gråtende stemme, innesperret på en restaurant i Paris, mens han prøver å få oversikt over alle elevene sine, om de er i live, om de er borte. Jeg vil ikke våkne til økende dødstall, blodige bilder og fortvilelse!

Jeg kan ikke leve med at kvinner og menn må se sine barn forsvinne ned i Middelhavet, ut av armene deres, fordi de ikke orker holde dem lenger, jeg vil ikke leve i en verden hvor kvinner voldtas systematisk, hvor menn tortureres og henrettes, hvor familier legger på flukt, hvor barn bortføres, mishandles og drepes og blir funnet i bagasjerom. Jeg kan ikke være med på dette, denne verden som så vil stoppe mennesker i krise på vei til trygghet, som minimerer dem til tall, byrder, problemer. Som er så fulle av egen selvtilfredshet at de spyr ut hatet sitt fra godstolen og slenger dritt over en desperat situasjon, på internett. Mens mennesker flykter og leter etter sine kjære, mens ensomme barn med enorme traumer fortvilet prøver å finne en hverdag, noe å leve for, så sitter vi på de feite rumpene våre og ser på Senkveld. Jeg vil ikke være med på dette mer!!

Kjære verden, jeg vil av!! Jeg vil gå av på neste stopp!! Det var ikke dette jeg ville være en del av, det var ikke sånn det skulle bli. Hva, er det ikke mulig å hoppe av? Hva er det du sier???!! Er dette den realiteten jeg må bringe barnet mitt inn i? Skal jeg bare venne meg til det?? Jada, jeg er heldig jeg, jeg sitter her i huset mitt, i det trygge landet mitt, med egg og bacon til frokost, min eneste bekymring er tilsynelatende at jeg kan få kreft og bli tjukk av bacon. Men jeg tror ikke du skjønner, jeg klarer ikke kose meg med den frokosten, så lenge verden går til helvete.

Du mener jeg skal logge av sosiale medier? Gå meg en tur i skogen? Fokusere på det som er posistivt, at jeg er heldig? Ja, det er jo en idé. Jeg skal faktisk på teater med barnet mitt i dag, vi skal se «Kardemommeby». Politimester Bastian er verdens snilleste og det verste som skjer der er at tante Sofie blir forbanna. Så jeg skal fortsatt bare ta det med ro? Bare lulle meg inn i egen selvrealisering, kjøpe lørdagsgodt og prøve å tenke positivt når alt går til helvete? Det er jo et helt psycho råd, verden!!! Fortell meg hva jeg kan gjøre!!!! Hva faen kan jeg gjøre??????

 

 

 

1 Comment

Kontaktannonse

 

IMG_2494

Tidemann: «Har du sett hvor mye jeg har vokst nå eller, Mamma?» (vi har ikke sett hverandre siden onsdag)

Jeg: «Få se, hvor stor har du blitt?»

Tidemann flekser muskler (eller «flekser» bør det vel stå), og viser meg lengden på armene sine, samt løfter opp genseren og ber meg kjenne om magen er «stor som en giga-tromme».

Jeg: «Jøss, hvor har det egentlig blitt av han lille Tidemann? Hva skal jeg gjøre når du bare blir større og større?»

Tidemann: «Jeg tror du må lage en ny baby»

Jeg: «Okei (!!), men hvordan skal jeg gjøre det synes du? Hva trenger jeg da?»

Tidemann: «Da trenger du en kjæreste.»

Vanligvis går vi her gjennom selve forplantnings-delen, den er han over snittet interessert i (til å være 4 år), og dermed også godt informert om. Han sjokkerer stadig sine jevnaldrende med denne informasjonen, det synes han er veldig gøy. Hvis barnet ditt er venn med barnet mitt, så har han sannsynligvis tatt den «blomster og bier»-praten for deg (bare hyggelig!). I dag var det riktignok ikke det han ville snakke om, i dag synes han rett og slett at det er på tide jeg skaffer meg en mann.

Jeg: «Det stemmer, det er lurt å ha en kjæreste for å lage baby. Hvordan synes du han burde være, hvis jeg skulle funnet meg en mann?»

Tidemann tenker seg nøye om.

Tidemann: «Jeg tror det er viktig at han kan danse. Og så må han være ganske sterk. Og så må han ha bart (!!!). Stor bart.»

Jeg: «Jøss, hva slags bart mener du jeg skal se etter?»

Tidemann: «En sånn med krøller på siden. Det tror jeg ville vært veldig bra.»

Hvis du kjenner til en hyggelig fyr med snurrebart, gode danseegenskaper og som er relativt sterk, så er det altså bare å sende ham hitover. Mulig han må gjennom en legobyggetest og litt generell småprat, men så skal det altså lages baby.

God helg!! 🙂

4 Comments

Damer ass, de er deilige folk!!

 

Jeg og skrittet til Kate Moss. God stemning!
Jeg og skrittet til Kate Moss. God stemning!

Vi har jo alle på et tidspunkt seilt ut av et kvinnekjønn, det er sånn livet startet for både deg og meg (med mindre du ble tatt med keisersnitt da, men du skjønner hva jeg mener). I går møtte jeg Kate Moss og hennes underliv på byen, og jeg så for meg hvordan det ville vært å bli født av henne, for det er vel fødsel hun driver med i den posituren? Typisk Kate å gjøre det litt mer imponerende enn oss andre, det går sikkert fortere også, når man presser ungen ut med beina bak hodet. Jeg følte jeg kunne lene meg trygt inntil Kates underliv en liten stund, på vei fra den ene baren til den andre. Damer ass, ikke bare lager vi nye folk, nesten helt på egenhånd, ikke bare presser vi dem ut av kroppene våre og alt det der, vi er også de aller morsomste folka å gå ut, og drikke seg litt onsdags-tipsy med.

Kvinneprat er det beste jeg vet. Når smarte, morsomme damer får los på en god prat, når man lener seg så langt inn i samtalen og lever seg så inn i historiene til de andre at man føler det de føler, selvom man ikke en gang er ferdige med først vinglasset, det er så deilig!! I går ble en sånn kveld, tre damer, like mange flasker vin, fire retter, noen drinks, myyyyye skravling, noe skrøning, påfølgende shuffleboard-turnering, forbipasserende menn, og en god dose dansing helt på tampen. For en kveld!!!!!

Evnen til å hoppe fra politiske diskusjoner til rørende beskrivelser til grove skrøner og fnisete historier er noe av det jeg liker best med kvins. Når du føler at servitøren forstyrrer hver gang hun kommer bort for å gjøre jobben sin, så er det et tegn på at gjengen ved bordet ditt har mye å snakke om. Flykningedebatten fra alle vinkler, menn, barn, jobb, bloggere, politikk, sex, foreldre, det å bli voksen, kjærlighetsbrev, søskenflokker, mer sex, penisstørrelse (mulig litt klisjéfylt, men vi var faktisk innom temaet), barn, oppdragelse og mat. Ingefærøl, vi snakket en del om det også, – ja, og så brøt vi håndbak.

Helt på tampen, etter at vi hadde skrytt på oss å jobbe som rekeforskere og hun av oss på 38 år ble spurt om leg (det blir man veldig glad for når man er 38), så endte vi kvelden med dansing i gjeng, mens vi følte vi var i New York. Det er sant, akkurat i går kveld virket Oslo som NYC, hvem skulle trodd!!???

Vi har dermed hatt en litt tung dag i dag, noen av oss verre enn andre, det er ikke godt å forutsi hvilke dager kroppen takler fyllesyke og hvilke dager den ikke gjør det og man må kaste opp mange ganger. Jeg trakk et godt dagen-derpå-kort for min del, og har feiret fyllesyken med blant annet kebabsalat til lunsj. Jeg lærte akkurat det trikset av en islender da jeg var 18 år og bodde i Frankrike, han mente man måtte se på fyllesyken som en del av festen. «Du må spise noe fett og salt, drikke noe kaldt og deilig, og sette deg i skyggen. Sånn varer festen litt lenger, rett og slett.» Dette rådet har jeg trykket til mitt bryst ever since.

Takk damer, for at dere er de beste jeg vet, takk hverdagsliv, for at jeg fikk en kveld med luft og fjoll, og takk sofa, for at du tar så perfekt imot meg i kveld.

God torsdag, godtfolk!!

På tide å ta ansvar for eget fjoll!

 

Jeg ser deg pedagogisk inn i øyenene og spør; "Har du festet nok i det siste?"
Jeg ser deg pedagogisk inn i øyenene og spør; «Har du festet nok i det siste?»

Hva gjør man når hverdagen blir veldig hverdagslig? Når oppvasken formerer seg i takt med klesvasken sånn som i går? Jeg burde sikkert svare at man rydder og finner seg i det, at sånn er livet og at det er greit, kanskje jeg til og med skulle ha satt opp en inspirerende liste med punkter for en sirlig, bloggete og oversiktlig tilværelse? Jeg skulle i det minste kanskje ha bakt noe og meditert og sånn.

Nå har det seg sånn at har jeg rett og slett ikke har så veldig lyst til noen av de tingene, og Tidemann er hos pappaen sin, så jeg har ingen andre å henge med hjemme (bortsett fra Knut, men dere har jo sett hva slags humør han er i om dagen, så det er ikke så fristende). Noen dager er det fint, å hvile og kose seg hjemme, ta livet med ro og elske sofaen, men jeg man må jo heller ikke glemme at verden er større enn stua. Hva jeg har lyst til? Jeg har lyst til å se folk, høre glade stemmer, drikke akkurat så mye vin at jeg blir litt rød i kinnene og ler litt mer og spise mat jeg ikke har laget selv. Livet må jo ha balanse, det kan fort bli for mye netflix, kakao og peis også, liksom.

Jeg blir dessuten flinkere til å rydde hvis jeg får en belønning, altså hvis selve ryddingen minimeres i hodet mitt til noe jeg bare må gjennom, før kosen kan begynne. Så derfor er jeg i gang med å «speedrydde» (det vil si sortere alt rotet til den «sonen» det hører hjemme og støvsuge veldig overfladisk), jeg har vasket håret, kjøpt nye strømpebukser på butikken, slenger straks på litt lebestift og stikker ut. Midt i uka! Det funker så lenge man drikker og spiser litt fort, skravler effektivt med gode venner og er i seng til midnatt. Da kan man klare en litt tyngre morgendag.

Når jeg har Tidemann hos meg over halvparten av tiden, og så jobber mye og går på kurs og alt det der, så det blir rett og slett litt lite tid til å svinge seg. Og man må ikke undervurdere viktigheten av å få litt luft (les «fjoll»), det er helt avgjørende for at de andre områdene skal funke bra, jeg vil faktisk gå så langt at jeg vil si; uten fest og fjas, funker hverken mammaliv eller jobb. Hva med deg, har du vært flink til å feste litt i det siste? Har du spist middag på restaurant, eller hjemme hos gode venner? Har du fått drukket nok vin (eller alkoholfritt øl da, hvis du velger det)? Har du vært på steder hvor andre mennesker også er og ler med sine gode venner? Hvis du svarer nei på mer enn tre av spørsmålene, så mener jeg rett og slett at det er viktig at du tar litt ansvar for eget fjoll.

Tirsdagsbluesen blir avløst av ei litta onsdagsfest, så får vi se da, hva torsdagen bringer 🙂

Skål’a dere, jeg leste i dag at tre glass sjampis i uka er bra for oss! Jeg tar ett av de i dag (muligens alle tre), fordi dere er fine og livet er for kort til å la november bestemme humøret.

God onsdag!

 

Hva skjedde??

 

Husker dere at det en gang for lenge siden, var sol inn av vinduet klokka ti på kvelden?
Husker dere at det en gang for lenge siden, var sol inn av vinduet klokka ti på kvelden?

Hvor ble det av sommeren? Hvor ble det av det ryddige huset? Hvor ble det av overskuddet fra ferien? På en eller annen måte, så har livet plutselig snudd 180 grader rundt, og alt er bare skikkelig mørkt. Ute altså, fortsatt ganske lys i sinnet. Men det er mørkere der også enn bare for noen dager siden. Tyngre å stå opp, tristere å levere Tidemann i barnehagen, vanskeligere å få svart på alle mail, det er akkurat som om klærne i skittentøyskurven formerer seg av seg selv, det samme med oppvasken og hybelkaninene. Hva skjedde??

Fra en dag til en annen så snur bare alt, det som var trivelig rot i går er i dag irriterende påminnelser om at jeg ikke nailer ryddejobben, ikke finner jeg sekken til Tidemann, så han må gå med matpakken i pose (Mommo, vet du hvor den er?), vi har dusjet i mørket i to dager, fordi det bare ikke har vært strøm på badet. Det har gått bra det altså, jeg har liksom ikke latt det plage meg, sjekket sikringene i går, alt var fint og orket ikke gjøre noe mer med det. Når Tidemann i dag viste meg en hemmelig bryter ved trappen, som han visstnok hadde fiklet med på søndag, så fant vi jo problemet/løsningen, vips så ble det lyst. Men er det ikke litt rart at jeg bare ikke har brydd meg om det? «Vi får pusse tenner i mørket, det går så fint så» har jeg bare sagt i to dager. De fleste andre jeg kjenner ville kanskje vært litt mer obs på akkurat mangel på elektrisitet. Jeg vet ikke jeg, men fra å være chill på alt og «det-løser-seg»-orientert i går, våknet jeg i dag med bekymret harehjerte. Har noen andre det sånn?

Jeg har googlet «branntau» i dag for eksempel, er plutselig kjemperedd for å brenne inne i mitt eget hus. Har planlagt fluktruter for meg og Tidemann, så nå er jeg forberedt uansett hvor i huset det eventuelt skulle ta fyr. Pleier å sovne med utgangsdøra åpen noen netter, «Er det så nøye?», i dag har jeg sjekket at den er låst tre ganger. Gikk og la meg rolig og ubekymret i går, sovnet i skje med Tidemann og våknet som et nevrotisk menneske i dag.

Jeg kan nesten ikke huske at det har vært sommer, har det det? Virker det ikke veldig lenge siden vi var ute og drakk vin eller lekte i en park etter jobb, og ikke var hjemme før sent på kveld? Nå tror jeg klokken er ti på kvelden og må sjekke flere ganger for å kunne tro mine egne øyne, når den bare er syv. Har vi ikke gått i strømpebukser lenge nok? Jeg prøver å gjenkalle følelsen av å ligge på en strand, varm i kroppen og salt i håret, men i dag husker jeg ikke helt hvordan det er.

Mamma mener at november er den verste måneden i året, det er bare en måned man må gjennom. Jeg har hatt det så gøy i det siste at jeg hadde glemt litt hvordan hverdagen var, når den bare er hverdag liksom. Heldigvis har jeg Tidemann, han er jo alltid like blid (eller sur da, han er jo det også innimellom). Han fortalte meg i dag at han liker meg bedre enn bursdag. Det er det fineste han kan si til noen, for bursdag er absolutt det aller beste han vet om. Jeg begynte nesten å gråte. Så tok han min kalde hånd i sin varme, skitne lanke og så snakket vi om at det snart var jul, og at han vil kjøpe diamanter til alle. Det hjalp. Prøvde å forklare at vi ikke helt har økonomien til akkurat den typen gaver, men han ville ikke høre på det øret. Han har nemlig et glass med mynter og er overbevist om at det er nok til å kjøpe det aller meste, av det denne verden har å tilby. Så da planla vi det da, å kjøpe diamanter til alle. Foffa skal visst få den største «siden han er over 30 år». Han forstår altså hverken konseptet penger eller alder, og det er egentlig ganske deilig. Spesielt på en tirsdag som denne.

🙂