Dette ødelegger muligens resten av dagen

 

Advarsel; dette er muligens et litt irriterende innlegg.

Hvordan jeg trodde dagen skulle bli:

Hadde sett for meg at jeg skulle våkne litt syk og sur, har hatt en litt tung helg, føler at jeg brygger på noe. Prøvde å drikke vin på fredag, kroppen surna og jeg måtte dra hjem tidlig, nederlag. Har også lest for mange kommentarfelt de siste dagene, generelle kommentarfelt om politiske saker, det er fryktelig dumt, og en god måte å miste troen på menneskeheten på. Var innstilt på å hente Tidemann, glede meg til å se ham, for så å ha en klassisk krangledag, og bli skuffa. Hadde på følelsen at det skulle bli trått. Kom også på i går kveld, at jeg har en del jobb å gjøre, en del ting å rydde og en del ting å fikse opp i. Du vet, sånne kvelder man blir liggende å vri seg og kommer på alt man egentlig skulle ha gjort? Jeg pleier å ha det sånn på søndager og tirsdager, det er jeg ganske vant til, derfor ekstra irriterende at jeg hadde det sånn på en lørdag, til og med en barnefri lørdag.

Hvordan dagen ble:

Våknet opplagt og fornøyd, spiste egg og bacon, skjønte allerede da at dagen kom til å bli god. Du vet når eggene blir heeeeeelt perfekte? Dro så på TRENING med Nanna, VI DRO PÅ TRENING på en søndag morgen!!!! Altså dere, verden står ikke til neste helg. Helt alene på treningsstudioet følte jeg rett og slett at vi hadde vårt helt egne, private gym, at vi var søkkrike og kjempefine. Hadde glemt hvor gøy det er å trene med Nanna (søster), det er mange år siden sist. Så dro vi jaggu og kjøpte kaffe, mens vi ga hverandre mange high fives, makan til supermennesker, vi var høye på oss sjæl der vi satt. Plukket opp Tidemann i strålende humør, bare god stemning og fine spørsmål; «Kan man kline med folk når man er 18 år?». Sol i kroppen, sol på himmelen, opp til Sognsvann for å møte en hel skokk med gode venner og deres barn. Det er fascinerende å se hvor mye vi jentene har forplantet oss, rett og slett. Vi blir en brautende bande av kvinner og menn og barn og vogner og hunder når vi slår oss sammen. Deilig å være de som lager kø i kiosken, deilig å være de irriterende folka intervall-løperne må opp i skogen for å forbipassere, deilig å føle at det er flere av oss, enn av idioter i kommentarfelt. For det er det vel? Nå er det tid for søndagsmiddag, gullstjerneutdeling og barne-tv, den nye uka kan bare komme, jeg er klar!!!

P.S: Sannsynligheten for at alt skjærer seg, maten blir vondt, Tidemann og jeg krangler, Knut blir sur, og at oppvaskmaskinen eller internett eller noe slutter å virke, blir 10 000 ganger større etter at jeg poster dette innlegget, det skjer nemlig hver gang jeg skryter. Jeg vil likevel stå ved at dagen har vært over all forventning.

Håper kvelden blir deilig og harmonisk for alle (inkudert oss), god søndag!!!!!

Vi er i sjokk og glede over å ha fullført trening på en søndag. Kommer nok ikke til å skje igjen, så viktig å ta bilde
Vi er i sjokk og glede over å ha fullført trening på en søndag. Kommer nok ikke til å skje igjen, så veldig viktig å ta bilde.

 

Kinnene hans er ekstra myke når jeg ikke har kost med dem på noen dager
Akkurat som om kinnene hans er ekstra myke når jeg ikke har kost med dem på noen dager
2 Comments

Gå vekk fra speilet!!!

 

Noen ganger så sier folk det du selv har tenkt, og det kan være vanvittig deilig. I dag gjorde Marta Breen akkurat det, i dette innlegget.

NÅR BESTEMTE VERDEN AT KROPP VAR DET VIKTIGSTE????

Ble det på et tisdpunkt avholdt et slags allmøte i verden, hvor folk stemte over ulike ting? JEG BLE IKKE INVITERT. Jeg tror også det var på det samme allmøtet det ble tatt avgjørelser på at folk i omsorgsyrker skulle tjene veldig lite i forhold til for eksempel eiendomsmeglere, at alle skulle gå med veldig trange og korte olashorts opp i skrittet på festival og at det ikke er lov å innrømme at man er feilbarlig som mamma eller pappa.

Jeg er ikke helt sikker på når jeg oppdaget at verden hadde tatt noen avgjørelser uten meg, det har kommet sigende på. Jeg ser med forundring på dette med kroppen, og lar meg selvsagt påvirke av at alle mener så mye om den. Etter noen tiår med mye fokus på tynnhet, har nå veltrenthet fått sitt fotfeste, dette kan dere på rams folkens, det handler om hud som er glatt, hår som glinser, pupper som har en bestemt fasong, rumper som står ut, hårløshet og alt det der. Det fører til mye hating i speilet, leken «finn fem feil» kan bli besettende og farlig. Folk dør av det rett og slett, folk blir frustrerte, folk blir triste og folk blir gale av at ikke kroppen deres er sånn som verden mener den skal se ut.

Så nå har utviklingen kommet dit at tjukke modeller (eller bare pene folk som er litt mindre tynne) har kommet som et motsvar, nå viser vi frem hverdagskroppen, hverdagspuppen og våre sminkeløse fjes. I alle fall er det en begynnende trend, nå vil alle som er lei av å hate  og leke «finn fem feil», vise frem sine kropper for å illustrere at det er greit å ha andre fasonger, kortere bein og vanlige fjes. Jeg blir fortalt av alle magasiner at jeg skal være stolt, se etter mine peneste trekk, dyrke meg selv i speilet, fremheve det som er vakkert, fokusere på mine attributter, jobbe med det jeg har, elske meg selv.

Jeg vet ikke med dere, men dette bringer med tilbake til spørsmålet; Når ble det bestemt at min valuta lå i min kropp? Hvem tok den avgjørelsen?? Jeg har prøvd å snakke med mine venninner om dette, mine fine, morsomme, oppegående venninner. Jeg har prøvd å si; «Men dere, det er vel ikke så farlig at vi ikke hele tiden er så pene? Det må da være greit å bare være sånn som man er liksom, uten å stresse så mye med det?» Svaret jeg får er: «Men Thea, du er nydelig, du har et nydelig ansikt, du har fine former, du er jo råflott! Selvom du ikke er så tynn.» Jeg prøver igjen, jeg vet jo at de mener det godt og det er hyggelig at de sier sånne ting, men det er ikke det jeg er ute etter; «Tusen takk, men jeg mener, kan vi ikke bare drite litt mer i det? Må vi dyrke eller hate liksom?» Jeg kommer ingen vei, for svarene jeg får er «Du har jo ingen grunn til å hate i alle fall, du er nydelig, håret ditt skulle jeg gjerne hatt, og se på det smilehullet, du er jo kjempesøt.» Jeg får en peptalk på at jeg er søt, hvis jeg prøver å lansere tanken om at utseende ikke er sååååå viktig. Det har satt seg i oss, som en vedtatt sannhet, at kropp og visuell skjønnhet er noe av det viktigste som finnes i hele verden.

For all del, jeg speiler meg masse. Jeg sminker og shaver og grer og polerer, steller og napper, løfter på puppene, klemmer sammen magen, og prøver av og til mange antrekk før jeg skal ut. Men noen dager, sånne dårlige dager hvor man bare våkner og alt er feil, ser ut som en sekk, føler seg dritt, så tar jeg meg i å lete etter noe å elske i speilet. «Du skal dyrke deg selv» har sneket seg inn i hjernen. Jeg finner alltid noe jeg liker, det er ikke det, men så slår det meg; ta deg sammen! Du trenger for faen ikke stå her å elske noe som helst! Du skal selvfølgelig ikke hate, ikke snakke dritt til deg selv (ikke til noen egentlig, viktig å være grei), men du trenger vel ikke å ELSKE og HYLLE kroppen din, bare for å komme deg på jobb???? Trenger ikke føle deg NYDELIG for å lage matpakke til ungen din??  Presset på å «være stolt» og «elske» og «dyrke» er like fanatisk som det å hate, og er det noe jeg er allergisk mot, så er det fanatisme. Uansett.

Kroppen din kan være helt midt på treet grei den, den kan bare fungere, den skal bære deg og din person rundt til dagens gjøremål, den skal bevege seg, kose med kjærester og barn og andre, uttrykke meningene dine, holde deg i gang. Den skal vaskes og passes på, du må gjerne være kjempefornøyd, men hvis du ikke er det, så er det faktisk helt greit å bare gå ut døra. Du trenger ikke forholde deg så veldig mye til den HELE TIDEN. Folks obsession på kropp hindrer dem i å se forbi sitt eget navlelo. Det er en hel verden der ute, du har en jobb, en kjæreste, venner, kanskje barn, folk å snakke med, steder å reise, historier å fortelle, vitser å le av, vin som skal drikkes, deilig mat som skal nytes, turer du skal gå (kanskje du til og med vil løpe?), ting du skal oppleve, du har rett og slett ikke tid til å holde på med dette her!!!!

Jeg vet at mange tenker nå, «men kropp er veldig viktig, man må vedlikeholde helsen, stelle med den, det er et tegn på selvkontroll og mange andre verdier at man passer på kroppen sin». Ja, det er bra at du steller og passer på, akkurat som at du passer på barnet ditt. Det er også fint og hygienisk at du holder hjemmet ditt rent og relativt ryddig, det er bra at du går på jobb og betaler skatt og oppfører deg som et godt menneske. Jeg sier bare at du ikke trenger å ELSKE eller HATE, KRITISERE eller HYLLE den hele tiden. Noen ganger er den fin, frisk, lett og ledig, andre ganger er den sliten, rar, tung og vanskelig. Akkurat sånn som livet. Det er helt greit.

Så slapp av, slutt å se deg i speilet, ta med deg kroppen din ut, la den bære deg gjennom gatene, snakke med mennesker, kanskje kysse noen du liker, gå seg en tur, spise noe godt,  hvile seg hvis den trenger det, danse hvis det føles gøy eller ligge med et annet menneske og deres kropp, hvis det er det du har lyst til.

Jeg og min helt greie kropp, ønsker alle dere og deres helt greie kropper en skikkelig GOD HELG!!!!!

 

Inn med trening, – ut med livsgnist, som det heter.

 

Katja (søster) og jeg har laget en slags pakt, som inneholder mye skravling, kaffedrikking og trening de neste ukene. Nå har vi begge slitt oss gjennom PT-timer, og lagt til oss en vane med ei kaffitår på Sandakersenteret med tilhørende skravling, før vi trener sammen et par ganger i uka. Idéen er god, alle sier trening gjør deg sunn og blid, sterk og fornøyd. Jeg bare lurer på om det i vårt tilfelle er omvendt? Sånn rent genetisk, kanskje vi er mutanter? Er det mulig at noen bare blir sure av å trene? Vi gikk på med godt mot, i denne juvelen av et kjøpesenter på Torshov. Sandakersenteret er et veldig lite bloggete sted, for å si det sånn, mye raringer man må ta stilling til, men de har vinmonopol og blomsterbutikk rett ved siden av treningen, så belønningen er i boks. Pleier å gå rett på polet i treningstights, det er veldig viktig å ha balanse i livet.

I dag ble vi bare surere og surere for hver øvelse vi gjorde. Er det vanlig? Ser ingen treningsblogger som skriver om det fenomenet. Alle jeg ser, er helt sykt glade når de trener, jo hardere jo blidere liksom. Akkurat i dag så var det helt motsatt for oss, i alle fall. Etter oppvarming, knebøy med vekter, pushups og noen andre runder så så vi begge ut som om vi helt hadde mistet livsgnisten. Er det senteret? Det slår meg nå at ganske mange av de som subber rundt i gangene der der har påfallende lite livsgnist (men nå er de jo i snitt sånn 50 år eldre enn oss, da er det lov spør du meg). Kanskje det er fordi vi har masse aggresjon liggende i kroppen, som vi bare ikke merker noe til før vi trener, at vi rett og slett frigjør noen monstere i oss sjæl på gymmen? Ikke vet jeg, men det lover ikke godt.

Post workout bliss
Post workout bliss, Klingenberg-style

 

Uansett, potte sure vaklet vi oss ned trappen, og tuslet hjem med fjes som livsfarlige gangstere. Fornøyde med at vi trente likevel, men litt skeptiske til hva dette skal ende med. «Søstre klikka på kjøpesenter, aldri har noen sett så sure folk», ser for meg overskriften.

Nok en gang klarer jeg ikke å gå. Har blitt ganske blid igjen, det hjelper med sofa, Netflix og lasagne, mer min stil føler jeg. Som sagt er det viktig med balanse, kanskje blir jeg dobbelt så fnisete av vin i morgen, siden jeg ble sur av pushups i dag? Sannsynligvis. God torsdag, i morgen er det HEEEEEEEEEEELG!!!!