1 Comment

Fight or flight

Forsøk på å drikke kaffe "handsfree". Klarer ikke løfte armene. Snakkas.
Forsøk på å drikke kaffe «handsfree». Klarer ikke løfte armene. Snakkas.

Noen ganger tror du at du vant, men så viser det seg etterpå at du tapte, og i dag er en sånn dag. I går var jeg nemlig, for aller første gang i hele mitt liv, på en PT-time. Jeg har lært to ting:

#1: Jeg har aldri gjort noe på treningssenteret riktig (altså; jeg er en idiot)

#2: Jeg er i stand til å drepe et menneske (neida, men jeg liker visst veldig godt å slå)

Jeg har alltid vurdert meg selv som en relativt oppegående person, jeg klarer meg nokså godt i de fleste selskap, både med «rølp og damask» som jeg en gang sa til Mamma, og som hun flittig siterer meg på. Det betyr at jeg som regel angriper en situasjon med ganske god selvtillit, også de gangene jeg absolutt ikke burde hatt det. Når jeg avtalte denne PT-timen, så har jeg altså allerede løftet tunge ting og løpt og spunnet og tråkket og dratt og dyttet på forskjellige apparater en del ganger, jeg har alltid tenkt at det bare er å gjøre noe som gjør vondt og er tungt, og så er den treningen i boks. JADA, jeg har hørt at det er mer enn det som skal til, jeg har lest og youtubet og holdt på, men herregud, så jævelig vanskelig kan det ikke være. Sist Katja og jeg var på trening, så ble vi likevel stående ved en sånn nedtrekksmaskin, og lure på om vi hadde forstått den. Det hadde vi ikke. For å si det sånn, personalet skrev oss umiddelbart opp på gratis PT-timer, da de så hva vi holdt på med. Og Katja kunne ikke bli med på sin gratis-time i går, for hun måtte til kiropraktoren med akutt låsning i nakken, han spurte «Har du prøvd deg på en sånn nedtrekks-maskin i det siste du kanskje, virker som du har trent styrke helt feil?». Jepp, det stemmer.

Så alene var jeg, alene og livredd. Jeg har to metoder når jeg er redd, enten rømmer jeg unna, eller så kjører jeg på. Jeg tenkte som så at dette skulle jeg såklart naile, jeg var bare der med hun lille flisa av en PT for at hun skulle gi meg noen tips. Jeg hadde cocky skrevet en SMS hvor jeg bestilte innføring i både det ene og det andre, TRX, vekter på stang og boksing. Jeg hadde også skrytt på meg at jeg skulle jogge opp til treningssenteret og «komme ferdig oppvarmet». La oss bare si at jeg sto med snus under leppa, kaffe i hånden og jobbklær på, fem minutter for sent til timen. Hun satt meg i gang med ellipsemaskinen. Jeg hater ikke så mye i livet, men jeg hater ellipsemaskinen. Jeg har likevel et så brennende behov for å innsmigre meg, og mot alle odds, klare å imponere hun tøffe, hyggelige og sterke dama som står ved siden av, at jeg lar henne intervjue meg om «treningsrutinene» mine (og lyver en del) til jeg må svelge litt oppkast. Later fortsatt som ingenting, for jeg skal faenmeg naile denne timen.

Vi gjør knebøy, verdens enkleste øvelse viser seg å være noe jeg på ingen måte får til, men jeg tøffer meg fortsatt og ber henne gi meg tyngre og tyngre vekter. Jeg lærer nedtrekk på ordentlig og sender noen tanker til Katja, som ligger hjemme og klynker, etter at jeg presset henne til å ta i sist uke. Jeg tviholder på en kjekk og grei tone, på å få tyngre lodd og flere repetisjoner, helt til jeg på et tidspunkt faller av den svære ballen hun har lagt meg oppå for å trene mage. Grasiøst. Mens jeg nesten besvimer (men insisterer på at jeg har det helt tipp topp), foreslår hun at vi kanskje skal bokse litt, sånn helt på tampen. Jeg ser prikker og kan ikke føle mitt eget fjes, men jeg skal for helvete bokse, så jeg kler meg ut som Stælken Gundersen (uten å være det spor stælkete, tro du meg) og vakler meg inn i bokseringen.

Nok en gang, enten må jeg rømme eller så må jeg angripe. Siden jeg ikke klarer å flytte bena noe særlig etter de knebøyene, så går jeg for det siste alternativet. Jeg bestemmer meg rett og slett for å ta livet av PT-dama. Hun holder puter og gir instruksjoner, og jeg kliner til.  Først er det litt flaut, hanskene stinker, hun er så liten og jeg er så klønete, men så kommer jeg på at det er så mye annet som er flaut, og så kommer jeg på alt jeg irriterer meg over, og plutselig er jeg fly forbanna. Herregud!!! Jeg har aldri slått noen i hele mitt liv, og jeg oppdager nå, over halveis i mitt 32.år på jorden; DET HAR JEG SAVNET. Jeg innser at jeg egentlig, hele livet har trengt å slå folk. Det er forløsende. Jo meg hun beordrer, jo mer kliner jeg til. Til slutt ser hun faktisk litt redd ut. Jeg merker ikke lenger hvor mye de hanskene stinker, jeg kjenner ikke at beina er av gelé og glemmer at jeg nettopp har veltet av en enorm ball, og bare slår og slår og slår. Timen er over, og jeg føler jeg har vunnet. Jeg klarte å imponere, jeg slo skikkelig hardt, jeg vant over PT-dama. YESSSSSSSS!!!!!!

Først i dag skjønner jeg at det var hun som vant. Hun lurte meg trill rundt, fikk meg til å tøffe meg, brukte alle triksene i boka, sa jeg var sterk, og jeg gikk fem på. Nå kan jeg ikke løfte en kjeks en gang. Jeg kan ikke bevege armene mine. Jeg måtte vri meg inn i klærne som en slags mark, de var for tunge å løfte. Jeg har ikke på meg sokker, jeg klarte ikke gre meg, hvert trykk på tastaturet gjør vondt. Hun vant. Jeg tapte.

Neste gang tar jeg henne.

Takk for meg.

1 Comment

Legg inn en kommentar