Da vi døgna fordi det var fett

 

I tenårene, før vi på ordentlig hadde kommet i gang med drikking og pøbleri, så var det to ting vi rusa oss på; søvnmangel og nysekonkurranser. Jeg husker overnattinger med venninner hvor vi stakk fyrstikker i nesen til vi fikk nyseanfall, igjen og igjen og igjen. Hvor stusselig er det??!!! Vi pleide også å «døgne», sitte oppe hele natten til vi fniste oss i hjel av ingenting og ble overtrøtte og gira og lastet ned musikk fra Napster og skrev lapper til gutter. Jeg kan ikke huske å ha drevet med døgning for gøy, noe særlig lenger enn til russetiden, da får man en knute for å være våken i 24 timer. Det man ikke vet tidlig i livet, hverken i kjellerstuen til en venninne i tidlige tenår, eller når man ligger full i en rundkjøring med rød dress og en kasse øl, er at dette bare er oppvarming, et slags forkurs, til det å få barn.

Jeg husker at jeg både i russetiden og da Tidemann var nyfødt hadde samme følelse i kroppen, sånn man har det ved ekstrem jetlag, tørr i øynene, tørr i huden, litt kvalm, når man botsett fra generelt ubehag, ikke kan føle sitt eget fjes. Jeg husker det var dager da Tidemann var baby, hvor jeg rett og slett glemte å ta på meg bukse. Jeg gikk bare rundt i genser, fikk liksom aldri tid til å legge fra meg den babyen som sugde seg fast i kroppen min hele tiden og gråt når han ble lagt ned, så jeg bare bar ham rundt og hadde ingen hender til å ta på meg klær med. Alt går bra i noen dager, i et par uker, men når man holder på sånn i måneder av gangen så blir man litt gæren, rett og slett. Konstant trøtt, grå i trynet, tørr i øynene, likgyldig og bukseløs. Jada, det var hyggelig også, det var fint og nært og omsorgsfullt, men det var først og fremst fullstendig unntakstilstand. Jeg kledde sikkert på meg av og til, hvis jeg fikk besøk for eksempel. Men ikke alltid, ofte var det det første besøket måtte hjelpe til med, gi meg fem minutter fri, så jeg kunne ta på meg bukser.

Jeg døgna i natt, denne gang var det hverken russetid eller Tidemann, ei heller overnatting som var grunnen, jeg bare fikk ikke sove. Å tusle rundt i huset midt på natten minnet meg om de ammenettene, hvor jeg vandret rundt som en zombie med barn, prøvde å vugge ham i søvn under kjøkkenvifta. Han sov da, men hvis jeg, bare for et øyeblikk, sluttet å vugge afrodans-aktig med bæreselen ved siden av viftas during, så ble det ramaskrik (var nok litt av et syn). Herregud for en periode. Jeg hadde gladelig tatt opp flere millioner i forbrukslån på den tiden, og gitt det til den som kunne redde meg fra det jeg trodde ble undergangen. Og så gikk det over (måtte treffe bunnen først, kan leses her). Nå sover han, nå sover som regel jeg. Bortsett fra i natt. Mulig universet bare ville gi meg ei litta påminnelse om hva jeg skal være glad for, hva jeg nå har i hverdagen; normal mengde søvn, en (stort sett) glad unge og tid til å ta på meg bukser.

Natta.

"Hm ... Hun prøver vel ikke å få tatt på seg bukser vel? Not on my watch!!!!"
«Hm … Hun prøver vel ikke å få tatt på seg bukser vel? Not on my watch!!!!»

Legg inn en kommentar