Sand, søndag og siste krampetrekning

Livet ass!!
Livet ass!!

For å være sikker på at jeg bruker opp siste rest av EU-pakke nummer tre fra One Call, blogger jeg fra stranden for å ønske dere alle sammen en nydelig søndag! Tidemann har fått seg surfebrett, og har flyttet ut i bølgene for dagen, det venter sangria til lunsj og vi har kjølebag med skinke og manchego med oss. Harmonien råder etter mitt lille meltdown, og livet leverer bare noen ytterst få sånne dager som dette, det er viktig å få med seg hver minste detalj. Mamma pleier å si «Dette dere, dette må vi gjemme godt på og ta frem i november». Word!

I morgen er det tilbake til Knut og jobb og den fine, men forutsigbare hverdagen. Skåler for dere alle sammen, nå skal jeg mate noen fisk, snakkas!!

image

Sutremor, detox og påfølgende velstand

 

Jeg synes disse to var helt sykt duste i går. Er det mulig??!! Se på dem da, de er jo verdens fineste!
Jeg synes disse to var helt sykt duste i går. Er det mulig??!! Se på dem da, de er jo verdens fineste!

Tror dere ikke jeg begynte å gråte litt i går?? Altså, er det kødd?? Jeg  er jo en gråtekone innimellom, det har jeg innrømmet før, men vanligvis ikke av den sutrete typen. Jeg ble altså så irritert i går, på min egen familie, at jeg rett og slett sprakk, på både Pappa og Tidemann, og kjeftet en del og gråt ganske mye. I paradis-liknende kulisser er det enda verre å være misfornøyd.

Det er det som skjer, når jeg føler at ferien bare foregår på deres premisser, når jeg bare steller og stuller og kun tar hensyn til andres behov, og ender opp fornærmet, sliten og skuffet over at laget ikke leverer tilbake (dette foregår inni mitt hode, de har egentlig oppført seg eksemplarisk begge to, bare for å understreke det). Tidemann fikk det ikke helt med seg, men Pappa måtte ta imot en del dritt, og så noen tårer, og så fikk jeg ventilert og da gikk det over. I etterpåklokskapens navn, handlet vel ikke de tårene så mye om at jeg ikke fikk gjøre det jeg selv ville, eller at jeg synes Pappa var irriterende, jeg tror rett og slett det hadde samlet seg opp litt gruff de siste månedene som måtte ut, og da muligheten bød seg og Pappa stilte seg lagelig til for hugg, så var det fritt frem.

Det som er fint, er at gråting funker som detox. Når tårene gir seg og tåka letter, så må jeg le, kroppen blir lett og ingenting er lenger noe problem. Det funker mye bedre enn all slags detox-te, grønne juicer og tarmskyllinger, den industrien hadde vært helt unødvendig hvis folk bare hadde grått fra seg innimellom. Pappa kjenner jo meg sånn som jeg kjenner Tidemann, så han venter tålmodig, tar i mot alt som kommer, og vet at han får en unnskyldning og en forklaring helt til slutt. Han skjønner nok at «Du sover så innmari mye og Tidemann er faktisk ganske slitsom, og jeg føler meg innestengt på min egen ferie, fordi dere to bare tenker på dere selv for FAEN!!!» ikke er grunnen til at hans voksne datter klikker i vinkel. Jeg må le, jeg kan være skikkelig urimelig innimellom, og jeg er så innmari glad for at det er plass til det. Det er plass til det så lenge det ikke skjer så ofte, og jeg sier unnskyld etterpå.

Nå er kommunikasjonen på topp her, alle ytrer sine egne behov, lytter til de andre og stemningen står i taket. Tidemann tusler naken rundt i varmen og synger helt egenkomponerte sanger om det han tenker på (det er mye ekorn, lego og fisker i hodet hans i dag), Foffa og jeg drikker morgenkaffe, vi har en plan for dagen og alt er bare velstand.

Hvis noe murrer, irritasjonen ligger og lurer inni kroppen og du ikke egentlig klarer å kose deg med at det er helg, så vil jeg anbefale deg å gråte litt, få ut slagget, så man kan møte kvelden frisk og glad og klar for nye eventyr. Grin i vei, rens det ut og ha en deilig dag, fine folk!!!

 

Skjer dette med noen andre enn meg?

 

Jeg elsker å være på ferie, det gjør sikkert de fleste. Men jeg oppdager hver eneste gang, at jeg etter et par dager, får en liten ferie-blues; altså en dag (eller to) hvor humøret ikke er på topp. For det første er det ekstra irriterende fordi alt jo ligger til rette for at man skal kose seg glugg, man har brukt penger og tid og lagt seg i selen for at alt skal bli helt perfekt, så det blir liksom dobbelt så dumt at man er litt sur. For det andre, har jeg gjerne ingenting å være sur for.

Jeg har lært meg, gjennom årenes løp, at det trolig er en del av selve feriens konsept, selve grunnen til at man egentlig har ferie. Når jeg forlater hverdagen, får livet på avstand, får sovet litt ekstra, ikke er opptatt med tusen ting og sysselsatt med gjøremål fra morgen til kveld, så blir det et slags vakuum (hvor irriterende er det at det skrives med TO u-er???) der, og før jeg blir vant til det, blir jeg irritert. Jeg synes det skjer for lite, jeg synes folk prater for høyt, for lavt, for lenge, om kjedelige ting, jeg synes sosiale medier (altså dere, mine venner) leverer for lite underholdning, jeg klarer rett og slett ikke roe meg ned (for det er jo ikke Facebook det er noe galt med?). Hjernen knirker i sømmene når den må holde seg i ro, og den eneste avgjørelsen jeg behøver å ta handler om strand eller basseng, og valg av drikke til lunsjen.

Det er skjønt og fantastisk å henge med mennene i mitt liv, Foffa på 68 år og Tidemann på 4, men de er fortsatt to fyrer med veldig ulike behov (både i forhold til hverandre, og ikke minst i forhold til meg). Det å få samlet oss i en og samme tropp, gjøre alle til lags, og beholde roen samtidig, kan være utfordrende. For eksempel nynner de begge to, i hver sin dur, til hver sin indre melodi, 24 timer i døgnet. Jeg elsker det, men på sånne dager hvor hodepinen ligger rett rundt hjørnet og jeg er urimelig og irritabel, så er det til å bli GAL av. Konstant lyd, som spiller direkte på sentralnervesystemet mitt, i både høye og lave toner, uten stans, og som egentlig bare er nydelig, blir toppen av irritasjon. Jeg tar meg sammen og går og bader, det er ikke de som er problemet, det er min hjerne som savner arbeidsoppgaver å sysselsette seg med.

Foffa er jo også min pappa, og man har jo en hel historie med sine egne foreldre, før de plutselig blir besteforeldre og får en dobbelt rolle i livet ditt. Å være datter og mor i samme situasjon synes jeg noen ganger er vanskelig. Hvem bestemmer? Hvem bestemmer hva vi skal gjøre, hva som er riktig og hvem man skal høre på? Kommandolinjene blir tåkete og det er første steg mot kollisjon, spør du meg.

Nå har vi unngått kollisjon altså, både Foffa og jeg er gode på å ta roret, og han er god til å gi det fra seg når han merker at stemmen min blir irritert (han er stort sett bare fantastisk). Tidemann har naila 20 gullstjerner og fikk sitt etterlengtede legosett i går, det ble seremoni i lekebutikken, og vi har nå bygget en hel kveld og en hel morgen til ende. Jeg vet at ferie-bluesen gir seg plutselig, hjernen omstiller seg og jeg går fra å være urolig og sur, til å bli bedagelig og harmonisk. Det pleier å ta omtrent ett døgn, og det hjelper å bade (og drikke vin) så mye som mulig.

Kanskje er det selve meningen med ferie, at man skal oppnå noen dager med lat og avslappet hjerne, og at det på veien dit skal knirke litt? At det liksom er det som må til? Det er i alle fall et tegn på at jeg ikke har nok «ordentlige» problemer i livet mitt, det er til å skamme seg over.

Jeg tror jeg bare bader jeg folkens, det er strålende sol, fisker i havet og vi har med brød for å mate dem. Snart er jeg hjemme til strømpebukser og matpakker, så jeg er rett og slett nødt til å skjerpe meg.

 

En fyr på 4 og en fyr på 68 vurderer fiskebestanden.
En fyr på 4 og en fyr på 68 vurderer fiskebestanden.
Saltvannshår, sprekkeøyne og ingen grunn til å være sur!
Saltvannshår, sprekkeøyne og ingen grunn til å være sur!
2 Comments

Pikk i Syden

 

Hva med en nøkkelring? Blir lettere å finne nøklene i veska i det miste.
Hva med en opptrekker i massivt tre? Eller en nøkkelring? Blir lettere å finne nøklene i veska i det minste.

Hvorfor er det så mye fallos i syden? Hvorfor er det mannlige kjønnsorgan representert OVERALT? Jeg mener ikke de gamle, rynkete penisene bak kaki-shortsene med press på strandprominaden, jeg mener heller ikke de små tyske pølsesnabbene som lufter seg på nakenstrendene, jeg mener PYNTE-PENISENE. Hvorfor kan man få trepenis-opptrekkere, penis-porsjelenskopper, penis-kjeder og sirlig malte penis-nøkkelringer i alle souvernirbutikker? Hvorfor blir man møtt med stativer av små og store utskårede pynte-peniser på alle gatehjørner?

Jeg kan forstå skjellsamlingene, skjellskrinene og skilpaddene (jepp, også laget av skjell) som kan bevege hodet. Jeg kan (til en viss grad) forstå kjøleskapsmagneter med termometer, opptrekker og en liten notatblogg på, jeg kan kanskje forstå t-skjorter med harry/stusslig tekst («FBI; Female Body Inspector»), til og med crocks kan jeg strekke meg til å forstå. Men jeg fatter og begriper ikke hvor penisene kommer fra. Misforstå meg rett, jeg liker peniser godt jeg, i sitt rette element. Jeg kan forstå poenget med kunstige versjoner av det til og med, er jo ikke alle som har en penis når de trenger den.

Men håndmalte pynte-peniser?? Mamma har såvidt jeg husker en bitteliten penis i elfenben på et kjede hun kjøpte i India på 70-tallet, den er kjempefin (det vil jeg forresten gjerne arve, Mamma!). Jeg er altså i stand til å se kunstige minipeniser som et uttrykk for artig kunst/kraft/noe hippie-visdom fra den tiden, men jeg er fortsatt like forvirra når det gjelder de glorete, klumpete versjonene i Sydenland. Hvor kommer fallos-penisene, de rare, stutte og utskårede etterlikningene av pikk inn i charter-bildet? Er det ment som moro? Er det et marked for det? Er det noen som sitter der hjemme nå og åpner glasscolaen sin med en penisopptrekker og mimrer tilbake til late dager på Lanzarote? Jeg pleier som regel å «ta spøker» føler jeg, men dette går meg altså hus forbi. Burde man eventuelt, i likestillingens navn, kreve at de Kina-sjappene også tar inn tilsvarende kvinnekjønns-nips? Hva med en fittemagnet (blunk, blunk, det hadde vel vært noe, hæ, HÆ?)?

Det er helt greit for meg altså, jeg blir hverken snurt eller støtt, jeg bare lurer så veldig. Så hvis du kjenner noen som kan opplyse meg ytterligere, noen med mastergrad i fallos eller liknende, så setter jeg veldig pris på om du legger igjen en kommentar (eller deler dette innlegget så vi kan komme til bunns i penis-saken). Si også fra hvis du ønsker deg en pynte-penis, jeg har spandérbuksene på!

God onsdag da dere, vi skal på stranden!

En nydelig, håndmalt variant?
En nydelig, håndmalt variant med  delfiner og border på tuppen, kanskje?

Fire generasjoner bananasplit

 

Jeg husker veldig godt da vi var her på 80-tallet en gang, alle tre søstrene satt til bords, Mamma styrte med menyer og sånn, og Nanna fikk plutselig, før noen hadde bestilt, servert en kjempestor porsjon med jordbæris av en smilende servitør. Nanna hadde, i en alder av tre år, sett sitt snitt til å si det eneste hun kunne på spansk til han med forkle; «Un helado de fresa, por favor». Han ble sjarmert i senk av hennes selvsikre smil, bustete hår og hese stemme, ga henne det hun bestilte og det endte med at hele familien spiste dessert før middag. Vi har alltid hatt næringsvett i denne gjengen.

Når det gjelder mat og barn er det tilsynelatende umulig å gjøre det riktig. Det gjelder egentlig alt med kids, det er helt sjukt mange meninger om hva som er rett og galt, og du kan egentlig alltid regne med at du, uansett hvor mye du har lest deg opp, i ett eller annet kommentarfelt eller forum på dette internettet, blir slaktet for at du likevel gjør det riv, ruskende galt. Når det gjelder mat er sukker er den største trusselen, deretter kommer gjerne andre ubrukelige karbohydrater, så folkefienden fett, gjerne melkeprodukter og ikke minst den siste faren; gluten.

Jeg er den første til å innrømme at det er utfordrende å holde styr på alt man skal kunne for å være mor, oppdragelse, soving, amming, grenser, krangling, trass; det er skikkelig vanskelig. Heldigvis har Tidemann alltid vært ganske kul på mat, det er rett og slett en velsignelse. Vi har en lek som handler om å smake på nye ting, han smaker alltid, og kan gjerne spytte det ut (vi har gjerne en egen «spytteserviett»), så lenge han bare har prøvd. For å være sterk, bli stor og få en kropp som kan løpe skikkelig fort («og ta salto opp i universet når jeg blir 18 år», som han sier), så har han skjønt at det er viktig med ordentlig bensin til kroppen. I «Sydenland» er gjerne den ordentlig maten presentert andre steder enn i barnemenyen, bare så det er sagt; Mikke Mus-nuggets og pommes frites hver dag hjelper ingen å løpe fortere i lengden, såvidt jeg vet? Mulig jeg tar feil altså.

Mitt barn er kanskje god på å smake på chorizo, calamares og oliven, men det han liker best er is, og det han liker aller, aller best er bananasplit på Lanzarote med Foffa. Desserten er like stor som hans eget hode (og han ligger over alle percentiler når det gjelder hodestørrelse, akkurat som sine foreldre), og den inntas i andakt ved havet. Han har lært seg å bestille den selv på spansk, akkurat som hans tante Nanna gjorde i sin tid på akkurat samme sted.

Nå er det fjerde generasjon Klingenberg som spiser farlige og deilige carbs på denne stranden, servitøren har servert både mine besteforeldre, mine foreldre, mine søstre og meg, og nå mitt barn. Det er skikkelig fint, og bananasplit er fantastisk godt.

Oppfordrer dere alle med dette til å ta en «ferie-tirsdag», lage dessert (eventuelt skru opp termostaten hjemme), ta dere et glass og late som dere er på restaurant. Det er lov å ha det digg!!!

Tidemanns religion; El BananaSplit
Tidemann konsentrert om sin religion; El BananaSplit

 

Gamle rasister, soving med stil og nydelige Pappa

 

Pappa er en av verdens aller fineste folk. Han er også ganske rar, men først og fremst skjønn. Dette er det som lå på sengen vår i går da vi kom, han har altså kjøpt inn kremer, ordnet med vann, plukket blomster og dandert det hele med håndklær, så det ser ut som et fasjonalbelt luksushotell. Han har også handlet inn yogurten vi elsker, ost, skinke, cava og sjokolademelk. Jeg koser meg med tanken på hvordan han har tuslet rundt her, og dandert ting på plass med de store hendene sine. En skikkelig søt mann, rett og slett.

Å fly til Lanzarote er litt pussig. Snittalderen på flyet ligger på rundt 74 år, det tar minst en time å boarde, ingen setter seg i setene sine, ingen klarer å løfte sin egen håndbagasje opp i hattehyllen, ingen vet hvordan sikkerheltsbeltet spennes fast, og ingen vet at doene ikke kan brukes før vi har kommet opp i lufta. Heldigvis var det ingen av de gamle som var uttalte rasister i går, sist gang satt jeg foran en illsint, eldgammel drittkjerring som hveste rasistiske kommentarer til alle, mens kinnene hennes ristet. Hun var forbanna fordi flyet var forsinket, og da hun fikk vite (av en ekstremt tålmodig flyvert) at det var på grunn av et dødsfall blandt passasjerene (!!!!), så glefset hun «Jeg gir vel faen i at han dævva, han var sikkert en ubrukelig fyr, det skal da ikke gå utover meg!?!?!». Skjønne typer, noen av de eldre.

Uansett, denne gangen vi var de yngste på flyet og de eneste som brukte wifi, så vi fikk faktisk sett på youtube. Det har jeg aldri klart på en Norwegian-tur før. Visste dere at det finnes mennesker som tjener millioner av kroner på å pakke ut kinder-egg på youtube? Det er en sjuk verden, Tidemann elsker å se på sånne filmer. Da jeg etterhvert forklarte ham hvor lang og kjedelig den turen er, og hvor lenge han kunne få være våken på restaurant hvis han tok seg en blund, så bestemte han seg resolutt for å «legge seg nedpå». Han er bemerkelsesverdig god til å sove på kommando.

"Jeg skal sovet helt til vi er fremme". Som sagt, så gjort. Liker stilen.
«Jeg skal sovet helt til vi er fremme». Som sagt, så gjort. Liker stilen.

Pappa ventet med åpne armer på flyplassen, alt er varmt, mildt, trygt og deilig. Nå skal kroppen smøres og frem i lyset, det skal bades i havet, det skal spises, det skal drikkes og snorkles. Det viktigste med å være på ferie er å ikke tenke på at man skal hjem, og leve som om hvert glass cava, hvert bad og hvert måltid var ditt siste. God tirsdag, fine folk!!

GOD TIRSDAG!!!!!!
GOD TIRSDAG!!!!!!

Blir du med? Det kan bli flaut, men drit i det!!!

Samme gener
Samme gener, nå også samme prosjekt.

Søstrene mine og jeg har laget en avtale som gjelder ut oktober. Denne avtalen, skal sies, ble inngått etter en god del vin, men er like fullt en avtale. Som de aller fleste andre folk, så har vi ting vi gleder oss til, prosjekter vi drømmer om, jobber vi har lyst til å få og planer vi tenker på. Ganske ofte skravler vi om disse tingene, og vi er veldig gode på å peptalke hverandre, rose og dytte hverandre frem, faktisk så gode at vi rett og slett kan bli ganske avhengige av hverandres applaus. Hvis jeg sender en melding til dem om noe jeg funderer på, og de ikke svarer fort og entusiastisk, så blir jeg med en gang litt tvilende.

Siden vi alle er voksne folk og ikke kan holde hverandre i hendene gjennom alt vi driver med hele tiden (bare nesten), så må vi rett og slett lære oss å klare det på egenhånd. Ganske ofte er det sånn at man har noe man har lyst til å gjøre, men før man i det hele tatt rekker å tenke idéen ferdig, så har man stoppet seg selv, fordi man ikke tør, fordi det er kleint, fordi man ikke føler seg sterk nok eller klok nok, eller rik nok (eller hva som helst). Så da legger man det fra seg, og lar det være med det. Kanskje tenker man på det på nytt, for igjen å overbevise seg selv om at det ikke kommer til å gå, aldri i livet.

Etter de flaskene med vin og prosecco her en kveld, så satt vi å lurte på alle de tingene vi ville ha gjort, hvis vi bare kunne trylle vekk våre egne begrensninger for en stakket stund. Katja for eksempel, hun hater å ringe til folk, spesielt hvis hun skal søke jobb eller ting i den duren. Så i hennes tilfelle ble scenarioet; Hva hadde jeg gjort hvis jeg ikke hadde syntes det var kleint å ta sånne telefoner? Hun kom kjapt til at hun bare hadde ringt til på den drømmejobben med en gang. Hva hadde Nanna gjort hvis hun ikke hadde følt seg litt lost og nyutdannet? Hun hadde startet egen business, og skaffet seg kontorlokaler med en gang. Sånn satt vi og gikk gjennom «Hva hadde du gjort hvis du ikke hadde begrenset deg selv-leken» på alle områder i livet. Fy flate vi hadde gjort mange ting!!! Sagt på en annen måte, fytti helvete så mye vi holder oss selv tilbake (og jeg har egentlig inntrykk av at vi er ganske tøffe) på grunn av sånne små idiotiske flaue og rare følelser!!

Svarene på spørsmålene ble alt fra «Ringe til gutter vi liker» til «Ta ordet i vanskelige diskusjoner», «Søke kule jobber» og «Melde seg på boksekurs». Da jeg i august laget denne bloggen, var det en konsekvens at at jeg lekte den leken, jeg satt i stua og tenkte; «Hva hadde jeg gjort med denne nettsiden hvis jeg ikke hadde vært så flau? Hvis jeg ikke hadde vært redd for at det ble kleint og rart?» Jeg hadde startet en blogg. Vips så er vi her.

Avtalen vi inngikk etter all den vinen går i alle fall ut på, at vi ut denne måneden, konsekvent skal øve oss på å legge vekk våre egne begrensninger. Vi er enige om at dette prosjektet funker så bra, at vi på det varmeste anbefaler det til andre. Hva hadde du gjort hvis du ikke hadde vært flau/usikker/redd/følt deg dust/osv/osv/osv?? Det er jo sånn at verden kommer til å stoppe deg, hvis svaret på det spørsmålet er helt drøyt, som for eksempel «Jeg ville kjøpt et kontinent og regjert det», eller «Jeg ville gått for presidentskap i USA». Men i ganske mange, jeg vil si i det aller fleste, tilfeller så synes verden det er helt fine forslag og man skjønner at det ikke var noe å være redd for likevel. Det er i alle fall ingen vits i å stoppe seg selv, da får man jo ikke prøvd en gang. Bli gjerne med, nå er det bare to uker igjen av oktober, og to uker tåler man jo, eller …?

For vår del har det i alle fall ført til at Katja ringte på drømmejobben og fikk den, og at Nanna er på god vei med både kontor og business. Mulig jeg begynner å bli litt varm i trøya som blogger nå, når jeg begynner å dele ut råd i hytt og pine, men jeg er helt sikker på at verden kommer til å jekke meg ned tidsnok, ingen vits i å gjøre det selv 🙂

Hvis du blir med på prosjekt «null selvsensur», fortell meg hvordan det går!!!

(Jeg mener ikke dette som en oppfordring til at du skal å bruke opp alle pengene dine, kle deg naken og ta masse rare bilder eller plage andre, det skjønner du)

I morgen stikker vi til Lanzarote (eller «Santarote» som Tidemann kaller det), jeg lover å skåle med dere, alle som en, fra distansen, dere som leser denne bloggen er faktisk verdens beste folk.

Ha en deilig søndagskveld!!!

 

 

1 Comment

Unnskyld!!!

 

Hva sa du? Har jeg noe på tennene?
Hva sa du? Har jeg noe på tennene?

De siste to dagene har jeg vært på coach-kurs, med masse folk jeg ikke kjenner. Det som er gøy med å være i nye settinger, er jo at man på en måte har «første skoledag», man har muligheten til å gjøre et godt førsteinntrykk og innta en rolle man vanligvis ikke har, det er blanke ark liksom. Siden det er en del av en coach-utdanning, så lærer vi mye om ting man egentlig kan en del om fra før, om samtaler, folk, endringsprosesser, hvordan komme seg fra A til B på den mest effektive måten. Det er skikkelig utfordrende å vri hjernen ut av kjente mønstre, og det er potensielt ganske kleint, for man er nødt til å by på seg selv (eventuelt fremstå som uangasjert, og det er jo ikke bra). Stort sett i nye grupper, så er jeg kjapp på å ta ordet og skravler og tøyser og sånn, det er liksom det jeg er vant til. Denne gangen hadde jeg sett for meg å være der før det startet, finne en god plass, ha god tid, sitte litt bak, virke rolig og klok, litt stille, holde igjen, ikke rekke opp hånda, ikke stille så mange spørsmål, fremstå litt mystisk kanskje, i alle fall den første dagen. Inni hodet mitt så det sykt bra ut, jeg skulle bare observere og være hun som til slutt sa noe klokt, som alle var enige i.

Det gikk selvfølgelig på ingen måte etter planen. Jeg forsov meg, styrtet avgårde med kaffe i hånden, fant ikke parkering (jeg finner ALLTID parkering!!), kom ti minutter forsent, de var langt inne i første sesjon, jeg fikk den eneste ledige plassen helt foran, sølte kaffe på meg selv, hadde røde kinn og hundre poser og sekker og ting og tang. Jeg var som en sånn storm, som kom inn i et stille og harmonisk rom. «Hei!! Sorry ass, jeg fant ikke parkering!! Bare fortsett, ikke bry dere om meg, neidaså, jeg skal bare …, oi, sølte litt kaffe, neida, ikke noe stress, jeg bare tørker det med skjerfet, bare fortsett praten, har noen en penn?». Så mye for å være hun stille og mystiske.

Etter to dager i min gamle, bråkete tralt, med papirer flytende utover, rare spørsmål, utålmodighet i kroppen, måpende på første rad med hånden konstant i været og med et prekært behov for å tøyse når andre er alvorlige, så har jeg en ting (til) jeg vil si:

Til alle dere der ute som klarer å sitte rette i ryggen til enhver tid, som har på dere fine, alltid nystrøkede, pene klær, dere som alltid snakker med lave stemmer og velformulerte setninger, som alltid klarer å være ydmyke, varsomme, presise, ha orden i notatene, le på de riktige stedene, bedrive smalltalk i timesvis uten å få kløe, som lager fargekodede dokumenter, har orden i ringpermer, aldri får lebestift på tennene, aldri søler og alltid har med penn, DERE ER IMPONERENDE!!!!! Dere burde fått en pris, en pokal, en million kroner hver!!! Jeg har ikke en eneste million dessverre, det er også skrint med pokaler her i huset, men jeg skal gi dere en unnskyldning;

Unnskyld for at jeg kom for sent, unnskyld for at jeg var rotete, stilte for mange spørsmål og ikke minst unnskyld for at jeg protesterte høylytt da vi måtte lage et «kulturelt innslag» for å underholde hverandre mellom det faglige. Takk for at dere fra Bergen tok scenen, så vi andre slapp, takk for at dere lærte oss Brann-sangen. Jeg lover å fortrenge min aversjon mot sånne seminar-leker til neste gang, overse følelsen av indre eksem som dukker opp i sånne situasjoner, og lage et innslag som ender med at alle får «løsnet på kroppen og blitt bedre kjent» som de kaller det. Jeg lover å prøve (kanskje, hvis jeg ikke stryker med av det).

Nå er det helg, og det er lov å bråke, svinse, danse, skravle, tøyse, rote og fjase. Jeg går (i mangelen på mystikk) for mye lebestift.

🙂 God fredag, godtfolk!!!

 

 

Hverdagstriks og hemmeligheter

 

Jeg blir ekstra effektiv hvis jeg fokuserer på det gøyale som skal skje ETTER det litt krevende jeg må gjennom først. For eksempel i studietiden, når jeg måtte lese til eksamener, så leste jeg mye mer effektivt hvis jeg planla å feste ordentlig etterpå. Hvis jeg skal trene (og ikke har så lyst), så flyr økten unna hvis jeg har en kaffe-avtale på veien hjem. Det er et triks jeg bruker på stort og smått, og i dag funker det som faen.

For når det er skikkelig grått, man ikke har ved å fyre med, når man plutselig oppdager ubetalte regninger, klesvasken hoper seg opp, det er skittent i hjørnene, døll mat i kjøleskapet og strømpebuksesesong, da er det skikklig lurt å bade i et badekar og bestille seg en tur til syden (med mindre de ubetalte regningene er alt for store, da bør du bli hjemme og se på Luksusfellen). Han lille fyren på bildet og jeg stikker til Lanzarote, Foffa,  sol, strand og glede på mandag! Tidemann har allerede planlagt alt vi skal gjøre, mye handler om lego, sand og basseng, mens jeg har sett for meg å ligge på en solseng og drikke cava. Så får vi se hvem av oss som vinner. Vi er i alle fall enige om at det skal spises mye ute, Tidemann mener en av kelnerne på den faste restauranten «elsker ham», og har allerede funnet ut hva han vil ha fra menyen. «Sånn fisk med poteter og salat og så en hel banana split etterpå. Jeg vil ikke dele med noen.» Han vet at jeg blir glad når han spiser fisk, og ser dermed sitt snitt til å forhandle inn den største desserten de har. Smart fyr, det funker.

Jeg kjenner pulsen er høy, det er mye som foregår i disse dager, veldig gøyale ting, men det er kaos i hodet, uro i kroppen, jeg klarer nesten ikke sitte stille, og det kan man bli sliten av. Blir helt vanvittig fint å være en uke med Tidemann og Pappa, de to viktigste mennene i mitt liv. Ferie uten noe stress (bortsett fra det stresset det jo kan være å ha et barn på fire, håper på det beste), bare varme og skravling og studier av gamle folk som tusler på strandprominader hånd i hånd. Mye gamliser på Lanzarote, de har tatt over øya akkurat som skumparty-entusiaster har tatt over Ibiza. Det er fint.

Foffa og Tidemann har mange dølle interesser de blir helt oppslukt av, blandt annet å samle på steiner (alle slags) og gjerne knuse dem med hammer for å se om det er noe inni. Jeg ser for meg at de kan gjøre det, mens jeg soler kroppen, hver sin lyst liksom. Vi skal også svømme, mate fiskene i havet med gammelt brød, finne skjell, snorkle, lete etter skatter, snakke spansk og spille kort.

Først skal jeg bare få betalt regningene, hente ved, vaske huset, rydde klær, gå på kurs, jobbe en del, pakke, stelle med Knut, beise trappen og organisere i badeskuffen. Men det kommer til å gå som en vind, for jeg skimter solseng og cava i horisonten.

P.S: Det gøyale og styrete jeg holder på med fortiden kommer her på bloggen. Jeg skal liksom ikke si så mye om det enda, men det er så vanskelig å ikke dele, jeg holder på å sprekke. La meg bare diskré nevne i en bisetning at det blir gøy og hyggelig, at det kan lyttes til og at jeg tror det er klart om en uke. Sånn, det var deilig. Whoopwhoop!!

 

Jeg tok feil!!!

 

Jeg har alltid vært veldig glad i fest og unntakstilstand, og hatt sterke aversjoner mot rutiner. Jeg har til og med, i store deler av livet, proklamert viktigheten av å være spontan, blandet meg inn i venners rutiner og fra min høye hest kritisert alle som kjører en trygg, forutsigbar og kjedelig hverdag (eh, jeg gjør det noen ganger fortsatt, men da er det i helt spesielle tilfeller, jeg mener, hvorfor måååå vi planlegge å spise middag sammen åtte uker i forveien? Jeeezes).

Det var faktisk mange ting jeg mente jeg kunne bedre enn folk før. Jeg tok alltid ordet i diskusjoner, ga meg sjeldent, mente mye om folks forhold til sine kjærester, til sin familie, jeg mente mye om hva folk burde stemme, hva de ikke burde ha på seg, hva de burde spise til og med. Spesielt irriterende var jeg i forhold til dette med rutiner, jeg himlet høylytt (i den grad det er mulig) med øynene når folk droppet ting de hadde lyst til, til fordel for det de «burde/pleide» å gjøre. Det sto til og med i årboken fra ungdomsskolen, forfattet av en medelev; «Thea kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv». Det vitner om en rimelig selvsikker (og noe arrogant og bedrevitende) jente på 14, som tror hun kan ordne livet ditt for deg. Det kunne jeg selvsagt ikke, jeg visste ikke en dritt da, jeg visste ikke en gang at jeg ikke visste en dritt.

Det er en klisjé å si at «livet har lært meg noe», men det er skikkelig sant. Jeg føler at jeg jekker meg ned for hvert år som går, jeg blir stadig klar over at jeg ofte tar feil og at jeg ikke minst har tatt feil, store deler av livet. I starten var det irriterende å innrømme, men etterhvert har jeg egentlig lært meg å bli ganske glad for det, hver gang jeg blir satt på plass. Før det første lærer jeg at mange andre ofte vet best, så jeg bør bare høre på dem (noe som er mye enklere enn å finne ut ting selv), for det andre er det digg å bare se at det går kjempefint å ikke ha rett hele tiden, både verden og folk tåler det. Jeg har også lært at det er lov å ombestemme seg. Både når det gjelder klær, politiske saker, mat, rutiner, musikk og kjærester.

Altså, hvis du spør vennene, kollegaene eller familien min nå, så vil de helt sikkert fortsatt mene at jeg blander meg mye. Jeg tar fortsatt både del i diskusjoner og virker nok fortsatt som en sånn type som mener hun har rett i det meste, er jeg redd. Jeg blander meg også fortsatt relativt ofte i folks relasjoner, i alle fall hvis de spør om råd. Jeg mener en del ting, og er sikkert ikke så rund i kantene (bortsett fra i kroppen, fnis) som jeg selv har inntrykk av. Men i forhold til hun jenta i den årboken fra Øraker skole, så har jeg blitt selve Frøken Mild.

En av de tingene jeg i aller størst grad skulle ønske jeg hadde skjønt tidligere, er det med rutiner. Jeg bare sier det rett ut; jeg tok skikkelig feil!! Det var DERE som hadde skjønt det, ikke jeg. Jeg kjempet en dustete kamp mot rutiner, og først nå i mitt 33.år har jeg forstått hvor digg det er.  Søvn, hverdag, stell. Fortsatt trenger jeg fest og fjas, jeg er dårlig og motvillig når det gjelder å planlegge for langt frem i tid og jeg vrir meg når jeg må gjøre ting jeg ikke liker, men rutiner har også vist seg å være meningen med livet. Hadde Thea på 14 eller på 22 år sett dette innlegget, hadde hun sparket meg i fjeset. Men hun tok feil og jeg har rett.

Det å hente en lykkelig, liten fyr i barnehagen på en grå tirsdag, det å leie den skitne, varme hånden, det å kjøre på dansekurs, handle middag, snakke om hverdagslige ting, bade ham i badekaret, lese bok på sengen, drikke te i sofaen og sjekke nettaviser, lese bøker og snakke overfladisk med naboene om for eksempel planter, kan være de aller fineste og mest meningsfylte delene av uka mi, rett og slett. Det ville vært dørgende kjedelig hvis det var det eneste jeg gjorde, men de står fram som det aller fineste, når jeg samtidig får jobbe, fjase, feste og reise. Når livet røyner på, ville Thea på 22 sluttet i jobben, stukket til et annet land, blitt kjent med masse fremmede, rare folk og drukket drinker, mens hun høylytt skravlet på et språk hun overhodet ikke kunne (og gjerne proklamerte for folk hvordan de burde leve livene sine). Thea på 32 ser på Downton Abbey i sofaen, skriver handlelister og tenker «det kommer en ny dag i morgen, jeg må huske å kjøpe mer kattemat».

Jeg merker at Thea på 22 våkner et sted inni i meg nå, og stritter i mot denne innrømmelsen. Hun mener dette bare handler om at jeg begynner å bli gammel rett og slett, ikke klok, bare gammel og grå og kjedelig. At det er på tide jeg tar meg sammen og finner på noe crazy. Hun får bare holde på, jeg skal lage kyllingvinger til middag, bade Tidemann og se noe kjedelig på TV. Mulig det er å være gammel, men det er jævelig digg.