11 Comments

Hvordan ser en «hater» ut?

 

Kjære internett og alle dere sinte folk der ute,

Mitt innlegg om Halloween førte til at jeg fikk erfare, for aller første gang, hvordan internett fungerer, hvordan noe kan «ta fyr» og hva som skjer når mange mennesker på nett slår seg løs. Jeg er veldig overrasket, og det er litt rart, for jeg er egentlig ganske vanskelig å overraske. Da Tidemann lurte på hva folk sa på internett, om tigerkostymet hans, så fikk jeg litt klump i halsen. Han vet ikke at folk på twitter har kalt ham «en jævela drittunge», han vet ikke at noen har sagt at de skal sende hunden sin på ham, han vet ikke at jeg har blitt kalt stygge ting. Han bare lurte på hva folk hadde sagt om kostymet hans «Synes de jeg bør være zombie eller tiger, Mamma?».

Hvem er dere som er så sinna? I går var jeg på fest, med gode venner, og vi skålte og skravlet og mange hadde sett «rasshøl»-innlegget mitt på nett, og var nysgjerrige på hvordan det hadde havnet på både VG og TV2. Etter noen drinker med rom, så ble vi stående og diskutere «hatere». For hvem er de? Eller hvem er dere? Hvem er dere som blir opprørte over så mye og så mangt, som ikke engang leser teksten før dere hagler på med kritikk, eller personkarakteristika av meg som mor? Hvordan ser dere ut? Hvor bor dere? Og er dere like sinna i livet ellers, som på internett?

Utgangspunktet for at jeg skrev det lille «rasshøl»-innlegget, var at jeg var overrasket over folks oppførsel i kommentarfelter som handlet om Halloween, og ble bekymret for at noen skulle åpne døra for Tidemann i kveld, med samme sinne som de utviste på internett. Folk må gjerne gi faen i Halloween for min del, bare de oppfører seg ordentlig mot andre. Paradoksalt nok så førte det innlegget til at jeg selv har fått være i «rampelyset» med åpne kommentarfelter, og JØJE MEG, det er en helt spesiell erfaring mine venner!

Mine fem minutter med oppmerksomhet på internett er jo ingenting, har dere sett kommentarfeltene i flyktningedebatten? Har dere sett hva Sophie Elise utsettes for? Eller Linn Winsnes Rosenborg? Egentlig kan dere sjekke et hvilket som helst sted, der det er åpent for kommentarer, selv utkledningsfester for småunger blir arenaer for psycho-hets og drittslenging. Er dere så sinna til vanlig?

Da vi sto der på fest i går, med romdrinker og hørte på Justin Bieber («What do you mean?» er en sykt fet låt på tross av Biebers usympatiske vannskrekk), så var de fleste enige om at «haterne», de sure, vanskelige, sinte og trakasserende folka på internett er stusslige, små, ensomme, venneløse folk, som ikke har noe liv, er bitre og triste og ser sitt snitt til å ta ut aggresjonen fra sin egen stressless, med cola i den ene hånden, pungen i den andre. Trygt innafor husets fire vegger og i kjellerleilighetens mørke. Ja, dette er provoserende karakteristikker fra flåsete unge folk på Oslo vest. Stemmer de?

Eller er det sånn at dere hatere er fedre, hyggelige kollegaer og joviale folk by day, og så blir kommentarfelts-konger og voldtektsentusiaster by night? Sitter dere ved siden av meg på trikken om morgenen? Står dere også i kø på kaffebrenneriet for å kjøpe en dobbel cortado? Dere kommer i mange nyanser, i denne artikkelen skiller de mellom de «sinte», de «farlige» og de «gale», men hva med alle de som bare er skikkelig sure? Er dere så sure på jobben? Mot familien?

Internett er genialt, fordi det åpner for at folk flest får mene noe offentlig. Det er kult og sunt med ordentlige debatter, gjerne til og med krangling, jeg takker for opplysende innspil og konstruktiv kritikk, men hva skjedde med å snakke til folk sånn som du ville gjort i det virkelige liv? Det er ingen som ville hørt på deg i noe som helst slags møterom i virkeligheten, hvis du begynte å true med voldtekt, hundeangrep eller borgerkrig liksom. Bare nevner det.

Regner med at de sinte, såkalte «haterne» ikke kommer til å kommentere på dette innlegget, de har flyttet til andre saker, andre blogger, eller kanskje de står og flikker på kostymen til i kveld, kanskje flere av dem skal feire Halloween med ungene og gleder seg til det?

Tidemann har bestemt seg for å være vampyr i kveld, som han sa; «Hvis de som ser meg på internett ikke klarer å velge mellom tiger og zombie, så har jeg lyst til å ha på hoggtenner».

God lørdag, godtfolk 🙂

(Og takk for all kjærligheten, det er heldigvis mest av den!)

 

 

1 Comment

Kjære alle deilige menn

I-love-men

Dere som har hårete armer (og noen ganger fingre og tær og ører også), er høye, brautende, noen ganger stille og forsiktige, dere som tar masse plass på møtene og dere som ikke sier stort, jeg ser dere og jeg liker det jeg ser. Jeg ser at noen av dere i dress på ulike styrerom eller på TV, tror dere vet best, og det synes jeg er søtt, jeg ser at dere tøffer dere for hverandre og for oss, noen ganger over kanten, men dere er skjønne. Når dere står der med avgjørelser dere har tatt og meritter dere vil fortelle om, så får jeg lyst til å klemme dere.

Til dere menn som er varme, milde, fine og forståelsesfulle, dere som alltid har tid til å «ta praten», drikke vin hele kvelden og forstå alle verdens problemer, som får meg til å le på dårlige dager, backer meg når livet er kjipt og trøster når det er trist, til dere som kverulerer, noen ganger vinner over meg i diskusjoner, som dytter meg frem og gjør meg modigere, som lærer meg ett og annet jeg trenger å lære, uten å hovere over det etterpå, dere gjør meg klokere. Til dere menn som er trygge og gamle, som har mye mer erfaring og visdom enn meg, som støtter og råder og tar imot ung frustrasjon med bauta-kontroll og store perspektiver, dere gjør meg glad 🙂

Vet dere menn hvor deilige dere er når dere ler? Når dere har fullstendig manne-latterkrampe, høylytt, ekte mannelatter i flokk, når fjesene deres sprekker opp og dere ikke klarer å snakke, når dere ler så mye at tårene triller ned i skjegget og dere prøver å gjenta siste linje i spøken, prøver å forklare hva som er morsomt, men bare ler? Da er dere på deres fineste.

Til dere som er pappaer, som går inn i leken hundre prosent, som forsvinner i rollespill med barna deres og bygger hytter, kler på dukker og trøster når det må trøstes, jeg digger dere. Tenk at vi (kvinner altså) kan lage barn med dere! Vi kan lage nye folk til denne verdenen og sammen lære dem ting og irritere oss over at de små folka vi har laget sammen, noen ganger er vanskelige. Dere fine, forståelsesfulle, tålmodige, gifte, single, fraskilte, gamle og unge pappaer, dere gjør verden bedre!

Til dere tynne, tjukke, sterke, svake, runde og kantete menn, dere som har tunnellsyn når dere konsentrerer dere, som glemmer alt rundt dere når dere holder på med en oppgave, når dere ikke enser omverdenen, har det fokuserte fjeset på, hører verken telefon eller ungeskrik, ser bare dette ene dere har foran dere og som skal løses, jeg ser dere og jeg synes dere er fine. Når dere gjør noe dere er skikkelig gode på, om det er støvsuging, bilkjøring eller matlaging, når dere håndterer situasjoner, ordner og fikser, vet hva dere skal gjøre, da er dere så kjekke!

Dere fantastiske menn, som av og til er slitne, stressa eller triste, som trenger hvile, alenetid, turer på byen og kos, som trenger trøst, applaus, pep talks og å kjøpe dere fine ting dere kanskje ikke trenger noen ganger, dere gjør dagen min bedre. Til dere som skjønner at SMS-er til fremmede damer ikke er veien å gå for å nå hennes hjerte, som skjønner at penisbilder på snap heller ikke funker, som vet at nei er nei og ja er ja, som er høflige, rare, morsomme og snille, dere er gull verdt!!

Så alle dere forskjellige, sammensatte, rare, morsomme og kloke menn der ute, takk for at dere fins, dere er DEILIGE!!!

God helg!!!

🙂

 

PS:

Jeg kunne selvsagt skrevet (et minst like langt) kjærlighetsbrev til kvinner (eller til folk generelt), jeg har egentlig ganske mye på hjertet om både mennesker, kjønn, forholdene dem imellom, om avstand, unntak og gråsoner, men akkurat i dag ville jeg skrive om menn. Fordi de er deilige.

Du får en øl av meg hvis du følger bloggen på Facebook! (Du gjør ikke det, det er løgn, bare et triks. Men jeg blir glad, og du får oppdateringer 🙂 )

PPS:

Ja, menn er også noen ganger slemme, irriterende, dumme og sleske. Men det er ikke de mennene det handler om her. Det handler om de deilige mennene, når de er deilige. Takk for meg.

 

4 Comments

«Halloween-dama» passer på en pinne

 

"Kjent mamma-blogger"?? Hahaha!! VG drar på.
«Kjent mamma-blogger»?? Hahaha!! VG drar på.

Jeg har lært en ting i dag, en ting som kanskje ikke er så viktig i den store sammenhengen, men like fullt en lærdom som kan oppsummeres i følgende selvforfattede visdomsord;

«Du har ikke levd ordentlig på internett før du har vært toppsak i VG»

Altså dere, mine venner, jeg har for første gang fått noen «haters»!! Jeg trodde aldri jeg skulle få «æren» for å si det sånn, og velger å se på det som «fans in disguise» (fnis). Visste dere at twitter er det stedet på internett med flest sinna folk? Det er det visst.

For å oppsummere;

Jeg skrev et innlegg om debatten rundt Halloween, dere (som leser denne bloggen) delte det innlegget, alle dere delte det med delte det også, og så på et tidspunkt smalt det ute i internett et sted. Jeg så på tallene som steg til værs, og ringte Tidemann for å høre hva han drev med. Han lurte på om jeg kunne passe på den pinnen han fant på tirsdag, og det lovet jeg ham. Jeg fikk blomster, jeg drakk vin og jeg gikk til sengs.

I dag spiste jeg speilegg, hadde hjemmekontor, og så ringte VG, TV2 og diverse andre, og plutselig var Tidemann og jeg og ordet «rasshøl» på alles skjermer. Nå har jeg snakket med Tidemann igjen, han er hos pappaen sin og ville forsikre seg om at jeg passer på den pinnen, han mener nemlig at han skal spikke den til noe fint ved hjelp av en stein. Jeg bekreftet at pinnen er trygg, og gleder meg fryktelig til å se ham i morgen. Han har også sett VG i dag og spurte «Hva synes alle de folka som leser den avisen om tigerkostymen? Hva sier de? Skal jeg heller være zombie?». Vi ble enige om å finne ut av det i morgen.

Debatten rundt Halloween raser videre, men jeg har fått skikkelig mange fine meldinger både her på bloggen og andre steder, det virker som om vi rett og slett trenger noen regler, og må droppe alt som heter «knep», det blir det bare dårlig stemning av. Og så lurer jeg på om jeg må kjøpe inn 400 kg godteri til lørdagen, nå som jeg har blitt «Halloween-dama»? Er jo mulig det kommer noen ekstra folk på døra her, hvordan er det egentlig, går folk i kommentarfelter ut i det virkelige livet også? Jeg skal ihvertfall sørge for at de får godteri hvis de plutselig står utenfor døren min og kommenterer «live» i kostymer (fnis).

Jeg går og feirer litt jeg, denne dagen kommer jeg aldri til å glemme! Livet ass.

🙂

Riktignok vokser Tidemann fort, men 47 år??!! Det har i så tilfellet gått meg hus forbi :) Holder seg godt da.
Riktignok vokser Tidemann fort, men 47 år??!! Det har i så tilfellet gått meg hus forbi 🙂 Han holder seg godt da.

 

 

Når du våkner oppå Fotballfrue

 

 

ER DET KØDD???!!!

Som jeg nevnte i helgens innlegg, så våkner man noen dager opp i feil seng, noen ganger på feil sted, noen ganger i armene til en ny person og andre dager AKKURAT DER MAN ØNSKER Å VÆRE. Jeg våknet «oppå» Fotballfrue i dag, altså IKKE oppå kroppen hennes, men i blogguniverset. Jeg er akkurat på dagens måling, norges 4. mest leste blogg, det ER JO HEEEELT SJUUUUUKT!!! 40 000 mennesker av kjøtt og blod har vært inne på min side, i mitt hus, her inne, på EN DAG!!! Altå dere, jeg føler jeg burde ha bydd på noe hvetebakst, i det minste et glass med noe? Som å pluselig oppdage at man har en kjempefest hjemme, jeg vandrer nervøst rundt og smalltalker og stemmen min er litt anspent og skingrende «Har alle noe i glassene? Ikke? Påfyll? FLER SOM VIL HA PÅFYLL??»

Jeg har jo stolt kalt dere, min fine gjeng lesere, for «kremen av internett», dere er jo bare greie og smarte og morsomme (og veldig deilige) alle sammen. Når festen plutselig ble utvidet med 39 000 mennesker i går, så fikk jeg kjenne litt mer på eh … spennet i befolkningen, kan man si det sånn? Det var kjempegøy (og litt skummelt)!! Faktisk er jeg mest overrasket over hvor mange sjukt fine folk som har sendt kommentarer og meldinger, det er en god del kjærlighet dere, selv på internett.

Tenk om folk hadde oppført seg i det virkelige liv sånn som de oppfører seg i kommentarfelter? Bare se det for deg et billetlite øyeblikk, hvordan hadde det vært? Har dere dramatisert et kommentarfelt noen gang? Med mindre du går på dramakurs eller noe, så har du kanskje ikke gjort det sånn på en scene, men har du prøvd å lese folks kommentarer med forskjellige stemmer? Legg gjerne på dialekter, bare inne i hodet ditt, se for deg antrekk og tonefall. Det er både skremmende og underholdende, kanskje mest skremmende.

Jeg har fått haugevis med blomster, mange «likes», sjukt mange meldinger og noen telefoner. Journalister fra nyhetshus har ringt, jeg har fått mail om bloggnominasjon og flere henvendelser fra folk som vil hjelpe (mulig det burde stå «hjelpe», vet ikke) meg med å lage en bedre blogg, hjelpe meg med både det ene og det andre. Det føles helt merkelig og VELDIG GØY!!!! Det er veldig bra jeg har en jobb jeg elsker, en unge som gleder seg til lørdag og holder fokuset på leking og lego, samt noen hauger med klesvask som minner meg om hverdag, og at livet bare har YTTERST FÅ sånne dager som dette, så det er bare å huske hver detalj.

Men la meg ta av for en bitteliten stund bare: WHOOPWHOOOOOOOOP!!!! JEG ER SÅ SYYYYYKT GLAD!!!!!!!! Tusen takk dere fantastiske, råkule, «sharing-is-caring»-orienterte, deilige mennesker, jeg vil gjerne klemme dere mange ganger hver eneste en, ER DET MULIG!?? Er det virkelig plass til en blogger som ikke baker, som ikke klarer trutmunn, som ikke fikk barn da hun var tenåring, som ikke trener noe særlig, som ikke har vært på tv (bortsett fra i «Atte-Katte-Noa» i 1986) og som ikke tar bilder av seg selv i lekre gevanter mens hun får bortover gata? Det er veldig, veldig fint 🙂

TAKK!!!!!!!!!

🙂

P.S: Jeg regner ikke med at alle nå stikker innom her hver eneste dag helt uten påminnelser, men hvis du liker siden min på Facebook, så kan jeg minne deg på det 🙂

Dette skal rammes inn!! Jeg regner med å være langt nede på listen allerede i morgen, men i DAG ER JEG HELT I TOPPEN!!!!! Feire det som feires kan, SKÅL!!!!
Dette skal rammes inn!! Jeg regner med å være langt nede på listen allerede i morgen, men i DAG ER JEG HELT I TOPPEN!!!!! Feire det som feires kan, SKÅL!!!!

 

Blomster fra deilige folk, gresskar jeg ikke vet hvordan jeg skal angripe og kongler fra Tidemann.
Blomster fra deilige folk, gresskar jeg ikke vet hvordan jeg skal angripe og kongler fra Tidemann.

 

228 Comments

Om å være et rasshøl på Halloween

 

Hvis denne fyren dukker opp på døra di på lørdag, vær så snill å ta ham godt i mot!
Hvis denne fyren dukker opp på døra di på lørdag, vær så snill å ta ham godt i mot!

Nå har vi gjort det, nå har det skjedd, vi er i gang med verdens aller dummeste debatt! Skal vi la barna kle seg ut og sanke godteri på Halloween, eller skal vi tvinge igjen øynene deres på vei forbi Nille, skalke lukene, slukke lyktene og heller insistere på at de går julebukk?

Det er i skrivende stund 125 986 medlemmer (!!!) i Facebookgruppa «Ut med «Knask eller Knep», inn med julebukk», saken har blitt delt i flere norske medier og i morgen tidlig er det duket for debatt på selveste «God Morgen Norge». Her er det engasjement!!! Det er helt tydelig at vi nå var lei av druknende flyktninger, fremmedhat og ekte krig, vi sultet rett og slett etter en debatt om de nære ting, ENDELIG!!! Skal únger få godteri av naboene på lørdag som kommer? Eller skal de vente til romjula???

På den ene siden har vi de godtesyke barna, foreldrene deres og folk som liker å få andre folk på døra, som digger feiringer, utkledningstøy og kjøpefest, på den andre siden har vi de som er luta lei, som lengter etter gamle dager, som elsker kommentarfelter og som er kristiske til det meste; deriblandt kjøpepress. Begge lag har noe for seg, begge lag er engasjerte og det er ikke godt å si hvem som vinner dere, det blir SPENNENDE!!!

I går fikk mitt barn høre om Halloween for aller første gang. En gutt på snart fem år, med øyne så store som tinntallerkener og vidåpen munn, så på meg og kunne ikke tro sine egne ører.

«Hva mener du Mamma, kan jeg få KLE MEG UT som HVA JEG VIL?????»

«Ja Tidemann, til og med som noe skummelt» (han elsker skumle ting)

«Og så kan jeg være sammen med de andre barna ute når det er kvelden, SELVOM DET ER MØRKT???»

«Ja, dere kan gå sammen alle sammen, i kostymene deres.»

«Og så gir naboene oss GRATIS GODTERI?????!!!!!!»

Det var som å se en Justin Bieber-fan få beskjed om at hun får billetter til Senkveld på fredag (-inkludert intimkonsert og «meet and greet»), Tidemann gikk fullstendig av hengslene. Bare konseptet «gratis godteri» ville ha vippet ham av pinnen, men å få dele det med sine gode venner og attpåtil få kle seg ut!!?? Han var ustoppelig og sprang avgårde for å fortelle det til «gutta boys» (som han kaller gjengen på tunet her).

Jeg gikk julebukk husker jeg, utkledd som en vattnisse med hjemmestrikka klær, store, falske brune fregner og røde kinn. Det var råkoselig! Husker det gamle, lesbiske paret nede i veien ga meg masse bakst og mandariner. Ingen slukket lysene, låste dørene og hyttet med neven, åpnet de ikke døren så gikk vi rett og slett bare videre. Det var ikke et nettforum i sikte så langt øyet kunne se, bare stille snø og vår småfalske julesang.

Uansett hvem som vinner verdens dummeste debatt de neste dagene, så har jeg en bønn; Vær så snill å ta godt i mot barnet mitt på lørdag! Han vet ikke om han vil være tiger eller zombie (han vet egentlig ikke hva en zombie er), men han gleder seg noe fryktelig, han har funnet frem en kurv til godteri, han har avtalt med vennene sine og han ligger med tindrende øyne om kvelden og gleder seg til å gå på tur ute når det er mørkt. Han driter i kjøpepress, hvorvidt tradisjonen er amerikansk eller laget av satan sjæl, og han aner ingenting om eggkasting, kommentarfelter og de voksnes dumme krangler. Du trenger ikke engang gi ham noe godteri, bare vær grei mot ham, okei? Så lover jeg å lære ham julebukktradisjonene også. Avtale?

P.S: Hvis du likevel bestemmer deg for å være et rasshøl på Halloween, så husk at den tigerungen har en tigermamma. Just saying. God feiring!!

🙂

Hvis du vil følge bloggen min på Facebook (og er en skikkelig hyggelig person) så er du hjertelig velkommen til det!! Trykk her og vips så får du vite om nye innlegg og andre ting.

Hummer og hvitvin hver eneste dag

 

Jeg elsker å kose meg, jeg tør til og med påstå at det faktisk er hele meningen, både med hverdag og fest; om å gjøre å kose seg mest. Nå er det jo ikke sånn at jeg har ubegrensede midler, så hvitvin og hummer hver dag ville ført til både konkurs og alkoholproblemer er jeg redd, jeg tror nok også jeg hadde spydd bare ved synet av et hummer-følehorn.

For å få til mest mulig lykke og kos, må flest mulige hinder i veien for nettopp dette fjernes, det er ren logikk. Jeg hadde en venninne da jeg var i tenårene, hun har gjort uslettelig inntrykk på meg. Hun uttalte en gang; «Jeg klarer bare ikke å slappe av jeg, med mindre tåneglene mine er velstelte». Hun var kanskje 15 år på det tidspunktet. Hun sto altså opp hver dag og stelte tærne sine, hvis ikke fikk hun garantert en dårlig dag. Altså, jeg tror jeg hadde hatt verdens mest ulykkelige liv hvis jeg la lista på samme sted som henne.

Mamma er ikke fanatisk med tanke på pedikyr, men hun har på den annen side et sterkt behov for at kjøkkenet spesielt, og huset generelt, skal være i orden før hun kan legge seg på sofaen og slappe av. Jeg er enig i at det er deilig at kjøkkenbenken er nyvasket, men med en gang det blir en nødvendighet for å kunne kose seg, så har man ett hinder til på sjekklisten før man kan ha det bra. Sikkert på rent trass mot Mamma og hun tånegle-venninnen min, har jeg jobbet innbitt for retten til å kose meg hvor som helst, når som helst, uten å måtte «ha fortjent» det. Det har ført til skikkelig mye krangling i heimen, det skjønner jeg forsåvidt, og jeg er langt fra i mål, jeg tar meg stadig i å stresse til langt på natt med ulike ting som egentlig ikke er viktige, bare fordi jeg har fått det for meg at det skal være sånn, enten gjennom mine egne forventninger, eller enda verre; andres.

Så må man kanskje ha en balanse, det er deilig å jobbe hardt mot et mål og nå det, det er viktig å teste hvor langt man kan presse seg og sånn, men det er minst like viktig å vite at man ikke trenger det, for å være fornøyd. Skjønner du forskjellen? Hvor mange ting er det du tror du må gjøre etter jobb hver kveld, før du kan sette deg ned alene, med ungen din, eller kjæresten din og bare ha det hyggelig? Hvor ofte vandrer ikke folk hvileløst rundt med ting de skal rydde i hendene og klager over at de aldri får slappet av, når de egentlig kan gjøre det med en gang, de bare velger å gå rundt med ting i hendene istedenfor? Jada, man skal handle og ta oppvasken og trene og ringe folk som har bursdag, man bør gjøre arbeidsoppgavene sine på jobben og betale regninger og lage god middag, men hvis man tar et kjapt overblikk over dagens gjøremål, så er det vel en del ting man kunne ha kuttet ut? Just sayin’.

Jeg har hørt at man på McDonalds lærer at man aldri skal se ut som om man ikke har noe å gjøre, hvis man jobber der, at man blir lært opp til å stå og vaske hvileløst på en benk hvis det ikke er cheeseburger-fysne folk i restauranten. Jeg aner ikke om det er sant, jeg bare føler at det er mange som driver med akkurat det samme hjemme hos seg selv. De pusser alltid opp et rom, rydder alltid på et loft, sorterer alltid klær, klipper hekken, maser om alt de skulle og burde fått gjort, gjerne på andre medlemmer av familien, mens de vandrer rundt og gjør ting de få tid til før de synes det er greit å kose seg. Hver fridag fylles med planer, hver kveld med oppgaver, hver helg med turer til kjøpesentre og hagesentre og gudveithvor, for å kjøpe inn alt det de trenger for å stadig sjekke av ting på listen, den lange listen, som ligger mellom dem og målet om å ha det skikkelig digg og avslappende. Den listen blir bare lenger og lenger, og kosen forsvinner i det fjerne, barna blir store og man har ikke en gang kommet halvveis. Må jo få lagt nye heller og malt hytta og har vi ikke egentlig behov for å sykle noen langre ritt i oppoverbakke før vi kan si oss fornøyde med denne helgen?

Vil bare minne om at det er fullt mulig, når som helst egentlig, å drite i de tingene. Ikke alle altså, kjør på med det du liker og sørg for deg selv,  men føl deg fri til å gi faen i det som egentlig ikke spiller noen rolle. Trenger ikke hummer og hvitvin hver dag, du blir uansett bare litt kvalm av det. I dag gikk vi for litt kjedelig laks med poteter og vi koste oss glugg.

God mandag!

🙂

Laks, poteter og kinn mot kinn <3
Laks, poteter og kinn mot kinn <3
1 Comment

Bacon og helbredelse

 

Å våkne på en søndag, kan være både himmel og helvete og alt innimellom. Man kan våkne på et fremmed sted, i en fremmed seng, på en sofa, uten nøkler, uten telefon, uten minner fra lørdagen, man kan våkne av at fylleangsten slipper deg fra 1000 meters høyde og rett i betongen, man kan våkne til regn og kjedsomhet, man kan våkne til et gråtende spedbarn som for 17.gang vil ha pupp, man kan våkne alene, i armene til en fremmed man nettopp har møtt, i armene til en gammel flamme, eller til den man har valgt å være sammen med, kanskje for livet. I dag våknet jeg helt uthvilt, alene, i rent sengetøy og med egg og bacon på menyen. Livet ass dere, det blir rett og slett bedre med egg og bacon.

Søndag er også dagen Tidemann kommer til meg, nå er det lenge siden jeg har sett ham, og savnet har vært til å ta å føle på. Lukten av de kinnene, lyden av den stemmen og alvoret i den lille mannens blikk når han forteller meg viktige ting, er sånn jeg ser for meg at heroin oppleves, spesielt etter at jeg ikke har sett ham på noen dager. Jeg får ikke nok av ham, det er som varm hvetebakst når du er skrubbsulten, det beste som finnes. Vi vekket Nanna, hun våknet på en av de andre måtene beskrevet over (jeg skal ikke utlevere hvilken), men vi reddet henne ut i sola og fikk ordnet både kaffe, sol og frisk luft. Tror hun trengte det.

Tenk at det ser sånn ut, midt i byen!!! Oslo ass <3
Tenk at det ser sånn ut, midt i byen!!! Oslo ass <3
Hun bak er egentlig fortsatt full, hun bare skjuler det godt.
Hun bak er egentlig fortsatt full, hun bare skjuler det godt.
Vanlig (men kanskje ikke så "bloggete") innhold i veske når man har en sønn på snart 5.
Vanlig (men kanskje ikke så «bloggete») innhold i veske når man har en sønn på snart 5.

Jeg husker fra min egen barndom at Pappa lot oss begrave ham i løv i Frognerparken. Vi begravde ham helt, og så spratt han opp og lekte at han var søppelhaugen i «Fraglene». Jeg hadde lyst til å foreslå det samme for Nanna i dag, men jeg vurderte formen hennes, og endte på løvkrig istedenfor.

Nå er søndagsmiddagen fortært, tennene pusset (Tidemanns, ikke mine, jeg skal spise sjokolade), peisen tent og jeg kunne ikke vært mer klar for ei litta runde Downton Abbey og klasseskille-underholdning. Håper alle har en over snittet søndagskveld!!

🙂

Løvdusj mot fyllesyke
Løvdusj mot fyllesyke
2 Comments

Akevitt, restitusjon og kjærester

 

IMG_5215

Etter to dager med 18 timer på kurs, så strekkes hjernen så til de grader at man simpelthen er nødt til å gå den andre veien, for å få balanse. I går var det fårikållag hos en venn av en venn, og det inneholdt tre av de beste tingene jeg vet, nemlig fårikål, rause tilbud om akevitt og folk som danser mye. Jeg elsker å være i middager som etterhvert blir til dansefester, det gir meg tro på folk og livet, rett og slett (ikke at jeg egentlig manlget akkurat det, men uansett digg med påfyll).

Denne lørdagen står i restitusjonens navn, selv om jeg gjennom det kurset jeg har gått på, har blitt satt i gang med både det ene og det andre prosjektet. Når man skal lære seg å bli god på endringer (som jo er det coaching egentlig handler om), så får man virkelig gjennomarbeidet sin egen hverdag. Jeg kom til å si at jeg kanskje skulle ha ryddet litt i skapene for eksempel, og nå sitter jeg her med en lang plan, delmål og gjennomføringsmotivasjon til å få brettekanter på alt jeg har. Vi får se. Kroppen lengter etter en tur i skogen med påfølgende kakao, og jeg tror faktisk det er viktigere. Ser du hvor god man blir på prioriteringer av et sånt kurs? Mindblowing.

Fant denne snutten i en gammel mappe, den er fra da Foffa, Tidemann og jeg var på vei for å hugge juletre for to år siden, Tidemann var nettopp fylt tre år, og hadde blitt sammen med Jenny i barnehagen. Han tok forholdet seriøst, og snakket store deler av bilturen om hvordan det var å endelig ha havnet i et forhold. Bare sånn til påminnelse, hvis du har en kjæreste; det aller viktigste er altså at du skal passe på ham/henne <3

Hvis du ikke har kjæreste (og har lyst på en) så er det jo lørdag! Kanskje du finner en i kveld? 🙂

 

2 Comments

Oh happy day!!

 

Du vet når du våkner på skikkelig dårlige dager? Når alt er tungt, du ikke rekker bussen, når fremmede folks blikk irriterer deg, kaffen er for varm, strømpebuksen klør, jobben er slitsom og du ikke gleder deg til noen ting? Alle har sånne dager. Det merkelige er at AKKURAT de samme tingene kan skje på en annen dag, en dag man har våknet med et smil, og da er alt annerledes. Du er lett til sinns, du rekker ikke bussen, men det er egentlig digg, for du havner på en med mye bedre plass, du synes blikket fra han fremmede var litt hyggelig og smiler tilbake, jobben er hektisk, gøyal og gir deg energi og du gleder deg masse til alle de helt vanlige tingene som skal skje. Noen ganger er det umulig å vite hvorfor den ene dagen var gull mens den andre var dritt.

Jeg har sluttet å analysere det så veldig, jeg. Noe kan man kanskje forstå, noe handler om stress og hendelser og spesielt slitsomme perioder, usikkerhet og utrygghet og sånn, men noen ganger er det umulig å sette fingeren på hva som er galt, andre ganger er det umulig å sette fingeren på hvorfor man er så jævla fornøyd. Det er bare sånn.

Min dag i dag faller i siste kategori, jeg er et sjukt fornøyd kvinnemenneske. Jeg vet ikke hva det er som skjer, men den følelsen fra tirsdagen sitter fortsatt i. Jeg venter liksom litt på at det skal gå over, dette overskuddet, denne feriefølelsen. Hadde trodd at hverdagen skulle bringe meg kjapt ned på jorda igjen, men det har enda ikke skjedd. Samme kan det være med klesvask, handling, rot og kaos, i dag har jeg vært på kurs i 10 timer (!!!), jeg er brent i skallen, men like blid. Husker du hvordan det var sist? Du kan lese det her. I dag gikk det bedre, jeg er fortsatt en bråkmaker, men enten så har de andre bare blitt vant til det, eller så er det jeg som er mye mindre selvkritisk (det er eventuelt litt farlig).

Jeg har bare lyst til å drikke drinker av store glass (sånne som på bildet), henge med folk jeg er glad i, jeg gleder meg til helg sånn som jeg gledet meg da jeg var 21 år og nettopp hadde flyttet for meg selv, da klirringen i posene på gaten utenfor gjorde meg yr og spent på helgens eventyr. Jeg bodde på Løkka, røyka 20 sigg om dagen (gjerne INNE i leiligheten, -fresht), hadde null snøring på hva livet kom til å by på og var sykt fjollete. Jeg lo mer i den perioden, enn jeg har ledd i noen annen periode av livet tror jeg. Husker at jeg hørte på «Tazte Priv» hver lørdag, det var et hellig rituale, og jeg lo så jeg gråt, alene foran radioen. Husker dere dette?

Inget annet radioprogram har fått meg til å le så mye som det her. Nå er jeg 32, har barn, røyker ikke lenger (bare til fest), burde ha vasket badet og i alle fall snart ryddet ut av kofferten, men det skjer ikke. Jeg skal bare ligge på sofaen, høre på gamle episoder av «Tazte Priv» og håpe at fjolletheten ikke går over helt enda. I morgen er det helg, dere!!!

🙂

 

2 Comments

Hva skjer, er jeg forelsket???

 

Luften i Oslogryta lukter bedre nå, nesten som skog, jeg ser tydeligere, både fjesene til de som er på bussen, til de jeg jobber med og til de jeg går forbi. Jeg hører plutselig bedre, både det folk sier til meg, til andre og «musikken» den gjengen på Oslo S spiller (om og om igjen). Hva er det som skjer? Jeg er blid, lett til sinns, har raskere steg, dypere pust. Ingen av de tingene som virket uoverkommelige og vanskelige for en uke siden, er vanskelige i dag. Huset er støvete, blomstene visne, jeg mangler alle digge ting i kjøleskapet, men det gjør ingenting, spiser gjerne egg til middag, støvsuge kan jeg gjøre en annen dag. Hva er det som skjer?

Er jeg forelsket? Er det dette som er ekte kjærlighet? Har jeg møtt mannen i mitt liv?? Har jeg blitt sveipet opp på en hvit hest i Sydenland, forført av en Antonio på en strand? Nope.

Jeg har ikke møtt en eneste fyr, jeg er ikke forelsket, jeg har ikke blitt kysset av Antonio på en strand (ikke nå, men jeg ble det da jeg var 14 år, på Lanzarote faktisk, han var 22 og jeg var dritkeen, men også litt redd og stakk derfra, har fortsatt en lavastein jeg fant den kvelden, til minne om mitt aller føste råklin).

Jeg har bare kommet hjem, etter å ha vært en hel uke på ferie. Jeg har sovet godt, spist deilig mat, skravlet med Pappa, vært sammen med barnet mitt, fått sol på kroppen, sett på gamle, rare folk gå hånd i hånd, sett folk i sine helt vanlige kropper i alle fasonger sole seg på strender, jeg har hvilt, lest bøker og badet i havet. Det er bare det som har skjedd. Skulle ikke mer til, si! Nå er mitt lykkelige barn hos pappaen sin, med solbrun rygg og tusen historier, jeg har tent kveldens fjerde bål i peisen, skal se både Broen og Downton Abbey på sofaen sammen med Knut, og så pakker jeg ut av den kofferten en eller annen gang. Den ligner forresten svært lite på andre blogg-kofferter jeg har sett, men så er vi ikke så nøye på det her i huset. I alle fall ikke i dag.

God tirsdag!!!! 🙂