Noe ingen forteller deg om det å ha barn

 

Preget av høytideligheten ved årets første is

Noe folk ikke forteller deg om det å få barn, er at du på et vis får en del av hjernen din tilbake. Mulig du mister en annen del, det kan i alle fall virke sånn den første tiden, når alt bare går i pupper og grining og gulp og sånn, men du skal da vite at du med tiden blir kompensert for det. Hvert år, for hver fase av livet som mor, så kommer jeg på nye ting. Ting jeg hadde glemt, som hjernen min hadde stappet inn i en krok langt vekk fra bevisstheten, blir lokket frem i pannelappen igjen på magisk vis.

Det kan være følelsen av å ha røde kinn, å gå i ullundertøy etter en lang dag på ski, med litt for store strømper som krøller seg når man går, mens man venter utålmodig på at noen skal lage ferdig kakao. Det kan være lukten av skole, av linoleum og kopipapir og våte votter. Eller den usikkerheten man følte som barn, det suget i magen, når du plutselig oppdager at mamma er borte i butikken, etterfulgt av det sinnet og den lettelsen som kommer når du ser henne igjen, bak en hylle med kattemat. Å få barn selv, og se dem vokse opp, er som å være med på en liten revy av følelser du hadde glemt.

Jeg er en type som elsker vår (mulig jeg har nevnt det før), men jeg har aldri kjent på så ivrige vårfølelser som det jeg har gjort de to siste dagene. Eller, det har jeg jo, men de minnene har ligget støvet ned i et hjørne av hjernen. Frem til nå.

For når et barn på seks år, våkner og oppdager at det er sol og varmt ute, null snø, levende fluer i vinduskarmen for første gang siden i fjor og fugler som kvitrer, så går det barnet bananas. Tidemann har hatt to dager stappfulle av opplevelser jeg hadde glemt at jeg hadde savnet sjæl. La meg gi dere en kjapp oversikt over glemte følelser ungen min har minnet meg på de siste 48 timene:

  • Kilingen i magen når du oppdager at asfalten er bar og kommer på at du eier en sykkel. Den rene lykken det er å skjønne at du fortsatt kan sykle, at du ikke har glemt det siden sist. Følelsen av å suse bortover med litt trang hjelm og vårluft i fjeset.
  • Lyden av isbilen. Isbilen som du aldri får kjøpe is fra, fordi moren din alltid sier nei, men man spør likevel. Den overstadige beruselsen av at hun denne gangen nikker («hun sa JA!!!!!»), og hvor raske bena dine blir når du springer etter bilen helt selv, stor nok til å ordne opp, større enn i fjor. Følelsen av å komme tilbake til nabobarna med en kjempestor kasse is til alle, smaken av den første fløteisen i sola.
  • Oppdagelsen av maur. Maurene har våknet, og det er plutselig på tide å se om de fortsatt liker sukker. Så du heller sukker på bakken og sitter spent og venter, mens du roper «Gratis sukker til alle insekter!!» så høyt du kan. Mulig du spiser litt av sukkeret selv, når maurene er treige på avtrekkeren.
  • Følelsen av luft mot hud, å kunne løpe ute i t-skjorte, mens du gjenoppdager alle lekene fra i fjor. Iveren etter å leke med alt på en gang, både kritt og baller og sykkel og strikker og små plastmenn som kan kastes fra verandaen og dale ned i fallskjerm.
  • Å få spise middag ute. Ikke ved bordet, ikke med bestikk, men på trammen i sola, med skitne never, mens du ser på naboene leke, og forter deg å bli ferdig så du kan være med igjen. Smaken av utemat, av middag servert på snippen, uten regler og bord og stoler og serviett.
  • Å være svett i luggen, sliten i leggene og skitten over alt etter en dag med utelek. Å få bade før sengetid, uten å fryse når du er ferdig. Å lese nattabok i ren seng, mens det lukter skumring gjennom det åpne vinduet.

Hjertet mitt sprekker nesten av å ha barn akkurat nå. Hans begeistring for våren, kombinert med min begeistring (for både årstiden og ham) er nesten for mye å bære. Men bare nesten. Fyttihelvete så deilig. Selv Knut er i godt humør. Han klorer etter fluene og ligger dorsk i sola og myser, akkurat sånn som katter gjør på film, mens han gleder seg til fuglene får unger, så han kan plage dem til døde. Katter ass, drøye typer.

God tirsdag folkens!

🙂 Thea.


PS: Hvis du vil ha mindre prat om vår og mer om for eksempel unger, så handler denne ukas episode av Foreldrerådet om separasjonsangst og klenging. Hva gjør man for eksempel når barnet bare vil ha mamma, mamma, mamma hele tiden? Lytt og blir klok (i alle fall litt)!

Whoopwhoop!!!!

 

Hei støv, hei skitne vinduer, hei sol, hei livet!!!

Merker du hva som er i ferd med å skje? Kjenner du det? Kanskje har du ikke luktet det helt enda, kanskje er du av typen som gjerne vil ha en runde til med vinter, som liker å gå med ull innserst og håper inderlig skisesongen holder seg litt til. Kanskje er du en av de imponerende friskusene som sitter i buss til en kolle et sted, med andre friskuser, så dere kan gå hjem igjen med god gli. Vel, jeg er ikke en sånn. Og jeg lukter hva som er i ferd med å skje.

Jeg kan se det på vinduene mine for eksempel. Det skarpe sola viser meg alle fettmerkene, all fugleskiten og det grå sløret etter forurensede snøfnugg og by-eksos, deilig samlet som en film på alle flater. Jeg kan se det på verandaen, der teppet fra i fjor høst har ligget under frosten, men nå har tint og får de visne blomsterkvastene og utegrillen (jeg glemte å ta inn) til å se litt mindre ensomme ut. Jeg merker det på støvet i hjørnene, lyset avslører mer støv i hjørnene nå. Hybelkanineksponeringen tar seg grundig opp.

Jeg kan merke det på strømpebuksebestanden i skapet mitt. Reportoaret av hullfrie og ikke-tuppete strømpebukser krymper i takt med at soltimene øker. Nå er det bare tre igjen, av den haugen med strømpiser jeg kjøpte inn i høst. De andre er utslitt av livet de har levd, og skal snart sendes til evig hvile. RIP og takk for i alt.

Jeg lukter det ute. Kattebæsj og hundebæsj ligger i blomsterbedene, mens naboungene leker på tunet for første gang siden ifjor, og foreldrene deres stadig oftere ordner med plattingen eller banner over dritten i bedene. Knut later som ingenting (men jeg mistenker at minst fem av de kladdene er hans fortjeneste).

Merker du det? Folk er litt penere nå enn i forrige uke, ikke sant? Menn lukter bedre når man sitter ved siden av dem på offentlig transport. De gjør det? Man ser litt lengre på dem. Blikkene deres avslører ingenting, men jeg synes de ser stadig kjekkere ut, alle sammen. Både de som fortsatt sverger til helskjegg, og de som har innsett at trenden for lengst er over.

Jeg merker det om morgenen, når sola vekker oss tidligere, og jeg nok en gang husker på at jeg glemte å kjøpe gardin til det takvinduet. Om noen uker, når jeg fortsatt ikke har husket det, så kommer vi til å bake som muffins under det skråtaket.

Merker du det på kroppen? At øynene har vanskelig med å fokusere, for det er mer lys enn du husket, solbrillene ligger i en eller annen veske fra i fjor og når du finner dem så mangler de en stang og har støv i hjørnene. Så da blir det til at du myser, hele dagen, til du får handlet nye briller som ikke er like fine som de andre, men som må duge inntil videre, for du får vondt i hodet av det lyset.

Det er nå det skjer folkens, det er nå livet starter igjen! Jeg merker at jeg har mer lyst på vin. Mer lyst til å sitte ute, gå ute, være ute, danse, skravle, fjase. Dvalen er over, føttene mine skal snart slippe ullforede sko og leggene skal snart kjenne luft mot hud igjen. Det er nå det skjer! Snart kan vi legge vekk D-vitaminpillene, la sola gjøre jobben den en ment å gjøre. Det er knopper på trærne, det er lys på himmelen, det er lukt av våt jord og døde blader og nye spirer i lufta. Løfter om en sommer som kommer, og lukten av seier. Vi overlevde, folkens!

Nå skjer det!! Jeg hadde nesten glemt at det var mulig. Hjernen min ble lurt til at denne våren aldri kom, at det var dvale som var den eveige tilstanden. Vel, fuck dvale og hei til livet!! Det er vår!!! Det er faenmeg VÅR!!!!

🙂 Thea.

PS: Husk å stille klokka i natt. Du taper en time, men du vinner livet. Whoopwhoop!!

 

 

 

1 Comment

Overdådig luksus, palmer og evig nedoverbakke

 

FOTO: TORE KRISTIANSEN,VG

Hvis jeg hadde vært veldig rik, så hadde jeg tryllet tirsdager om til ukas favorittdag. Da hadde det vært spa, sjampanje, kanskje en overdådig middag, underholdning og gaver til alle, hver uke. Nå er den en tørr og inneklemt hverdag blant hverdager, uten å få heder på samme måte som blåmandag, eller muligheten for å minne om helg, som lille-lørdag. Tirsdag er og blir den kjipe i gjengen, spør du meg.

I dag hadde jeg mest lyst til å knipse Tidemann og meg til en tropisk strand, vi gikk fra skolen og ønsket oss en magisk knapp på tommelen, som kunne fraktet oss hvor som helst. Han ville mest til «det dypeste havet» for å være ærlig, mens jeg lengtet mer mot palmer og kokosnøtter med sugerør og andre deiligheter. Helt siden jeg var liten har vi i vår familie drømt om en sånn magisk knapp. Søstrene mine og jeg drømte om det da vi gikk på skitur husker jeg (de litt påtvungne helgeturene med vår evig-entusiastiske mor), fantasiknappen kom i mange varianter. Akkurat på skitur hadde den en tiltenkt ekstrafunksjon, som skunne trylle alle oppoverbakker til nedoverbakker.

Det ble til at vi måtte gå på våre helt egne bein (både den gang og i dag), ungen min og jeg ble heller ikke møtt med luksus og palmesus her hjemme i ettermiddag, en litt sur katt var det eneste som tok i mot oss. Entusiasmen ble likevel stor, da nabogutten kom med et rør av papp. «VI HAR ET KJEMPESTRORT RØR, MAMMA!!!!!! ET RØR!!!! HØRER DU HVA JEG SIER???!!!» gjallet det gjennom bakgåren, mens gira barn rant inn døra. Tidemann mener visst at et rør av papp er mist like gøy som muligheten til å reise langt av sted ved et tastetrykk. Plutselig var tirsdagen en fest, små legomenn suste gjennom papprøret ned trappa, igjen og igjen, for så å lande i en kurv til høylytt begeistring fra samtlige involverte.

Ellers kan jeg fortelle at jeg har fått lusemiddel i posten (!). Jepp. Helt uoppfordret har noen valgt å sende meg lusekur i en pakke. Ikke noe lukseriøse sminkeprodukter, gavekort på spaopphold eller sjampanje her i gården, her er det lusemiddel som gjelder. Jeg trodde først det var noe hele nabolaget fikk, eller alle med barn på samme skole, men nei da. Det er en gave fra noen som enten leser denne bloggen, eller som av andre grunner mener akkurat vi i denne husholdningen bør passe litt ekstra på. Jeg velger å si tusen takk, og  lover å bruke den flittig hvis hodene våre blir infisert av smådyr. Jeg mener det altså; tusen takk!

Før ungen sovna ble det lest om innsjøer på sengekanten, leseleksene blir stadig mer avanserte og vi lærte om både mink og stokkender. Vi googlet også hodelus og midd, bare sånn for å stille nysgjerrigheten til den yngste av oss (og sørge for kløe og mareritt, si), og så sang vi alle sangene vi pleier å synge. På vei inn i søvnen klemte han hånden min litt ekstra, og sa; «takk for en helt spesielt god tirsdag, Mamma.»

Nå sitter jeg i min ordinære sofa og innser at den knappen til tropiske strøk og overdådig luksus muligens lar vente på seg, men at det ikke bekymrer den yngre generasjon her i huset. Han er tipp topp fornøyd så lenge det finnes rør av papp, nabobarn og lesing på sengen. Jeg kan ikke være noe dårligere føler jeg, og velger derfor å gi dagen en blank femmer. Mulig det er for raust? Gjør det likevel. Yolo.

🙂 Thea.

 

PS: Denne uka handler Foreldrerådet om fødselsdepresjon. Sjukt viktig, litt vanskelig og mye mer utbredt enn man tror. Anbefales å lytte til for alle som skal føde, har baby eller kjenner noen som er på vei til å få seg en unge. Sharing is caring, folkens!

4 Comments

Garantert kokosboller (og potensielt bok)

 

Pappa, jeg låner tøflene dine! Ikke bli sur, jeg lover å sette dem på plass. Husk at datteren din prøver å bli en ordentlig forfatter, hun trenger deilige tøfler da, ikke sant?

I mitt hode så har jeg blogga til dere hele uka, jeg har bare ikke tastet det inn her. Jeg har (inni hodet mitt) blogga om at det beste i verden er å ha fine dager med ungen sin, sånne morgener som faktisk flyter, hvor man ikke krangler, hvor man har små øyeblikk sammen med ekte lykke, hvor man snakker sammen på vei til skolen og føler at livet er skikkelig bra. Jeg har også blogga (fortsatt inni hodet mitt) om hvor sliten jeg har vært, hvor lost jeg av og til føler meg, hvor rar tilværelsen er noen ganger og hvor gøy det er med oppmerksomhet. For det er gøy. Man kan fort bli litt rusa på det, faktisk.

Jeg har blogget om hverdagen, stikkord om smuler og kattehår og sånne dager hvor både glass og lyspærer knuser fordi man er klønete, og må redde små barneføtter og kattepoter fra å tråkke i skårene, mens man løper for å hente støvsuger og alt er bare styr. Jeg har blogget om behovet for å få sove mer, men samtidig også et behov for å være mer våken, gjøre flere morsomme ting, henge med flere kule folk. Jeg kunne ha blogget om å drikke vin, men da blir alltid noen av dere bekymret for at jeg forherliger alkohol (og det er godt mulig jeg gjør, men vin er jæskla digg). Aller mest ville jeg blogget om den følelsen av stadig utilstrekkelighet, som egentlig bare vokser i takt med antall ting man foretar seg.

Men så har jeg ikke blogget da, for jeg har ikke satt meg ned. Det krever at jeg setter meg ned med denne maskinen, i sofaen min hjemme, og taster inn ordene jeg har i hodet mitt. Og det har jeg ikke gjort. For når rumpa har satt seg i sofaen så har hjernen vært så sliten, at jeg har måttet lytte til podcast, eller sove, eller scrolle gjennom sosiale medier for å se hvor mye energi alle andre har.

Nå derimot, nå sitter jeg på hytta, for første gang helt alene. Her har jeg sovet i 12 timer, til lyden av bølger, med  to dyner over meg. Jeg har nettopp drukket pulverkaffe med sola i fjeset, og spist knekkerbrød med hardkokt egg. I bilen på vei ned hit i går, i rushtrafikken på E18, kjentes det nesten som om jeg hadde stukket av fra livet. Jeg hørte på høy musikk, dundret avgårde (i de strekkene det ikke var latterlig lang kø), og sang høyt. Og så kjøpte jeg vin, røyk (jeg røyker jo egentlig ikke, men følte det var på sin plass), snus, kokosboller og mat, tok verden minste bilferge over den kalde fjorden, helt alene.

Og nå sitter jeg her, på en øy, og har tid til å skrive. Det er derfor jeg er her. For å skrive ting som skal i en ordentlig bok. Shit ass. Jeg friker ut for hver side, jeg vet ikke om det kommer til å gå. Men jeg tør i alle fall å si det til dere nå, jeg føler jeg må det, kan ikke holde det hemmelig noe mer.

Det er selvsagt ikke så big deal for noen andre enn meg, men fyttirassen så koko det føles. Jeg har altså fått tilliten fra et forlag for å skrive en bok, det i seg selv gjør at jeg føler for å klappe i hendende og shotte tequila samtidig. Kan ikke gjøre noen av delene, da blir den boka aldri noe av (eventuelt blir den for ekstremt spesielt interesserte si).

Livet ass. Det er altså så pussig, så gøyalt, så slitsomt og så fint, ispedd tidvis kjedsomhet og støv og rutiner. Bare å henge med i svingene liksom. Bare å prøve seg, se hva som skjer, og ta det som det kommer. Man får bare tåle å være litt redd noen ganger, litt usikker. Det er en del av pakka, er det ikke?

Håper lørdagen din er over midt på treet, nå er det for alvor vår i lufta folkens! Hvis jeg ikke klarer å forfatte en dritt i dag, så skal jeg jaggu gå ned på brygga å fiske litt. Og så skal jeg spise kokosboller, helt for meg selv.

God lørdag, fine folk!!!

🙂 Thea.

PS: Velkommen til alle dere nye lesere, føl dere som hjemme! Denne bloggen inneholder av og til innlegg som er «viktige», men stort sett er det sånn som det her; helt ordinært. Bare så dere vet hva dere har meldt dere inn i (og kan melde dere ut av hvis dere føler for det). Og følg meg gjerne på snap! Heter theakli (den eventuelle fiskingen legges garantert ut der).

 

7 Comments

13 tips til deg som ønsker å gi ungen din lav selvfølelse

 

Leser med bankende mammahjerte om barn og spiseforstyrrelser på NRK i dag. Unger ned i åtteårsalderen slutter å spise, forteller Jorunn Gjerken i ROS (rådgivning om spiseforstyrrelser). Det er kort mellom hver gang vi hører om unge med psykiske problemer for tiden, er det ikke? Jakten på «det perfekte», kravene til hvordan man bør se ut, hva som er godt nok, griper visst tak enda tidligere enn før.

Noen rister på hodet og mener det ikke er noe stress, mens de forbereder lavkarbomiddag til seg selv, og bestiller en restylane-time til via linken til en profilert blogger. Andre peker på sosiale medier og filtrerte instagrambilder som syndebukken, før de kommenterer kroppen til hun på jobben som har vært så flink til å gå ned i det siste. De fleste av oss krysser bare fingrene og håper det ikke rammer vårt barn, mens vi kanskje prøver å være noe annet enn støttemedlemmer på treningssentre, eller klager over vinterkroppen.

Her er en liste over hva du som forelder (og vi som samfunn) bør fortsette med, hvis vi vil holde ungene våre nede, gi dem dårlig selvfølelse, og økt risiko for spiseforstyrrelser og andre psykiske lidelser:

  • Snakk nedsettende om kroppen din foran barna. Påpek at du har lagt på deg, klyp deg i mageflesket og si at du føler deg tjukk. Gjenta ofte.
  • Kommentér andres kropper. Både kollegaers kropper, venners kropper, de du ser på TV, de du ser på internett. Vær gjerne hånlig, spydig, morsom på en krass måte, og gjør det spesielt ofte når ungene er der.
  • Ikke snakk med ungene dine om seksualitet, grenser og kropp på en naturlig måte. Vis avsky når de spør. Overlat all seksualundervisning til internett.
  • Del, post eller lik morsomme bilder av folk du synes er stygge. Sørg for å vise din avsky for andre typer utseende enn det som er innafor idealet. Vis avskyen både verbalt, gjerne i bisetninger, og på sosiale medier.
  • Snakk også om kropp når du har bra ting å si, men la rosen henge vanvittig høyt, og gjelde utelukkende kropper som er i tråd med skjønnhetsidealet. Applauder tynnhet mye, gi komplimenter til kompisen din som har gått ned i vekt, eller til venninna di for at rumpa hennes ser bra ut. Sørg for at barna hører det.
  • Vær generelt hånende og ekstremt lite raus, i forhold til alle som skiller seg fra normen. Dette gjelder ikke bare utseende, også etnisitet, seksuell legning, folk med handikap eller andre som ikke passer inn i A4-idealet. Vis dine motforestillinger mot mangfoldet både høylytt foran ungene, i diskusjoner på hjemmebane, når du ser på TV eller i kommentarfelt på internett.
  • Spis alltid annen mat enn resten av familien. Pass på at ungene får med seg at du går på diett, at du vil bli tynnere, at du ikke føler deg bra i egen kropp, at du trenger å passe på inntaket. Snakk mye om hva du presterte på trening, eller kritiser deg selv høylytt hvis du ikke leverte godt nok.
  • Husk å påpeke alt som ikke er perfekt. Si fra hver gang noen/noe ikke lever helt opp til forventningene dine i livet, når barna ikke gjør akkurat det du vil, når du ikke synes de er bra nok. Vær konsekvent med dette, ikke la noe kritikk forbli uuttalt.
  • La aldri ungene dine se en vanlig kropp. Gjem deg når du er naken, ikke la dem være nakne heller. Pass også på at de aldri blir eksponert for kroppene til andre folk (for eksempel i fellesdusjer). Hvis de skulle komme til skade for å se en vanlig kropp, vær rask med å kritisere den.
  • Fokuser på negative ting. Bruk pisk fremfor gulrot i oppdragelsen. Bli forbanna så ofte du kan, og si for Guds skyld, aldri unnskyld.
  • Vis at penger og status er viktig. Himle mye med øynene når noen i nærmiljøet ikke har råd til like dyre ting som dere, kjøp luksuriøse produkter til barna dine og til deg selv. Snakk mye om penger, og om at det er noe som definerer folks verdi. Vær hånlig og nedlatende når du snakker om venner av dere som ikke tjener godt.
  • Vis null forståelse eller empati for vanskelige følelser. Be folk ta seg sammen når de er lei seg, avvis ungen din når den trenger trøst. Pass på å le av folk som gråter, spesielt hvis du har en sønn, og bruk hånlighet som virkemiddel når noen snakker om angst, depresjon, mobbing (eller liknende).
  • Vis lite begeistring generelt, med mindre det har med tynnhet, status eller prestasjon å gjøre. Ikke la ungen din få et eneste hint om at den er bra nok som den er.

Noe jeg har glemt?

Thea.


PS: Hvis du er en over snittet grei person, så må du gjerne følge denne bloggen på facebook.

MGP-rapport fra kvinne (34)

 

 

  • Jeg har ikke sett Star Wars. Føler meg utenfor fra start. Prøver å forklare Tidemann hva MGP egentlig er og hvorfor de er i et romskip.
  • Jan Fredrik tar av seg hjelmen, og leder programlederne gjennom en portal. Plutselig står Staysman der og Tidemann blir starstruck.
  • Mye sølvpapir på scenen. Tidemann lurer på hvordan man kan bli venn med Staysman og om jeg tror han er grei, selv om «han synger sånne ungdomssanger du ikke liker, mamma». Jeg svarer at jeg tror han er kjempegrei.
  • Det må ha vært lange drodlemøter på NRK når det gjelder å få forklart dette med Europa-stemmene. De gikk tydeligvis for alle løsningene, sånn for sikkerhets skyld. Spes.
  • Etter et par låter svir ungen i øynene, han er stuptrøtt. Han løper rundt i stua for å vise meg at han ikke vil sove, mens noen synger litt alvete på TV. Blir irritert av alver, har alltid blitt det. Helt siden folk lå i kø utenfor Collosseum for å se på Ringenes Herre med spisse ører.
  • Bærer barnet i seng. Hører Kristian Valen synge surt, og føler (overraskende) på empati. Barnet sovner svært fort.
  • Får SMS fra en venninne om at Åge Sten Nilsen ligner mer og mer på Anne B Ragde. Fnis.
  • Blir jæskla fysen. Lager kakao, men blir ikke tilfredsstilt. Enda en alvete sang på scenen. Har lyst på smeltet ost.
  • Tenker på Pappa. Han sitter ganske sikkert med øynene lukket og hører alle sangene uten å kikke. Han mener nemlig det er eneste måte å få et «ordentlig inntrykk av musikken» på. Lol. Gleder meg til å se ham i morgen.
  • Stemmene fra Europa sankes inn. Synes Line og Kåre Magnus er ganske søte, ser på twitter at alle slakter alt. Folk som slakter uten å være morsomme burde ikke være på twitter.
  • Tar av meg BHen. Den har en spile som stikker meg (og har vært like irriterende som ca tusen alver i dag).
  • Det vorset på Sortland kunne NRK ha droppa. Eller? Eventuelt burde de dratt på litt liksom? Shots og allsang og sånt?
  • Nå har jeg mistet tråden. Hva skjer? Noen synger igjen? Hvorfor det? Appeller? Talerstol? Googlet bilder av smeltet ost i fem minutter og falt ut av MGP. Nå skjønner jeg ikke hva som skjer.
  • En fyr med hatt og en med maske spiller, konfetti, Line har ny kjole. Hun har en konvolutt. Ja, nå skjønner jeg, dette er gullfinalistene. Blir irritert av å se på hun artisten med gevir. Litt surmaga av meg eller? Hun er sikkert kjempegrei, og folk må jo få gå med gevir på scenen hvis de vil. Nå må jeg ta meg sammen.
  • Kommer på at vi er i VG i morgen, Tidemann og jeg. Er litt nervøs. Denne uka har vært ganske koko. Heldigvis er dere greie, fine og morsomme. Det blir som det blir.
  • Hun med geviret går videre. Burde jo heie mer på samene sikkert, men klarer ikke å bli begeistret. Skammer meg bittelitt.
  • Lager ostesmørbrød. Dævver av de appellene.
  • Anne B Ragde på scenen igjen. Rocker skikkelig. Innafor å tulle med det ikke sant? Ja. Både Anne og Åge er kule folk. Heier på dem.
  • Nå kåres snart vinneren dere. Line er kjempespent og svett i hendene sier hun. Tror henne på en prikk. Skikkelig digg å gå uten BH. Agnete fra i fjor synger. Jeg burde rydde kjøkkenet.
  • Folk med hvite spaghettilisser foran ansiktet danser veldig. Jøss.
  • Tilbake til det vorset på Sortland. Kom igjen’a. Skravler om håret til artistene. Applauderer geviret. Kunne ikke vært mer uenig.
  • Anne B Ragde kom på andre plass. Fader ass. De med hatt og maske vant!! Gratulerer!!!! Nybakt far og greier, han er i sjokk. Jeg svitsjer nå. Takk for meg.

 

 

Svetteringer og sminke

 

Nervøs kvinne med mye tørrshampo i sveisen prøver å puste med magen

 

Hverdagen kan jo være veldig kjedelig og rutinepreget, det er bare sånn livet er. Noen ganger kan den likevel, før man rekker å klage over at man kjeder seg, snu til det motsatte og bli ensbetydende med svetteringer under armene, vips så er man på hue og ræva ut av komfortsonen.

Denne uka har vært sånn. Jeg hadde tenkt til å sove, blogge, spise, stelle katt og barn, jobbe og bade i badekaret. Men så hadde livet en annen plan, og den var morsommere, og da må man jo bare si ja, selv om man egentlig ikke tør, og se hva som skjer. På mandag skrev jeg et blogginnlegg om drøye russesanger, som dere likte og delte. Og når dere liker og deler folkens, så skjer det mye rart, -hver gang.

Mitt liv er littegranne i deres hender, og det er gode hender å være i. Tidemann og jeg hadde allerede sagt ja til å være med i VG, vi kommer i VG helg på søndag, og startet uka med å få fotograf hjem hit. Man vet jo aldri helt hvordan saken blir før den kommer ut, men det handlet om å ikke være perfekt (noe som passer meg perfekt, si), les den gjerne på søndag og si meg hva dere synes, jeg er skikkelig spent.

Tidemann ville gjerne ta sminkeansvaret under fotograferingen, han var dedikert til oppgaven og mente det var viktig å kjøre hardt på med både lebestift i panna og mascara i kinnene, som dere ser:

Glam by Tidemann

Mens vi holde på med fjas og fotograf, så førte deres engasjement på blogginnlegget om russetid, til at tusenvis av mennesker var innom her, hvor det vanligvis bare er oss. Det er gøy og rart på en gang, jeg blir liksom ikke helt vant til det. Når mange leser bloggen, så ringer gjerne noen aviser, og kanskje en TV-kanal. Siden jeg i går, på hell av kvinnedagen, snakket med min fine venninne Kristine, om viktigheten av at vi damer sier mer ja, så ble det vanskelig å si nei i dag, da TV2 Nyhetskanalen spurte om jeg ville komme i studio.

Dermed ble denne torsdagen, som egentlig skulle inneholde et etterlengtet frisørbesøk med avlappende hodebunnsmassasje og det hele, til noe helt annet. En annen make up-artist, en proff en denne gangen, gjorde underverker med dette fjeset, hun gikk for en litt annen vri enn sønnen min:

Hvem skulle tru at dette fjeset så ut som en bolle med to små rosiner i, fem minutter før bildet ble tatt?? Sminkører er helt fantastiske folk!

Etter intervjuet vandret jeg gatelangs med sparklet ansikt og hørte på podcaster om andre folk, og fikk meldinger fra søstre som mente det hadde gått fint på TV. Mamma mener jo at jeg er for grov i målet, både på blogg og på TV (og egentlig i livet generelt), men det er bare sånn jeg er. Er det innafor å si «kødd» på en nyhetssending? Muligens ikke, men det var sånn det ble.

Nå har jeg landet i sofaen, fortsatt med sminke over alt, og her har jeg ligget og tenkt i to timer. Eller, jeg har ladet. For det er gøy å stikke hodet ut og alt det der, men det er nødvendig å lade litt også. Jeg har dessuten glemt å kjøpe oppvaskkost i alt styret, så de skitne grytene på benken må faktisk vente. De tåler det.

Takk for at dere bidrar til at livet mitt blir overraskende og gøy, til at jeg får sjansen til å tørre å gjøre ting jeg synes er litt skummelt, og for at dere er de fineste folka på internett! Jeg anbefaler dere alle sammen å si ja til ting dere egentlig ikke tør noen ganger. Hverdagen blir gøyalere da.

Nå skal jeg bade i det badekaret. Og så er det snart helg, folkens!

Sa «kødd» på TV, men overlevde.
4 Comments

Om russ og horer

 

Glad jeg ikke er russ, for da slipper jeg å bade før 1.mai. Slipper å bli kalt hore også. Digg ass.

Da jeg var russ, var den store greia å bade før første mai. Vi drakk også en flaske vin på tjue minutter, døgna for å få knute i luesnoren og kysset politimenn for seigmenn. Det var fett å bli full på den tiden også, vi hørte på låter foreldrene våre hatet og trodde vi var drøye og sjuuuuukt kule. Som om vi var de første i verden til å kjenne på hormoner og føle oss voksne i en alder av 17.

Det gjør dagens kids også, de tror også det er syyyyykt fett å være russ. Det kan det være, jeg skal ikke være kjip jeg, ville vært dobbeltmoralsk, all den tid jeg elsket treffene på Tryvann og var minst like lættis som alle andre på den tiden. Like fullt må jeg si jeg er litt forundret over at russen ikke er kulere, liksom. Det vil si, noen av dem er sikkert helt rå, de fleste er ganske vanlige, fine ungdommer, men så har du de som havner i kronikk-spaltene.

Dere har sikkert sett de sakene med årets drøyeste russelåt? Der pubertale fyrer gleder seg til å danse til harry låter som handler om at jenter suger p**** og danser som horer? Vel, jeg må innrømme at jeg hadde høyere forventninger til kidsa i 2017 ass. Har dere ikke lært noe av SKAM i det hele tatt? Har dere ikke skjønt at det å kjøre sånne blodharry, kvinnefientlige låter på max, mens dere pumper neven i været og prøver å innbille dere at dunet deres er skjeggvekst, bare er kleint? Sukk.

Det hjelper jo fint lite at det kommer fra oss voksne, «Solguden» som den ene «musikkprodusenten» kaller seg, elsker sannsynligvis all publisiteten rundt årets (allerede mest omtalte)  russelåt. Etter første runde kritikk endra han litt på teksten da, ville ikke bli beskyldt for å oppfordre til pedofili heller, og donerte noen tusenlapper til Stine Sofies Stiftelse, sånn for sikkerhets skyld. Men å være harry, skrive nedverdigende om damer, – det er tydeligvis innafor. Det er status.

Vel, hvis noen av årets russejenter mot formodning leser denne bloggen, nå som det snart er kvinndag og sånn, her er en liten oppfordring:

Ikke gi de gutta der så mye oppmerksomhet. Ikke klin med, ligg med, dans med, snakk med eller spander øl på fyrer som synger at du danser som en hore. Ikke gi de pubertale, usikre og innerst inne livredde gutta der særlig makt over din opplevelse av russetiden. Heng med de gutta som er fine, varme og kule, de som ikke trenger å be deg suge dem i en sang, for å føle seg vel. Heng med fyrer som er smarte, morsomme og som har grunnleggende respekt for folk (les; damer), det er de som fortjener oppmerksomheten deres. Ha en fin russetid når den tid kommer, og ta skikkelig vare på hverandre!

Klem fra Thea, 2001-russ, Hartvig Nissen.

<3

 

PS: Vil du følge denne bloggen på Facebook? Blir veldig glad hvis du blir med i gjengen (og lover å aldri kalle deg hore).

2 Comments

Digresjoner

 

Å stikke av fra et varmt hus med vann i springen og getboks og apple TV og kaffebar rundt hjørnet, er noen ganger veldig lurt. For min del; helt nødvendig. Denne helgen er viet til tøfler, hyttesveis og peis, med vann på dunk (for det i springen er frossent) og ull innerst. Har sovet eksepsjonelt godt, til lyden av hav, med superundertøy og tre dyner på kroppen.

Skal skrive. Skal skrive mer enn denne bloggen. Burde egentlig ikke skrevet dette, for det er noe annet som skal skrives nå, som skal ut, men som sitter fast. Så da svinser jeg litt, tar opp et kamera, skaper meg digresjoner. Hjemme skylder jeg på digresjonene alle andre skaper, barnet, verden, telefonen. Her skaper jeg mine egne. «Burde kanskje hente mer ved? Burde kanskje sjekke hva som er i skjulet? Kanskje jeg skulle tatt en titt på trehytta Tidemann bygget i sommer og sende ham bilde av den?». Håpløs.

Har akkurat helt meg et glass vin, for kanskje smaken av et glass hyttevin (det vil si vin i et sånt hytteglass det faktisk står skrevet «vin» på) vil få meg fokusert igjen? Eller kanskje en bit av den osten jeg kjøpte på vei ned, med den honningen på? Gikk på en luksussmell hos Meny og kjøpte et bittelite glass med såkelt «trøffelhonning med mandler». Fort gjort når man tror man skal skrive mange sider tekst, og være «en sånn person». Trenger trøffelhonning da, si.

Det jeg skal skrive sitter fast. Jeg er derfor her inne og skriver om det (som om det hjelper), snakker om matinnkjøp og prøver å virke som et menneske som gjør noe, for å glemme at jeg ikke gjør det jeg egentlig burde.

Uansett, det er faenmeg digg ved havet. Jeg hadde glemt denne følelsen, den som ull og sjø og stillhet gir. Den som minner om barndommen, da man konstant hadde roser i kinnene og eventyr i blikket. Følelsen minner meg om å løfte på steiner sammen med Pappa, for å se hvilke kryp som bodde under. Den minner meg om muselort i støvlene, om brettspill og pleising av tau og netter med god søvn.

Stille

Tidemann ringte nettopp og spurte om trehytta. Ville ha bilder. Det var altså som jeg tenkte. Han har fått hamster i dag, fortalte inngående om alt han hadde lært, om dyrebutikken og buret og hvordan hamstere fungerer. Det har vært en lang prosess, vi har googlet og lest, sett bilder, diskutert navn og ansvar. Faren hans og kjæresten er superhelter spør du meg, som går inn i livet som assisterende hamsterforeldre. Jeg kan være lykkelig rådgiver i distansen, skylder på Knut (katten) og slipper unna både sagflis og mas.

«Han skal hete Bob Klingenberg, Mamma» sa ungen fornøyd. Det var det vi kalte Tidemann da han lå i magen min. Nå har navnet altså endt hos en svart og hvit museaktig fyr i bur. Alle er veldig fornøyde med løsningen.

Tror den vinen kommer til å hjelpe på det som sitter fast, det som skal skrives, merker det allerede. Skal bare kjapt ut og knipse noen bilder av den trehytta nå, så er jeg i gang igjen. Takk for at dere leser dette, trengte det. Trøffelhonningen var oppskrytt forresten, kom på at jeg ikke er så begeitret for trøfler.

God lørdag!

🙂

Ull overalt og fyr i peisen

Back to the roots

 

Søstre er noen ganger det aller beste som finnes

Noen dager starter med en tung følelse i magen. Når du ikke nailer mammajobben, det er skorpe på leverposteien og kjipt brød til frokost. Når du gjerne vil, men ikke helt får til, å lage den deilige morgenen både du og ungen din trenger, men blir hun sure mammaen som maser om lekseark og at han skal ta på støvlene fortere, men så er støvlene våte, så da blir det diskusjon om sko, og så blir det ikke noe hyggelig i det hele tatt.

Og så er timeplanen full, og det er karneval i morgen, og du skal levere barnet ditt til hans far, men burde kanskje ha ordnet med kostyme først, for det er du som er best på å organisere sånt. Og så må du la det ligge, for du har jobb og møter og mailer du skal skrive, men det er jo ingenting i forhold til det mange andre går gjennom, så du må bare ta deg sammen og gre deg og komme deg på jobb. I verdens beste land liksom, hva skal du klage over egentlig? Ta deg sammen.

Vel, det hjelper jo litt, og man tar seg sammen, og man jobber og det blir fint, for folk er greie og jobben er egentlig gøyal og du elsker radio. Men så skulle du helst ønske at du kunne legge deg under en dyne og sette mobilen på flymodus, og se på serier og ligge i fred. Sånn er jo ikke livet. Så du trekker det tilbake, for du vil jo ikke at livet skal være sånn heller, for å ligge under dyna fører ikke til en dritt.

Da er det så deilig at dagen snur seg, ene og alene fordi man (til en viss grad) får til det man driver med, og fordi folk er bra, og når man kommer hjem etter det som føles som hundre timer med ting som ikke er å ligge under dyna, og kan gå rett til søsteren sin. Og der er den andre søsteren også, og man deler liv og foreldre og genetikk og historie. Og hun ene har endelig fått alt på plass, med ny leilighet og jobb og skal gi gode råd (i Aftenposten) til andre enn oss i familien, og de har vin og det er pappkasser med ting som skal ryddes, men det er helt greit at man bare ligger på sengen og ser på.

Og så ringer barnet fra pappaen sin og skal være «hip-hop-person» på karneval og alt er kjempefint. Og søstrene drikker vin fra små fly-flasker og snakker vekselsvis om de vanskeligste og de mest fjollete tingene. Livet snur og blir fnisete og Onkel er kosete (han er en hund). Da lander man, og så er det ikke så farlig likevel, for det er jo dette som teller. Viktig å huske på ass.

PS: Vil bare hilse til Randi. Takk for at du leser denne bloggen! <3

Onkel <3