På tide å slutte å mene så mye og levere noe hverdagsgreier

 

Kledde seg ut som Mommo, ligner ganske mye (men mest på Blomster-Finn egentlig?)
Kledde seg ut som Mommo, ligner ganske mye (men mest på Blomster-Finn egentlig?)

Rolig morgen, harmonisk unge, eggerøre-frokost, lange samtaler om katter som nyser og hva fluer tenker på, dagen startet perfekt. Dro til Lillestrøm og KidsExpo sammen med tusen andre foreldre med legofysne barn, Tidemann vant en figur, fant ut at han ønsker seg rullesko i gull, -god stemning. I en kjempehall med mange unger som roper, foreldre som blir dratt i tre retninger på en gang, gravide mager, barnevogner, millioner av legoklosser, biler og hoppeslott følte jeg meg (overraskende nok) som roen selv. Det skjer så sjeldent at jeg formelig kunne se mammapoengene rase inn på kontoen.

Så snudde flaksen. Fikk parkeringsbot, hadde glemt å trekke lapp. 580 kr vi kunne brukt på noe kult, går heller til Europark, bare hyggelig! Så startet ikke bilen. Tidemann hadde satt på lyset for å se på pinnen han driver og spikker på, glemt å skru det av og det var det batteriet.

Vi har, bokstavelig talt, vært ute en vinternatt før, sist batteriet gikk sto vi på Gardemoen i 14 kuldegrader midt på natten (da raste mammapoengene ut av kontoen, for å si det sånn). Klok av skade har vi startkabler nå (i motsetning til da), Tidemann visste hvor de var (blant alt annet skrot i bilen), vi fant to hyggelige fyrer med bil, og vips var vi igang igjen. Bilsyk fireåring på vei hjem, drakk visst for mye slush. Blæh.

Vi har reddet det inn, med leking, tøysing og kos hjemme, samt søndagsmiddag hos Mamma. «Mommogryte», – en høstspesialitet, som forskremte nabobarn i gamledager trodde faktisk innehold kjøtt fra Mommo. Vi ler av det hver høst, vi har mange sånne historier i vår familie, som vi forteller på samme tid hvert år (de er hverken spesielt morsomme eller smarte de historiene, det er som et rituale nesten, må fortelles likevel). Tidemann har både lekt kelner og kledd seg ut som Mommo, til stående applaus. Mulig han blir en sånn unge uten selvinnsikt, som melder seg på «Idol» fordi han får applaus av oss for alt hele tiden. Den tid, den sorg, det er vel nok av folk som kommer til å sette ham på plass i denne verden, best å utstyre ham med så god selvtillitt som mulig, tenker jeg.

Med magen full av eplekake, søndagsfølelsen snikende og fyr i peisen, så takker jeg for en uke av de sjeldne. Deilig å være tilbake til normalen, i sofaen med Knut (minner om at det er katten) og Downton Abbey på statskanalen.

God søndag!

 

Legg inn en kommentar