2 Comments

Luke 10: En hårete legg og du er klar

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært. Spørs om jeg får til 24 luker, men jeg skal prøve.

Siden det er lørdag og noen av dere muligens skal ut på galeien i dag, så skal jeg fortelle dere om en ting jeg har lært (men som jeg ikke har fortalt noen om før). Det er ikke det at jeg skammer meg over det, egentlig, men jeg tenker at jeg kanskje jinxer det ved å si det høyt. Vel, here goes:

De beste kveldene blir aldri de hvor man er hundre prosent forberedt. Det vil si, hvis du er skrubbet og pudret fra topp til tå, hvis hver krok er overhalt, barbert, stelt, sminket eller gredd, hvis stømpebuksen er ny, skoene blanke, kjolen perfekt, sveis og fjes perfekt; da blir kvelden sjelden bra.

For min del har det alltid vært sånn. Hvis jeg styrer med antrekk og forventinger til en magisk aften, så kan du banne på at den blir døll. Hvis jeg går ut uten at et eneste hårstrå er bustete, med innsats og paljetter, så blir det bare ikke gøy.

Jeg ser med beundring (og forundring) på de folka som alltid får det til, de som ser lakkerte ut fra topp til tå, og lurer noen ganger på hva hemmeligheten er. «Hemmeligheten er at de aldri har det så gøy», svarer den lille, svarte stemmen i hjernen min. Luer på om den har rett?

Jeg husker nyttårsfester da jeg var yngre, nyttårsaften er jo tidenes mest oppskrytte kveld, og hvis man i tillegg gjør perfekte forberedelser og steller hver krok av kroppen, så er det rett og slett dømt til å bli kjedelig. Da jeg ganske tidlig i livet forsto at det var sånn det hang sammen, så sørget jeg derfor for at jeg IKKE hadde alt på stell. Jeg barberte for eksempel bare en legg (ingen bryr seg om det uansett), og jeg valgte ofte strømpebukser som hadde et lite hull på tåa. Kanskje til og med to hull.

Det funker! Nå, i voksne dager, gjør jeg meg aldri helt flid. Jeg planlegger aldri et antrekk, tar aldri en hel overhaling på en gang, er aldri en sånn glasert type. For da får jeg det rett og slett ikke så gøy. Kanskje er det fordi forventingene stiger når man har lagt ned en innsats, kanskje er det ren og skjær magi. Men de morsomste kveldene er de hvor man gir litt faen, går ut rett etter jobb, har på seg klær man kan danse i, sko som er gode og tenker mindre enn ellers på hvordan man ser ut.

Så jeg faker det. Og det anbefales. Hvis du skal ut i kveld, prøv å gå ut helt midt-på-treet-klar for fest. Tørrshampo og lebestift er mer enn nok, og kvelden kommer til å bli over all forventing. Og hvis den ikke blir det, så har du i alle fall ikke kastet bort timer foran speilet med å bygge forventninger. Du er helt fin nok som du er, det holder i lange baner.

Ha en gøyal kveld, fine folk!

🙂 Thea.

 


 

Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

Begravelse, dop og magi

 

Noen med skills har pynta på Karl Johan

Etter å ha ligget et døgn i sengen med alle hodepiners mor, fikk jeg grått meg til en time hos fastlegen i dag. Herregud så deilig det er å få gå til lege når man er dårlig! Med migrene-medisin innabords gikk livet plutselig så mye bedre og jeg ble til slutt klar for å hente ungen min, og fortelle ham de triste nyhetene om rekens selvmordsaksjon.

Han tok det med knusende ro, og en raus mengde nysgjerrighet. «Kan vi åpne hodet og se inni om fiskene fortsatt lever?». Jeg var ikke direkte negativ, jeg husker selv hvordan vi fikk kikke inni magesekken på fisken Pappa sløyde da jeg var barn, noen ganger hadde de levende krabber liggende inni kroppen. Men Tidemann trakk seg da han luktet RekePeke på nært hold (jepp), og vi bestemte oss for en kort, men verdig seremoni på badet, før de alle reiste videre til det store havet.

«Takk for at du kom til oss, og god tur videre»

Jeg hadde trodd jeg måtte avlyse kveldens magiske høydepunkt, på grunn av det verkende hodet, men den elskede medisinen fungerte. Noen ganger er jeg oppriktig takknemlig for dop, legestanden og moderne medisin. Vi fikk med oss «Reisen til Julestjernen» på Nationaltheateret, og det var like enestående som jeg husker det fra min egen barndom. Greven var slem og komisk, Sonja var skjønn og fikk tak i stjernen til slutt, og barna ropte til scenen av engasjement.

Det malte teppet på Nationaltheateret gir meg sommmerfugler i magen

I tillegg har Oslo hevet standarden når det gjelder julestemning, det er boder og julelys og musikk over alt. Vi kjøpte glaserte epler på veien hjem (som en bestikkelse da jeg nektet å ta Pariserhjulet, jeg har høydeskrekk) og landet i sofaen til en episode Snøfall før sengetid.

Måtte kjøpe meg ut av Pariserhjulet gitt

Det singler i glass ute, jeg kan høre feststemte folk glede seg til kvelden. Vi møtte en hel nissegjeng med høy promille på trikken, de var godt i gang allerede og skulle svinge seg på Karl Johan. Ungen min hold meg litt ekstra i hånden og hvisket «De er ikke ordentlige nisser de der, Mamma». Det hadde han rett i, de var antakeligvis revisorer på julebord, endelig klare for å «slå seg løs» og «være gærne». Jeg tenker flere av dem kommer til å ligge i fosterstilling i morgen, vuggende i skam.

Håper alle har en deilig kveld, enten du har stappet deg inn i for trange hold in-strømpebukser og er klar for fest, eller tilbringer kvelden på sofaen med midt-på-treet-underholdning fra TVn. Det er helg folkens!

🙂 Thea.

 

Luke 9: Leverpostei, sitring og kalde kinn

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært så langt i livet. Det er ikke all verdens altså, men noe har det jo blitt.

Å få barn er litt som å få en tidsmaskin, og det var jeg ikke forberedt på. Jeg trodde jeg husket de fleste tingene fra min egen barndom, vi har nemlig hundre filmer fra hytteturer og strandliv og bursdagsselskaper (blant annet en hvor Mamma og Pappa har kledd seg ut som babyer, den er faktisk rimelig spesiell). Men jeg hadde glemt hvordan det føltes.

Tidemann fungerer som en tidsmaskin når det gjelder å minne meg på de helt konkrete følelsene fra barndommen. Hvordan det kjentes å komme inn etter en formiddag ute, for å få litt varme i kroppen og noen leverposteiskiver i magen. Når han leker ut nå, og jeg roper ham inn, så kan jeg fysisk føle rosene i kinnene, og den litt andpustne gesjeftigheten man hadde i kroppen etter lek i hagen. Jeg husker akkurat hvordan de halve skivene med pålegg smaker, og hvordan kroppen samtidig gleder seg til å løpe ut igjen.

Gjennom ungen min har jeg kommet på flere følelser jeg helt hadde glemt. Hvordan det er å gå med strømpebukse under buksen, som har for lange føtter og krøller seg i tøflene. Hvordan håret føles litt stølt på en måte, etter en hel dag med lue på, hvordan man blir flau i magen når voksne stiller kleine spørsmål, og hvor godt det er med skikkelig kald melk noen ganger.

Dette er jo kjente ting, jeg går fortsatt med både lue og strømpebukse og drikker melk, men det føltes sterkere som barn. Skjønner dere hva jeg mener?

Tidemann minner meg også om hvor frustrerende det er å ikke klare å fortelle hva det er man er sint for, når man mangler ord, eller den kalde og kvalme følelsen jeg kunne kjenne i magen de gangene man ikke fikk være med å leke. Følelsen av avvisning, av usikkerhet, av sinne, av trøst og av trygghet. Sitringen i kroppen før jul, den hadde jeg nesten glemt. Men når man får barn, så smitter de deg med den. Forventingene, dagdrømmingen, ønskelistene, den magiske følelsen av at det snart skal skje. Den håpløse utålmodigheten, nysgjerrigheten, som holder på å gjøre deg koko.

Vi voksne har jo de følelsene fortsatt, vi har bare pusset og filt på dem, kontrollert dem, dyttet dem langt ned, rasjonalisert dem og gjort dem «passende». Vi lar dem ikke slippe helt til, for vi skal jo holde ting på stell og være fornuftige. Det er bra og nødvendig det altså, ellers hadde vi alle vært helt filterløse og ingen hadde ventet med gavene til julaften.

Men jeg må si det er litt magisk, å få små glimt av hvordan det var den gangen. Hvordan jeg var før jeg lærte meg hva som var fornuftig og hvordan følelsene var så sterke og rene og vanskelige å holde inne.

Og så er det veldig deilig å få glede seg skikkelig til jul. Tidemanns forventinger minner meg så mye om hvordan jeg selv så søvnløs i mørket og drømte om julaften. Det smitter så innmari, jeg husker luktene, summingen fra foreldrene mine, da de pakket inn julegaver etter at vi hadde lagt oss. Jeg husker lukten av kokt tunge, granbar og kanel, synet av faklene vi alltid satte op utenfor før gjestene kom. Og den utrolig irriterende ventingen, som faktisk kunne gjøre meg gal av frustrasjon.

Jeg har lært meg å vente nå, jeg har blitt en av de irriterende voksne. Men jeg skal prøve å huske hvordan det var, beholde følelsen i kroppen, så han ikke er helt alene om den på den store kvelden. Og fordi det blir enda mer spennende da.

🙂 Thea.

 

 

 

6 Comments

Selvmordsaksjon i et norgesglass

RekePeke er død. Og det oransje inni hodet hans er gullfiskbabyene. FML.

Vi fikk to gullfiskbabyer og en reke av Per Sundnes på søndag, som trøst fordi jeg sa nei til en kaninunge (du kan lese om det her). Denne uka har det altså handler mye om disse små krypene, de har fått navn for eksempel: RekePeke, Pepperoni og Penny.

Tidemann har også hatt bursdag, vi har hatt fest, det har vært gaver og stas og mye på programmet. Nå har han vært hos faren sin i et par dager, og gleder seg altså til å komme hit i morgen. Ikke minst fordi han skal mate og ordne med krypene sine, og vi hadde tenkt å kjøpe inn noen planter og sånn til «akvariumet».

Vel, det blir det ikke noe av. Som dere kan se, så har reka avgått med døden. Ikke bare det, det oransje inni reka, det er…  gullfiskene. Det viser seg altså at RekePeke har kjørt en selvmordsaksjon mens jeg var på jobb, og dratt med seg fiskebabyene i dragsuget. Nå flyter han på toppen av vannet og er ferdig med sin eksistens i denne tilværelsen.

Min stolte seksåring vet ingenting enda, og gleder seg til å kikke på sine nye kjæledyr. Faen ass. Hva skal jeg gjøre? Må han få den kaninungen nå? Må vi kjøpe et ordentlig akvarium? Kommer han til å bli lei seg? Blir det begravelse? Hva skal jeg ha på meg?

Og hvorfor går en reke til angrep på to gullfiskunger, når han har fått deilig mat i norgesglasset sitt? Er dette en IS-reke, hvis eneste mål er terror?

Jeg går i seng med en bekymret mine folkens. Gode råd tas i mot med takk!

🙂 Thea.

12 Comments

Luke 8: Det er lov å slå opp

 

Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).

Dette er jo en svært subjektiv julekalender. Føler for å understreke det i denne luka, for det kan godt være noen av dere som leser er helt uenige med meg, og det er helt greit. Jeg har nemlig lært noe som kanskje strider mot den gjengse oppfatning av det å være «snill», nemlig; man bør gi slipp på venner (les; det er lov å kutte ut folk).

Vi oppdras til å være rause, til å dyrke relasjoner, til å ta vare på hverandre. Vi skal dele, vi skal senke lista, alle skal få være med. Jeg oppdrar min sønn på samme vis, prøver å gjøre ham til en omtenksom og grei fyr, som tar vare på de rundt ham. Det må ligge i bunn, når man skal bli et velfungerende medlem av samfunnet og et godt medmenneske.

Når det er sagt, når det grunnlaget er lagt, og man etterhvert blir voksen, så mener jeg det er rom for modifikasjoner. For etterhvert så forandrer folk seg, og la meg bare si det rett ut; ikke alle passer så godt inn i livet ditt lenger. Noen mennesker er man nær i en periode, fordi man går i samme barselgruppe, studerer på samme sted, eller deler kantine med. Det betyr ikke at du er nødt til å holde kontakten resten av livet. Du kan hvis du vil, men hvis vedkommende egentlig viser seg å være en sytete type, en som alltid fokuserer på det negative, en som ikke applauderer deg og dine prestasjoner, eller som kommer med spisse stikk i siden til deg titt og ofte, ja da synes jeg bare du skal droppe hele greia.

Jeg har hatt mange samtaler med folk de siste årene, hvor det klages over vennskap. Hvor de forteller at de, som i et parforhold, prøver og prøver, men hvor det til syvende og sist bare ikke funker.  Det er alt fra baksnakking, til utfrysning, spydigheter, og generell gruff. Jeg har vært i situasjonen selv en del ganger også, og det slår meg hvor stuck man kan føle seg, når man ikke finner ut av det med folk man tidligere har vært veldig nær. Det kan da være nyttig å stille seg spørsmålet; «Hvorfor er vi egentlig venner?». Hvis du ikke helt kan svare noe annet enn «fordi vi har kjent hverandre lenge og hadde det skikkelig fint før», så er det muligens et lite tegn på at du skal slå opp. Eller?

Hvorfor skrives det ikke mer om å slå opp med venner? Hvorfor tviholder vi på relasjoner som ikke gjør oss godt, er det av plikt? Ganske ofte tror jeg det, man får dårlig samvittighet bare ved å tenke på å skulle la være å invitere sytepaven, selv om vedkommende de siste tre gangene både har kommet urimelig for sent, oppført seg som en bortskjemt unge og ødelagt stemningen. Resultatet er at vi bruker dyrebare ettermiddager, helger og ferier, på å være sammen med mennesker vi ikke digger. Og det folkens, det er livet for kort til.

Jeg har lært at det er lov å gi slipp. Selvsagt skal vi stille opp for hverandre, selvsagt skal man tåle at vennskap endrer seg og man skal alltid være snill selvfølgelig. Jeg har mange folk i mitt liv, som jeg sjeldent ser, men som likevel har en slags ekstranøkkel til alle rom i dette huset, hvis de ønsker det.

Å holde en relasjon kunstig i live derimot, kun på grunn av dårlig samvittighet, det er egentlig ikke snilt i det hele tatt. Akkurat som man rydder i skapet (for sjelden), så bør man rydde litt i relasjonene. Hva passer? Hva har blitt for trangt? Hva bør jeg donere til Fretex, og hva kan bli fint igjen ved å sy på en lapp og gi det litt omsorg?

Ikke behold massevis av hverken klær eller venner på grunn av nostalgi. Så klart man kan legge noen på loftet til spesielle anledninger, men hvis hele garderoben er full av møsspiste relasjoner som du egentlig har vokst fra, så kan du fort føle deg både dum, utilpass og ukomfortabel. Og det fortjener du overhodet ikke.

🙂 Thea.

 

 

 

 

 

2 Comments

Luke 7: Enkelt og jævlig vanskelig

 

Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).

Siden jeg har begitt meg ut på en julekalender som handler om hva jeg har lært, så må jeg innom dette temaet, selv om jeg ser for meg at mange av dere kommer til å riste på hodet. For dere vet det fra før, dere er sikkert gode på det allerede. Det er gammelt nytt. Likevel viser det seg altså at det er noe jeg har svææært tungt for å akseptere.

Det handler om søvn. Søvn og rutiner. Jeg har nemlig prøvd å fighte meg unna råd som handler om dette hele livet, jeg prøver stadig å jukse, snike meg unna, legge meg sent, kutte svinger. Men det er som å pisse i buksa for å holde varmen, etter en liten stund blir alt bare vanskelig.

Jeg har aldri likt rutiner, jeg har aldri villet legge opp dagene med fornuftig rytme, med faste avtaler, gjøremål og plikter. Det gir meg indre kløe bare å snakke om det. Jeg vil gjøre det jeg vil, når jeg vil. Som å sitte oppe til sent på kveld, med kongerøkelse og podcast (som i dag), eller se TV-serier hele natten (som i går), eller droppe å brette de rene klærne som hoper seg opp (som alltid), men heller bruke kvelden på å drikke vin med venner. Vi snakker altså ikke om store, revolusjonerende ting her, hadde jeg brukt mine søvnløse timer til å skape verdensfred eller kurere kreft, så hadde det i alle fall hatt en høyere mening. Neida, jeg bare skusler bort søvntimene på å ligge og konsumere middels amerikansk underholdning, – og det er tydligvis ganske viktig for meg.

Jeg merker at jeg blir irritert bare jeg snakker om det. For i skrivende stund sitter jeg og kjenner på litt frustrasjon over livet, eller morsrollen eller jobben, og så vet jeg samtidig at jeg bare er trøtt. Og hvorfor er jeg trøtt? Jo, fordi jeg utsatte alle de tingene jeg måtte gjøre for lenge i går kveld, prioriterte å se på serier, og la meg alt for sent for tredje dag på rad. Og det går bra i tre dager, men hvis jeg skal være ærlig, så har det vært sånn i flere uker. Og nå presser problemene på i bakhodet og jeg kjenner at linjen mellom glede og sorg blir skjørere og jeg nærmer meg (nok en gang) personligheten til Tussi i Hundremeterskogen. Jeg blir altså en mer misfornøyd person, en mer irritabel mor, en mindre interessert søster og venninne, og sikkert en dårligere arbeidstaker også. Jeezes.

Jeg har alltid hatt et ideal om å være relativt fri, hatt lyst til å gjøre det jeg vil, ikke det jeg må. Det er fint og flott på papiret, og det funker til en viss grad i virkeligheten også, men akkurat søvn er selve hovednøkkelen til hverdagen. Jeg vet jo hva jeg må gjøre, jeg må legge meg tidligere, og for å få til det, så må jeg gjøre unna oppgavene som venter, og ikke finne på masse tull. Blæh.

Jeg liker tull så godt! Jeg kan gå ukesvis med for få rutiner og for lite søvn, og så blir jeg trøtt og sur og sliten etterhvert, stiller spørsmålstegn ved hele livet, før jeg kommer på at jeg bare er trøtt, og så tar jeg meg sammen noen dager, kjører harde rutiner og legger meg i rimelig tid. Og med mitt nyervervede overskudd får jeg selvtillit til at jeg nok en gang tror jeg kan fire på rutinene, og så begynner runddansen på nytt.

Kjære dere, internetts fineste gjeng; gå å legg dere. Hvis livet røyner på, hvis dere glefser mot kjærester og venner og sjefer, irriterer dere over ungene og er sure på dere selv, ta dere en blund. Det er godt mulig at alle problemene dine forsvinner på null komma svisj, hvis du bare respekterer (de gørrkjedelige) rådene om å få seg åtte timer søvn hver natt. Kjøp dere deilig sengetøy, lukk macen og øynene og skaff deg den hvilen kroppen din trenger. Du blir gladere, penere og mye kulere hvis du er uthvilt.

Jeg skal prøve å gjøre det samme (men det er mulig jeg er en lost case).

God onsdag!

 

 

Luke 6: Det er lov å ombestemme seg

 

Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).
Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).

Jeg har alltid vært et påståelig menneske. Som barn var jeg ganske irriterende tror jeg. Tok mye plass, visste best, og insisterte på å bli tatt alvorlig til enhver tid. Jeg husker hvor frustrert jeg kunne bli når folk skiftet mening om noe, fra en dag til en annen. For meg var det veldig viktig å være konsekvent, at det ene skulle følge det andre, at ting man mente den ene dagen, skulle være i tråd med hva man hadde ment dagen før.

Jeg vet ikke selv helt hvorfor, man kan bare nøste seg tilbake og fundere, analysere familieforhold og det ene med det andre, men det blir jo mye jobb. Det er sånt jeg driver med når jeg har skikkelig god tid, eller vi sitter i en kjempelang samtale på hytta og mimrer, og Mamma forteller om ting jeg selv har glemt fra min egen barndom.

Uansett, jeg har store deler av livet oppført meg til dels som et slags moralpoliti, som arresterte folk hver gang de vek fra det de tidligere hadde sagt. Det vil jeg bare beklage, jeg føler det er på sin plass å si unnskyld til alle dere som har blitt parkert av meg oppgjennom. Dritirriterende, må det ha vært. Jeg husker følelsen av triumf, når jeg viste folk deres egen inkonsekvens, det varte faktisk godt ut i ungdomsårene (kanskje til og med senere?) at jeg liksom trodde jeg visste bedre hva folk mente, enn det de gjorde selv.

Men så skjedde jo… livet. Og hun som var bessewisser og kjapt ga beskjed når du trådte feil, gikk på noen smeller selv. Nå skal dere ikke få fullversjonen her, det blir i overkant, men bit for bit så krakelerte altså hele fundamentet. Det viste seg ikke bare at folk ombestemmer seg, det viste seg jo at JEG også gjør det. Skrekken var til å ta og føle på, da jeg innså det. Jeg visste faktisk ikke alltid best.

For det er visst sånn at vi skal ta skikkelig mye feil, rett og slett. Eller kanskje er det ikke feil, det er bare sånn at vi ombestemmer oss etterhvert. Vi forelsker oss, vi går fra hverandre, vi tar på oss jobber, tar en utdanning, ender opp et helt annet sted, tror det er viktig med kropp i en periode, fokuserer veldig på den, finner ut at det ikke er viktig lenger. Vi får barn, tror vi er gode foreldre, oppdager at vi ikke er så gode likevel. Så blir vi kanskje bedre ved selve erkjennelsen, og så begynner det på nytt. Kanskje man forelsker seg noen ganger til, prøver så godt man kan, får det ikke til. Foreldre kan gå fra hverandre etter tjue år sammen, det føles som et nederlag, vi ombestemte oss, det er bare sånn det er. Og det jeg har lært, eller holder på å lære egentlig, det er at det er HELT GREIT.

Vi kan ikke se rundt neste sving, vi kan ikke vite hva fremtiden bringer, vi kan bare prøve. Og så er det ingen skam å snu, det er faktisk det motsatte av skam, det er sånn det skal være. Jeg hadde ledd høyt og spydig, hvis noen for eksempel hadde fortalt meg for halvannet år siden at jeg kom til å starte en blogg. Jeg hadde ristet på hodet og himlet så hardt og høyt som overhodet mulig med øynene. «Ehhhh, tror ikke det ass. Blogg er liksom ikke heeeelt det jeg driver med, synes faktisk hele konseptet er rimelig selvsentrert og lættis» hadde jeg nok sagt.

Og her sitter jeg nå, blogger i vei, og ikke bare det. Jeg elsker det.

Moralen er; vi vet ikke en dritt. Bare å gjøre det beste ut av ting, prøve så godt man kan, og kaste seg ut i det hvis man får en idé som kiler litt i magen. Det er meningen at vi skal ta feil, ombestemme oss og stake ut ny kurs etterhvert som vi går.

Sånn. Nok bedrevitende ord fra en tidligere bedreviter nå.

🙂 Thea.

 

Kvelden før kvelden

 

Man må ta en pust i bakken. Spesielt når det er er barne-tv og julekalender, og når man har bursdag i morgen.
Man må ta en pust i bakken. Spesielt når det er er barne-tv og julekalender, og når man har bursdag i morgen.

Stikker bare innom for å melde at vi her tar en pust i bakken, fordi årets julekalender på NRK er dritbra og fordi vi nettopp har ryddet ut alle Tidemanns gamle leker. Det er ikke alt vi har på planen i kveld, vi her nemlig laget en liste for å holde styr på alt vi skal gjøre:

Vi kan krysse av for middag også. Bare boller, kos og søppeltømming igjen nå!
Vi kan krysse av for middag også. Bare boller, kos og søppeltømming igjen nå!

Her er det nemlig dagen før dagen, i morgen fyller en liten fyr i dette huset seks år. Forberedelsene har pågått siden før sommeren, for bursdag er store saker, og må snakkes om til man er helt sikker på at man er klar. Godteposene er klare, pynten er ferdig, bolledeigen skal jeg sette snart og sommerfuglene i magen hans svirrer mer enn behagelig.

Vi har tatt en etterlengtet utrensking av hyller og skap på bursdagsbarnets rom, for å rydde ut gamle leker han ikke bruker lenger. To fluer i en velkjent smekk, vi får donert bort fine ting til folk som trenger det, mens han får plass til både bursdags- og julegaver. Jeg høres ut som en sånn supermamma nå, og det er det jo ikke så ofte jeg gjør, så jeg velger å sole meg i glansen, rett og slett 🙂

Lego på geledd.
Lego på geledd.

Forter meg å avslutte dette innlegget, før jeg kommer på klesvasken jeg må ta og alle søppelposene jeg må tømme, bolledeigen som skulle vært satt og før vi begynner å diskutere om han skal pusse tennene selv.

Håper båre dere og ungene deres får en deilig kveld, sjekk ut ukas episode av Foreldrerådet hvis du vil ha litt påfyll mens du ligger på sofaen (eller er flink og gjør sånne flinkis-ting). To fantastiske fyrer er gjester i studio, og forteller om den rimelig omstendelige prosessen det kan være når to menn vil ha barn sammen. Du tror kanskje ikke dette angår deg, men jeg lover; det er verdt å høre på.

God mandagskveld, folkens!

4 Comments

Luke 5: Man blir mer glad i barnet sitt etterhvert

 

Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).
Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).

Det er mulig den overskriften kan leser som om jeg ikke var glad i barnet mitt i utgangspunket, og det stemmer ikke helt. Jeg var glad i Tidemann hele tiden, fra han lå inni magen min og vi kalte ham «Bob» (i mangel av noe bedre). Men jeg visst jo ikke hvem det var som lå der inne. Og jeg var egentlig ikke så veldig innstilt på å bli mor.

Rundt meg hadde jeg folk som lengtet etter å bli gravide, som planla og så for seg, som la til rette og leste bøker om hvordan livene deres kom til å bli med unger. Jeg var ikke i det samme lunet, jeg var ikke tiltrukket av trilleturer, barselgrupper og amme-bh’r på samme måte som mange andre. Misforstå meg rett, jeg var fast bestemt på at vi skulle få «Bob», men jeg var mer spent på hvem det var som lå der inne og hvordan jeg kom til å takle det, enn jeg dagdrømte om permisjon og amming på café.

Når man går gravid så får man høre sjukt mye om hvordan det er å bli mor, enten man vil eller ikke. Folks kommentarer spenner fra det «magiske», til hvor mye de revnet selv  under fødsel. Det var som om jeg (ubevisst) hadde meldt meg inn i en klubb, hvor magen var medlemskortet, og alle som så det ville fortelle meg om sine erfaringer. Det var rart. Jeg er jo en nysgjerrig type, synes stort sett det er gøy å høre folk fortelle om sine ting, men jeg husker det ble i overkant mye i den perioden.

Da ungen min kom ut, så var han som unger flest, liten, rosa og babyaktig. Han gråt mye, han luktet godt, han var hjelpesløs og frisk og helt sånn som en baby skal være. Det var slitsomt. Skikkelig slitsomt. Jeg trodde den «vanvittige kjærligheten» skulle komme i samme øyeblikk som ham. Jeg trodde den «enorme forelskelsen» i barnet mitt skulle være umiddelbar, og så sterk at alt annet ble utydelig og unødvendig. folk hadde jo sagt; «Det er veldig slitsomt, og du får ikke sove, og det hele er fullstendig altoppslukenede, men den sterke kjærligheten du føler for barnet ditt gjør at det går så lett som bare det.» Vel, folk tok feil.

Jeg kjente en skam over at jeg ikke var såååå henført som alle trodde jeg skulle være. Det føltes «slemt» at jeg ikke lå timesvis i lykkerus og stirret på babyen min. Joda, han var fin, han var søt og jeg var veldig glad i ham. Han var mitt ansvar, det var meg (og pappaen hans) som var de menneskene i verden han la sitt liv i hendene til. Og det var kjærlighet. Men det var ikke sånn som jeg hadde trodd, sånn som jeg så andre hadde det.

Det jeg lærte med årene, det jeg skulle ønske noen hadde klart å forklare meg på den tiden, det var at kjærligheten vokser. For noen så er den på plasss umiddelbart, og det er de historiene som fortelles høyest og oftest, men sånn er det ikke for alle. For noen så tar det tid, og det er helt greit. Hvis jeg hadde skjønt i løpet av det første året, hvor vanvittig forelsket jeg kom til å bli i Tidemann, så hadde jeg ikke bekymret meg et sekund. For det er overveldende hvor mye kjærlighet hjertet mitt inneholder, det bare trengte litt tid på å utvikle seg.

Jeg kan se på ham nå, høre ham fortelle historier, titte inn i senga hans når han sover om natten, og fysisk føle at hjertet mitt verker av kjærlighet i brystet. Litt etter litt, når det første året var forbi, når jeg ble kjent med ham, når han etterhvert begynte å prate, vise meg hvem ham var, så falt jeg pladask. Og det slutter ikke! For hver runde vi går, for hver dag vi opplever sammen, så vokser den kjærligheten. Helt av seg selv, egentlig.

Det er skummelt at verden gir oss en oppskrift på hvordan det skal bli  få barn. Mest sannsynlig blir det nemlig ikke sånn som man tror, og da skal det mye til å ikke føle på et nederlag (spesielt hvis man er dødsliten, søvnløs og har gulp i håret). Jeg håper denne luka i kalenderen kommer frem til noen som føler på det samme jeg følte på. Det går seg nemlig til, og den kjærligheten som etterhvert inntar hjertet ditt, er større enn noe annet. Jeg lover.

🙂 Thea.

 


 

Velkommen til en slags julekalender! Den handler om ting jeg har lært. Det er ikke en selvhjelps-kalender, det vil jeg ikke ha på meg, og jeg beklager hvis jeg noen ganger blir svulstig. Det hender at jeg blir det skjønner dere, og det er jo ikke så kult (men det kan altså skje).

Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

1 Comment

Når det starter med surning og ender med reke

 

Fantefølge på tur, med minijuletre på fanget
Fantefølge på tur, med minijuletre på fanget

Noen ganger starter dagen litt trått. Kanskje ungen din står opp før klokka seks, selv om det er søndag, fordi det er julekalender og alt er så gøy. Så blir muligens morgenen preget av at dere begge er trøtte som strømper, og kaffen ikke hjelper, og noe lukter rart av kjøleskapet. Og så havner man kanskje i en diskusjon om noe dumt, hvor barnet ditt mener du bestemmer for mye, og du må insistere på at det faktisk er sånn det er, fordi du tross alt er den voksne.

Og da blir kanskje ikke den idylliske søndagsmorgenen i advent noe særlig hyggelig, og du titter ut av vinduet og inn til naboene, hvor alle spiser frokost tre timer senere enn dere, fordi de sto opp til normal tid, og det ser ut som de har det tusen ganger hyggeligere, for de har til og med adventskrans. Og du har ikke adventskrans, for du har glemt å kjøpe det.

Og så går det en kule varmt. Men så blir man jo venner igjen, og da klemmes det en hel del, og man skværer opp, og kommer seg ut i dagen. Vi skulle til Per og Tore i dag, på pepperkakepynting. Tidemann mente den beste vertsgaven vi kunne gi dem var et minijuletre. Jeg var ikke helt uenig i det, så med et minijuletre under armen, dro vi avsted.

Etter en sånn litt kranglete morgen, kan et førjulsarrangement være en prøvelse. Det er vel lov å si at unger, voksne og prosjekter som inneholder mengder av godteri og glasur, ikke alltid er vellykkede? Det er vel ikke bare meg som av og til kan synes sånt er litt slitsomt? Vel, jeg har heller aldri vært hjemme hos Per og Tore før. Det viste seg at mine fordommer ble knust (jeg elsker når det skjer), for de er simpelthen ganske magiske mennesker.

Designer i arbeid
Ung designer i arbeid

«Her er det bare å søle i vei, alle kan få vin, og vil noen ha en kanin?» Jepp. Det var ikke bare unger og voksne og haugevis med godteri og pepperkakehus, det var også kaniner. To voksne og fire unger. Små, søte babykaniner som vi fikk holde, og som vi ble oppfordret til å adoptere.

Fy fader. Noe av det søsteste verden har skapt.
Fy fader. Noe av det søsteste verden har skapt.
"Kan jeg pliiis på en, mamma??"
«Kan jeg pliiis få en, mamma??»

Da husene var pyntet, barna hadde fått hoppe i sengen til discolys («Vil du kanskje ha en sånn discolampe med deg hjem, Tidemann?»), ble det servert rakfisk og prosecco og pizza. Jeg brukte Knut som unnskyldning for at vi ikke kunne få en kaninunge (på tross av at jeg faktisk ble litt keen på en, herregud så søte).

Per Sundnes; muligens verdens beste vert. Her med mammakaninen og ungene på fanget.
Per Sundnes; muligens verdens beste vert. Her med mammakaninen og ungene på fanget.

Per foreslo at vi istedenfor kanskje skulle ta med oss noe fra akvariumet (!), så la oss bare si de sånn; kvelden endte med Tidemann og meg på 37-bussen med to pepperkakehus, en discolampe, en reke og to minifisker i en boks. Nå sover ungen med reken og fiskene på sengekanten (jeg håper inderlig de overlever natten) og drømmer om å kunne flytte inn til Per og Tore på permanent basis.

For min del tenker jeg litt på den kaninen, men Knut stirrer på meg fra den andre enden av sofaen her med et blikk som sier veldig tydelig at han er det eneste pelskledde dyret som hører til under mitt tak. Tør ikke annet enn å høre på ham, tror jeg.

God søndag folkens! Og takk for all responsen på julekalenderen, dere er fine ass.

🙂 Thea.