Jeg tok feil!!!

 

Jeg har alltid vært veldig glad i fest og unntakstilstand, og hatt sterke aversjoner mot rutiner. Jeg har til og med, i store deler av livet, proklamert viktigheten av å være spontan, blandet meg inn i venners rutiner og fra min høye hest kritisert alle som kjører en trygg, forutsigbar og kjedelig hverdag (eh, jeg gjør det noen ganger fortsatt, men da er det i helt spesielle tilfeller, jeg mener, hvorfor måååå vi planlegge å spise middag sammen åtte uker i forveien? Jeeezes).

Det var faktisk mange ting jeg mente jeg kunne bedre enn folk før. Jeg tok alltid ordet i diskusjoner, ga meg sjeldent, mente mye om folks forhold til sine kjærester, til sin familie, jeg mente mye om hva folk burde stemme, hva de ikke burde ha på seg, hva de burde spise til og med. Spesielt irriterende var jeg i forhold til dette med rutiner, jeg himlet høylytt (i den grad det er mulig) med øynene når folk droppet ting de hadde lyst til, til fordel for det de «burde/pleide» å gjøre. Det sto til og med i årboken fra ungdomsskolen, forfattet av en medelev; «Thea kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv». Det vitner om en rimelig selvsikker (og noe arrogant og bedrevitende) jente på 14, som tror hun kan ordne livet ditt for deg. Det kunne jeg selvsagt ikke, jeg visste ikke en dritt da, jeg visste ikke en gang at jeg ikke visste en dritt.

Det er en klisjé å si at «livet har lært meg noe», men det er skikkelig sant. Jeg føler at jeg jekker meg ned for hvert år som går, jeg blir stadig klar over at jeg ofte tar feil og at jeg ikke minst har tatt feil, store deler av livet. I starten var det irriterende å innrømme, men etterhvert har jeg egentlig lært meg å bli ganske glad for det, hver gang jeg blir satt på plass. Før det første lærer jeg at mange andre ofte vet best, så jeg bør bare høre på dem (noe som er mye enklere enn å finne ut ting selv), for det andre er det digg å bare se at det går kjempefint å ikke ha rett hele tiden, både verden og folk tåler det. Jeg har også lært at det er lov å ombestemme seg. Både når det gjelder klær, politiske saker, mat, rutiner, musikk og kjærester.

Altså, hvis du spør vennene, kollegaene eller familien min nå, så vil de helt sikkert fortsatt mene at jeg blander meg mye. Jeg tar fortsatt både del i diskusjoner og virker nok fortsatt som en sånn type som mener hun har rett i det meste, er jeg redd. Jeg blander meg også fortsatt relativt ofte i folks relasjoner, i alle fall hvis de spør om råd. Jeg mener en del ting, og er sikkert ikke så rund i kantene (bortsett fra i kroppen, fnis) som jeg selv har inntrykk av. Men i forhold til hun jenta i den årboken fra Øraker skole, så har jeg blitt selve Frøken Mild.

En av de tingene jeg i aller størst grad skulle ønske jeg hadde skjønt tidligere, er det med rutiner. Jeg bare sier det rett ut; jeg tok skikkelig feil!! Det var DERE som hadde skjønt det, ikke jeg. Jeg kjempet en dustete kamp mot rutiner, og først nå i mitt 33.år har jeg forstått hvor digg det er.  Søvn, hverdag, stell. Fortsatt trenger jeg fest og fjas, jeg er dårlig og motvillig når det gjelder å planlegge for langt frem i tid og jeg vrir meg når jeg må gjøre ting jeg ikke liker, men rutiner har også vist seg å være meningen med livet. Hadde Thea på 14 eller på 22 år sett dette innlegget, hadde hun sparket meg i fjeset. Men hun tok feil og jeg har rett.

Det å hente en lykkelig, liten fyr i barnehagen på en grå tirsdag, det å leie den skitne, varme hånden, det å kjøre på dansekurs, handle middag, snakke om hverdagslige ting, bade ham i badekaret, lese bok på sengen, drikke te i sofaen og sjekke nettaviser, lese bøker og snakke overfladisk med naboene om for eksempel planter, kan være de aller fineste og mest meningsfylte delene av uka mi, rett og slett. Det ville vært dørgende kjedelig hvis det var det eneste jeg gjorde, men de står fram som det aller fineste, når jeg samtidig får jobbe, fjase, feste og reise. Når livet røyner på, ville Thea på 22 sluttet i jobben, stukket til et annet land, blitt kjent med masse fremmede, rare folk og drukket drinker, mens hun høylytt skravlet på et språk hun overhodet ikke kunne (og gjerne proklamerte for folk hvordan de burde leve livene sine). Thea på 32 ser på Downton Abbey i sofaen, skriver handlelister og tenker «det kommer en ny dag i morgen, jeg må huske å kjøpe mer kattemat».

Jeg merker at Thea på 22 våkner et sted inni i meg nå, og stritter i mot denne innrømmelsen. Hun mener dette bare handler om at jeg begynner å bli gammel rett og slett, ikke klok, bare gammel og grå og kjedelig. At det er på tide jeg tar meg sammen og finner på noe crazy. Hun får bare holde på, jeg skal lage kyllingvinger til middag, bade Tidemann og se noe kjedelig på TV. Mulig det er å være gammel, men det er jævelig digg.

Legg inn en kommentar