#starthjemme

 

Må jeg droppe min elskede take away-kaffe for å bli mer miljøvennlig? Et av mange spørmsål jeg skal finne ut av de neste ukene (håper svaret er nei).   – Innlegget /prosjektet er sponset av IKEA.

I går kom meldingen om at dieselbiler ikke får kjøre i Oslo, fordi luften vi puster her er helt i grenseland forurensningsmessig. Hver uke kan vi lese om klimaproblemer, kriser faktisk, og fredag settes Donald Trump inn som president i USA (fyttihelvete), en fyr som mener det ikke er noe særlig viktig å ta vare på jorda i det hele tatt.

Vel, jeg vet ikke med dere, men jeg kan fort bli liggende å bekymre meg for kloden noen ganger. Gjerne på vei inn i søvnen, når jeg egentlig burde ha sovet for lengst, men diverse serier, og bilder av kaker og smeltet ost på instagram her holdt meg våken. Da kan jeg ligge og surre meg inn i tanker om dommedag, om den jordkloden vi overleverer til våre barn og føle meg ganske dum og helt maktesløs.

Derfor traff denne utfordringen meg rett i magen. I dag lanserer nemlig IKEA et prosjekt, som handler om å gjøre familier mer miljøvennlige. Man kan registrere seg på starthjemme.no, der får man kjept en generell oversikt over hvordan det står til med egne utslipp. Så kan man de neste ukene gjøre ulike tiltak hjemme, små eller store, og så regne ut hvor mye man klarer å spare miljøet for.

Jeg har både lest og hørt om miljøtiltak selv, jeg nikker og smiler og er helt enig i at det er viktig å leve mer bærekraftig, samtidig som jeg kjører bil til butikken, liker gammeldagse lyspærer bedre en LED og kjøper kaffe i pappkrus hver eneste dag. Jeg kildesorterer en del (men er dårlig på å skylle og resirkulere metallbokser, de går oftest i søpla). Jeg er med andre ord litt dobbeltmoralsk, og hele miljøgreia gjør meg redd. Jeg vil ikke måtte strikke mine klær selv, bo uten strøm og droppe morgenkaffen. Det er akkurat som om jeg tror at hvis jeg gjør litt, så må jeg gjøre alt. Vel, jeg har tatt feil.

Tiltakene på starthjemme.no er både små og store, og de neste ukene skal jeg teste dem ut. Vi  (altså Tidemann og jeg) har registrert oss i dag, og jeg kan med en gang se at det er noen ting på listen vi ganske enkelt kan begynne med, og som faktisk kan gjøre hverdagen enklere. For eksempel restemat. Folk (inkludert meg selv) kaster i snitt minst en fjerdedel av all maten vi bærer i tunge poser hjem fra butikken, det er rett og slett helt tullete, og ganske irriterende å tenke på.

Folkens, vil dere være med eller? Hadde det ikke vært litt kult om vi gjorde dette sammen i tre uker? Jeg trenger at noen backer meg på dette, kan det være dere? Gå inn og registrer deg her så kan vi se hva vi kan få til i løpet av de neste ukene, og så kan vi skryte av det her. Send meg gjerne bilder av det dere driver med, enten på snap, på instagram (tagg bildene med #starthjemme) eller bare på mail til thea.klingenberg@gmail.com, så kan vi motivere hverandre.

Johanne Sæther Houge jobber i Naturvernforbundet og driver bloggen grønnejenter.no.

Ukas episode av Foreldrerådet handler nettopp om dette, hvordan vi som foreldre kan gjøre hverdagen litt mer miljøvennlig. Jeg kan avsløre at jeg trodde jeg kom til å bli dømt nord og ned for min manglende evne til å kildesortere metall av Johanne, som jobber i Naturvernforbundet og driver bloggen grønnejenter.no. Det viste seg at jeg tok feil, heldigvis.

Håper dere henger dere på, man kan vinne premier for mange tusen kroner i tillegg til å redde planeten og sove med god samvittighet, så dette er en vinn-vinn-sitjuasjon spør du meg.

To be continued, som de sier.

God mandag, fine folk!

 

 

Søndag, skog og sofa

 

På visning i skogen Tidemann tror han eier

Nok en søndag, nok en snikende følelse i magen av at man ikke har alt på stell før den nye uka. Spesielt fordi jeg har vært isolert med unge og vannkopper og har levd livet i en boble de siste dagene. Vi måtte avlyse både det ene og det andre denne helgen, men dro til skogs, der de eneste vi kunne risikere å smitte var en og annen friskus, om vedkommende skulle bli svært nærgående. Det skjedde ikke.

Derimot fant vi en halvferdig trehytte, mange bekker med is vi kunne knuse og diverse pinner og stokker. Mommo hadde kakao på termos, hun er en sånn som alltid har kakao på termos, og kan mer om skogen enn de fleste. De pleier å gå akkurat denne turen, Tidemann og Mommo, det er liksom deres greie. Nå fikk jeg aller nødigst være med, og ble vist rundt, som om det var visning på deres private eiendom. «Her er Tidemann-fjellet, der pleier vi å spise matpakke, og der kan du for eksempel klatre hvis du er veldig god til det».

«Her kan vi sove til sommeren. Vi trenger bare tak!»
Turkameratene

Egentlig burde vi bodd i skogen. I pinnene og konglenes land, så kunne ungen min løpt rundt som en Birk Borkason og hverken trengt mobilspill eller lekser. Utfordringen ville kanskje blitt den daglige dosen kaffe og eksos som min kropp trenger for å føle seg normal. Og så ville nok søndagsfølelsen blitt enda mer overveldende sittende i et tre.

Den er under kontroll nå faktisk. Vi har spist take away-middag hos Foffa, bygget togbane og sett på filmer fra da jeg var på Tidemanns alder. Likevel kommer det sigende, den lille spenningen i magen som minner meg om at det er tid for å skifte gir. Skulle ønske man kunne lure søndagen, liksom finne på et triks som gjorde den enda mer «helgete» enn den allerede er. Har dere noen forslag? Hva gjør dere for at helgen varer til siste stund? Jeg kommer ikke på noe bedre enn å lage meg kakao og se på TV.

Knut ligger her med sitt sure tryne som en varmlodden pute på teppet. Han skjønner ikke hva jeg maser om, katter har ikke søndagsfølelse. Han synes dessuten det er mye fetere å bo i byen enn i skogen, her har han gateslagsmål og fester han kan bli med på, kattefrøkner som sniker seg langs husveggene og tilfeldige Torshov-rotter han kan ta livet av. «Slapp av a» sier det hårete kattetrynet.

«Slapp av a»

Jeg skal gjør det, Knut. Mandagen er ikke før i morgen, og den blir sannsynligvis ganske fin. Må bare ligge her i sofaen litt først og tenke på den, mens Jarl på Kjendis-Farmen går i tvekamp.

God søndag, folkens! Bruk de siste timene av helgen godt, lat dere skikkelig, spis noe digg, kos med noen dere liker. Og takk for at dere liker og sender meldinger og snaps og det hele, det er så hyggelig (legg meg gjerne til på snap, heter theakli)! Fineste folka på internett, det er det dere er.

🙂 Thea.

 

Kapitulasjon til Tåkeland

 

Apefamilien i Tåkeland ønsker dere alle en god fredag <3

Noe skjer når man er hjemme med en seksåring i flere dager, uten særlig annen menneskelig kontakt. Man havner i et slags tåkeland. Et tåkeland mellom hverdag og fri, kaos og trivialitet. Det er sikkert mulig å opprettholde orden og gjøremål for noen, men det funker bare ikke for min del. Jeg er ikk en sånn person som klarer å svare aktivt på mail, ha hjemmekontor, ta ut av oppvaskmaskinen samtidig som jeg har en seks år gammel fyr hengende på kroppen som en apeunge.

Det betyr at jeg må velge kapitulasjon. Istedenfor å klare alt litt, prøve hardt men samtidig faile på alle oppgaver, blande skittent å rent, svare riktig på mail, men sende den feil, til en viss grad bære ungen min, men halvt slepe ham, mens jeg fortsatt ikke har fått kledd på meg, så bare kapitulerte jeg.

I det øyeblikket kapitulasjonen var et faktum, så havnet vi i en boble, ungen min og jeg. Mobilen ble liggende på kjøkkenet, mens vi dykket ned i en del julegaver han ikke har fått sett på. Vi brukte to timer på å fikle med små leker, tryllesett og lego, han fant på sanger underveis, og både rappet og sang en slags folkedans om det som dukket opp i hodet hans. Hadde det ikke vært for min totale kapitulasjon, så hadde det vært ganske irriterende. Men jeg bare gled med, sånn som jeg aldri har tid til, fordi livet ikke er sånn at man kan sitte i ro med et byggesett uten å se på klokka midt på dagen.

Jeg var tre minutter i dusjen alene, før han kom inn og lurte på om det var deilig å dusje. Skulle bare sjekke. Dialogen i gang hele tiden, viktig med prat, hverdagssamtalen liksom. Vi gikk oss en tur, stakk innom en kino, midt på dagen. Satt som de eneste i salen og så tegnefilm med popcorn, selv om det faktisk var sol ute. På veien hjem snakket vi om verden og om pokemons og om kjærester. Han mener jeg bør bruke tiden min litt mer effektivt og faktisk få meg en mann.

Innimellom klør de vannkoppene så mye at det blir gråt, andre ganger teller vi dem og finner den vi liker best. Jeg har i løpet av en dag, mistet interessen for å speile meg, og gjenoppdaget interessen for ting man finner på bakken (vi fant en gammel nyttårsrakett blant annet, som førte til en lang samtale om hvorfor man egentlig teller år. Vanskelig tema forøvrig).

Nå skulle en av oss vært i seng for lengst, og jeg skulle ha gjort noen fornuftige ting, jobbet litt, ryddet en del, tenkt på planer og alt det der. Men vi sitter og bygger lego, og så er vi snart ferdige med en sjukt stor togbane, og så er det Norske Talenter på TV som viste seg å både engasjere den yngre og den eldre. Så her sitter vi da. Som en apemamma med en apeunge i en stor sofa og ser på TV2.

Jeg vet det finnes en verden med fest og vin og flørting og jobb og faktisk fornuftige ting der ute, og jeg kommer tilbake til den. Men akkurat nå så er jeg i dette kapitulerte tåkelandet, så jeg bare blir her litt, bare til i morgen.

God fredag, folkens!

 

Vendela og vannkopper

 

Jinxa tilværelsen, burde visst bedre.

Du vet når man har lagt opp uka sånn ordentlig? Fordi det er mye som skal skje og man vil ha alt på stell, eller i alle fall det meste, og man skal fikse unge og jobb og slukking av FM-nettet og gjester og vindrikking med nye folk og det hele? Vel, da er det innmari dumt å si høyt; «Vi blir aldri syke vi. Tidemann har ikke vært syk siden i fjor».

Fordi da får ungen din kanskje en rød prikk på magen, som du bare tror er et lite sår, så du sender ham på skolen og håper det går over, men så henter du ham igjen og da har den ene prikken blitt til fem. Og han er kanskje litt slapp og bleik, og du googler og lyser på prikkene med lommelykt. Og så konstaterer du at han har fått vannkopper.

Og så kan det hende at du dagen etter, våkner opp med halve fjeset tett som en potte selv, med rennende øyne og sår hals. Og da sitter du der, med alle de fine planene du har lagt for uken, og vet at det bare er å krølle dem sammen og snyte seg med dem.

Nå sitter vi her, en vannkopp og en snufsemor, og ser på Kjendis-Farmen sammen. Det er vanskelig å sovne når man klør, men det er faktisk ganske vanskelig å forklare konseptet Kjendis-Farmen for en fyr på seks også.

«Hvorfor bor de der? Hvem er de folka? Hvorfor snakker han så rart? Hvem er Vendela?» Jeg svarer så godt jeg kan, og finner på svar der jeg ikke har noen. Da jeg selv var liten, var det å få komme ned igjen fra rommet mitt, fordi jeg var syk og ikke klarte å sove, helt magisk. Å få lov til å snike seg under et pledd og være oppe sent, i voksentiden, det føltes helt ulovlig og veldig fint.

Pledd, vannkopper og Kjendis-Farmen. Kunne vært verre.

Uka blir ikke som planlagt. Det blir ikke vin, møter, ekstra jobbing og livet på stell. Jeg blir ikke hun som fikser ting, som nailer tilværelsen og imponerer omgivelsene. Jeg blir hun som har flassete rød nese, rennende øyne og sovesveis, med en slapp unge, som ligger timesvis på sofaen og leser barnebøker og drikker ingefærte.

Det er bare å kapitulere. Kanskje jeg nailer livet neste uke? Det blir som det blir.

God onsdagskveld, folkens!

<3

La det bli lys

Nye lamper over stuebordet = lykke (serr)

«Man skal ikke undervurdere gleden av de helt overfladiske tingene». Pappa pleier å si det til meg når vi shopper, han er nemlig overraskende god til å handle, og selv om vi alle vet at det ikke alltid er så innmari nødvendig med nye ting, så gir det jo faktisk en glede å kjøpe ting. En tom glede kanskje, en kortvarig en, en overfladisk og grunn glede, men det er en glede. Det føles spesielt godt når Pappa sier det, klapper meg på skulderen og visker vekk den lille dårlige samvittigheten som kanskje sniker seg gradvis frem for hver nye pose man bærer rundt på.

Hele denne helgen har jeg vært overfladisk glad, faktisk lykkelig. Jeg har nemlig fått nye lamper. En tynn elektriker kom hit på fredag, og vips (hvis vips betyr mange tusenlapper og noen timer senere) så var det lys over stuebordet. Jeg klarer ikke slutte å se bort på de lampene. Besøket av den tynne elektrikeren minnet meg om at jeg ikke kjenner noen håndtverkere. Egentlig har jeg alltid tenkt å samle på venner med forkjellige yrker, man trenger en lege, en jurist, en elektriker, en bilmekaniker, en kokk, en rørlegger, en psykolog, en ryddeekspert og kanskje en som er god til å booke billige billetter til fine steder med strender og paraplydrinker. Er veldig fornøyd med de vennene jeg har, men innser at jeg har valgt for få handyfolk med fagbrev, som kunne gjort livet lettere.

Uansett, lampene gjør meg lykkelig. De var en gave fra mine søstre til jul, og selv om de nå er på ferie sammen uten meg, så klarer jeg ikke bli bitter, for jeg er så fornøyd (dessuten regner det der de er, så jeg synes litt synd på dem. Håper det blir sol og at de får det fantastisk, jeg er jo ikke psykopat heller).

LinseKnut

Knut er her, han sniker seg med på bilder hver gang jeg tar frem kameraet, og forholder seg hverken til søndagsfølelsen eller de nye lampene. Barnet mitt sover i senga mi, «for det er lurt at vi sover sammen noen ganger» som han sa, et overbevisende argument. Årets første uke ligger bak oss, jeg synes det er deilig at alt er tilbake til normalen, og kjenner på en stigende optimisme for det nye året. Det føles ikke nytt lenger egentlig, men jeg ser mot lysere tider og har allerede begynt å planlegge både ferie og fjas. Denne uka begynner slukkingen av FM-nettet, og radiobransjen (der jeg jobber) venter i spenning på hva som vil skje. Har alle dere skaffet dere DAB eller? Vi skal lansere flere nye kanaler denne uka, jeg har gleden av å lære opp flinke nye folk som programledere, det er både sommerfugler i magene rundt omkring, og spenning i lufta.

I morgen kommer det en ny epside av Foreldrerådet, vi har hatt to ukers pause, men nå er vi igang igjen. Det er noe helt magisk å få lov til å lage den podcasten, jeg møter så sjukt mye bra folk, og lytterne (altså dere) er de kuleste i verden. Noen fortalte meg at helsestasjoner rundt i landet har begynt å anbefale Foreldrerådet til nybakte foreldre, og det gjorde meg så glad at jeg begynte å gråte. Dette året folkens, det blir så fint. Jeg kjenner det i magen.

God søndag alle sammen, både dere som er alene, som er fyllesjuke, som er slitne, nervøse, glade, dorske, spreke, bustete eller nyforelska. Husk at helgen varer helt til du sovner, bruk den godt, kyss noen, spis noe, se noe hyggelig.

Jeg skal bare se på lampene mine. Dødsfornøyd.

🙂

Sneglefart

 

Sterain på bordet, skittentøy i kurven, hauger av klær som må brettes og effektivitet som en trøtt brunsnegle

Jeg sitter i sofaen med sommersko på, helt nye, hvite sommersko. De kjøpte jeg på salg etter at mørketiden hadde begynt, fordi jeg trengte å minne meg selv på at det kom til å bli lyst igjen. De har ligget inne i skapet, der alle andre ting som ender opp i gangen også blir liggende, og i dag da ungen min ringte og ville finne skøytene sine, så måtte jeg dra ut hele haugen med ting.

Både skøyter (som nok er for små for ham i år) og sommersko, dukket opp, sammen med anorakker, single vanter, skoimpregnering og noen luer vi faktisk har lett etter. Så nå går jeg rundt og later som det er sommer, med hvite sommersko på, ser for meg at jeg kan gå ut med bare legger og bade i havet. Det holder ikke lenge selvsagt, den vrangforestillingen der. For realiteten er at bordet mitt må skrapes for stearin, jeg har klesvask som kunne aktivisert et middels vaskeri i to dager og en god del forefallende arbeid jeg burde komme i gang med, dessuten er bakken full av snø og på tross av noen små solstråler så er vi midt i den aller mørkeste tiden.

Siden Tidemann har en ekstra pappa-helg (det er bare den andre på rad, men det føles som den femte), så burde jeg selvsagt bruke tiden godt, komme ovenpå, få unna alt det som gnager på listene. Det er jo så digg å få ting gjort! Men her sitter jeg likevel, i sofaen med sommersko, og skriver om egen treghet i stedenfor. Jeg tror dette blir en sånn dag i slow motion.

Det hender jeg har sånne dager, jeg kjenner det i kroppen. Sakte som en snegle beveger jeg meg gjennom huset, vel vitende om at jeg kunne blitt ferdig med alle gjøremål på en time hvis jeg hadde satt opp farten. Men jeg trenger å gjøre det sakte. Prøve sommersko, for eksempel. Lage kaffe. Vaske sakte over kjøkkenbenken mens kaffen trekker. Drikke kaffe og lese bladene mens jeg sorterer dem. Brette klær samtidig som jeg ser på serier, og dermed bruke to timer på fem plagg.

Da jeg var barn hadde jeg også sånne snegle-dager. Mamma kunne be meg legge på sengen, for eksempel, og jeg ble sittende og dagdrømme i tjue minutter mellom hvert putevar jeg la på. Akkurat som om hjernen trenger å drømme seg vekk, lage scenarioer, la den ene tanken ta den andre og vips har det gått en time og man kommer til seg selv, men husker ikke hvorfor man sitter på sengen i utgangspunktet.

Det er veldig liten tid til å gjøre ting sakte i min hverdag, sikkert i deres hverdag også? Vi er sjukt flinke til å lage planer, ta tiden på oss selv, rushe avgårde og få tusen ting gjort. Det er sånn verden er lagt opp, det er sånn vi skal være, å være treig er det samme som å være lat, og late folk holder ikke hjulene i gang. Jeg kan være så effektiv i hverdagen, at jeg blir fly forbanna på treige folk rundt meg. Jeg kjeftet en gang på en venninne fordi jeg syntes hun skrellet de hardkokte eggene for sakte (noe hun aldri har glemt, og jeg har måttet si unnskyld for flere  ganger).

Men jeg har altså en indre snegle, som av og til trenger å få styre dagen, og i dag er sånn dag. Kanskje det trengs? Er det sånn at man egentlig trenger å gjøre ting urimelig sakte innimmellom? Hadde vært digg om en forsker hadde svart ja på det. Skulle ønske det kom ut en undersøkelse som konstaterte;»Det er bevist at folk som gjør ting veldig sakte noen ganger, og så er spesielt begavede. De lever sunnere, lenger, er lykkeligere og blir mye rikere enn de som er effektive hele tiden».

Man kan jo håpe. Enn så lenge får jeg bare fortsette og gå med sommersko på min snegleferd gjennom dagen. Så får vi se hvor langt jeg kommer.

Ha en deilig lørdag, uansett tempo!

🙂

 

 

4 Comments

Helt hverdagslig, men helt magisk

 

At det øyeblikket, den lille stunden, de sekundene i det som egentlig er en helt hverdagslig opplevelse, kan føles så mye inni hjertet, det er ganske utrolig.

På vei fra jobb stiger pulsen, jeg kjenner faktisk sommerfugler i magen, som om jeg skal møte en jeg er dødsforelska i. Jeg ser på folk, synes trikken går for sakte, teller stasjoner til jeg er fremme. Han ved siden av breier seg for mye med beina, men jeg blir ikke sur, for snart skal jeg av. De skrittene fra stasjonen, ned veien, inn porten. Lukten av linoleum og grus, matboks og luer, grelle lysstoffrør, kaos i garderoben. Ingen vet hvor noen har vottene sine, men det er votter over alt, og jeg bryr meg jo ikke, jeg skal bare finne han jeg ikke har sett på flere dager.

Smiler høflig til fjes jeg egentlig ikke kjenner, men som er der av samme grunn som meg, kanskje har de også sommerfugler? Snart fremme. Gleder meg så mye at jeg lurer på om jeg er litt koko. Kanskje ingen andre har sånne sommerfugler? De ser hverandre jo hver dag, de har ikke sånne opphold i samværet, de kjenner kanskje ikke på lengselsen? Jeg vet ikke. Og stort sett går det greit altså, jeg lever mitt hverdagsliv, og vi har en balanse og vi får det ganske perfekt til. Men så er det noen ganger, spesielt hvis balansen blir litt forskjøvet sånn som nå, hvis han er noen dager ekstra hos pappaen sin, så kommer det stikket i hjertet. Stikket i hjertet er handler jo bare om kjærlighet, men det kan være litt vondt likevel. Heldigvis vet ikke han om det stikket, og heldigvis blir det til sommerfugler, på en helt vanlig torsdag, når vi skal sees igjen.

Stikker hodet inn i et rom fullt av barnestemmer, og bak en haug med klosser får jeg øye på det fjeset, de kinnene, de øynene. Jeg tror helt seriøst at hjertet mitt vokser litt i det øyeblikket. Leger og andre fagfolk rister sikkert på hodet, men det føles sånn. Det dunker hardere, blir større i brystet. Jeg blir varm i kinnene, og samma kan det være med ulver og demonstrasjoner, med verdenspolitikk og nyttårsforsetter, for der sitter jo hele sentrumet for mitt univers. Klissete, men sant.

Klemmen er lang, den lille hånden hans er varm, han lukter enda bedre enn jeg husker, selv om det bare er dager siden sist. Jeg vil bare holde på ham, høre på ham, være med ham. Og vi snakker om klosser og ser på det han har bygget, og vi finner noen votter som ikke er våre (eller er de det?), og det er en skvist banan i sekken og alt er klissete, men det spiller ingen rolle, for nå skal vi hjem, vi skal være sammen.

En helt vanlig torsdag. En helt magisk situasjon.

Fy fader.

<3

2 Comments

Angrende kriminell kvinne forteller om sitt helt ordinære liv

 

Mellomste søster og meg på årets første dag (før søndagsfølelsen kom).

Hvordan går det? Har dere kommet dere vel gjennom festlighetene og er proppet med energi og livsgnist? Fulle av overskudd etter jula og klare for et nytt år? Endelig i gang med hverdagen igjen? Whoopwhoop og tipp topp?

Altså, jeg kjenner ingen som ikke er kjempeslitne jeg. Juleferien er den ferien flest trenger en ferie etter. Nå er ikke dette en sytete blogg, men det må være lov til å kalle denne mandagen ganske blå (eller?). Vil bare minne om at livet også blir sol og sommer på et tidspunkt, og at det kommer dager hvor man helt av seg selv våkner og er uthvilt, hvor man ikke må rydde vekk barnåler og ting av filt, og ikke føler på presset med et nytt år og alt det medfører.

Jeg har sagt «godt nyttår» til sikkert 23 mennesker i dag, samt noen i går. I går sa jeg det til en som jobber på Deli de Luca, for jeg måtte innom der og betale for meg. Startet nemlig det nye året med å være kriminell, stjal en cookie rett og slett. Det var natt, jeg var på vei hjem, tåka lå tjukt over byen og jeg synes visst det var en artig idé. Våknet angrende, hvor dårlig start er det mulig å skape på et nytt år, sånn karmamessig liksom? jeg spiste den ikke en gang, det viste seg nemlig å være en «protein-cookie», som smakte papp. Damen bak disken lo mye da jeg fortalte og betalte, hun mente det var helt i orden, men altså; det er det jo ikke. Kan ikke holde på sånn, bli tjuv i en alder av 33 liksom. Fikk ordnet opp i alle fall.

Ellers ble gårsdagen en svært lovende start på et nytt år, tilbragte mange timer sammen med mine søstre, spiste mat med smeltet ost og chipotle-mayo og gikk på kino. Barnet mitt er hos faren sin, de er på hyttetur og jeg ringer hver dag fordi jeg savner ham sånn. I går, etter fjoll og fjas med søstrene, så ble det veldig tomt å komme hjem.

Søndagsfølelsen var på sitt aller sterkeste, Knut hadde ikke vist seg siden nyttårsaften, og jeg ble liggende og bekymre meg for både unge og katt og egen tilværelse. Men så kom jeg på at det var søndagsfølelsen, at det nok lå ganske mange andre rundt omkring i sine sofaer og følte på det samme, og så lot jeg det være. Rart å være uten barnet sitt ass, det blir man nesten aldri helt vant til. Jeg kan merke det hvis det bare går en dag eller to utenfor normalen, da blir jeg en klynkete mamma som bare tenker på ham hele tiden.

Men så kommer jeg på at han er sitt eget menneske, at han har det dritbra, og så kan jeg ringe. «Jeg har lært noe som kommer til å imponere deg» sa han i dag. «Jeg har faktisk lært meg å blåse ballong!». Lol. Han er svært begavet, som dere skjønner.

Det som er deilig med et nytt år er at man kan kjøpe seg ny kalender. Jeg liker alltid det veldig godt, en sånn fin bok med linjer og datoer. Noen ganger skriver jeg ned spørsmål til meg selv i fremtiden. «Hvem har du vært sammen med i dag?» kan det plutselig stå en gang i juni, et spørsmål fra fortids-meg, eller; «Synes du fortsatt det er gøy med bloggen?». Det går selvsagt også å notere på mobilen, legge i kalenderen en gang i fremtiden. Ganske fint, hvis det er noe du tenker mye på nå, for om noen måneder har du sannsynligvis et ganske annet perspektiv på situasjonen.

Knut går for en tett og vinterskodd kropp nå i januar. Lurt, når man reker så mye gatelangs som ham.

Hver gang jeg blir bekymret for Knut, gatekatten fra Spania (som forøvrig jobber hardt med vinterkroppen om dagen), så husker jeg på at han er nettopp det, en gatekatt. Han vokste opp med en stor gjeng andre katter og noen hunder, og de var kongene i byen. Han finner alltid ut av ting. Jeg rekker likevel som regel å bli skikkelig nervøs for ham, før han dukker opp igjen med et tryne som sier «Hva er det? Slapp av’a.» I morges lå han chill på sofaen og myste mot meg, uten å ville si noe om hvor han har vært. Mistenker at han har vært på fylla, rett og slett.

Dette blir litt usammenhengende, men det er fordi jeg nettopp er litt usammenhengende i dag. Mellom julebluesen og forventningene, fin familie, gode venner, kjærlighet, min nyvunnede karriere som angrende kriminell og dette nye året, så er jeg slapp og litt tom, fornøyd, men litt lengtende. Det er kanskje sånn det skal være noen ganger? Jeg tror det.

Nå skal Knut og jeg tenne i peisen her, og så skal jeg lese en bok. Kan ikke huske sist jeg leste en bok.

God blåmandag folkens!

Og forresten; dette rørte meg til tårer:

Dere er altså verdens fineste folk. Seriøst.

Er det rart jeg elsker dere? Herregud, for noen fine folk dere er! <3

Thea.

4 Comments

Takk for det gamle, folkens!

 

 

Nå sitter jeg i sofaen med vått hår, fordi tørrsjampo ikke hadde kunnet redde sveisen, med en hel strømpebukse på, som faktisk passer, og tenkte jeg skulle oppsummere året. Det går selvsagt ikke. Jeg føler ikke at jeg har oversikt over 2016 enda, jeg husker jo hva som har skjedd (bortsett fra et par kvelder, der jeg har noen hull i hukommelsen jeg ikke er kjempestolt av), jeg kunne fortalt om manglende treningslyst, skolestarten til Tidemann og egne hverdagslige prestasjoner. Eller så kunne jeg pekt på alle som har dødd dette året, av de helt store kjendisene, men det føler jeg allerede internett tar seg av, eller? Noen andre enn meg som feeden sin full av sånt?

Jeg liker så godt den «stille-før-stormen»-følelsen. Selv om sveisen min kommer til å bli rar (nyvasket hår er det vanskeligste jeg vet), og jeg egentlig synes nyttårsaften er årets mest oppskrytte kveld, så sitter jeg nå her i sofaen min med litt sommerfugler i magen. Om et par timer kommer det folk hit, det skal drikkes sjampis, jeg skal snart tenne lys, årets siste kveld skal feires med noen av de beste. Jeg gleder meg, julebluesen er på tilbaketrekning og entusiasmen på vei opp.

Jeg ser for meg dere som leser dette, noen av dere er kanskje på vei til fest etterhvert, lurer på hva dere skal ha på dere, roter gjennom skuffene for å finne den strømpebuksen uten hull, andre lager mat, står med oppskriften på mobilen i den ene hånda og prøver å vispe noe med den andre samtidig (stor fare for at bollen velter, been there, done that). Kanskje du skal være alene hjemme i kveld, fordi du ikke orker det maset, fordi du ikke egentlig ble invitert på noe fristende, eller fordi hunden eller katten din trenger selskap. Jeg ser dere for meg, som mange fine folk, med helt ulike og samtidig parallelle liv.

Noen er ganske glade for at 2016 er over, noen kjenner på en klump i magen fordi det som er vanskelig blir enda vanskeligere denne kvelden. Jeg gråter ofte litt på nyttårsaften. Det er noe litt fint, og samtidig trist ved å lukke et kapittel, og starte et nytt. Noen år har jeg grått sånn ordentlig, sånn at man blir hoven i fjeset og får øyelokk som små pølser etterpå. Andre ganger har jeg bare vært litt rørt, type «kledelig tåre i øyekroken». Jeg får nesten alltid stikk i hjertet, noe skal forlates, noe skal lukkes bak oss, og noe annet skal begynne.

For min del har 2016 vært det året som i størst grad har vist meg at jeg bare må tørre. Ved å slippe tak i redselen for at andre skal synes jeg er lættis, rar eller hva det nå skal være, så har det skjedd så sjukt mye gøy. Denne bloggen, dere, det å få dele både smått og stort, det å stadig få bevist at folk er fine, det gjør meg skikkelig glad. Jeg skulle ønske jeg kunne koke det ned på en liten flaske, et konsentrat, og dele det ut til alle i kveld. Så kunne vi tatt en shot ved midnatt, av flasken merket «Gi litt mer beng i hva andre mennesker tenker om deg, og se hva som skjer». Tror både kvelden og 2017 hadde blitt en fest, for å si det sånn. Dere kan jo prøve med et glass av noe annet? Man skal ikke undervurdere placebo-effekten.

Til alle dere som gleder dere, som kjenner for sommerfugler i magen for det nye året, for kvelden vi skal inn i , som skal kysse noen ved midnatt og elsker fyrverkeri; kjør på! Dans som om det ikke blir noen morgendag, skål med fremmede og dra på med alle nyttårsforsettene med all entusiasmen dere har (uansett hvor lenge de varer).

Til alle dere som synes denne kvelden er dritt, oppskrytt, har klump i magen, tårer bak øynene eller hater fyrverkeri; det er bare en helt vanlig lørdag. Det er sjukt lov å bare spise noe i sofaen og se en film, og når du våkner i morgen så er det en visst søndag og livet går videre, det eneste du må huske på er at du skal skrive 2017 istedenfor 2016.

Til dere alle; takk for året som har gått! Takk for at dere leser, bryr dere, er morsomme og varme, liker og deler, sender medlinger og mail, er uenige med meg innimellom, for at dere bruker av deres tid på mine skriverier. Jeg skulle aller helst invitert hele gjengen til en gigantisk fest, der de som ville gråte fikk det, de som ville spise pizza kunne ligge i store sofaer og mumse, mens festløvene kunne danset og skålt i bobler hele natten gjennom. Dere er så innmari fine! Jeg får tårer i øynene allerede har jeg sitter, lettrørt type på en lettrørt kveld.

Takk for det gamle, folkens, og godt nyttår! Nå må jeg ta meg sammen og se om jeg får orden på den sveisen.

<3 Thea.

 

 

 

6 Comments

Juleblues

 

Juleblues er ganske vanlig. Please kke si noe annet, da føler jeg meg koko.

Når julebonanzaen legger seg, når pepperkakehuset har fått et tynt lag med støv, juletreet drysser (selv om det er kunstig, er det kødd??) og papirsøpla er fylt til randen, så kommer det gjerne en liten juleblues. Noen som føler det samme?

Jeg har kjent på det i flere dager, innimellom selskaper og kake, jobb på svarte dager og bytting av gaver, det er på en måte en slags tomhet. Flere jeg har møtt de siste dagene forteller om det samme, er vi programforplikta til å kjenne litt på et vakuum i jula? Noen kjenner det som ensomhet, noen kjenner det som melankoli, jeg kjenner det som tomhet. Eller mangel på livsgnist, kan jeg kanskje kalle det. «Livsgnist» er jo et veldig lættis ord, men det er faktisk det eneste jeg finner som beskriver følelsen.

Vanligvis er jeg litt mer oppjaget, litt mer entusiastisk kanskje, jeg gleder meg til noe, jeg har hundre ting på planen og hjernen jobber som et hurtigtog. Og nå har den jo gjort det frem til jul, pakker og forventninger og planer og tente lys. Jeg kjenner ingen som ikke er slitne akkurat nå, kan dere se det? Selv de som legger ut fine bilder fra fjellet og snø og idyll har en matthet i blikket sitt.

Det ligger en tåke av juleblues over vårt forspiste land. Kanskje er det meningen med litt tomhet, før vi i morgen ringer inn til nytt år og drikker noen bobler og lager en plan for hvor fantastisk 2017 skal bli? Problemet er for min del at jeg friker ut av mangel på begeistring. Når jeg ikke føler begeistring, så blir jeg urimelig bekymret for eget liv. Det er helt tullete, hvis jeg i mer enn ett kvarter føler at alt bare er helt okei, og ikke gøy eller spennende eller travelt, så tror tydeligvis hjertet mitt at enden er nær.

Heldigvis er kuren ganske enkel, jeg kjenner jo etterhvert denne julebluesen (eller blues generelt) ganske godt. Løsningen er nemlig å dra i blomsterbutikken, på polet og å kaste ut jula. Jepp. Det låter brutalt, det er mange som elsker å ha jul til langt ute i januar, men min kur mot juleblues er altså å pakke ned. Jeg føler at jeg støver ned, sammen med det pepperkakehuset. Juletreet må finne veien tilbake til boden, kulene må i kassen sin, og så må det kjøpes inn noen hvite blomster. Helst tulipaner som knitrer. Og så må det handles inn flasker med vin og bobler, som kan ligge i kjøleskapet og bli kalde til i morgen. De trenger ikke drikkes en gang, det handler mer om å komme hjem med klirrende poser fra polet og synet av flaskene i kjøleskapet.

Etter det skal rassen parkeres i den elskede sofaen, og så må jeg nesten bare regne med at entusiasmen kommer tilbake. Mulig jeg må lese en bok først, se en hel sesong av en serie eller høre på musikk i fem timer, men den kommer. Det må den.

Blomster; check, pepperkakehus knust og spist; check, flasker i kjøleskapet; check.

Håper hver og en av dere har hatt en deilig jul, at dere har spist så mye dere bare klarer, at dere har overlevd selskapene og kost dere. Hvis du (som meg) kjenner litt på en sånn tomhet eller et vakuum, så får vi bare sitte i hver vår sofa og vite at vi ikke er alene. Og at det går over.

Snart et nytt år! Gleder meg til å dele det med dere! Tenk så mye gøy det skal inneholde, jeg tror det blir dritbra. Seriøst.

 

🙂 Thea.

PS: Jøss, der kom faktisk litt av entusiasmen tilbake allerede. Kanskje jeg bare har følt meg flat fordi jeg ikke har blogget på noen dager? Shit, det kan faktisk hende. Vel, takk skal dere ha!! Seriøst, nå er humøret på vei opp. Dere er greie som leser her ass, jeg har tydeligvis savnet dere.

<3