Blir ikke mer bloggete enn dette!!!!

 

Jeg er fortsatt rimelig fersk i dette blogg-universet, selv om tiden flyr og innleggene renner ut av meg. Jeg har sett veldig mange bloggere skrive innlegg om ting de har i veskene sine, i sminkepungen sin, i sekken sin, i kofferten sin, det er tydligvis kjempepopulært å vise fram hva man bærer rundt på. Jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor det er så gøy, men jeg vil selvfølgelig ikke være noe dårligere, jeg er rett og slett nødt til å øve meg på disse blogg-greiene. Så her altså, hold dere fast, her er innholdet i sekken min.

Jeg har tre par solbriller (!), alle kjøpt på Nille (!!), to snuslokk uten boks, en snusboks med snus oppi, en tynn hårbørste (kjempedyr, ble overtalt til å kjøpe den sist jeg var hos frisøren, hun mente jeg burde tupére håret mer), en kam, overraskende mange leppegreier (spesielt siden jeg lånte av en kollega på jobb i dag, jeg tror visst alltid at jeg mangler det), ingen av dem er min favoritt, for favoritten er Carmex og den er jeg tom for. En lader, en ledning, en lighter som ikke  funker, en opptaker for Radio Norge (jeg skal spille inn noen greier fra gata i morgen), et par nesten rene sokker, en penn, en tom nøttepose, en liten haug gamle, brukte snus (som sannsynligvis har falt ut av de snuslokkene), en elefant fra et ødelagt kjede, en del pistasjnøttskall fra da jeg var på Radiodager og tok med meg en neve på foredrag (delte med Steinar Sagen), en Ninja Turtle, en Prosecco-kork (??!), et såpeboble-lokk og en bil som har knukket et hjul og som jeg skal kjøpe superlim til.

Håper dette var inspirerende, hva har du i vesken din?

😉

4 Comments

Valker, sægging og bare underliv

 

Da er det offisielt, dagen er her, dagen  som kommer hver eneste høst, dagen som markerer at det er slutt på lyset, den varme luften, friheten og lettbeintheten, startskuddet for sesongen hvor halvparten av kroppen, hver dag, snos inn i elastisk materiale, dagen det stues bort og pakkes inn; det er den første strømpebuksedagen.

Mulig at du nå tenker «Jøss, er det så farlig da? Synes det er litt deilig/pent med strømpebukser jeg». Da tør jeg, frekt nok, påstå at du enten er mann (og ikke av typen som bruker damestrømpebukser) eller en person hvis kropp passer i alt (du er sannsynligvis modell for for eksempel strømpebukser). Gratulerer til deg. Nå skal du få høre litt om hvordan det er for oss andre:

Når halvparten av kroppen skal inn i noe som er elastisk og tynt og veldig mykt, så kreves det list og kløkt. Ingen tar på seg strømpebukse sånn som de gjør på reklamen, med en spiss, pointet fot som elegant strekkes sexy ut, mens nylonen brer seg som et ekstra lag hud over leggen. Det foregår mer som en slags drakamp, hvor faren for revning og hull truer på den ene siden, mens redselen for at den ikke blir dratt ordentlig opp lurer på den andre siden. Det gjelder å finne balansen.

Man jukker seg på en måte ned i strømpebuksen, får den ordentlig godt opp på både legg og lår, og så heises den siste delen så langt opp som overhodet mulig, spesielt er dette viktig for oss som er litt «myke» på midten. Den skal helst kunne strekkes helt opp til BH-en. Hvis ikke blir det nemlig et skille der magen deles i to, gjerne litt for langt ned, og resultatet er ikke bare lite pent, det er også kjempefarlig, for da er veien kort til at strømpebuksa mister grepet og vips er under rumpa og da tar den gjerne trusa med seg. Så står man der på bussen, med kjole eller skjørt og stirrer ned i bakken, for det er bare du som vet at både undertøy og strømpebukse ligger nede på lårene, noen centimeter fra kjolekanten og at rumpa ellers er helt bar. Du ber til høyere makter om at ingen andre, akkurat i dag får vite det. Kanskje klarer du å heise den opp, på finurlig vis, på den ene siden, så det hele liksom er festet på en hofte, til du står i heisen på jobben. Det er derfor jeg tar heis på jobben, jeg er ikke SÅÅÅÅÅ LAT at jeg ikke kan gå opp tre etasjer, men jeg har blottet underliv under kjolen og må heise på plass den JÆVELA strømpebuksen med mer, før jeg trer inn i åpent kontorlandskap. Føl deg fri til å ta trappa.

Kanskje tenker du; «Det finnes jo mange forskjellige typer strømpebukser, bare prøv en annen modell!». La meg bare si at det har jeg gjort, jeg har trolig prøvd absolutt alle modeller, typer, størrelser, både i ull og nylon, bomull, akryl, til og med en slags fleece-versjon, og jada man finner noen som passer innimellom. Men så har det seg sånn da, at det sitter noen tyranner av noen hverdagssabotører et eller annet sted i det strømpebuksesystemet og endrer på hver eneste pakke. Når man endelig har funnet en type man liker, som både holder seg på plass, som ikke stikker og som kanskje kan brukes mer enn tre ganger uten å få hull, ja så endrer de på den. Pakken er den samme, men hver enkelt strømpebukse er forskjellig. Man skulle tro de gjorde det med vilje, den ene dagen er livet høyt og fint, den andre dagen får du den ikke over bikinilinjen.

Andre særegenheter du kanskje ikke visste om strømpebukser:

De lugger i legghårene. Nå kan du jo innvende at jenter har glatte legger, men det er er bare selvbedrag, og ved den minste lille stubb, så henger strømpebuksen seg fast og lugger. Det går faktisk an å bli støl i hårsekkene, etter en hel dag med en luggete strømpebukse.  Visste du det? Jeg kjenner damer som får kviser på rumpa av strømpebukser, andre som går med en ekstra truse UTENPÅ strømpebuksa for å holde den oppe. Tenk litt på det neste gang du ser et par flotte dameben i tynne strømper, tenk litt på at der oppe under skjørtet så er de festet med en god, gammeldags pansertruse.

Det går veldig fort hull i dem. Jeg har sikkert 56 par sorte strømpebukser i forskjellige varianter, og vil anslå at 60% har hull et eller annet sted. Så morgenen går med på å prøve og feile, og når jeg har vært gjennom 6-7 par og er skikkelig irritert, så slenger jeg alle de hullete tilbake i skuffen. Ja, jeg skjønner hvor dumt det er, men jeg gjør det likevel. Jeg tenker kanskje at jeg kan bruke dem under en ullstillongs når jeg skal på ski, eller kanskje lage noe gøy og håndverks-aktig av dem, kanskje en dokke? Nå går jeg veldig sjeldent på ski, og driver aldri med håndarbeid, så det er ren idioti, blandet med irritasjonen i øyeblikket, som fører den logikken. Til slutt er det verdt å nevne at en vanlig strømpebukse jo koster mellom 79kr og 200kr, så det er en helt egen post på budsjettet mitt i vinterhalvåret, og jeg mener det bør innføres en slags støtteordning fra Nav til akkurat dette, i det minste et strømpebukseavdrag på selvangivelsen. Jeg går ikke en gang inn på hold-in versjonen av dette plagget, det ville krevd et helt eget innlegg på en hat-blogg, og dette er ikke en hatblogg (enda).

Jeg skal ikke være vrang, det er et par fordeler: Stømpebukser kan skjule skavanker, de gjør det mulig å gå i korte skjørt og de kan varme deg litt ekstra. De kan også se bra ut, innimellom.

Jeg har altså debutert i strømpebukse for sesongen i dag, og valgte en klassiker; den som man tror er deilig på starten av dagen, men som viser seg å bli slapp i strikken etter lunsjtider og dermed faller ned hvert 30.sekund. Jeg gikk likevel på restaurant med min gode venninne Kristin, som også hadde strømpebukse på, for å drikke gravøl over at De Frie Bens Sesong var slutt. Farvel vind mot hud, farvel føtter rett i sko, farvel sorgløse hverdag. Jeg vet du kommer tilbake når beina mine er på sitt hviteste og har glemt hvordan luft føles, og da skal jeg likevel ønske deg velkommen.

Enn så lenge; hei sveis vinter, strømpelo, sægging og valker på rare steder. Jeg skal prøve å leve med deg.

God mandag.

 

Alarm! Jeg er høy på pæra.

 

Etter en og en halv vellykket mamma-dag har (bortsett fra en ganske høylytt krangel i går før kinoen), så har jeg blitt høy på pæra og føler for å gi bort noen av tipsene mine. Sånn er det i våre dager, skal ikke mer til enn at folk har en hakket over snittet god dag på trening for eksempel, før de oppfører seg som personlige trenere og starter å gi folk tips om proteinshakes og sånn. Jeg er kun ekspert på mitt eget barn, og knapt nok det, så føl deg fri til å droppe dette innlegget, det er sikkert et tegn på at jeg bør jekke meg ned. Uansett, her er mine hverdagstriks for bedre stemning i heimen (dette er veldig mammabloggete, beklager til dere som ikke har barn, skal kompensere med tips mot fyllesyke eller noe sånt neste helg):

Morgentriks:

  • Lag matpakke til ungen om morgenen. Tidemann har alltid stått opp sjukt tidlig, det må man jo bare tåle, men alle triks som får ham til å holde seg lenger inne på rommet sitt så jeg kan slumre, er gull verdt. I helgene hender det at jeg lager matpakke til ham før jeg legger meg, gjerne med masse forskjellig, gulrøtter og frukt og yoghurt og brødskiver og kanskje noen kjeks, så han våkner til en kjempepiknik. Han liker å få ha sin helt egen stund på rommet, og kommer ofte med ønsker kvelden før om hva han vil ha. Siden han alltid våkner skrubbsulten kjøper jeg meg minst en halvtime på denne måten.
  • NRK Radio Super. Jeg har flyttet en radio inn på rommet hans og lært han å skru den på, så han kan digge musikk og kose seg med radio til maten. Jeg ligger og døser til lyden av at han synger «Plystre på deg» med Marcus og Martinius. I dag bygget han en hel politistasjon/frisørsalong med lego helt alene mens han hørte på radio. Jeg er over snittet glad i radio selv, men det er faktisk magisk for barn.
  • Netflix. Jepp, jeg kommer ikke unna. Jeg legger macen inn på rommet hans, så han bare kan sette på ting selv. Ikke alltid det funker, og jeg føler kanskje litt at det er et sleipt triks, men når han først bestemmer seg for å se hele «Biefilmen» så får jeg ubetalelige en og en halv time mer på øyet. Det er det verdt, vi får heller gå i skogen og spikke pinner etterpå eller noe. Heldigvis (eller uheldigvis kan man kanskje også si) er ikke Tidemann så veldig opptatt av TV og sånn, han vil heller lese og bygge og herje og synge. Så de gangene jeg får lurt ham til å se en Disney-klassiker på egenhånd applauderer jeg stille under dyna og slumrer.

Generelle triks:

  • Praten etter krangelen. Dette er det som kalles forsoning, når vi blir venner igjen. Da kommer det unnskyldninger, vi snakker gjennom alt som har skjedd og hvordan vi synes det var. Jeg må si unnskyld for at jeg ble sur, han må si unnskyld for at han ikke hørte etter, vi gir hverandre klemmer, vi blir enige om å gjøre det bedre neste gang. Og vi legger noen premisser for hvordan vi vil ha det. For eksempel sier han at jeg ikke må herme, jeg sier at han ikke må kaste ting og så videre. Dette virker som referansepunkt neste gang en koflikt er under oppseiling, «Husker du i går, da vi ble venner igjen, at vi ble enige om å høre på hverandre i dag?». Det funker ganske ofte, og gir selv de kjipeste kranglene en form for mening, rett og slett.
  • Gullstjerner. Altså, dette er mitt mest nerdete triks. Jeg fant det på en mammaside en kveld i desperat jakt på internett, i en periode vi bare kranglet og alt var en kamp. Jeg hadde, i forsoningspraten etter en heftig runde før legging, lovet Tidemann å finne på et system som gjorde at vi kranglet mindre, og da jeg kom med dette forslaget var han (i motsetning til meg) kjempe-entusiastisk. Han kan altså vinne en gullstjerne hver dag for god oppførsel, noen ganger kan han få bonusstjerner (for eksempel hvis han rydder hele rommet sitt), og når han har 20 stjerner så får han en leke. Siden han er en materialist (neida, men jeg skulle ønske han unngikk krangling for den gode stemningens skyld, ikke fordi han får noe crap i plast liksom) så brukte vi mye tid på å snakke om hva han skulle velge som premie, altså vi konkretiserte målet. Det funka. Sist brukte han vel sånn 7 uker på å komme i mål (det er altså MANGE dager han ikke vinner, for å si det sånn). Det hele endte med en høytidelig sermoni på Alna Storsenter, hvor vi etter en svett runde i rushtrafikken, kjøpte en bilbane (fikk den faktisk til 50% og ferdig bygget, siden de bare hadde utstillingsmodellen igjen, whoopwhoop!). Vi har hatt en pause siden da, men nå foreslo han at vi skulle kjøre igang på nytt, siden vi har vært ganske mye uenige i det siste. Eller bare fordi han ønsker seg veldig et sånt lego-romskip.
  • Kongen/Mamma befaler. Barn kan være veldig ukonsentrerte når de vil, mitt fikler med tusen ting, står på hodet i sofaen og hopper frem og tilbake mens jeg prøver å ha en samtale. Mitt ferskeste triks oppdaget jeg nettopp; jeg ber ham gjøre rare ting, for eksempel holde en hånd på nesa mens han holder en annen på kneet, og se på meg, mens han gjentar den beskjeden jeg gir. Da har han ikke mulighet til å snike seg unna, han synes det er gøy og han får med seg det jeg sier. Det ser selvsagt litt rart ut, og jeg er enig i at det beste selvsagt hadde vært at han bare hører etter, men som nødløsning redder dette situasjonen noen ganger. Han skjønner at han skal ta på seg støvlene og ikke bruke dem til å samle smuler og steiner og kattemat i (som kan være en helt reell situasjon her hos oss).

Hvis du har noen triks, del det gjerne!! Det er work-in-progress dette med kids. God søndag i sola folkens, her skal det beises trapp og kastes papirfly!

🙂

Vellagret fårikål og 1000 mammapoeng

 

Etter å ha laget ti liter fårikål og sett barne-tv i går, så sovnet Tidemann og jeg i sengen min klokka 19.30. Vanligvis våkner jeg utpå kvelden en gang, denne gangen våknet jeg fullt påkledd, i dag morges klokka sju. Hadde heldigvis skrudd av platen, men er den fårikålen grei å spise? Kan den stå hele natten på kjøkkenet og fortsatt være tipp topp? Regner bare med det jeg, går sikkert bra (eller? Si fra da, hvis vi kan dø av det liksom).

Vi har droppet å rydde på rommene våre hele uka, mitt var fullt av klær, Tidemanns var fullt av leker. Etter frokost og netflix og kaffe og kos, fnis og fjoll og selfies i sofaen, så ble vi enige om å rydde. Jeg på mitt rom, han på sitt rom, hvis han klarte å ta absolutt alt, var premien to sjokoladekjeks og en gullstjerne. Jeg er jo en gangske rotete person, det vil si, jeg elsker å ha det fint men jeg liker også den friheten det er å slippe klær rett på gulvet uten å rydde med en gang. Da blir det selvsagt rotete. Tidemann på den annen side, viser seg egentlig å være et ordensmenneske. Han lukket høytidelig døren til rommet sitt og jeg fikk ikke komme inn. Gulvet var dekket av lego, playmo, biler, klær, fargestifter, papir, puter, kostymer og kosedyr. Når det lekes med kompiser der inne, så lekes det 100%, det er viktig å rase alt, kaste leker rundt og vasse i ting tydeligvis; «Jeg liker lyden av at lego spjoinger bortover og raser utover gulvet» sier han, hvis jeg spør.

Etter en time fikk jeg komme inn, til dette resultatet:

Rimelig stolt fireåring!!! Han viser seg å være et rydde-geni.
Rimelig stolt fireåring.

Barnet mitt er et RYDDE-GENI!!!!!! Jeg bøyer meg i støvet (faktisk støv altså, støvsuging står på dagens liste). Vi feiret med kjeks og så klinte vi til og kjøpte to billetter til Knudsen og Ludvisen-filmen i ettermiddag. Vi har nynnet på «Grevling i taket» siden traileren kom i fjor, så det blir gøy. Alt i alt altså, i dag er en sånn dag hvor selvtillitten er på topp rent mamma-messig. Så får vi se da, hvor lenge det varer, og hvorvidt vi stryker med av den fårikålen til middag.

Enn så lenge; god lørdag alle sammen!!!!!

1 Comment

Fight or flight

Forsøk på å drikke kaffe "handsfree". Klarer ikke løfte armene. Snakkas.
Forsøk på å drikke kaffe «handsfree». Klarer ikke løfte armene. Snakkas.

Noen ganger tror du at du vant, men så viser det seg etterpå at du tapte, og i dag er en sånn dag. I går var jeg nemlig, for aller første gang i hele mitt liv, på en PT-time. Jeg har lært to ting:

#1: Jeg har aldri gjort noe på treningssenteret riktig (altså; jeg er en idiot)

#2: Jeg er i stand til å drepe et menneske (neida, men jeg liker visst veldig godt å slå)

Jeg har alltid vurdert meg selv som en relativt oppegående person, jeg klarer meg nokså godt i de fleste selskap, både med «rølp og damask» som jeg en gang sa til Mamma, og som hun flittig siterer meg på. Det betyr at jeg som regel angriper en situasjon med ganske god selvtillit, også de gangene jeg absolutt ikke burde hatt det. Når jeg avtalte denne PT-timen, så har jeg altså allerede løftet tunge ting og løpt og spunnet og tråkket og dratt og dyttet på forskjellige apparater en del ganger, jeg har alltid tenkt at det bare er å gjøre noe som gjør vondt og er tungt, og så er den treningen i boks. JADA, jeg har hørt at det er mer enn det som skal til, jeg har lest og youtubet og holdt på, men herregud, så jævelig vanskelig kan det ikke være. Sist Katja og jeg var på trening, så ble vi likevel stående ved en sånn nedtrekksmaskin, og lure på om vi hadde forstått den. Det hadde vi ikke. For å si det sånn, personalet skrev oss umiddelbart opp på gratis PT-timer, da de så hva vi holdt på med. Og Katja kunne ikke bli med på sin gratis-time i går, for hun måtte til kiropraktoren med akutt låsning i nakken, han spurte «Har du prøvd deg på en sånn nedtrekks-maskin i det siste du kanskje, virker som du har trent styrke helt feil?». Jepp, det stemmer.

Så alene var jeg, alene og livredd. Jeg har to metoder når jeg er redd, enten rømmer jeg unna, eller så kjører jeg på. Jeg tenkte som så at dette skulle jeg såklart naile, jeg var bare der med hun lille flisa av en PT for at hun skulle gi meg noen tips. Jeg hadde cocky skrevet en SMS hvor jeg bestilte innføring i både det ene og det andre, TRX, vekter på stang og boksing. Jeg hadde også skrytt på meg at jeg skulle jogge opp til treningssenteret og «komme ferdig oppvarmet». La oss bare si at jeg sto med snus under leppa, kaffe i hånden og jobbklær på, fem minutter for sent til timen. Hun satt meg i gang med ellipsemaskinen. Jeg hater ikke så mye i livet, men jeg hater ellipsemaskinen. Jeg har likevel et så brennende behov for å innsmigre meg, og mot alle odds, klare å imponere hun tøffe, hyggelige og sterke dama som står ved siden av, at jeg lar henne intervjue meg om «treningsrutinene» mine (og lyver en del) til jeg må svelge litt oppkast. Later fortsatt som ingenting, for jeg skal faenmeg naile denne timen.

Vi gjør knebøy, verdens enkleste øvelse viser seg å være noe jeg på ingen måte får til, men jeg tøffer meg fortsatt og ber henne gi meg tyngre og tyngre vekter. Jeg lærer nedtrekk på ordentlig og sender noen tanker til Katja, som ligger hjemme og klynker, etter at jeg presset henne til å ta i sist uke. Jeg tviholder på en kjekk og grei tone, på å få tyngre lodd og flere repetisjoner, helt til jeg på et tidspunkt faller av den svære ballen hun har lagt meg oppå for å trene mage. Grasiøst. Mens jeg nesten besvimer (men insisterer på at jeg har det helt tipp topp), foreslår hun at vi kanskje skal bokse litt, sånn helt på tampen. Jeg ser prikker og kan ikke føle mitt eget fjes, men jeg skal for helvete bokse, så jeg kler meg ut som Stælken Gundersen (uten å være det spor stælkete, tro du meg) og vakler meg inn i bokseringen.

Nok en gang, enten må jeg rømme eller så må jeg angripe. Siden jeg ikke klarer å flytte bena noe særlig etter de knebøyene, så går jeg for det siste alternativet. Jeg bestemmer meg rett og slett for å ta livet av PT-dama. Hun holder puter og gir instruksjoner, og jeg kliner til.  Først er det litt flaut, hanskene stinker, hun er så liten og jeg er så klønete, men så kommer jeg på at det er så mye annet som er flaut, og så kommer jeg på alt jeg irriterer meg over, og plutselig er jeg fly forbanna. Herregud!!! Jeg har aldri slått noen i hele mitt liv, og jeg oppdager nå, over halveis i mitt 32.år på jorden; DET HAR JEG SAVNET. Jeg innser at jeg egentlig, hele livet har trengt å slå folk. Det er forløsende. Jo meg hun beordrer, jo mer kliner jeg til. Til slutt ser hun faktisk litt redd ut. Jeg merker ikke lenger hvor mye de hanskene stinker, jeg kjenner ikke at beina er av gelé og glemmer at jeg nettopp har veltet av en enorm ball, og bare slår og slår og slår. Timen er over, og jeg føler jeg har vunnet. Jeg klarte å imponere, jeg slo skikkelig hardt, jeg vant over PT-dama. YESSSSSSSS!!!!!!

Først i dag skjønner jeg at det var hun som vant. Hun lurte meg trill rundt, fikk meg til å tøffe meg, brukte alle triksene i boka, sa jeg var sterk, og jeg gikk fem på. Nå kan jeg ikke løfte en kjeks en gang. Jeg kan ikke bevege armene mine. Jeg måtte vri meg inn i klærne som en slags mark, de var for tunge å løfte. Jeg har ikke på meg sokker, jeg klarte ikke gre meg, hvert trykk på tastaturet gjør vondt. Hun vant. Jeg tapte.

Neste gang tar jeg henne.

Takk for meg.

Gikk på en smell …

 

 

Beklager på forhånd hvis du får varige mén av denne videoen, det er faktisk 90% sjanse for at du har den andelyden på repeat i hodet resten av dagen. Det er viktig å dele «do’s and don’ts» på en blogg, her er mitt tips til hva som potensielt kan ødelegge morgenidyllen i de aller fleste hjem. Bare hyggelig, ha en perfekt tirsdag 🙂

 

Dere er best!!!!!

 

Folkens!! Jeg vil bare hilse fra oss og si at vi har rotete kjøkken, bustete hår, og startet dagen med ganske mye krangling, men likevel er happy. Det har seg nemlig sånn at Tidemann mener morgenen er til for å skrike, leke, kaste klær og danse «rumpedans», mens  jeg helst vil spise frokost og ha det musestille. Uansett, DERE redder morgenen med alle deres fine tilbakemeldinger på gårsdagens innlegg!!! En i barnehagen fortalte Tidemann at hun hadde sett bilde av oss på klikk.no og han svarte «Det er fordi Mamma har en skikkelig kul blogg, og der er jeg med!». Priceless. Han tror fortsatt at Facebook er et fysisk sted med søte katter og hunder som bader i basseng, så hvorvidt han egentlig skjønner hva blogg er vet jeg ikke, men entusiasmen er der i det minste.

Dere er best, jeg er glad, jeg har til og med fått fikset feilen og kan nå laste opp bilder igjen. Feirer med et skåle-bile av Onkel, som hilser og mener det er greit å ta seg en tår, også i hverdagen. Ha en strålende mandag fine folk, og TAKK for at dere er så kule!!!

High five!

5 Comments

«Når dør du, Mamma?»

 

"Hva skjer med meg når du dør? Får jeg en ny mamma?"
«Hva skjer med meg når du dør? Får jeg en ny mamma?»

Vi var i begravelse, varmen fra den lille kroppen hans var tung og trygg i fanget mitt, han fulgte andektig med. Han så på tårene våre, hørte på musikken, prøvde å synge med. Han delte høytidelig ut klemmer til alle i familien, han luktet på blomsterkransene og la en liten hånd på kisten. «Banker han tilbake hvis jeg banker? Hvorfor snakker de om himmelen? Skjønner de ikke bare at han ligger oppi her?» Onkel Bås var død, og det var vanskelig å forstå for en fyr på fire år (og vanskelig å forklare for en mamma på 32).

Jeg svarer så godt jeg kan på alle spørsmål. Han spør mye om universet («Finnes det astronaut-frisører?»), om forplantning («Våkner man når man gjør de greiene med tissen? Våkner man av det, Mamma?») og om dyr («Kan mus gjespe?»). I dag, midt i morgenrushet, med regntøy og sekker og dobbel matpakke, med sykkel i bagasjen og ekstra skift og før jeg har fått meg kaffe, vil Tidemann snakke om døden.

«Men hvorfor dør man?»

«Fordi kroppen er gammel, syk eller blir ødelagt. Akkurat sånn som lekene dine, noen varer lenge, noen varer kort, sånn er kroppen også. Den kan leve til den er veldig gammel, men noen ganger så kan den bli ødelagt tidligere. Og da kan man dø.»

«Når dør du, Mamma? Hva skjer med meg når du dør?»

Tidemann er vant til å planlegge uka. Vi gjør det mye hjemme hos oss, snakker om dagen som har gått, dagen som kommer, gleder oss til hverdager, helger, leker vi skal leke, bursdager vi skal feire og prosjekter vi skal sette i gang. Han er vant til at jeg kan svare på når noe skal skje. Jeg blinket inn til siden, midt i rushet, noen ganger kan jeg høre på stemmen hans at det er viktig med ordentlige svar.

«Jeg har ikke tenkt til å dø enda. Jeg er ikke syk og ikke gammel og jeg skal passe på kroppen min, så jeg har ikke tenkt til å dø før jeg blir kjempegammel.»

«Ja, det er bra du spiser brokkoli og nesten aldri røyker. Men hvis du dør, får jeg en annen mamma da?» Bekymret mine.

«Nei … jeg tror ikke det. Da har du jo Pappa og Mommo og Foffa og alle de andre, heldigvis har vi mange folk i familien. Og jeg skal ikke dø, Tidemann, ikke på veldig lenge.»

Hvordan snakker man med barn om døden? Hvordan forklarer man dem at det mest naturlige i livet er at det også tar slutt? Hvor sier man at folk blir av? At de blir til jord? At de kommer til himmelen?

Dagen gikk med regntøy og skorper med leverpostei, jobb, dansekurs og bading. Ved leggetid i sengen, ser Tidemann på meg, alvorlig i blikket;

«Jeg savner Onkel Bås, Mamma. Han kommer ikke tilbake.»

«Det stemmer, Tidemann, han kommer ikke tilbake. Han var gammel og syk, og så døde han, og det er helt greit å savne ham. Det gjør man ofte når noen dør, det er veldig trist.»

«Hva skjer med deg hvis jeg dør, Mamma?» Store øyne, varm liten hånd.

«Du dør ikke Tidemann, det kan jeg ikke engang tenke på. Hvis du dør, så dør jeg også, jeg dør av tristhet.»

«Okei, Mamma, jeg skal ikke dø før du har dødd, og så kan vi være det begge to. Så kan vi trylle oss til å bli astronauter og så kan vi leke i verdensrommet.» (!!!)

Han sovner, fornøyd med planen. Jeg sitter igjen med dødsangst, tårer i øynene og et sterkt ønske om det fantes et oppslagsverk for sånne samtaler.

 

 

 

Radiofest, tversover og bursdag

 

Siden det er kuk i computeren (der bør det ALDRI være kuk!!), får jeg ikke lastet inn bilder, og løser det heller på gamlemåten; beskrivelser. Bildene får du lage sjæl, inni hodet ditt (eller gå inn på facebook-siden min).

I går var det Prix Radio, den årlige festen hvor norsk radio feirer seg selv. Det er middag og hvite duker, hundrevis av radiofolk, mye vin, mange priser, sjukt mye applauser og de fleste av dem stående. Det er gøy. Noen fra P4 spanderer vin på noen i P3, noen i P2 viser seg å være fan av noen i NRJ, noen i Radio Norge flørter med noen i P1+, det er som et skikkelig stort julebord. Radioresepsjonen vinner alltid noen priser, lokalradioene har rare dialekter og synes det er stas å være på Oslo-tur, folk har leid hotellrom, sjefer legger kortene sine i baren, det snakkes om lyd, og musikk og politikk og DAB. Kort fortalt; jeg drakk mye prosecco, snakket mye med folk fra NRK om hvordan det er å IKKE jobbe i NRK lenger, røyka noen sigg, skravlet enda mer, klemte ganske mange som hadde vunnet priser og fikk blomstene til han som tok i mot hedersprisen. Dro hjem på stigende rus med blomster i en hånd og sko i en annen.

Det er veldig dumt å legge seg på stigende rus, spesielt når jeg i dag måtte opp tidlig, det er nemlig den dagen Nanna mener bør være årlig fridag for alle; hennes bursdag. Krabbet ut av senga klokka ni, dro med meg solsikker, tok på lebestift, hentet Tidemann (som for anledningen hadde pyntet seg med tversoversløyfe), møtte Mamma og Katja med ballonger, partyhatter, kaffe på kanne, boller i kurv og masse pakker. Naboen til Nanna slapp oss inn, og vi vekket henne (og resten av gården) med høylytt bursdagssang. Nanna er en person som flyr til det landet du er i med kanelboller i bagasjen, når du har bursdag, og hun forventer minst det samme tilbake. Hun mener også at et bursdagsbarn aldri skal være alene på den store dagen, så det er fest fra morgen til kveld. Tidemann hadde tegnet en tegning av Nanna som spiller fotball (det har aldri skjedd i det virkelige liv) og ga henne det han mente hun ønsket seg mest; en jojo. Han er ganske god på gaver.

Jeg har fått i oppgave å lage noe mat, ovnen til Nanna er ødelagt, så jeg er bare hjemom, med sveis fra i går, for å ordne en pai. Det Nanna fortsatt ikke vet er at jeg ikke bare failer på det teknologiske i dag, jeg har også svidd søtpotetene og ødelagt den viktigste retten hun skal serverer sine gjester. De kommer om en drøy time, hvis du er en av dem som skal på fest og leser dette; ta med noe snacks eller spis middag på veien, den paien er ikke god.

Planen min er å skjenke Nanna så full av vin og drinker at hun tilgir meg før hun rekker å bli sur, jeg har god tro på at det skal funke, hun er allerede så rusa på livet når hun fyller år at nesten ingenting kan gå galt. Nå skal jeg gre meg, kle meg og ta på lebestift igjen, da er det ingen som ser at maten er vond og at jeg var ute i går. I morgen er det Tidemann og meg igjen, søndagsmiddag, lego-bygging og meningen med livet. I dag er det bursdag.

God lørdag, godtfolk! Husk at dere er de deiligste jeg vet om!

 

4 Comments

Har testiklene dine husket å kjøpe egen billett?

 

For å kunne kjøre offentlig transport kreves det et par skills. Jeg kan se med en eneste gang om du som kommer på trikken (eller bussen) er  vant til å kjøre offentlig, eller ute av comfort zone. Hvis du går med vidåpen munn og flakkende blikk, før du har sluppet folk av, vet jeg at du er ny, at du ikke pleier å kjøre trikk, at du kommer til å stå i veien, at du ikke er helt sikker på hvor du skal av, at du ikke har Ruter-appen og at du ikke vet at man må trykke på en knapp når du skal ut, så dørene åpner seg. Jeg vet at du ikke skjønner at det er dumt å stå ved døra, spesielt ved Brugata stasjon, for der skal mange av og på.

Jeg vet at du sikkert ikke mener det vondt, men du er skikkelig irriterende og fører til kaos. Jeg vet at du IKKE kommer til å gå ut av trikken for å slippe folk av, før du går på igjen. Dette vil føre til at folk presser hverandre og deg, og at du (forhåpentligvis) husker hvorfor du ikke pleier å ta trikk. Kanskje pleier du å gå til jobb der du bor, eller sykle, men siden det er ekstremregn denne morgenen, så tenker du; «Tar trikken jeg, det er koselig». Det er ikke koselig. Du fyller trikken med duggende morgenånde, piller deg i munnen, tråkker folk på tærne og har ikke oversikt over kroppen din. Det kreves ganske mye kroppskontroll når man kjører offentlig nemlig, som når man kjører bil. Er du dårlig til å lukeparkere, så er du ganske sikkert dårlig til å være passasjer på offentlig transport også. Akkurat som med bilen din, så har du ikke helt oversikt over hvor kroppen din er, i forhold til de andre på trikken. Du glemmer at du har på deg sekk, at den er klissvåt, og tenker ikke over at du stanger den i fjeset på folk som sitter, hver gang du snur deg for å sjekke hvilken stasjon du er på. Du glemmer at du har en våt paraply, og lener den mot låret til en av de ved siden av.

Hvis du finner en plass, så setter du sekken ved siden av deg, på tross av at den ikke har sin egen billett. Hvis du i tillegg er mann, så mener du ganske ofte at du har rett til å sprike så mye du kan med beina, så ballene dine kan ligge komfortabelt på setet. Hvis du i tillegg til alt dette har med deg en venn, kanskje en kollega, kanskje dere skal på seminar, er på Oslo-tur med jobben og skal på fylla på «Tre brødre» på Karl Johan i kveld, så er det ganske sikkert at du kommenterer hvor trang trikken er og hvor «jævelig gøy» det skal bli på pianobar i kveld. Du har ganske ofte nøkkelkortet til jobben i bånd rundt halsen. Du lukter kanskje også etterbarberingsvann og  litt fett hår, fordi du tror den ene lukta slår ut den andre (men det gjør den ikke).

Jeg er ikke bare avhengig av, men også veldig glad i trikken. Det er først og fremst praktisk og miljøvennlig med kollektivtrafikk, men det kan faktisk også være ganske hyggelig, HVIS og BARE HVIS du lærer deg reglene;

  • Slipp folk av
  • Ha respekt for at vi er trøtte
  • Vit hvor kroppen din og eiendelene dine er
  • Ikke ta på noen
  • Ikke stå ved døren
  • Du har bare rett på din tilmålte del av setet
  • Vær oppmerksom på dine medpassasjerer (mulig de skal av, mulig de har barnevogn, mulig de er klin kokos (og da bør du IKKE starte en samtale))
  • Ballene dine har ikke rett på store deler av setet (med mindre du har kjøpt egen billett til dem, den må i så tilfelle fremvises).
  • Dusj og puss tennene før du går ombord.

Velkommen til oss, du må gjerne få være med på både trikk og buss!

God torsdag.