Skjer dette med noen andre enn meg?

 

Jeg elsker å være på ferie, det gjør sikkert de fleste. Men jeg oppdager hver eneste gang, at jeg etter et par dager, får en liten ferie-blues; altså en dag (eller to) hvor humøret ikke er på topp. For det første er det ekstra irriterende fordi alt jo ligger til rette for at man skal kose seg glugg, man har brukt penger og tid og lagt seg i selen for at alt skal bli helt perfekt, så det blir liksom dobbelt så dumt at man er litt sur. For det andre, har jeg gjerne ingenting å være sur for.

Jeg har lært meg, gjennom årenes løp, at det trolig er en del av selve feriens konsept, selve grunnen til at man egentlig har ferie. Når jeg forlater hverdagen, får livet på avstand, får sovet litt ekstra, ikke er opptatt med tusen ting og sysselsatt med gjøremål fra morgen til kveld, så blir det et slags vakuum (hvor irriterende er det at det skrives med TO u-er???) der, og før jeg blir vant til det, blir jeg irritert. Jeg synes det skjer for lite, jeg synes folk prater for høyt, for lavt, for lenge, om kjedelige ting, jeg synes sosiale medier (altså dere, mine venner) leverer for lite underholdning, jeg klarer rett og slett ikke roe meg ned (for det er jo ikke Facebook det er noe galt med?). Hjernen knirker i sømmene når den må holde seg i ro, og den eneste avgjørelsen jeg behøver å ta handler om strand eller basseng, og valg av drikke til lunsjen.

Det er skjønt og fantastisk å henge med mennene i mitt liv, Foffa på 68 år og Tidemann på 4, men de er fortsatt to fyrer med veldig ulike behov (både i forhold til hverandre, og ikke minst i forhold til meg). Det å få samlet oss i en og samme tropp, gjøre alle til lags, og beholde roen samtidig, kan være utfordrende. For eksempel nynner de begge to, i hver sin dur, til hver sin indre melodi, 24 timer i døgnet. Jeg elsker det, men på sånne dager hvor hodepinen ligger rett rundt hjørnet og jeg er urimelig og irritabel, så er det til å bli GAL av. Konstant lyd, som spiller direkte på sentralnervesystemet mitt, i både høye og lave toner, uten stans, og som egentlig bare er nydelig, blir toppen av irritasjon. Jeg tar meg sammen og går og bader, det er ikke de som er problemet, det er min hjerne som savner arbeidsoppgaver å sysselsette seg med.

Foffa er jo også min pappa, og man har jo en hel historie med sine egne foreldre, før de plutselig blir besteforeldre og får en dobbelt rolle i livet ditt. Å være datter og mor i samme situasjon synes jeg noen ganger er vanskelig. Hvem bestemmer? Hvem bestemmer hva vi skal gjøre, hva som er riktig og hvem man skal høre på? Kommandolinjene blir tåkete og det er første steg mot kollisjon, spør du meg.

Nå har vi unngått kollisjon altså, både Foffa og jeg er gode på å ta roret, og han er god til å gi det fra seg når han merker at stemmen min blir irritert (han er stort sett bare fantastisk). Tidemann har naila 20 gullstjerner og fikk sitt etterlengtede legosett i går, det ble seremoni i lekebutikken, og vi har nå bygget en hel kveld og en hel morgen til ende. Jeg vet at ferie-bluesen gir seg plutselig, hjernen omstiller seg og jeg går fra å være urolig og sur, til å bli bedagelig og harmonisk. Det pleier å ta omtrent ett døgn, og det hjelper å bade (og drikke vin) så mye som mulig.

Kanskje er det selve meningen med ferie, at man skal oppnå noen dager med lat og avslappet hjerne, og at det på veien dit skal knirke litt? At det liksom er det som må til? Det er i alle fall et tegn på at jeg ikke har nok «ordentlige» problemer i livet mitt, det er til å skamme seg over.

Jeg tror jeg bare bader jeg folkens, det er strålende sol, fisker i havet og vi har med brød for å mate dem. Snart er jeg hjemme til strømpebukser og matpakker, så jeg er rett og slett nødt til å skjerpe meg.

 

En fyr på 4 og en fyr på 68 vurderer fiskebestanden.
En fyr på 4 og en fyr på 68 vurderer fiskebestanden.
Saltvannshår, sprekkeøyne og ingen grunn til å være sur!
Saltvannshår, sprekkeøyne og ingen grunn til å være sur!

Legg inn en kommentar