Jomfrufødsel, mandel og full forvirring.

 

Skal jævelig tidlig krøkes, den som god juleentusiast skal bli!!
Skal jævlig tidlig krøkes, den som god juleentusiast skal bli!!

I dag gleder jeg meg skikkelig til jul. Mulig jeg glemmer litt fra år til år at det også er slitsomt, litt irriterende, styrete og at man hele tiden går rundt og er veldig mett, både på ting og folk og mat, men nettopp derfor gleder jeg meg like mye hvert eneste år. Etter at jeg fikk barn har liksom jula fått en ny dimensjon, jeg vil at Tidemann skal lære alle de tingene jeg selv måtte lære, og det har gått opp for meg at norsk jul egentlig er verdig en hel utdannelse. Det er mange motstridende fortellinger, ting som ikke logisk henger sammen, og overraskende greier man driver med i jula.

Jeg skulle sikkert ha fortalt Tidemann om historien først, altså barnet og krybben og den hellige ånd og sånn, men det var konseptet «pakker» han først forsto. Da han var to år gikk han bananas i julegavepapiret, da han var tre veltet han juletreet og fikk dreis på dette med pakkehenting. Det var ramaskrik både da og i fjor, når kvelden tok slutt og den lille kroppen måtte i seng. Jeg husker jeg tenkte at det muligens er best å bare droppe de gavene, for sorgen over at det tar slutt er nesten like stor som gleden ved å få.

Så har jeg prøvd å forklare ham om Jesusbarnet, det har han sånn 50% koll på nå. Verre var det med nissen, der har det dukket opp mange spørsmål jeg har vansker med å svare på «Ga nissen Jesus gaver? Hvem lager gaver til nissen? Hvor er nissens barn? Hvorfor er det Foffa som later som han er nisse, hvor er den ekte hen?».

Første året Tidemann fikk mandelen i grøten ble det også stor forvirring. Hele familien satt spent og fulgte med (ja, den var plantet i skålen hans, vi er en sånn jukse-gjeng), og da han fikk den i munnen og tygget på den, så ropte vi alle sammen; «IKKE TYGG DEN!!! SPYTT DEN UT!!! DU HAR MANDELEN!!» Han ble så forbauset at han spyttet ut alt han hadde i munnen, en deilig dusj av grøt og smør og ihjeltygget mandel med kanel. Han så ut som om noen hadde skremt livskiten ut av ham, og vi lo så vi nesten tisset på oss. Stakkars, det er mye man skal lære, som er krampeaktig gøy og veldig, veldig merkelig.

Det jeg digger mest, som Tidemann har naila fra første stund, er å lage og handle gaver. Han har en skikkelig velsevoksen mine, vet bestemt hva alle skal få, og insisterer på plagg og stoffer og snitt og mønstre i klær, smykker og ting han velger ut. I fjor fikk for eksempel Foffa et lekkert sett sokker og hansker med selvlysende skjellett-trykk. Nydelig. Foffa kunne jo ikke annet enn å bruke det (Tidemann er streng på det, en gave bør settes pris på), og han så riktig artig ut da vi dukket opp i de litt stivere familiefestene i romjula.

Vi har tjuvstarta gaveproduksjonen litt her hjemme, jeg føler han må lære å lage julekurver i glanspapir, stygge dorullnisser og sånne lenker før han er i mål med minimumskravene til juleverksted-eksamen. Neida, men det er ganske gøy, og han slipper i alle fall unna trolldeig. Lurer på hvor mange koner jeg har laget med trolldeig i min barndom, sykt skuffende å på en måte bake noe som ikke kunne spises! Ikke min stil.

I helgen skal jeg prøve å fortelle om de tre vise menn, og så skal jeg se hvor langt vi kommer når det gjelder å forstå «jomfrufødsel». Det vil antakelig forvirre ham noe enormt, med tanke på alt han har lært det siste året, men vi får se. Konseptet «julebukk» bør også introduseres, samt en liten selvmotsigende appell mot kjøpepresset mens vi er på gaveshopping.

Om akkurat en måned sitter vi å drikker gløgg og ser på «Grevinnen og Hovmesteren» dere!! God bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-lille julaften folkens!

🙂

 

 

Legg inn en kommentar