5 Comments

«Når dør du, Mamma?»

 

"Hva skjer med meg når du dør? Får jeg en ny mamma?"
«Hva skjer med meg når du dør? Får jeg en ny mamma?»

Vi var i begravelse, varmen fra den lille kroppen hans var tung og trygg i fanget mitt, han fulgte andektig med. Han så på tårene våre, hørte på musikken, prøvde å synge med. Han delte høytidelig ut klemmer til alle i familien, han luktet på blomsterkransene og la en liten hånd på kisten. «Banker han tilbake hvis jeg banker? Hvorfor snakker de om himmelen? Skjønner de ikke bare at han ligger oppi her?» Onkel Bås var død, og det var vanskelig å forstå for en fyr på fire år (og vanskelig å forklare for en mamma på 32).

Jeg svarer så godt jeg kan på alle spørsmål. Han spør mye om universet («Finnes det astronaut-frisører?»), om forplantning («Våkner man når man gjør de greiene med tissen? Våkner man av det, Mamma?») og om dyr («Kan mus gjespe?»). I dag, midt i morgenrushet, med regntøy og sekker og dobbel matpakke, med sykkel i bagasjen og ekstra skift og før jeg har fått meg kaffe, vil Tidemann snakke om døden.

«Men hvorfor dør man?»

«Fordi kroppen er gammel, syk eller blir ødelagt. Akkurat sånn som lekene dine, noen varer lenge, noen varer kort, sånn er kroppen også. Den kan leve til den er veldig gammel, men noen ganger så kan den bli ødelagt tidligere. Og da kan man dø.»

«Når dør du, Mamma? Hva skjer med meg når du dør?»

Tidemann er vant til å planlegge uka. Vi gjør det mye hjemme hos oss, snakker om dagen som har gått, dagen som kommer, gleder oss til hverdager, helger, leker vi skal leke, bursdager vi skal feire og prosjekter vi skal sette i gang. Han er vant til at jeg kan svare på når noe skal skje. Jeg blinket inn til siden, midt i rushet, noen ganger kan jeg høre på stemmen hans at det er viktig med ordentlige svar.

«Jeg har ikke tenkt til å dø enda. Jeg er ikke syk og ikke gammel og jeg skal passe på kroppen min, så jeg har ikke tenkt til å dø før jeg blir kjempegammel.»

«Ja, det er bra du spiser brokkoli og nesten aldri røyker. Men hvis du dør, får jeg en annen mamma da?» Bekymret mine.

«Nei … jeg tror ikke det. Da har du jo Pappa og Mommo og Foffa og alle de andre, heldigvis har vi mange folk i familien. Og jeg skal ikke dø, Tidemann, ikke på veldig lenge.»

Hvordan snakker man med barn om døden? Hvordan forklarer man dem at det mest naturlige i livet er at det også tar slutt? Hvor sier man at folk blir av? At de blir til jord? At de kommer til himmelen?

Dagen gikk med regntøy og skorper med leverpostei, jobb, dansekurs og bading. Ved leggetid i sengen, ser Tidemann på meg, alvorlig i blikket;

«Jeg savner Onkel Bås, Mamma. Han kommer ikke tilbake.»

«Det stemmer, Tidemann, han kommer ikke tilbake. Han var gammel og syk, og så døde han, og det er helt greit å savne ham. Det gjør man ofte når noen dør, det er veldig trist.»

«Hva skjer med deg hvis jeg dør, Mamma?» Store øyne, varm liten hånd.

«Du dør ikke Tidemann, det kan jeg ikke engang tenke på. Hvis du dør, så dør jeg også, jeg dør av tristhet.»

«Okei, Mamma, jeg skal ikke dø før du har dødd, og så kan vi være det begge to. Så kan vi trylle oss til å bli astronauter og så kan vi leke i verdensrommet.» (!!!)

Han sovner, fornøyd med planen. Jeg sitter igjen med dødsangst, tårer i øynene og et sterkt ønske om det fantes et oppslagsverk for sånne samtaler.

 

 

 

5 Comments

  1. Takk for et fantastisk innlegg. Du er min nye helt.
    God mandag og ha en strålende uke!!!

    Sender masse kjærlighet fra en utypisk bloggleser.

    Ivar

    1. For en fantastisk hyggelig melding å få på en grå mandagsmorgen!! Tusen takk!! 🙂 Jeg tror forøvrig dette er en blogg for de som vanligvis ikke leser blogger, velkommen skal du være!!

Legg inn en kommentar