7 Comments

Da Elina Krantz reddet livet mitt

Dama som reddet livet mitt
Dama som reddet livet mitt

Har ikke VG+, men vurderte å kjøpe det i dag, da jeg så min redningskvinne på forsiden. Riktignok står det «Slik gikk Elina Krantz ned 40 kg» (dustete klikk-agn, hun er vel først og fremst imponerende av andre grunner), og det er på ingen måte sånn hun reddet mitt liv, men hun gjorde det like fullt. Meget mulig hun ikke vet det, jeg har nemlig bare møtt henne en eneste gang, men det forandret alt.

Vi møttes en høstmorgen i 2011, hjemme hos meg. Understreker at jeg på ingen måte verken kjente eller hadde møtt henne før, ei heller har jeg møtt henne senere. Elina Krantz er dronninga av humor, eier, sjef og gründer av Stand Up Norge, for de som ikke vet det, hun driver også Latter på Aker Brygge og er tekstforfatter og produsent. Hun er en av landets kuleste damer. Det var ikke i noen av disse funksjonene hun forandret livet mitt  den morgenen. Pappaen til Tidemann og jeg hadde bestemt oss for å stikke til Spania på ubestemt tid, i påvente av barnehageplass. Tidemann var ti måneder, og vi bodde i bydel St.Hanshaugen, fullstappet med urbane kids, hipsterkule voksne og nesten ingen barnehager. Vi skulle leie ut leiligheten, og Krantz hadde svart på Finn-annonsen på vegne av en komiker i staben sin. Hun skulle på visning.

Når man går på privat visning, er det vanlig at eieren av leiligheten er positiv, representativ, at leiligheten er ren og at det hele foregår ganske profesjonelt. Jeg tok i mot Elina på trappen, i skitten badekåpe, gråten presset bak øynene, med gulp i håret, skjelvende hender og et tappert smil om munnen. Og jeg hvisket med desperasjon i blikket; «Hei, han har nettopp sovnet, så kanskje vi bare kan stå her ute og prate? Han sover ikke skjønner du, har ikke sovet på ti måneder jeg, han våkner hver time. Du må bare ta en titt på leiligheten altså, men fint om du kan liste deg, er så vanskelig å få ham til å sovne igjen». Elina var morgenfresh, proff, blid og hadde kaffekoppen i hånden. Hun så på meg, ga meg kaffekoppen sin, satte seg på trappen, og sa «Bare drikk den, det hjelper kanskje litt. Jeg vet akkurat hvordan du har det».

Noen ganger, når jeg er skikkelig sliten og lei meg, så skal det utrolig lite omsorg til, før alt bare renner over. At en annen dame (i tillegg en fremmed, kjent, fantastisk dame) gir meg forståelse, fikk alt til å flomme over sine grenser, slusene åpnet seg. Jeg er ikke en sånn som blir pen når jeg gråter, for å si det sånn, og her var det så mye som skulle ut. Det var som om bihulene slapp alt de hadde av snørr og slim på en gang, blandet seg med søvn og elver av tårer og frustrasjon, både over livet generelt, den elendige mammaen jeg var, tapet av min egen identitet, det gryende hatet for mine vellykkede venninner med barn, søvnen jeg aldri fikk, og i de øyeblikkene jeg innså at jeg satt og gråt foran en av landets kuleste damer, så gråt jeg for det også. Jeg var verdens stusseligste person.

Jeg skal ikke gå i detalj på alt som ble sagt den morgenen der, men kort oppsummert;

To mødre møttes, en fersk og desperat, en rutinert og forståelsesfull. Elina ga meg to råd:

#1 Prøv å la Tidemann gråte seg i søvn, følg oppskrift fra Sove-Karin.

#2 Ikke vær sammen med venninner som har sovebabyer, utsett de vennskapene til senere. Det er lov å beskytte seg mot det som gjør din egen misère enda tydeligere.

Da hun forlot meg den morgenen (etter at hun hadde sett på leiligheten, hun fikk lov til det da gråtinga ga seg), tok jeg Tidemann under armen og marsjerte til baby-butikken rundt hjørnet. Jeg kjøpte Sove-Karins bok, avlyste kaffe-avtalen med hun venninna mi med sovebaby (et barn som sover natten gjennom, for de som ikke kan mamma-lingo), og leste boka fra perm til perm.

Den kvelden gråt Tidemann i sytten minutter (og jeg minst like lenge), og så sov han. Til neste morgen. Dagen etter gråt han i fem. Dagen etter det i to. Nå sover han så godt at jeg kan flytte ham mellom biler, senger, vogner og hus, han merker ingenting. Jeg har fortsatt alle venninne mine i behold, nå er det de som sliter med søvnløse babyer, og jeg som trøster. Jeg kunne kanskje ha funnet ut av dette selv, jeg ville kanskje ha overlevd uten rådene fra Krantz, det er mulig. Men noen ganger kommer det folk spaserende rett inn i avgjørende situasjoner, og endrer alt.

Så Elina Krantz, hvis du leser dette; TUSEN TAKK! Både for at du leide leiligheten vår, så rett gjennom meg den morgenen og reddet livet mitt. Damer ass, ganske ofte de beste i verden.

 

P.S: Til iherdige mammablogg-debattanter: Dette er IKKE ment som et innlegg i debatten om barn og søvn, jeg hadde aldri latt Tidemann gråte i det hele tatt, jeg var frem til den dagen livredd for det. Folk må finne ut hva som passer for dem, jeg vet at Sove-Karin er omdiskutert. Jeg vil bare hylle damer generelt og en dame spesielt. Takk for meg.

"Jeg beklager at jeg holder deg våken om natten, Mamma!!"
«Jeg beklager at jeg holder deg våken om natten, Mamma!!»
"KØDDA!!!!!"
«KØDDA!!!!!»

 

7 Comments

Legg inn en kommentar