6 Comments

«Nei takk, tror jeg dropper å få det barnet jeg»

 

Vi illustrerer følelsen "Blåmandag". Tar det på kornet synes vi selv!
Vi illustrerer følelsen «Blåmandag». Tar det på kornet synes vi selv!

For nøyaktig fem år siden, så vagget jeg rundt med unntakstilstand midt på kroppen. Jeg var én dag over termin, én uke til skulle det bli (men det visste jeg jo ikke), og jeg stappet i meg alt av sterk mat, gikk i trapper, hoppet (dundrende) rundt i stua, jeg var så hypp på å få den ungen ut av kroppen at jeg gladelig ville betalt en million kroner for det. Husker også at det var skikkelig kaldt, at jeg fyrte i ovnen, så på «Mad Men» og lurte veldig på hvordan dette skulle bli.

Hvordan skulle fødingen gå? Hva slags fødekvinne var jeg? Hvordan ser egentlig det mennesket man har grodd frem i sin egen kropp ut? Og hvordan skulle jeg bli som mamma? Jeg var skikkelig spent, jeg gledet meg og gruet meg og var sykt lei og veldig nervøs samtidig.

Nå, fem år etter, akkurat i dag, så vil jeg gi meg selv terningkast tre som mor. Det har bare vært en sånn dag. Muligens en toer. Det er veldig bra jeg for fem år siden, IKKE fikk mulighet til å kikke i krystallkula og se akkurat denne dagen. Da ville jeg sett mye krangling, kaos og sure miner. Jeg ville sett meg selv som en masete sinna dame, som med stramt smil, for 72. gang ber ungen min høre etter. Jeg ville sett ihjelkokte gulrøtter, hverdagsmiddag, hundre avtaler som inngås og brytes, jeg ville sett et barn som løfter og herjer med en sur, spansk katt, og meg selv som grinete og utålmodig.

Jeg ville ha sett fra krystallkula til «Mad Men» og tilbake, og med skrekk og gru innsett at livet ikke kom til å bli som på TV. Jeg hadde blitt redd for å føde, redd for ungen, redd for det livet som ventet på meg. Jeg hadde sannsynligvis freaket sånn ut at jeg hadde slengt krystallkula i gulvet, tatt taxi til Riksen og bedt dem reversere hele prosessen. «Ihjelkokte gulrøtter, krangling og mas, – nei takk, det er ikke min stil» hadde jeg sagt og droppet hele prosjektet.

Det jeg ikke hadde lagt merke til i den krustallkula, fordi jeg var så opptatt med å komme meg opp av sofaen, var for eksempel forsoningen mellom sliten mamma og trassig unge på slutten av kvelden. Når vi ble enige om at morgendagen skal bli bedre, når den lille fyren så på meg med glitrende øyne fordi det er 1.desember i morgen. Jeg så ikke hvordan hjertet til mammaen med grått og slitent fjes, føles dobbelt så stort når hun synger nattasang, eller hvordan det er å se det barnet, det irriterende og helt sykt fine barnet man har laget, sovne med et smil, fordi han er så begeistret for livet. Begeistret for HELE livet, det er mye ass, det er det ingen andre enn barn som er.

Så det var bra jeg ikke hadde noen magisk kule, det var bra jeg ikke visste hvor frustrerende det skulle bli noen ganger. Og jeg hadde aldri trodd på det, hvis noen hadde fortalt meg at det likevel kom til å bli bedre enn noe annet i hele verden. Hadde ledd dem i trynet, og tatt meg en drink. Det er bra det ikke fantes noen krystallkule, og at det heller ble føding, unge og blåmandager. Jævlig bra faktisk.

 

6 Comments

  1. For et herlig innlegg! Som jeg skulle sagt det selv. Jeg og min 4,5åring har også hatt en sånn dag i dag. Så det er godt å lese at man ikke er aleine 😊 Heldigvis er det så mange flere gleder enn kjipe dager. God 1.desember til Tidemann og deg i morgen!

  2. Så bra skrevet! Godt at sånne krystallkuler ikke ligger og slenger og er lett tilgengelige, er nok mye mer enn barn man hadde skygget banen for da ;).

Legg inn en kommentar