Mannen med de lange fingrene

 

Føding er slitsomt, men så får man en sånn her som belønning. Tidemann 2 dager gammel, allerede skeptisk til verden.
Føding er slitsomt, men så får man en sånn her som belønning. Tidemann 2 dager gammel, allerede skeptisk til verden.

Noen telefonsamtaler ender opp et heeeeeelt annet sted enn man hadde planlagt. I går gjorde jeg research på en sak, så jeg ringte rundt og prøvde å finne en mannlig jordmor. Lang historie, den er ganske omstendelig, så jeg spoler til det gøyale. Endte opp, etter hundre telefoner hist og pist, med å snakke med fødeavdeligen på Riksen, der jeg selv fødte Tidemann i 2010, etter tre dager med igangsetting og trappegåing og mye styr. Jeg snakket med en hyggelig, formell type på telefonen, for å finne ut om det var noen mannlige jordmødre å oppdrive, til denne saken jeg lager, og kom på at jeg selv, da jeg lå der og fødte på dag tre, faktisk møtte en mann.

Det vil si, da alle kvinnene som jobbet på Riksen den dagen (føltes det som i alle fall) hadde vært innom og prøvd å kjenne inni meg om Tidemann snart var på vei ut, så sa en av dem: «Vi trenger en med lengre fingre!» De ropte på en fyr, og gjennom alt styret og smerten og svetten, og inn på rommet, kom det en mann. «Er du han med lange fingre?» sa jeg, «Velkommen til meg og mitt underliv, slå deg løs!» Jeg var rimelig lei av at folk skulle inn i det hullet jeg helst ville få en fyr ut av, rimelig sliten, men fortsatt blid. Nå var det jo snart over!! Jeg blir blid-streng når jeg er sliten, så jeg var ganske myndig i stemmen. «Stikk inn de lange fingrene dine, så jeg kan få den ungen UT!!» Han med lange fingre hilste pent, gjorde det han ble bedt om og gikk. Det var det.

Tilbake til gårsdagen da, når jeg i rolle som journalist ringer og snakker med Riksen, holder en profesjonell tone og sier at jeg husker at det jobbet en fyr der i 2010, kanskje vi kan finne ut hvem det var? Jeg trengte som sagt å komme i kontakt med en jordmor, men en som er mann.

Mann på Riksen: «Jeg vet ikke, tilbake i 2010, ja du husker ikke navnet?»

Jeg: «Eh, nei, men … eh, de sa han hadde lange fingre?»

Mann på Riksen: «Ja, da var det meg!!»

Jepp. Plutselig sitter jeg og snakker med selveste fingre-mannen!! Hans lange fingre har vært inni meg på den mest sårbare dagen i mitt liv, vi har snakket mye om han med lange fingre i ettertid, vi har priset at han var på jobb den dagen, og vi har kalt ham «fingre-mannen». Jeg skal innrømme at jeg kanskje ble litt rar i den telefonsamtalen, mitt forsvar mot kleinhet er tøys, samtidig er jo ikke dette tøys for ham, det er jo jobben hans, han hjelper jo fødende damer hver dag han med de lange fingrene, det er jo egentlig ikke noe morsomt? Men så blir det jo litt kleint da, det skjønner du vel? Jeg skal liksom undersøke en sak, og pluselig har jeg bare bilder av hans hånd i mitt underliv på netthinnen. Jeg hadde sååååå lyst til å fjolle det bort, denne oppdagelsen.

Jeg: «Ja, får vel si takk for sist da! Takk for hjelpen, liksom.» Kremt.

Jeg klarte å holde meg til det, klarte å ikke fnise (før jeg etterpå sto med røde kinn og lattertårer i øynene), og fant ut at joda, han er jordmor, og det er mulig han kan stille opp i saken min. Vi får se.

Hva er moralen? Lange fingre er lurt hvis man vil bli jordmor (eller jordfar), verden er fryktelig liten, og det kan noen ganger være littebitt kleint å møte på folk som har stukket noe inn i underlivet ditt. Den kleinheten må man også bare tåle, rett og slett.

Med det ønsker jeg dere en god fredag, mine venner (en spesiell hilsen til deg, fingre-mannen!)! Pass godt på dere selv, underlivene deres og hverandre!! 🙂

P.S: Noen andre som har støtt på sin fødselshjelper/gynekolog e.l sånn uten forvarsel? Føl dere fri til å dele!

Legg inn en kommentar