1 Comment

Unnskyld!!!

 

Hva sa du? Har jeg noe på tennene?
Hva sa du? Har jeg noe på tennene?

De siste to dagene har jeg vært på coach-kurs, med masse folk jeg ikke kjenner. Det som er gøy med å være i nye settinger, er jo at man på en måte har «første skoledag», man har muligheten til å gjøre et godt førsteinntrykk og innta en rolle man vanligvis ikke har, det er blanke ark liksom. Siden det er en del av en coach-utdanning, så lærer vi mye om ting man egentlig kan en del om fra før, om samtaler, folk, endringsprosesser, hvordan komme seg fra A til B på den mest effektive måten. Det er skikkelig utfordrende å vri hjernen ut av kjente mønstre, og det er potensielt ganske kleint, for man er nødt til å by på seg selv (eventuelt fremstå som uangasjert, og det er jo ikke bra). Stort sett i nye grupper, så er jeg kjapp på å ta ordet og skravler og tøyser og sånn, det er liksom det jeg er vant til. Denne gangen hadde jeg sett for meg å være der før det startet, finne en god plass, ha god tid, sitte litt bak, virke rolig og klok, litt stille, holde igjen, ikke rekke opp hånda, ikke stille så mange spørsmål, fremstå litt mystisk kanskje, i alle fall den første dagen. Inni hodet mitt så det sykt bra ut, jeg skulle bare observere og være hun som til slutt sa noe klokt, som alle var enige i.

Det gikk selvfølgelig på ingen måte etter planen. Jeg forsov meg, styrtet avgårde med kaffe i hånden, fant ikke parkering (jeg finner ALLTID parkering!!), kom ti minutter forsent, de var langt inne i første sesjon, jeg fikk den eneste ledige plassen helt foran, sølte kaffe på meg selv, hadde røde kinn og hundre poser og sekker og ting og tang. Jeg var som en sånn storm, som kom inn i et stille og harmonisk rom. «Hei!! Sorry ass, jeg fant ikke parkering!! Bare fortsett, ikke bry dere om meg, neidaså, jeg skal bare …, oi, sølte litt kaffe, neida, ikke noe stress, jeg bare tørker det med skjerfet, bare fortsett praten, har noen en penn?». Så mye for å være hun stille og mystiske.

Etter to dager i min gamle, bråkete tralt, med papirer flytende utover, rare spørsmål, utålmodighet i kroppen, måpende på første rad med hånden konstant i været og med et prekært behov for å tøyse når andre er alvorlige, så har jeg en ting (til) jeg vil si:

Til alle dere der ute som klarer å sitte rette i ryggen til enhver tid, som har på dere fine, alltid nystrøkede, pene klær, dere som alltid snakker med lave stemmer og velformulerte setninger, som alltid klarer å være ydmyke, varsomme, presise, ha orden i notatene, le på de riktige stedene, bedrive smalltalk i timesvis uten å få kløe, som lager fargekodede dokumenter, har orden i ringpermer, aldri får lebestift på tennene, aldri søler og alltid har med penn, DERE ER IMPONERENDE!!!!! Dere burde fått en pris, en pokal, en million kroner hver!!! Jeg har ikke en eneste million dessverre, det er også skrint med pokaler her i huset, men jeg skal gi dere en unnskyldning;

Unnskyld for at jeg kom for sent, unnskyld for at jeg var rotete, stilte for mange spørsmål og ikke minst unnskyld for at jeg protesterte høylytt da vi måtte lage et «kulturelt innslag» for å underholde hverandre mellom det faglige. Takk for at dere fra Bergen tok scenen, så vi andre slapp, takk for at dere lærte oss Brann-sangen. Jeg lover å fortrenge min aversjon mot sånne seminar-leker til neste gang, overse følelsen av indre eksem som dukker opp i sånne situasjoner, og lage et innslag som ender med at alle får «løsnet på kroppen og blitt bedre kjent» som de kaller det. Jeg lover å prøve (kanskje, hvis jeg ikke stryker med av det).

Nå er det helg, og det er lov å bråke, svinse, danse, skravle, tøyse, rote og fjase. Jeg går (i mangelen på mystikk) for mye lebestift.

🙂 God fredag, godtfolk!!!

 

 

1 Comment

Legg inn en kommentar