6 Comments

«Nei takk, tror jeg dropper å få det barnet jeg»

 

Vi illustrerer følelsen "Blåmandag". Tar det på kornet synes vi selv!
Vi illustrerer følelsen «Blåmandag». Tar det på kornet synes vi selv!

For nøyaktig fem år siden, så vagget jeg rundt med unntakstilstand midt på kroppen. Jeg var én dag over termin, én uke til skulle det bli (men det visste jeg jo ikke), og jeg stappet i meg alt av sterk mat, gikk i trapper, hoppet (dundrende) rundt i stua, jeg var så hypp på å få den ungen ut av kroppen at jeg gladelig ville betalt en million kroner for det. Husker også at det var skikkelig kaldt, at jeg fyrte i ovnen, så på «Mad Men» og lurte veldig på hvordan dette skulle bli.

Hvordan skulle fødingen gå? Hva slags fødekvinne var jeg? Hvordan ser egentlig det mennesket man har grodd frem i sin egen kropp ut? Og hvordan skulle jeg bli som mamma? Jeg var skikkelig spent, jeg gledet meg og gruet meg og var sykt lei og veldig nervøs samtidig.

Nå, fem år etter, akkurat i dag, så vil jeg gi meg selv terningkast tre som mor. Det har bare vært en sånn dag. Muligens en toer. Det er veldig bra jeg for fem år siden, IKKE fikk mulighet til å kikke i krystallkula og se akkurat denne dagen. Da ville jeg sett mye krangling, kaos og sure miner. Jeg ville sett meg selv som en masete sinna dame, som med stramt smil, for 72. gang ber ungen min høre etter. Jeg ville sett ihjelkokte gulrøtter, hverdagsmiddag, hundre avtaler som inngås og brytes, jeg ville sett et barn som løfter og herjer med en sur, spansk katt, og meg selv som grinete og utålmodig.

Jeg ville ha sett fra krystallkula til «Mad Men» og tilbake, og med skrekk og gru innsett at livet ikke kom til å bli som på TV. Jeg hadde blitt redd for å føde, redd for ungen, redd for det livet som ventet på meg. Jeg hadde sannsynligvis freaket sånn ut at jeg hadde slengt krystallkula i gulvet, tatt taxi til Riksen og bedt dem reversere hele prosessen. «Ihjelkokte gulrøtter, krangling og mas, – nei takk, det er ikke min stil» hadde jeg sagt og droppet hele prosjektet.

Det jeg ikke hadde lagt merke til i den krustallkula, fordi jeg var så opptatt med å komme meg opp av sofaen, var for eksempel forsoningen mellom sliten mamma og trassig unge på slutten av kvelden. Når vi ble enige om at morgendagen skal bli bedre, når den lille fyren så på meg med glitrende øyne fordi det er 1.desember i morgen. Jeg så ikke hvordan hjertet til mammaen med grått og slitent fjes, føles dobbelt så stort når hun synger nattasang, eller hvordan det er å se det barnet, det irriterende og helt sykt fine barnet man har laget, sovne med et smil, fordi han er så begeistret for livet. Begeistret for HELE livet, det er mye ass, det er det ingen andre enn barn som er.

Så det var bra jeg ikke hadde noen magisk kule, det var bra jeg ikke visste hvor frustrerende det skulle bli noen ganger. Og jeg hadde aldri trodd på det, hvis noen hadde fortalt meg at det likevel kom til å bli bedre enn noe annet i hele verden. Hadde ledd dem i trynet, og tatt meg en drink. Det er bra det ikke fantes noen krystallkule, og at det heller ble føding, unge og blåmandager. Jævlig bra faktisk.

 

5 Comments

Hvordan unngå at julebordet blir din siste arbeidsdag?

 

Det er en hårfin grense mellom gøyalt julebord og komplett fylleangst. Rådene under kommer av dyrekjøpt erfaring (men ikke nødvendigvis min egen altså). God fest!
Det er en hårfin grense mellom gøyalt julebord og komplett fylleangst. Rådene under kommer av dyrekjøpt erfaring (men ikke nødvendigvis min egen altså). God fest!

#1: Prøv å unngå å forveksle julebordet med en medarbeidersamtale. Det er ikke her du skal «ta praten» med din sjef, din ansatte eller dine kollegaer, om at du er misfornøyd, ei heller stedet å fortelle hvem som egentlig ikke gjør jobben sin, eller hva selskapet i sin helhet suger på. Du er ikke på et seminar med åpen mikrofon, du er ikke smartere enn ellers (tvert i mot) og det er ikke det perfekte tidspunktet (selv om hjernen din nok vil påstå det). Gå og dans.

#2: Ikke ligg med noen du ikke vil ligge med ellers i uka, når du er på jobb. Og hvis vedkommende faktisk er en du kan tenke deg å ligge med til vanlig, ikke gjør det likevel. Vent til tirsdag, sjekk om du har det sånn fortsatt, og spør han/henne om de også er hyppe. Det er meget mulig hjernen din, etter 40 gin tonics, forteller deg at det lureste du kan gjøre er å ligge med den nyskilte (eller kanskje nygifte) personen fra nabokontoret, men det har altså ikke hjernen din rett i. Hvis du absolutt vil ligge med noen, last ned en app eller gå på byen (kanskje aller helst hjem til kjæresten?). Du skal vite at det kanskje egentlig er best for alle om du venter med pulingen til i morgen, for du er ikke viril akkurat nå, som du kanskje føler deg. Jeg prøver ikke å være kjip, du er fin og deilig og skjønn, men du er enda bedre i morgen, så bare hold an litt. Gå og dans.

#3: Ikke bland sammen lønnsforhandlingsmøte og julebord. Viktig å huske på. Det er ikke sånn at noen får høyere lønn, flere frynsegoder og bedre pensjonsordning ved å «ta praten» med sjefen over fjorten akevitt. Jada, jeg vet det går rykter om en som en gang løste noe på den måten, men det er enten noe du har sett på film (nei, ikke en dokumentar) eller noe du har drømt. Benytt heller ikke anledningen til å hinte om at du har dårlig råd. Ikke trekk frem det høye forbrukslånet eller alenepappa-tilværelsen som argument i baren, bare fordi anledningen byr seg i smalltalk med administrerende direktør. Betal din egen jäger-shot og gå og dans.

#4: Husk at du ikke er en DJ. Med mindre du har betalte oppdrag som akkurat det, eller har blitt valgt av selskapet til å bestemme musikken på nettopp dette julebordet, så er det ikke din jobb. At du har en iPhone og at det finnes en mini-jack-kabel ved anlegget, er ikke et tegn på at du bør bestemme musikken. Selv ikke når du kjenner din indre DJ presse på, når du tenker «nå er det min tur, jeg kjenner mitt skjulte talent vibrere i kroppen, nå skal jeg for faen vise dem at jeg fyller dansegulvet med mine rytmer», selv ikke da er det sant, desverre. La den som har fått oppgaven bestemme, gå og dans.

#5: Kle deg etter forholdene. Hvis du ikke egentlig passer i kjolen din, hvis den allerede hjemme ser for trang og kort ut, hvis du må presse deg inn i hold-in-undertøy (se neste punkt) før du kan få igjen glidelåsen, og ikke bøye deg i det hele tatt; bare ta på deg noe annet.  Hvis du ikke kan gå i høye hæler, ikke ta det på deg. Hvis dressen er for kort, for trang eller skitten, ta på deg noe annet. Du kommer til å være kjempefin uansett, og du kommer på et eller annet tidspunkt til å miste veska eller kebaben i bakken, bøye deg sjanglete ned, og dermed enten bli stående sånn (fordi alt er så trangt), eller vise alt det undertøyet egentlig skulle skjule, til alle de andre i taxikøen. Du skal også ha plass til mat og drinker og en dansende kropp i de klærne, så vær litt raus med deg sjæl.

#6: Hold-in-undertøy har fått egne avdelinger på de største butikkene, og du kan nå få stram elastikk til alle deler av kroppen. Styr unna alt i denne kategorien på julebordet. Det er umulig å gå på do, spesielt i de hele draktene, spesielt med promille, og Gud forby at du skulle møte mannen i ditt liv, for da klare du aldri å bli naken uten assistanse fra mer enn én fyr. Kroppen din er helt fin sånn som den er på kantine-lunsjene på onsdager, la den være, styr unna hold-in. Gå og dans.

#7: Ikke betro deg til kollegaene dine akkurat denne kvelden. Hvis du lenge har vurdert å fortelle dine egentlige synspunkter på bedriften, på en rar kollega eller hva du egentlig mener om det som ble sagt i det møtet i høst, bare vent til neste uke med å ta det opp. Det er meget mulig du føler stjernene står perfekt plassert for akkurat den samtalen nå på julebordet, og at du innvendig skriker etter å betro deg akkurat i det øyeblikket dere tømmer proseccoflaske nummer fire, men stol på meg; dropp det. Ta det på mandag. Gå og dans.

#8: Sosiale medier er ikke din beste venn på julebordet. Det virker kjempegøy å filme HR-sjefen på dansegulvet, tagge alle direktørene i funny bilder, og legge ut 7000 sekunder på snap, men det er det overhodet ikke. For Guds skyld, ikke blogg når du kommer hjem (har nesten skjedd, men jeg tok meg sammen), ikke tagg noen i noen bilder på facebook, og ikke finn på artige hashtags med firmanavnet i på instagram. Julebordet er straks over, men internett varer evig. Legg vekk telefonen, drikk et glass vann og gå og dans.

#9: Lytt til grunnleggende signaler fra kroppen. Dette er vanskelig, for de kommer til å være motstridende. Men hvis du for eksempel kaster opp på do, ikke ta en drink til etterpå, på tross av at det virker digg med en white russian. Dra hjem. Hvis du begynner å gråte, selv om det virker berettiget der og da, dra hjem. Hvis du får lyst til å slå noen, se blod (!!) eller nikke noen ned, smil pent, takk for deg og gå hjem. Hvis du drar folk i bakken på dansegulvet mot sin vilje, hvis du vrikker ankelen i de høye hælene, eller mister dansepartneren din i parketten, slutt og dans. Gå hjem.

#10: Hvis du av en eller annen grunn glemmer alle disse reglene og våkner med brukket bein, spy og kebeb i håret, uten jobb og med en kollega i sengen; husk at livet er for kort til å ha fylleangst. Det som har skjedd har skjedd, ta en liten ringerunde, legg deg flat, slett de bildene på insta, ta deg en dusj og husk at det finnes andre jobber. Og nye julebord.

Lykke til!

🙂

Del gjerne denne til vennene dine (alle har en venn som trenger disse innspillene) og følg gjerne bloggen på facebook! Det betyr ekstrem lykke de neste 8 årene (neida, men det hadde vært hyggelig).

Vibrerende øyenbryn og andre fremtidsønsker

 

"Jeg skal ha en dobbel cortado, den største kanelbollen dere har og en kakao med masse krem". Blir fett å kunne betale med øynene.
«Jeg skal ha en dobbel cortado, den største kanelbollen dere har og en kakao med masse krem».  Stirr-stirr. Blir fett å kunne betale med øynene.

Tv2 skriver i dag om at man snart ikke kommer til å betale med kort eller kontanter lenger, men med øyet sitt. Altså såkalt øyescanning. Fett. Likevel er det et par andre ting, altså hvis jeg skulle få velge helt sjæl, som helst bør finnes opp først.

Min futuristiske ønskeliste:

  • En knapp som tar deg akkurat dit du vil, på to sekunder. Du trenger bare tenke på en karibisk øy, trykke på knappen og så vips! Vil også løse tidsklemma, rushtrafikken og mange andre hverdagsproblemer.
  • Selvryddende klær. Som vasker, tørker og bretter seg selv for så å legge seg med skarpe tellekanter i skapet.
  • Dobbeltdynetrekk som skifter på sengen på egenhånd. Type damask. Må gjerne lufte seg selv også, og alltid lukte sommer.
  • At alle stikkontakter var mobilladere. Eller kanskje bare et batteri som aldri går tomt.  Ja, jeg har iPhone.
  • At skjermlys og tastatur-trykking var helsebringende.
  • At alt som smaker godt var kjempesunt, og at det som gjør kloden og kroppen vondt, smakte dritt.
  • Strømpebukser som det aldri går hull i, og som alltid passer perfekt.
  • At man istedenfor Tinder, utvikler et rent biologisk system, som viser deg hvem du passer perfekt sammen med med en gang dere møtes. For eksempel at begges øyenbryn begynner å vibrere med enorm hastighet eller noe sånt, noe helt uunngåelig og komisk, som betyr kjærlighet livet ut.

I tillegg hadde det vært fint med fred og ro i verden, god stemning og mer fnising jevnt over samt minimalt med sykdom, nød og fortvilelse. Spurte Tidemann hva han ønsker seg, hvis alt var mulig og man kan svare hva man vil;

Jepp. Noterer også snakkende leopard med lego og godteri inni seg på lista. Noe mer vi bør ha med? Hva kunne du tenke deg?

🙂 God lørdag!

Nailed it.

 

Det er veldig viktig å vise seg fra sin beste side i sånne fotobokser, viktig å kunne smile naturlig, flørte med kameraet og posere så du kommer ut som den smarteste og fineste versjonen av deg selv. Nailed it.
Det er veldig viktig å vise seg fra sin beste side i sånne fotobokser, viktig å kunne smile naturlig, flørte med kameraet og posere så du kommer ut som den smarteste og fineste versjonen av deg selv. Nailed it.

Du vet når du har vært blakk lenge og ikke hatt mat i kjøleskapet? Du vet når du har jobbet og ryddet og lest og vasket klær og sortert legobiter fra alle andre ting som flyter rundt i huset, i det som føles som en hel livstid? Og du plutselig får lønn dagen før du tror du skal få det, og samtidig muligheten til å kle på deg stygge juggelting og gå på fest? Og løper fra jobb og bruker alle pengene du har savnet å bruke, på ting du bare kommer til å bruke en kveld, og vin til å helle inn i kroppen? Fy fader så digg det er.

Dro på julefest med alver, nisser og juletrær i går, koste meg glugg. Insisterte på å ha på meg brillene hele kvelden, også alene hjem på trikken. Prøvde å se en eldre dame dypt og alvorlig inn i øynene, men hun ble redd. Var i seng ved midnatt, som en Askepott (der stopper også alle likheter mellom oss, jeg manglet ingen sko eller noe sånt), og det føles svært bra i dag. Våknet veldig fornøyd, spesielt da jeg så video av de 2000 menneskene på Vestby som visstnok har stått i kø hele natten for å kjøpe ting på «black friday». Skulle ikke mer til, gjorde meg skikkelig lykkelig å IKKE være en av dem, ikke bli kastet gratis bukser på klokken seks om morgenen, sammen med andre mennesker som skulle på salg.

Er det litt usympatisk av meg? Jeg ser faktisk ganske ofte på andre mennesker, og tenker at jeg er skikkelig glad jeg ikke er dem, akkurat i det øyeblikket. For eksempel når jeg ser damer med veldig høye hæler og problemer med å gå. Eller folk som sover ute i kø for å sikre seg den siste iPhonen. Eller som er på LAN (er det ikke det det heter, sånne dataspill-treff hvor de døgner og drikker cola og spiser boller hele natten i en hall?). De må gjerne selvfølgelig, jeg er bare veldig glad jeg slipper liksom.

Uansett, gleder jeg meg fryktelig til å være med Tidemann hele helgen, vise ham brillene mine og høre hva han mener. Se for meg at han kommer til å trille en sekser. Jeg gleder meg til gullrekkekveld i sofaen med en av mine aller beste venninner Cecilie, til å ha god mat i kjøleskapet og til en hel helg uten en ENESTE plan, bare katt og barn og snart desember. Tidemann gleder seg så mye til alt som skal skje fremover at han rister i kroppen når vi snakker om det. På tirsdag starter julekalenderen, neste helg blir han ENDELIG fem år (og det skal feires som en slags festival, hvis jeg forstår ham rett), så kommer Foffa hjem, så er det jul, det er nesten for mye av det gode. Hvis det hadde vært mulig da, men det er det jo ikke 🙂

Fine folk, uansett om det er sofa, fest, fjell, søvn, trening eller tv du har på planen; GOD FREDAG!!!!!!

Whoopwhoop!!!!

God fredag!!!
Så lenge du har fete briller og gild genser, så trenger du ikke børste håret. God fredag!!!
4 Comments

Fakkeltog herfra til helvete!

 

Alle blir sure når fine tradisjoner brytes. Dette er et bilde av mitt fjes da jeg i fjor ble forvist fra gjesterommet til en madrass under juletreet hjemme hos mamma. Det heter "Surna nissekone på 31 år".
Alle blir sure når fine tradisjoner brytes. Dette er et bilde av mitt fjes da jeg i fjor ble forvist fra gjesterommet til en madrass under juletreet hjemme hos mamma. Det heter «Surna nissekone på 31 år».

Du, skal du gå i fakkeltog på lørdag? Nei, det handler ikke om å redde folk på flukt eller å kjempe for deres rettigheter, ei heller skal det demonstreres mot pelsindustrien denne gangen, og det har ingenting å gjøre med terror. På lørdag skal det demonstreres for å få «Jul i Blåfjell» tilbake på TV! Ja, det stemmer, folk er i harnisk fordi statskanalen velger å sende «Julekongen» på barne-tv i desember og ikke «Jul i Blåfjell». Debatten raser på facebook, vi har en annen fløy som kjemper for å få «Jul i Skomakergata» tilbake også, felles for gruppene er at de er sinna på rikskringkastingen. Ikke kødd med juletradisjonene våre!!!!!!! Kom faen ikke her og kødd med dem!!!

Jeg elsker jultradisjoner, i min familie holder vi fast på hver minste schtøgge julekurv sjokoladeskitne barnehender noensinne har laget, det er alltid «same procedure as last year», selv den gangen foreldrene mine gikk fra hverandre, da jeg var langt inne i ammetåka, eller hvis noen blir syke; jula skal for helvete feires sammen, og det ska’ for faen værra hyggelig!!! Det går på et vis (men vi er alle enige om at det kanskje var noen litt krampeaktige år innimellom der), vi møtes fortsatt hver jul og krangler om de samme tingene (Skal glitteret på treet ned eller rundt? Er oksetunge digg eller dødsekkelt?), spiser den samme maten og tviholder på rare tradisjoner.

Vi er sykt redde for forandring, rett og slett. Det eneste som, paradoksalt nok, er sikkert her i verden er jo nettopp at den forandres, det er uunngåelig. Verden er i krise, politiske forhold er spent til bristepunktet, asylmottakene er stappfulle, mennesker er livredde, både for å ikke få slippe inn i landet vårt og for hva som møter dem i deres nye tilværelse. På den andre siden er også folk redde virker det som, det må jo være redsel for forandring, for endringer i hverdagen og livet og landet vårt, som gjør at folk lener seg mot den høyreekstreme siden («Jeg er ikke rasist, men …»)? Forandring er vi mennesker helt rævva på, rett og slett.

Kjære dere som skal gå i fakkeltog på lørdag, enten for «Jul i Blåfjell» eller «Jul i Skomakergata», kjære dere som får tårer i øynene av å tenke på en desember uten langluenisser og Tøflus på statskanalen, dere skal vite en ting: Det kommer til å gå bra! Det kommer til å være litt rart, litt uvant, litt fremmed, dere kommer til å få mye bedrevitende kommentarer fra folk som mener dere bør gå i fakkeltog for eller mot andre ting, sånn er det fortiden. Ikke før alle har fått skiftet profilbilde på facebook til franske farger, så får de tyn fra folk som har sett litt på Urix, for at de ikke snakker om terrorangrep andre steder i verden. Men det tåler dere.

NRK kommer heller ikke til å høre på dere, for både blånisser og Skomaker Andersen er skikkelig utgått på dato. Ingen unger i dag skjønner hvorfor det bor en sjenert tøffel under en skomakerdisk og spiser kruspersille, og ingen unger i dag går på de pappmaché-rekvisittene i Blåfjell. Sorry, men den tiden er forbi, det gjør kanskje litt vondt, men sånn er livet, rett og slett. Gamle ting blir borte, nye dukker opp.

Det blir jul folkens. For noen i et nytt land, for noen uten sine kjære, for andre med nye folk i bygda, som ikke vil ha ribbe og ikke skjønner at de skal gi godteri når ungen din synger falske julelåter på trappen deres, utkledd som julebukk. Verden forandrer seg, uansett om du vil eller ikke, men jul blir det. Med mindre de kutter «Tre nøtter til Askepott» selvfølgelig, da blir det borgerkrig.

🙂

 

 

 

 

6 Comments

Reality check fra en fyr på snart fem

 

Husker du at livet var sånn her en gang? At man fikk sol i øynene, luft mot hud og kunne drikke kalde drikker ute til langt på natt? Eller har jeg drømt det?
Husker du at livet var sånn her en gang? At man fikk sol i øynene, luft mot hud og kunne drikke kalde drikker ute til langt på natt? Eller har jeg drømt det?

Hvis du bor på østlandet, du som leser dette, så er sjansen stor for at du har klaget litt over været i dag. Har jeg rett? Vi våknet til mørk grå himmel, et sånt type lys som gjør refleks livsviktig, – du dør uten rett og slett , samt med en deilig tynn hinne av speilglatt is overalt. Vogntog har velta, legevakten er full av folk som angrer på at de tok sykkelen eller de høyhelte skoene akkurat i dag, biler står på tvers og blinker med snuten inni andre biler og folk river av seg det siste håret de har, over skademeldinger før dagen egentlig har startet. Når novemberregnet bokstavelig talt yrer deg i trynet, kontoen er tom, oppgavene er mange, dagslyset varer i to timer før det skumrer igjen, når det er tirsdag og denne måneden virker lengre enn hele sommeren til sammen, – så er det fort gjort å surne.

Jeg går i sparemodus når jeg surner (eller så surner jeg når jeg går i sparemodus, vet ikke), jeg blir mindre skravlete, ler mindre, ser flere problemer enn muligheter og føler at jeg gjør alt for lite i livet mitt. Det er jo bare tull, det vet jeg, jeg gjør massevis av ting hele tiden, men på sånne tirsdager som dette så føler jeg at jeg ligger i hi, at verden skurer forbi og at jeg bare sitter som en sekk med hud i et kald og regntungt hjørne av verden og ikke leverer en dritt. Tidemann har hip-hop-kurs etter barnehagen på tirsdager, vi må ordne med bil og logistikk og våte sokker og skift vi ikke har, og rekker akkurat hjem i tide til litt mat før det er sengetid.

I bilen på vei hjem, etter å ha skiftet i garderoben på dansen med sure sokker og surere foreldre, så lurte Tidemann på hva det var.

«Har noen vært sur på deg i dag eller? Hva er det som har skjedd på jobben? Er du lei deg?»

Jeg svarer at jeg ikke er lei meg egentlig, at alt er bra på jobben, jeg har til og med fått kaffe av Lilliane og det har vært hyggelig.

«Hvorfor er du trist i øynene da da? Hvorfor er du ikke tullete?»

«Fordi det er så sykt ekkelt vær og så mørkt og fordi jeg er sliten og sånn» svarer jeg.

«Okei, Mamma, men hør på meg, ser du de bilene der? Det hadde vært mye verre hvis de var sånne militærbiler og det var slemme folk inni dem, og hadde skytere og spretterter, og vi ikke hadde mat og vi var redde og måtte bo ute om natten. Det hadde vært mye verre.»

Jepp. Han tar min hverdagslige tirsdagssyting, og smeller den på plass, ber meg skjerpe meg rett og slett, bare sånn rett ut i en setning. Jeg ble helt stille. Skjønner han hvor relevant det han sier egentlig er? Har han fått med seg mer enn jeg har skjønt i forhold til verdens spente situasjon fortiden?

«Du har helt rett, det hadde vært mye verre. Har dere snakket om sånne ting i barnehagen eller?» spør jeg.

«Nei, jeg bare sier det. I barnehagen har jeg lært julesanger (kremter og begynner å synge høyt med tynn stemme); Julestjerne får jeg deg, sa en gang en liten pike…. lallalallalalalalala«.

Vi sang hele veien hjem, flesteparten av tekstene finner han på, så det blir alternative vrier på de fleste klassikerne. Vel hjemme la vi oss sammen i sofaen, med pledd og hverdagsmiddag foran TVen. Han er så fin ass, og på tross av mørketid og alt det der, så er vi så jævlig heldige. Han har rett, bare å skjerpe seg egentlig.

🙂

 

 

Jomfrufødsel, mandel og full forvirring.

 

Skal jævelig tidlig krøkes, den som god juleentusiast skal bli!!
Skal jævlig tidlig krøkes, den som god juleentusiast skal bli!!

I dag gleder jeg meg skikkelig til jul. Mulig jeg glemmer litt fra år til år at det også er slitsomt, litt irriterende, styrete og at man hele tiden går rundt og er veldig mett, både på ting og folk og mat, men nettopp derfor gleder jeg meg like mye hvert eneste år. Etter at jeg fikk barn har liksom jula fått en ny dimensjon, jeg vil at Tidemann skal lære alle de tingene jeg selv måtte lære, og det har gått opp for meg at norsk jul egentlig er verdig en hel utdannelse. Det er mange motstridende fortellinger, ting som ikke logisk henger sammen, og overraskende greier man driver med i jula.

Jeg skulle sikkert ha fortalt Tidemann om historien først, altså barnet og krybben og den hellige ånd og sånn, men det var konseptet «pakker» han først forsto. Da han var to år gikk han bananas i julegavepapiret, da han var tre veltet han juletreet og fikk dreis på dette med pakkehenting. Det var ramaskrik både da og i fjor, når kvelden tok slutt og den lille kroppen måtte i seng. Jeg husker jeg tenkte at det muligens er best å bare droppe de gavene, for sorgen over at det tar slutt er nesten like stor som gleden ved å få.

Så har jeg prøvd å forklare ham om Jesusbarnet, det har han sånn 50% koll på nå. Verre var det med nissen, der har det dukket opp mange spørsmål jeg har vansker med å svare på «Ga nissen Jesus gaver? Hvem lager gaver til nissen? Hvor er nissens barn? Hvorfor er det Foffa som later som han er nisse, hvor er den ekte hen?».

Første året Tidemann fikk mandelen i grøten ble det også stor forvirring. Hele familien satt spent og fulgte med (ja, den var plantet i skålen hans, vi er en sånn jukse-gjeng), og da han fikk den i munnen og tygget på den, så ropte vi alle sammen; «IKKE TYGG DEN!!! SPYTT DEN UT!!! DU HAR MANDELEN!!» Han ble så forbauset at han spyttet ut alt han hadde i munnen, en deilig dusj av grøt og smør og ihjeltygget mandel med kanel. Han så ut som om noen hadde skremt livskiten ut av ham, og vi lo så vi nesten tisset på oss. Stakkars, det er mye man skal lære, som er krampeaktig gøy og veldig, veldig merkelig.

Det jeg digger mest, som Tidemann har naila fra første stund, er å lage og handle gaver. Han har en skikkelig velsevoksen mine, vet bestemt hva alle skal få, og insisterer på plagg og stoffer og snitt og mønstre i klær, smykker og ting han velger ut. I fjor fikk for eksempel Foffa et lekkert sett sokker og hansker med selvlysende skjellett-trykk. Nydelig. Foffa kunne jo ikke annet enn å bruke det (Tidemann er streng på det, en gave bør settes pris på), og han så riktig artig ut da vi dukket opp i de litt stivere familiefestene i romjula.

Vi har tjuvstarta gaveproduksjonen litt her hjemme, jeg føler han må lære å lage julekurver i glanspapir, stygge dorullnisser og sånne lenker før han er i mål med minimumskravene til juleverksted-eksamen. Neida, men det er ganske gøy, og han slipper i alle fall unna trolldeig. Lurer på hvor mange koner jeg har laget med trolldeig i min barndom, sykt skuffende å på en måte bake noe som ikke kunne spises! Ikke min stil.

I helgen skal jeg prøve å fortelle om de tre vise menn, og så skal jeg se hvor langt vi kommer når det gjelder å forstå «jomfrufødsel». Det vil antakelig forvirre ham noe enormt, med tanke på alt han har lært det siste året, men vi får se. Konseptet «julebukk» bør også introduseres, samt en liten selvmotsigende appell mot kjøpepresset mens vi er på gaveshopping.

Om akkurat en måned sitter vi å drikker gløgg og ser på «Grevinnen og Hovmesteren» dere!! God bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-bitte-lille julaften folkens!

🙂

 

 

Lading

 

IMG_9628

Jeg har sagt det før, men det aller, aller, aller beste jeg vet, er å få tilbake han lille fyren jeg har laget (nesten) helt selv, etter et par dager med fjaseri. Kvelden i går ble akkurat som den skulle, ute med søster, drinker og fjoll og kebab på vei hjem, full pakke. Folk var glade på byen i går, bortsett fra en fyr, som kom bort til bordet vårt og i åpningsreplikken leverte «Jeg er veldig, veldig, veldig blå politisk, og mener alle som ikke er enige med meg er hjerneskada».  Vi trodde han tullet, men han gjorde ikke det (!!!!!). Stakkars fyr. La oss bare si at han ikke fikk noe særlig god respons, og at vi fikk øvd oss på «dirkete og veldig tydelig avvisning».

Kvelden ble lang og morsom, folk flest var morsomme og vi koste oss glugg. Våknet med en kropp som bar preg av mange drinker og lite søvn. Jeg liker egentlig ganske godt dagen derpå, når jeg har hatt en gøyal kveld, våkner jeg sliten, men med halvt ladete batterier. En del av meg må lades med fest. Men ingenting slår altså å få Tidemann hjem.

Lukten og konsistensen på kinnene hans, de varme små hendene, skravleriet vi bedriver, jeg føler faktisk at jeg sprekker av kjærlighet. Vi har kostet ute (han mente det var på tide å koste bakgården litt, ryddig type), snakket om helgen, vi har bygget litt lego og vi har laget pannekaker til lunsj (har fortsatt tenkt til å se hvor lenge vi kan spise av restene i skap og skuffer).

Nå er det peis og film på sofaen (føles ekstra digg når det fortsatt er lyst ute, liksom ikke lov), vi har vår faste posisjon, ligger i klynge med Knut på toppen. Livet er skikkelig fint og varmt og trygt, dette er sånn jeg lader resten, fyller tanken, blir klar for neste uke. Det er veldig viktig å lade, og det kan gjøres på mange måter; trening, tur, fest, ferie, bading, kyssing, søvn, lese bok, se tv, klappe et dyr. Peis og klyngekos i sofaen er favoritten min, i alle fall i dag.

Husk å lade litt, på en eller annen måte og god søndag, fine folk!

🙂

2 Comments

Blakk, naken kvinne

 

Image-1

 

Når fredagen blir full av vin og gin tonics og rare samtaler og deilig nattmat, så blir gjerne lørdagen litt tung, sånn er det bare. Jeg har et lite problem fortiden, et veldig vanlig et, men like fullt et problem. Jeg er skikkelig blakk. Vanligvis er jeg ganske god med penger, men det har oppstått en følgefeil, som gjør meg under snittet betalingsdyktig den siste uka før lønn. Og når Tidemann er hos faren sin og jeg kan velge om den siste slanten i pengeposen skal gå til gin tonic eller mat, da velger jeg gin, rett og slett.

«Nød lærer naken kvinne å spinne» er det noe som heter, jeg er usikker på om jeg faktisk hadde lært meg å spinne helt selv hvis jeg hadde vært naken, men jeg skjønner hva de mener. Siden jeg nå en gang er i denne situasjonen, så er det litt gøy å gjøre det til et prosjekt; Hvor mye gøy kan jeg gjøre og spise og lage av det jeg har i huset? Katja er på besøk og til sammen har vi noen egg, litt melk, en gammel spekepølsesnabb, purre, smøreost, hvetemel, vin og russian tonic. Hva tror du vi tryllet fram? Crepes med deilig fyll og en slags sangria av rødvin og russian! Tadaa!! Finhakket spekepølse og purre på smøreost inni deilige salte pannekaker. Kald rødvin med tonic og isbiter (mulig du synes det høres ekkelt ut, men det kalles faktisk «tinto de varano» på spansk og er kjempedigg). Jeg har ved til peisen, et halvt brød og masse annet i fryseren og en del hermetikk, nå skal jeg se om jeg kommer meg gjennom hele uka uten å handle mat.

Jeg er som regel den som spanderer, så jeg har litt til gode hos mine venner, derfor: Hvis du som leser dette føler at du skylder meg en kaffe eller en drink, så er dette uka å invitere meg med ut. Og til alle dere spandable menn og kvinner der ute; hvis du ser meg på en bar i kveld, så er det bare å bjuda på!!

November er for mørk til å være inne og sture, selv om man er blakk. God lørdag folkens!!!

🙂

8 Comments

Fredag, frokost og fest!!

 

Hei, jeg heter Thea og jeg har mer neglelakk enn mat i kjøleskapet. Takk for meg.
Hei, jeg heter Thea og jeg har mer neglelakk enn mat i kjøleskapet. Takk for meg.

God morgen!!! Vil bare vise dere hva jeg har i kjøleskapet. Jepp. Jeg er en overfladisk kvinne, et produkt av en jålete kultur, her er beviset. Jeg har i tillegg til dette et par myke gulrøtter, en halv pakke smør og litt ingefær. Så det blir frokost på kafé i dag, for å si det sånn, med faktiske papiraviser og kaffe jeg ikke har brygget selv. Vanligvis er Tidemann med meg på kaféfrokost, vi har vårt «eget» bord og han bestiller alltid for oss med verdensvant mine; «En dobbel cortado, en pai og den største kanelbollen dere har, vær så snill. – Ikke den, den som er enda større der oppe. Ja, den.»

Vi skravler om livet og om gamle dager, han spør hvordan vi ringte til hverandre da, og hvordan det egentlig går an å sende meldinger i våre dager, og hvordan meldingene vet hvilken telefon de skal dra til når jeg sender dem. Og så snakker vi om jul og dyr og hvor lenge det er til Foffa kommer hjem fra Lanzarote. Denne helgen er Tidemann hos faren sin, så jeg skal spise frokost alene (mulig jeg fortsatt ber om den største kanelbollen) og så er det snart helg og vin og kjoletid. Det er fint altså, fint med helg, fint med fest og ganske digg med avisfrokost for meg selv en gang i blant.

Tenker dere at det kanskje er lurt av meg å kjøpe en neglelakk til? Jeg har lyst på en rød, skjønner dere, som er bittelitt lysere enn de jeg har. Hva sa du? Nei, jeg tror ikke at jeg har nok, jeg blir mye gladere, penere og morsommere hvis jeg kjøper en liten en til. Ja, det er jeg helt sikker på ja. Og så mat da, må kanskje kjøpe noe mat også.

Håper alle får en langt over gjennomsnittet fin fredag!!!