Kjønn, forvirring og lille lørdag

 

Jeg blir krøllete i hjernen av å diskutere kjønn noen ganger
Jeg blir krøllete i hjernen av å diskutere kjønn noen ganger.

Hvem heier dere på i Skåber og Eia-diskusjonen? Var det fint at Eia kom ut og fortalte at menn liker menn best, eller var det litt ekkelt? Det er jo sant på en måte, forsket på og alt, det er bare sånn at folk flest ikke har studert feministisk teori, eller samfunnsvitenskap i noen som helst grad, så det blir mye oppstyr. Og som med alle andre debatter hvor folk flest ikke vet så mye av det «grunnleggende», det man faktisk har funnet ut gjennom vitenskap og analyser, men bare tror og mener, så blir det rotete og forvirrende. Det blir som om jeg skulle stått og ment noe om hvorfor bilen min ikke virker, uten å snakke med en mekaniker liksom, det er lurt å sjekke med fakta/forskning/fagpersoner først. Dette gjelder like mye når man må reparere bilen som når man prøver å få øye på hersketeknikker, maktstrukturer og tendenser i samfunnet. I alle fall er det et hett tips å sjekke litt før man gønner på i kommentarfelter med for eksempel; «Det er biologisk betinget at menn er de som blir valgt, kvinner er de som velger, damer er dessuten bare mindre morsomme enn menn, get over it.»

Er menn morsommere enn kvinner? Synes menn at andre menns ros er bedre en damers? Hvilke menn er eventuelt uenige med Eia og er de noe morsomme egentlig? Hvem vil damer ha ros fra? Er Eia fortsatt morsom? Og er han venn med Skåber, eller ligger det noe underholdende grums der? Hvem har makten hvor, hvordan kan vi få øye på det og hvordan i all verden kan vi endre på det sånn at det blir mer rettferdig? Må kvinner være morsomme på «mannemåten» for å bli tatt på alvor, eller finnes det andre alternativer? Og hvor er jeg i dette systemet egentlig (skuler rundt meg på arbeidsplassen), hvem synes egentlig at jeg er morsom? Og lyver jeg når jeg sier at jeg er mest opptatt av ros fra søstrene mine, da altså kvinner?

Blæh, noen ganger blir jeg veldig forvirret selv (og jeg har brynt meg litt på samfunnsvitenskap, lest en del bøker om makt og strukturer, samt vært redaktør for feministradioen radiOrakel), og jeg klarer likevel ikke ta helt standpunkt i denne saken. Jeg har hatt en sånn dag hvor jeg er litt enig med alle, og litt uenig med alle, og så prøver jeg å sette det i et slags system for å virke klok og konsekvent, men så gjennomskuer jeg meg selv og finner ut at jeg egentlig ikke vet hva jeg selv mener likevel.Da blir det vanskelig å være hardtslående, tydelig og morsom.

Jeg ble jo oppdratt som sønnen Pappa aldri fikk, med egen drill fra barnsben av, eldst i jenteflokken og fikk masse plass til å tulle og bråke. Da jeg kom på radiOrakel som 20-åring, sto jeg med sjal rundt halsen og blomst i håret utenfor Blitzhuset og var livredd for å gå inn, rett fra Oslo vest til det nedtagga huset i sentrum. Jeg husker faktisk at jeg sa til daværende redaktør; «Feminist? Jeg vet ikke, jeg liker menn best jeg, de er så mye tydligere og mer direkte liksom». Hun så på meg og hadde nok lyst til å si sitt, men kommenterte det ikke. Bare tok meg inn, viste meg rundt og pusha meg fram. To år senere var jeg redaktør, og fikk kjørt meg i de fleste diskusjoner, samt lærte at jeg ikke egentlig hadde pipling overhodet. Da begynte jeg å studere, og da lærer man bare egentlig enda mer inngående, at man vet enda mindre enn man opprinnelig hadde trodd. Men man vet fortsatt mer enn de lykkelige uvitende, som paradoksalt nok er de som skriker høyest når sånne temaer havner rundt middagsbordet.

I tvil om jeg er morsom, på hvilke premisser jeg eventuelt er det og med generell forvirring/beundring rundt Eia og Skåber så gjør jeg det som funker best, tar på meg rød lebestift (i mangel av strømper, har ingen) og går ut av huset. På tide å feire lille lørdag (ikke programmet Eia faktisk var kjempemorsom i, men dagen i dag), og skåle, rose og skravle med folk av alle slag (og med alle slags tenkelige kjønn).

God onsdag! 🙂

 

 

 

 

 

 

 

Legg inn en kommentar