6 Comments

Reality check fra en fyr på snart fem

 

Husker du at livet var sånn her en gang? At man fikk sol i øynene, luft mot hud og kunne drikke kalde drikker ute til langt på natt? Eller har jeg drømt det?
Husker du at livet var sånn her en gang? At man fikk sol i øynene, luft mot hud og kunne drikke kalde drikker ute til langt på natt? Eller har jeg drømt det?

Hvis du bor på østlandet, du som leser dette, så er sjansen stor for at du har klaget litt over været i dag. Har jeg rett? Vi våknet til mørk grå himmel, et sånt type lys som gjør refleks livsviktig, – du dør uten rett og slett , samt med en deilig tynn hinne av speilglatt is overalt. Vogntog har velta, legevakten er full av folk som angrer på at de tok sykkelen eller de høyhelte skoene akkurat i dag, biler står på tvers og blinker med snuten inni andre biler og folk river av seg det siste håret de har, over skademeldinger før dagen egentlig har startet. Når novemberregnet bokstavelig talt yrer deg i trynet, kontoen er tom, oppgavene er mange, dagslyset varer i to timer før det skumrer igjen, når det er tirsdag og denne måneden virker lengre enn hele sommeren til sammen, – så er det fort gjort å surne.

Jeg går i sparemodus når jeg surner (eller så surner jeg når jeg går i sparemodus, vet ikke), jeg blir mindre skravlete, ler mindre, ser flere problemer enn muligheter og føler at jeg gjør alt for lite i livet mitt. Det er jo bare tull, det vet jeg, jeg gjør massevis av ting hele tiden, men på sånne tirsdager som dette så føler jeg at jeg ligger i hi, at verden skurer forbi og at jeg bare sitter som en sekk med hud i et kald og regntungt hjørne av verden og ikke leverer en dritt. Tidemann har hip-hop-kurs etter barnehagen på tirsdager, vi må ordne med bil og logistikk og våte sokker og skift vi ikke har, og rekker akkurat hjem i tide til litt mat før det er sengetid.

I bilen på vei hjem, etter å ha skiftet i garderoben på dansen med sure sokker og surere foreldre, så lurte Tidemann på hva det var.

«Har noen vært sur på deg i dag eller? Hva er det som har skjedd på jobben? Er du lei deg?»

Jeg svarer at jeg ikke er lei meg egentlig, at alt er bra på jobben, jeg har til og med fått kaffe av Lilliane og det har vært hyggelig.

«Hvorfor er du trist i øynene da da? Hvorfor er du ikke tullete?»

«Fordi det er så sykt ekkelt vær og så mørkt og fordi jeg er sliten og sånn» svarer jeg.

«Okei, Mamma, men hør på meg, ser du de bilene der? Det hadde vært mye verre hvis de var sånne militærbiler og det var slemme folk inni dem, og hadde skytere og spretterter, og vi ikke hadde mat og vi var redde og måtte bo ute om natten. Det hadde vært mye verre.»

Jepp. Han tar min hverdagslige tirsdagssyting, og smeller den på plass, ber meg skjerpe meg rett og slett, bare sånn rett ut i en setning. Jeg ble helt stille. Skjønner han hvor relevant det han sier egentlig er? Har han fått med seg mer enn jeg har skjønt i forhold til verdens spente situasjon fortiden?

«Du har helt rett, det hadde vært mye verre. Har dere snakket om sånne ting i barnehagen eller?» spør jeg.

«Nei, jeg bare sier det. I barnehagen har jeg lært julesanger (kremter og begynner å synge høyt med tynn stemme); Julestjerne får jeg deg, sa en gang en liten pike…. lallalallalalalalala«.

Vi sang hele veien hjem, flesteparten av tekstene finner han på, så det blir alternative vrier på de fleste klassikerne. Vel hjemme la vi oss sammen i sofaen, med pledd og hverdagsmiddag foran TVen. Han er så fin ass, og på tross av mørketid og alt det der, så er vi så jævlig heldige. Han har rett, bare å skjerpe seg egentlig.

🙂

 

 

6 Comments

Legg inn en kommentar