Hva skjedde??

 

Husker dere at det en gang for lenge siden, var sol inn av vinduet klokka ti på kvelden?
Husker dere at det en gang for lenge siden, var sol inn av vinduet klokka ti på kvelden?

Hvor ble det av sommeren? Hvor ble det av det ryddige huset? Hvor ble det av overskuddet fra ferien? På en eller annen måte, så har livet plutselig snudd 180 grader rundt, og alt er bare skikkelig mørkt. Ute altså, fortsatt ganske lys i sinnet. Men det er mørkere der også enn bare for noen dager siden. Tyngre å stå opp, tristere å levere Tidemann i barnehagen, vanskeligere å få svart på alle mail, det er akkurat som om klærne i skittentøyskurven formerer seg av seg selv, det samme med oppvasken og hybelkaninene. Hva skjedde??

Fra en dag til en annen så snur bare alt, det som var trivelig rot i går er i dag irriterende påminnelser om at jeg ikke nailer ryddejobben, ikke finner jeg sekken til Tidemann, så han må gå med matpakken i pose (Mommo, vet du hvor den er?), vi har dusjet i mørket i to dager, fordi det bare ikke har vært strøm på badet. Det har gått bra det altså, jeg har liksom ikke latt det plage meg, sjekket sikringene i går, alt var fint og orket ikke gjøre noe mer med det. Når Tidemann i dag viste meg en hemmelig bryter ved trappen, som han visstnok hadde fiklet med på søndag, så fant vi jo problemet/løsningen, vips så ble det lyst. Men er det ikke litt rart at jeg bare ikke har brydd meg om det? «Vi får pusse tenner i mørket, det går så fint så» har jeg bare sagt i to dager. De fleste andre jeg kjenner ville kanskje vært litt mer obs på akkurat mangel på elektrisitet. Jeg vet ikke jeg, men fra å være chill på alt og «det-løser-seg»-orientert i går, våknet jeg i dag med bekymret harehjerte. Har noen andre det sånn?

Jeg har googlet «branntau» i dag for eksempel, er plutselig kjemperedd for å brenne inne i mitt eget hus. Har planlagt fluktruter for meg og Tidemann, så nå er jeg forberedt uansett hvor i huset det eventuelt skulle ta fyr. Pleier å sovne med utgangsdøra åpen noen netter, «Er det så nøye?», i dag har jeg sjekket at den er låst tre ganger. Gikk og la meg rolig og ubekymret i går, sovnet i skje med Tidemann og våknet som et nevrotisk menneske i dag.

Jeg kan nesten ikke huske at det har vært sommer, har det det? Virker det ikke veldig lenge siden vi var ute og drakk vin eller lekte i en park etter jobb, og ikke var hjemme før sent på kveld? Nå tror jeg klokken er ti på kvelden og må sjekke flere ganger for å kunne tro mine egne øyne, når den bare er syv. Har vi ikke gått i strømpebukser lenge nok? Jeg prøver å gjenkalle følelsen av å ligge på en strand, varm i kroppen og salt i håret, men i dag husker jeg ikke helt hvordan det er.

Mamma mener at november er den verste måneden i året, det er bare en måned man må gjennom. Jeg har hatt det så gøy i det siste at jeg hadde glemt litt hvordan hverdagen var, når den bare er hverdag liksom. Heldigvis har jeg Tidemann, han er jo alltid like blid (eller sur da, han er jo det også innimellom). Han fortalte meg i dag at han liker meg bedre enn bursdag. Det er det fineste han kan si til noen, for bursdag er absolutt det aller beste han vet om. Jeg begynte nesten å gråte. Så tok han min kalde hånd i sin varme, skitne lanke og så snakket vi om at det snart var jul, og at han vil kjøpe diamanter til alle. Det hjalp. Prøvde å forklare at vi ikke helt har økonomien til akkurat den typen gaver, men han ville ikke høre på det øret. Han har nemlig et glass med mynter og er overbevist om at det er nok til å kjøpe det aller meste, av det denne verden har å tilby. Så da planla vi det da, å kjøpe diamanter til alle. Foffa skal visst få den største «siden han er over 30 år». Han forstår altså hverken konseptet penger eller alder, og det er egentlig ganske deilig. Spesielt på en tirsdag som denne.

🙂

Legg inn en kommentar