Fire generasjoner bananasplit

 

Jeg husker veldig godt da vi var her på 80-tallet en gang, alle tre søstrene satt til bords, Mamma styrte med menyer og sånn, og Nanna fikk plutselig, før noen hadde bestilt, servert en kjempestor porsjon med jordbæris av en smilende servitør. Nanna hadde, i en alder av tre år, sett sitt snitt til å si det eneste hun kunne på spansk til han med forkle; «Un helado de fresa, por favor». Han ble sjarmert i senk av hennes selvsikre smil, bustete hår og hese stemme, ga henne det hun bestilte og det endte med at hele familien spiste dessert før middag. Vi har alltid hatt næringsvett i denne gjengen.

Når det gjelder mat og barn er det tilsynelatende umulig å gjøre det riktig. Det gjelder egentlig alt med kids, det er helt sjukt mange meninger om hva som er rett og galt, og du kan egentlig alltid regne med at du, uansett hvor mye du har lest deg opp, i ett eller annet kommentarfelt eller forum på dette internettet, blir slaktet for at du likevel gjør det riv, ruskende galt. Når det gjelder mat er sukker er den største trusselen, deretter kommer gjerne andre ubrukelige karbohydrater, så folkefienden fett, gjerne melkeprodukter og ikke minst den siste faren; gluten.

Jeg er den første til å innrømme at det er utfordrende å holde styr på alt man skal kunne for å være mor, oppdragelse, soving, amming, grenser, krangling, trass; det er skikkelig vanskelig. Heldigvis har Tidemann alltid vært ganske kul på mat, det er rett og slett en velsignelse. Vi har en lek som handler om å smake på nye ting, han smaker alltid, og kan gjerne spytte det ut (vi har gjerne en egen «spytteserviett»), så lenge han bare har prøvd. For å være sterk, bli stor og få en kropp som kan løpe skikkelig fort («og ta salto opp i universet når jeg blir 18 år», som han sier), så har han skjønt at det er viktig med ordentlig bensin til kroppen. I «Sydenland» er gjerne den ordentlig maten presentert andre steder enn i barnemenyen, bare så det er sagt; Mikke Mus-nuggets og pommes frites hver dag hjelper ingen å løpe fortere i lengden, såvidt jeg vet? Mulig jeg tar feil altså.

Mitt barn er kanskje god på å smake på chorizo, calamares og oliven, men det han liker best er is, og det han liker aller, aller best er bananasplit på Lanzarote med Foffa. Desserten er like stor som hans eget hode (og han ligger over alle percentiler når det gjelder hodestørrelse, akkurat som sine foreldre), og den inntas i andakt ved havet. Han har lært seg å bestille den selv på spansk, akkurat som hans tante Nanna gjorde i sin tid på akkurat samme sted.

Nå er det fjerde generasjon Klingenberg som spiser farlige og deilige carbs på denne stranden, servitøren har servert både mine besteforeldre, mine foreldre, mine søstre og meg, og nå mitt barn. Det er skikkelig fint, og bananasplit er fantastisk godt.

Oppfordrer dere alle med dette til å ta en «ferie-tirsdag», lage dessert (eventuelt skru opp termostaten hjemme), ta dere et glass og late som dere er på restaurant. Det er lov å ha det digg!!!

Tidemanns religion; El BananaSplit
Tidemann konsentrert om sin religion; El BananaSplit

 

Legg inn en kommentar