5 Comments

Kjære Pappa

 

IMG_4277

 

Jeg vet du leser bloggen oftere enn du leser SMS, så jeg tenkte å sende deg en hilsen her. Du var jo i utgangspunktet litt skeptisk til dette bloggeriet, at jeg skulle dele av meg og mitt og vårt, for hele verden. Siden du aldri har vært på noen sosiale medier, og ikke en gang har nett på mobilen din, er det forståelig at du blir litt sjokkert over hvor mye jeg deler her, og det var fint at du var skeptisk i starten. Likevel er du en av de menneskene som kjenner meg aller best, og du har hørt både drøyere og mørkere historier rundt middagsbordet enn det jeg deler her, ikke sant?

I går, da Knut var så sur og oppskjørtet på grunn av pelsindustrien (og gjesteblogget her), så tenkte jeg på den svære ulvepelskåpen du har. Det er høyst kritikkverdig å ha ulvepelskåpe, bare så jeg har sagt det, jeg skjønner ikke hvordan en som er så glad i dyr som deg kunne kjøpe seg en sånn?? Var det i 40-årskrisa du kjøpte den? Gikk store menn mye med pels på den tiden? Uansett, jeg har en historie, et vondt og godt og sterkt minne, hvor den kåpa spiller en slags birolle.

Det var  den gangen da jeg stjal på Hennes og Mauritz. Husker du det? Jeg har aldri stjålet hverken før eller siden, dette var den ene gangen. Jeg var 14 år, hadde vært i byen med noen venninner, og vi hadde «bøffa». Det var det vi kalte det, vi hadde hørt om andre som drev med sånt, og ville prøve. Inne på HM, med en hånd rundt en brun Isadora øyenskygge (freshe stiler på den tiden), i selve øyeblikket, oppdaget jeg en mann med langt hår som stirret på meg. Jeg skjønte at det var en vakt, ble livredd, venninnen min ble livredd, hun løp ned trappene og ut døra, jeg løp etter, og da vi ble stoppet av den løpende, langhåra mannen ute på gaten, så var katastrofen et faktum.

Jeg hadde øyenskyggen i hånda, og venninna mi hadde tatt en lebestift. Vi tilsto momentant og ble ført opp på et kontor, det ble ringt til politiet, vi ble hentet og ført av uniformerte menn, foran alle og gjennom tre etasjer med butikk, ut i en politibil. Skammens tårer har aldri svidd så mye i ansiktet som da. Jeg hadde for første gang fått lov av dere til å dra ned til «byen», til sentrum Jeg skulle ta trikken til kusine Anja etterpå og vi skulle ha lørdagskveld med pizza. Istedenfor ble jeg hentet av uniformerte menn fordi jeg hadde gjort meg til tyv, ordentlig tyv.

På barnevernsvakten husker jeg at vi måtte ringe hjem, men jeg husker ikke samtalen. Snakket jeg med deg? Jeg husker i alle fall at jeg gråt ukontrollert, og sa hikstende til en barnevernsdame «Jeg skulle bare ønske han kunne slå meg eller noe når jeg kommer hjem!». Barnevernsdama fikk en veldig bekymret mine da jeg sa det, og jeg brukte langt tid på å forklare henne at det kun var et utrykk for hvor mye jeg skammet meg, at du aldri hadde vært i nærheten av å gjøre noe sånt og at det helt tydelig hadde vært litt dumt av meg å ordlegge meg akkurat sånn.

Så kom du inn døra. Du kom inn den lille døra på det triste kontoret på Grønland politikammer, du var en kjempestor mann i ulvepelskåpe og brune skinnstøvler. Jeg så deg, jeg husker skrittene dine, jeg husker lyset i lokalet, sånn skarpt og hvitt. Du kom rett bort til meg, sa ingenting, bare åpnet den svære ulvepelsen, så jeg kunne komme innenfor, og så lukket du den rundt meg og klemte meg skikkelig lenge. «Nå drar vi hjem, Theamor» sa du. Jeg husker at du luktet kaffe og varm Pappa, og ulvepelsen luktet gammelt dyr, og jeg følte at jeg var bitteliten igjen. På veien hjem i bilen fortalte du trøstende at du også en gang stjal noe fra noen, men at du kom på bedre tanker og leverte det tilbake. Så den historien hjalp egentlig ikke så mye, sånn trøstemessig.

Vel hjemme ventet Mamma, det var fyr i peisen og vi satte oss i sofaen. Jeg husker jeg lengtet etter straff, ville føle konsevenser, ville at dere skulle være kjipe og strenge og aller helst urimelige, så jeg kunne slutte å skamme meg og heller være sint. Dere sa; «Vi vet at du har hatt det helt forferdelig i dag, vi vet at du skjønner hvor alvorlig dette er og vi vet at du ikke kommer til å være i nærheten av å gjøre noe sånt igjen. Nå spiser vi litt potetgull og ser på TV, og så kan du snakke om hva du vil, når du har behov for det».

Og det var det. Jeg stjal aldri igjen.

Kjære Pappa, den ulvepelsen er skikkelig rar (og etisk forkastelig). Men mannen inni der, han er den aller beste jeg vet om. Tusen takk for at du laget meg for 33 år siden og for at du har passet på meg hver dag siden da, du er den mannen jeg har kjent lengst og delt mest med i mitt liv. Gratulerer med farsdagen!!!

Thea (hun eldste)

Dette er altså et sjeldent bilde av mannen i pels, foreviget av Nanna.
Dette er altså et sjeldent bilde av mannen i pels, foreviget av Nanna.

5 Comments

  1. Husker mamman og pappa’n din sånn, Kristine (det var navnet som vi brukte da jeg kjente dere)
    Jeg lærte også masse av dem – om kjærlighet, barneoppdragelse og ikke minst meg selv .
    De to årene med dere satte dype og viktige spor hos meg ?

Legg inn en kommentar