Høstens beste tips fra en fyr på seks (del 3)

 

Tidemann høsttips (og klærne han har på seg) er sponset av Polarn O.Pyret

Tidemanns blogginnlegg har vist seg svært populære, han er meget fornøyd selv (spesielt etter at han faktisk fikk solgt noen av kastanjene han snakket om sist). Det er klart for tredje del i Tidemanns høsttips, denne gangen vil han dele råd om livet inne:

Hva liker du best å gjøre inne om høsten?

Jeg liker å være i sofaen med pledd, for da kommer Knut og legger seg oppå beina mine. Jeg liker at vi fyrer i peisen, bare det ikke blir alt for varmt, for da blir jeg sur. Du vet jo hvor irritert jeg blir når jeg blir varm? Like irritert som du blir når du er sulten. Men hvis peisen er passe så er det deilig, og spesielt hvis jeg kan få kakao og en skål med bær oppi som jeg kan kose meg med.

Hva er det du liker med den stemningen da?

Jeg liker at jeg blir veldig avslappet og får mindre stress i hodet. Og så liker jeg at vi kan se på noe gøy på Netflix, sånn som de larvene eller noe. De er morsomme og ikke kjedelige og gjør rare ting.

 

Hvilke andre ting liker du å gjøre inne når det er høst da?

Det er litt kult å stable ved, det er min jobb, jeg er skikkelig god på det, ikke sant mamma? Nå har jeg jo fått en sånn skjorte og en caps som ser litt arbeidsaktig ut også, så det passer. Jeg har blitt ekspert på å stable og det er faktisk ganske vanskelig, men sånn er livet.

«Jeg tar på meg skjorta og capsen når jeg stabler ved, for jeg er jo modell og det er litt sånn arbeidsaktig»

Ja, sånn er livet. Enig i at du har blitt ekspert. Du har jo også startet på et pynteprosjekt her, vil du fortelle litt om det eller?

Jepp, jeg liker å lage ting, for eksempel å tegne og male med glitterlim. Prosjektet mitt er at jeg skal lage en tegning hver dag av en liten nisse. Og når det blir jul så skal du stå på en stige og henge opp alle tegningene over hele stua, og da blir det skikkelig julesteming og masse pynt. Vi skal ikke bare ha litt julepynt i år, mamma, vi skal ha megamye.

 

Kunstneren tenker

 

 

Kunstneren arbeider

Det er greit, vi kan godt pynte megamye. Jeg lover.

Kan du skrive at jeg anbefaler alle barn om å lage noe som de kan henge opp? Så det blir fint i huset. Og så må voksne tåle at det blir litt rotete når man skal lage ting, for det er ikke så lett å rydde hele tiden, dessuten er det kjedelig. Og så synes jeg de voksne skal la barna få spille litt på mobilen når de er inne, for det er koselig. Skriv det.

Okei. Men du liker jo også å lese bok?

Jada. Men jeg liker best å spille eller å se på sanger på youtube eller se etter ekte gullpenger på finn. Men jeg kan late som om jeg liker best å lese, hvis du absolutt vil det. Ta et bilde av meg med den boka fra biblioteket som vi har glemt å levere, så kan jeg late som.

«Jeg kan late som jeg liker best å lese»
«Det kan hende de har ekte gullpenger på finn»

Jeg tror vi er i mål med høsttipsene jeg da, er det noe du vil si til slutt?

Ja, at folk må ta vare på hverandre og på dyr og ikke kjøpe så mange ting i plast. Og så må de glede seg til jeg får min egen blogg. Takk for meg.

 

 

 

6 Comments

Til alle dere som ikke sa fra om at jeg gikk med rumpa bar i dag

 

Ja, jeg mener dere som gikk forbi meg på gaten, ett eller annet sted mellom Oslo S og Torshov i dag, som så mitt litt slitne fjes, det som ble varmt og hektisk av å jogge til trikken, med rumpetaske over brystet og sekk og poser i hendene. Dere skjønner, det var en sånn dag, en sånn dag med mye på jobb, stress med henting av unge og handling og folk som ringte på telefonen mens jeg skulle rekke både apotek og matbutikk. Det var en sånn dag hvor man (på tross av været og mørket og årstiden) har stått opp og tatt på seg et ganske kult miniskjørt, for man vil lure verden til å tro at man er en sånn dame som får til det hele, og attpåtil ser litt fresh ut, mens man haster gjennom gjøremålene og forhåpentligvis nailer møter og oppdragelse og livet generelt.

Det er jo strømpebuksesesong nå folkens, det hater jeg, men jeg hadde likevel funnet et rent og helt eksemplar denne morgenen, fordi jeg aller helst vil være en sånn person, i alle fall forsøker jeg å skape en illusjon om at jeg har ting på stell, sånn nogenlunde. Jeg hadde til og med valgt en strømpebukse som var høy nok i livet i dag (en sjelden diamant), og ikke en av de som drar seg ned under rumpeballene og gjør beina komisk korte og skrittet komisk langt. Jeg hadde valgt riktig strømpebukse, jeg hadde tatt på meg miniskjørt, jeg hadde husket alt jeg skulle få til, jeg rakk både handling og trikk og henting og var faenmeg til og med i godt humør da jeg svingte inn i skolegården for å hente ungen.

Og da folkens, da er det JÆVLIG unødvendig å oppdage, HELT PÅ EGENHÅND, at skjørtet har krøllet seg opp mellom jakka og sekken, at det har lurt seg opp helt til korsryggen, og ligger som en pølse under jakka, så HELE RUMPA MI SYNES. Hele rassen, med schtøgge strømpebuksesømmer og hverdagstruse, har vært eksponert for felleskapet (ja, det er dere), helt uten at rumpas vertinne har blitt gjort oppmerksom på det, fra sentrum av hovedstaden og gjennom landets travleste handlegater, og hele veien hjem i ettermiddagsrushet.

Jeg vet at verden er full av dritt, av terrorangrep, klimakriser og potensiell atomkrig, jeg skjønner at hverdagen din er full av gjøremål og unger og jobb og viktige oppdateringer i sosiale medier, men har vi SLUTTET Å VÆRE MEDMENNESKER?!?!?!?? Sier vi ikke lenger fra til folk vi møter når de har smuler i ansiktet, når de mister en vott, eller når de GÅR MED RUMPA BAR GATELANGS!?!??!?

Det går jeg bare ikke med på. Jeg nekter å tro at verden har blitt så kald, jeg nekter å tro det er sant. Jeg er en tillitsfull type, jeg er en sånn som viser deg veien hvis du er håpløs turist i Oslo, jeg er en sånn som holder igjen bussen hvis du kommer løpende, jeg er en sånn som hjelper folk med vogn på offentlig transport. Men jeg er også vimsete, travel, tidvis rar på håret, og på tross av at jeg prøver så godt jeg kan, så har jeg ikke alltid oversikt, hverken over ting eller tid (eller kropp tydeligvis). Så jeg er HELT AVHENGIG AV DERE ANDRE!!!! Jeg trenger dere!!!! Jeg trenger å kunne stole på at noen gir meg beskjed når jeg driter meg ut!!

Regner med at det var en glipp, folkens. Jeg er nødt til å tenke sånn, hvis ikke mister jeg all tro på felleskapet. Hvis ikke kan det se ut som at verden bærer rett til helvete.

I morgen blir det bukser.

Takk for meg.

PS: Rumpa mi hilser og sier det var hyggelig å se så mange av dere i dag!

__________________________________________________________________

Vil du følge denne bloggen på face? Hvis du er en relativt hyggelig person, så er du velkommen til det!

 

 

 

 

 

8 Comments

Høstens beste tips fra en fyr på seks (del 2)

 

Tidemanns tips (og alt han har på seg) er sponset av Polarn O. Pyret. Her gjør han det han «føler en ekte modell bør gjøre» som han sier.

Ungen min har fått sin egen lille spalte på denne bloggen (i påvente av at han får starte sin egen, som han mener burde skje umiddelbart, men som jeg tror vi skal vente 12 år med). Her har han selv valgt tema, fordi han mener det er en del ting unger kan bedre enn voksne, og som han mer enn gjerne forteller oss. Så her kommer del nummer to av Tidemanns høsttips :

Sist gang snakket du jo om viktigheten av å gå i skogen, hvilke andre ting er det du liker å gjøre om høsten?

Jeg liker også å gå i byen, eller ikke ekte byen da, ikke sentrum for det er ikke der vi bor, men her hos oss på Torshov. For man kan tusle litt rundt og finne ting, se på det som skjer og kanskje ha det litt koselig. Det er gøy å gå rundt i området for jeg føler meg nesten fri når jeg er ute på gaten.

Føler seg «nesten fri»

Hva mener du med «nesten fri»?

At jeg kan tenke på ting og se på ting, og at du og jeg har det hyggelig og sånn. Men jeg kan ikke løpe hvor jeg vil, da kan jeg jo bli kjørt på eller kidnappet. Eller jeg må i alle fall se meg for når jeg går over veien og sånn.

Det stemmer, det er veldig viktig. Det er jo ikke så mange som blir kidnappet, men det er lurt å passe seg litt når man er ute i trafikken i alle fall. Men hva er det du liker å finne når vi går rundt da?

Skatter! Jeg finner nesten alltid noe når jeg går på tur, jeg er ikke sånn som deg, som aldri plukker opp nesten noenting som ligger på bakken. Husker du den gangen jeg fant en del av en femhundre-lapp?

Ja, det husker jeg (vi brukte forøvrig flere timer på å prøve å veksle den inn i en hel 500-lapp, men det var det ingen banker som ville være med på). Men hva er det du liker best å finne da, sånn på høsten?

Jeg liker kastansjer, de kan man ha i lomma og kjenne på, for de er veldig glatte, så man blir ikke stressa. Og så kan man lage ting av dem når man kommer hjem. Blader er også fint, noen er helt røde og noen er litt som en solnedgang. Og så kan man finne flasker og de kan man pante. Og av og til spiker eller kroker eller skarpe steiner som man kan skrape pinner med. Hvis du leter veldig bra, så kan du  også finne små ener-kroninger, det har jeg funnet mange ganger.

Røde blader er visst best

Hvorfor tror du voksne ikke plukker opp ting fra gata?

Fordi dere har så masse penger selv og fordi dere tror det er ekkelt og at det bare er søppel. Men ting kan være fine selv om de ligger på bakken og det er uansett gøy å se hva som finnes. En gang, da jeg var skikkelig syk så fant pappa en helt glatt og fin stein, som var lilla og litt hvit, som jeg kunne stryke på, og da glemte jeg nesten at jeg var syk. Jeg skal alltid se hva som ligger på bakken, selv om jeg blir voksen og får meg firma og sånn.

Hva annet liker du med å gå rundt i byen?

Jeg liker veldig godt å gå en tur bare for å se meg omkring. Jeg gleder meg til å bli ungdom, så jeg kan gå rundt for meg selv og ha penger i lomma hvis jeg vil kjøpe noe og bare kose meg ute på gaten. Men jeg må jo vente nesten uendelig på å bli stor nok til det og da skal jeg også ha motorsykkel og spille saksofon og så skal jeg se på «Skam».

Øver seg på å bli ungdom og henge gatelangs

Nå har vi jo funnet noen kastanjer i dag, hva tenker du å lage av dem?

Fjes. De kan nesten være sånn som dukker, hvis man tegner med tusj på de små flekkene. De fleste kan være blide, men så kan noen bli sure og sinte, så har man et fjes til hver type humør. Akkurat sånn som meg. Tror du vi kan selge dem på finn? For to kroner hver? De er veldig søte.

Njæ, jeg tror ikke så mange kjøper kastanjer på finn dessverre.

Nei, men skriv det på bloggen da. I tilfellet noen vil kjøpe dem.

Kastanjer til alle typer humør selges for kroner 2,-
2 Comments

Gråting, veldedighet og peis

 

Peis på blå resept

Dagens startet med hodepine og gråting for min del, noe som av og til bare må til. Hodepinen var selvforskyldt, gråtinga var også nødvendig. Som Tidemann sa her forleden; «det er nesten som å rense kroppen». Da frustrasjonen (som bare handler om at det er søndag og jeg var skjør) var ventilert ut, og jeg hadde vasket opp og snakket med begge mine søstre på telefonen, så lå jeg stille i sofaen og hørte på podcast med lukkede øyne og morgenkåpe, som en diva med hovne øyne.

Prøvde å huske når jeg gråt sist, sånn fra magen, sånn gråt som gir meg øyelokk tjukke som små pølser etterpå, men fant ikke ut av det. Tror gråtefrekvensen har gått drastisk ned de siste årene, det felles færre og færre tårer av denne bloggeren ettersom hun bli eldre. Betyr det at jeg har blitt kynisk? Lykkeligere? Eller tørker trekanalene inn når man bli ordentlig voksen? Vet ikke jeg ass.

Fra Wikipedia. Burde legges til; «Kan føre til øyelokk som likner på sosisser».

Siden dagen startet i det selvsentrerte hjørnet, så var det fint å hente barnet (han hadde vært på overnatting hos sin tante), drikke kaffe og hente bøsse. Tidemann elsker TV-aksjonen, og entusiasmen var til å ta og føle på da vi fikk utdelt kart og pins og gikk i gang. 10 oppganger og 38 etasjer senere kan vi konstatere at folk har blitt enda hyggeligere siden i fjor. Deilig å titte inn i fremmedes hus mens de henter penger, lukte hva de skal ha til middag (folk flest spiste gryte i ulike varianter i dag), hilse på kjæledyrene deres og på ungene som heller vil legge mynter enn lapper i bøssa (fordi det bråker så gøy).

Etter endt økt dro vi til Mommo på middag, hun lærte å dabbe (i alle fall nesten, det ligger på snap), og jeg kjente den spaliknende roen over å være hjemme hos henne. Mødres hus føles tryggere, renere og lunere enn noen andres. Kanskje var det post-gråt-sensitivitet, men jeg ble rørt og håper ungen min føler det samme om mitt hjem når han er den som kommer på søndagsbesøk.

Vel hjemme i sofaen er Knut like gretten som vanlig (han blir alltid ekstra furten når det regner), humøret mitt er igjen stabilt og den hudløse økten er over. Søndagen er (som dere nok vet by now) ofte blandede følelser for min del, og jeg vet at det ikke bare er meg som har det sånn, så jeg ville bare gi en liten shout-out til alle andre skjøre sjeler der ute. Det er vi følsomme som skal overta verden! Neida, det er ikke sikkert. Følte bare jeg trengte en parole, men trekker den tilbake med en gang. Nå skal jeg spise sjokolade og lese bok, for det er helg helt til i morgen!

God natt folkens, ikke glem at dere er kremen av internett!

<3

 

6 Comments

Høstens beste tips (fra en fyr på 6 år)

 

Tidemanns høsttips er sponset av Polarn O. Pyret

Tidemann er en fyr med mye på hjertet, han spurte nylig om ikke han kunne få starte en egen blogg. Jeg tenker at vi kanskje skal vente bittelitt med det (kremt), men han må gjerne få bidra her. Det er derfor en glede å få presentere hans første intervju;

Hva er det du liker best å gjøre om høsten?

«Jeg liker veldig godt å gå på tur. Aller helst i en skog, for der er det så mye luft og man kan finne pinner og mye rart. Det er også veldig rolig i skogen, og av og til finner man sopp og vandrestaver og glatte steiner.»

«Det er mye frisk luft i skogen, og så er det så rolig her»

Hvor er det du pleier å gå på tur?

«I Maridalen. Der har jeg et fjell som heter Tidemannfjellet, det kan man både klatre på og spise matpakke på. Og så er det flere bekker der, bekker er morsomme.»

Hva liker du best med å gå i skogen?

«Jeg liker å knekke pinner og greiner fra visne trær, det kan man gjøre hvis man er sterk. Og da liker jeg lyden av knekkingen, og så liker jeg at man kan lage seg vandrestaver. En gang fant Mommo og jeg en vandrestav som var et helt tre, den var høyere enn huset vårt. Det var vanskelig å bære den hjem, men vi klarte det.»

«Det er viktig for barn å få gå i bekker»

 

Hva er det viktigste med skogen, tenker du?

«At det er der dyrene bor. Jeg synes det er kult at man kanskje kan se en elg. Og så er det alltid så hyggelig å gå på tur, for det er så mye luft og så lukter det godt. Jeg liker å bygge lego og være inne også, men skogen er finere.»

«Ikke mas. Det er veldig rolig og deilig i skogen, så ikke mas.»

Har du noe råd til voksne som vil ta med seg barna på tur i skogen?

«Ja, ikke mas! Det er veldig slitsomt å bli mast på når man er i skogen, for det er så deilig og rolig der. Og helst gå et sted hvor det ikke er vei, men sånn at man kan gå opp og ned overalt, og over trær og utforske litt. Og så er det viktig for barn å få gå i bekker. Og så er det veldig lurt å ha med varm kakao som man kan drikke når man vil ta seg en pause.»

«Det er deilig å bade litt ogå. I bekken finnes det ofte glatte steiner.»

Har du et siste råd?

«Gå på tur, aldri sur!!! Skriv det med utropstegn, fordi da får man mere lyst til det, Mamma.»

 

2 Comments

Sorry til Unni Lindell, mindfuck og god helg

 

Sitter med headset på cafe og later som om jeg ikke hører på hva damene ved siden av meg snakker om.

 

Her sitter jeg på en cafe og drikker min cortado med haedsetet på, og er en sånn dame som multitasker oppgaver, mens brunfargen fra Lanzarote falmer. Det var så deilig med ferie! Meningen med livet er i stor grad å ha ferie. I alle fall når det er varmt, og man kan henge med barnet sitt og spise deilige ting og spille yatzy med Foffa. Men ferien er over og livet hjemme er fint det også, i sin hverdagslighet og tidvise kaos.

Leser en bok nå som jeg tenker på hele tiden, og som mindfucker meg til å se alt i et annet perspektiv. Den heter «Homo Deus», er oppfølgeren til den jeg leste og anbefalte i sommer («Sapiens»). Mange har sikkert lest den for lengst, men jeg får jo bare til å lese når jeg er på ferie, så den måtte vente til denne uke i syden. Den handler om mennesket som art, hva vi er, hvorvidt vi egentlig har en «sjel» eller bare er vanlige dyr (og ja, det stemmer, vi er bare en slags ape, ingenting spes med oss egentlig, bortsett fra at vi er noen råtasser på å organisere oss), og ikke minst om hvor vi kommer til å ende. Det er en sånn bok man bør gi til barnebarna sine om 30 år og be dem lese, for å se om spådommene stemmer. Please les den og si fra hva dere synes! Jeg blir helt susete i hodet av den, et godt alternativ til å bli brisen på noe annet i helgen (eller i tillegg til noe annet).

Midtfuck mellom to permer, anbefaler på det varmeste!

Det sitter to damer overfor meg her på kafeen og snakker høyt om livene sine, hun ene skal flytte ut av leiligheten sin og hun andre skakker mye på hodet mens hun tar på seg lipgloss og gir venninna si litt overfladiske råd. Får av og til lyst til  å blande meg i andre folks samtaler. Hvis det står turister på en trikkeholdeplass i Oslo og ser forvirra ut, så spør jeg av og til om de trenger hjelp, bare fordi jeg liker å snakke med folk. Sånn har jeg alltid vært, da jeg var på Tidemanns alder, og vi var på Lanzarote den gangen, pleide jeg å låne lillesøster og trille henne bortover strandpromenaden for å få snakket med fremmede. Mamma og Pappa satt og spiste lunsj, mens jeg trillet henne avgårde i den store vogna og slo av samtaler med andre nordmenn som også spiste lunsj, jeg takket gladelig ja til å smake på maten deres, og noen ganger fortalte jeg dem alt jeg visst om foreldrene mine. Mamma måtte beskjemmet hente meg tilbake, med andre familiers pommes frites i hånda, og jeg skjønte ikke hvorfor hun var så flau, jeg hadde jo bare underholdt dem med historien om hvordan lillesøster ble til.

What!?!?!?!

Folkens, visste dere at Unni Lindell hadde en katt som het Knut?? Altså, jeg fikk en snap om det nå, hun har visst skrevet bok om han og greier!!! Den må jeg lese. Ante ingenting om dette, synes egentlig det er litt irriterende. Trodde min Knut var unik, men nå virker det jo bare som om jeg har hermet etter Unni Lindell, siden hennes Knut var først ute og visstnok er en kjendis-katt. På en annen side; sikkert irriterende for Unni også, at jeg (en helt vanlig person som ikke har skrevet min første bok ferdig en gang) har kalt min katt Knut. Hvis du leser dett Unni; beklager! Med hånden på hjertet, jeg visste ikke at navnet var tatt. Og kondolerer med at din Knut er død nå, men gratulerer med boka! Og med livet, du virker veldig kul og typete.

Blir den neste på leselista ass. Elsker tittelen «Nobody’s baby».

Nå gir de hverandre gaver, de damene på den andre siden av bordet her. Gaver i Jernia-pose. Er det et vaffeljern? De hvisker med hverandre. Hun med lipgloss er opptatt av magefølelsen på noe, hører ikke hva. Magefølelsen på vaffelrøra? «Du burde lage røre på slump, viktig å kjenne på magefølelsen når man mikser det sammen». Håper det var det hun sa. Fader ass, får lyst til å smake på sconesen hennes også. Føler meg som akkurat det samme mennesket som da jeg var seks. I følge «Homo Deus» så er jeg også bare det, og vil mest sannsynlig utkonkurreres av en robot rimelig kjapt, fordi arten min står på kanten av stupet.

Før den tid skal jeg ha helg, og det skal dere også. Plutselig var det høst på alvor og mørkt om kvelden og sommeren er glemt, for nå er det suppe og snart halloween og noen har allerede begynt å spise julemarsipan. Om det ikke er din greie så håper jeg likevel du spiser noe digg i kveld, det er bare fredag hver syvende dag og hvem vet hvor vi er på vei, så det er bare å kose seg mens man kan.

God fredag!

PS: Kan dere ikke legge meg til på snap? Jeg har (to år etter alle andre) skjønt greia med snap, og synes det er så gøy at jeg nesten glemmer at jeg har en blogg. Heter theakli.

 

2 Comments

Vaya con gutta boys

 

Tidemann beskriver her helt perfekt hvordan denne uka skal bli

Etter en uke med snittpuls godt over middels (og nei, jeg har ikke trent), delvis søvnløse netter og generelt høye skuldre, har vi nå landet i et parallelt univers. Foffa, Tidemann og jeg på tur, med nesen vendt sydover, mot samme destinasjon som en mengde hvithårede andre; Lanzarote. To menn i sin beste alder (henholdsvis 70 og 6 år), og en kvinne, tre generasjoner, ulike behov, og felles hygge.

Foffa liker best å være svært tidlig ute på flyplassen, han liker å snakke mest mulig med de ansatte ved samtlige skranker underveis, og vil helst gå på flyet før alle andre, uavhengig av om de sitter i rullestol eller ikke, og skravler velvillig med medpassasjerer som står i dokø. Tidemann vil ha flest mulige gadgets med seg i håndbagasjen, han vil synge «I believe I can fly» på repeat (bare refrenget) så mye som mulig, og elsker at folk klapper når vi lander. Det gjør forresten folk, i alle fall de på tur hitover.

Gutta boys chillern på flyet

Som kvinnen i midten er det både smart og fint at jeg etter flere ferier med gutta boys, har skjønt viktigheten av å også surve mine egne behov. I dag betød det å handle mange ting på taxfree (tenker alltid at det er gratis å handle på taxfree, og lever godt med den illusjonen, så ikke fortell meg noe annet), benytte meg både av ørepropper og sånn øyemaske, samt late som at jeg ikke hørte alt som ble sagt til meg. Jeg spiste også en bit av Foffas niste (han vet det fortsatt ikke, men kommer vel tidsnok til å oppdage at både matpakken hans og posen med bamsemums har minket).

Nå er vi fremme i sydenland, og det er varmt i lufta og vi har badet i bassenget, og nå skal vi snart ut og spise sen middag som vi ikke må lage selv. Ungen min sitter med vått hår på gulvet og bygger lego mens han nynner på egne komposisjoner og jeg har lakket neglene (har blitt så sykt mye flinkere på det i det siste forresten, hva skjer, er det alderen?) og begynner å bli skikkelig fysen på noe spansk ost. Livet skal være stillere denne uka, kjedeligere, roligere. Mindre mobil, mindre program, langsommere bevegelser. Mer mat, mer søvn, mer bading, mer sol. Det er i alle fall planen, så får vi se (mulig det blir noe ventilering her inne, pleier å trenge det).

Akkurat nå føles det i alle fall helt perfekt, og jeg hører de tapasene rope på meg hele veien fra strandpromenaden. Blir digg ass.

God mandag, fine folk!

🙂 Thea.

 

 

 

2 Comments

Om instagram-løgn (og hvordan folk egentlig har det)

 

«Perfekt med kakao på en søndag». Neida. Dette bildet er bare jug, jeg tok det for lenge siden. Jeg har faktisk hverken melk eller tulipaner her i dag, bare en sur katt og en sofa.

På instagram ser folks søndager ut som romantiske komedier. Høstblader, varme kopper med kaffe, strikkegensere som ikke har nupper, perfekt bustete sveiser og rent sengetøy med frokostbrett på, kjærester som ler mot hverandre, eller leier barne sine på tur ved stille vann. Blæh.

Neida (joda). Vil bare minne om at søndagens egentlige natur kan være ganske annerledes, og at det er greit. Jeg føler på viktigheten av å påpeke følgende; for hvert eneste instagrambilde av idyll du ser, finnes det ti ganger så mange søndager av denne typen:

Fylleangst-søndag:  At du skjelvende og ganske alene prøver å lappe sammen sjelen etter gårsdagens fest. Angrer på at du var hele deg, eller deler av deg, som du ikke egentlig liker å vise frem.

Tinder-søndag: Nok en alenekveld i sofaen gjør at du kapitulerer og gjeninnstallerer appen du har slettet så mange ganger før, i håp om at din utkårede heller skal finne deg i det virkelige liv. Nederlaget er til å ta og føle på der du målløst sveiper over fremmedes fjes, på jakt etter en bekreftelse du ikke liker å innrømme at du trenger.

Klesvask-søndag: Skittentøyskurvene (ja, for jeg har flere) renner over av alle klærne du leter etter, de ligger der og venter, til poden ikke lenger har skift og du selv går med strømpebukser som ligner på sveitserost. Så du gir deg hen til klesvask på tampen av helgen, våte plagg som aldri tørker helt, som gjør stuen din stygg, fordi det er for vått og grått i været til at den tørker ute. Klesvask som ingen takker deg for at du tar, som ingen forberedte deg på da du var ungdom, ingen fortalte hvor stor del av livet som kom til å handle om skitne klær.

Sammenliknings-søndag: Du kikker over gaten, inn andres vinduer, der tekannen står på bordet og stearinlysene er tent, og så føler du deg som piken med svovelstikkene. Bare at du ikke er et fattig barn, og det ikke er julekveld, du er voksen og burde vite bedre enn å lure på hvorfor naboen har det så jævlig hyggelig. Men du klarer ikke å la det være, så du tenner lys sjæl, og prøver å gjøre det like fint å kikke inn av ditt vindu. Men du føler det liksom ikke helt likevel, dessuten er det ingen som ser inn av ditt vindu, for alle andre koser seg så fælt i sine egne liv at de ikke har tid til det.

Forefallende-søndag: Når du har latet som om du kan ta deg fri en hel helg og selvbedraget har funket, men så kommer søndagskvelden snikende med realitet i blikket og setter deg på plass. Og du åpner hjernen og kalenderen og alle tingene på lista over gjøremål skyller inn i bevisstheten din og hever skuldrene dine for hvert sekund. Og du lengter tilbake til lørdagen og selvbedraget, mens du åpner datamaskinen og begynner å jobbe, selv om du vet du aldri kommer til å komme i mål, ei heller sovne til riktig tid, så mandagen er allerede ødelagt. Og du vet det ikke enda, men i morgen tidlig kommer du til å oppdage at du glemte å ta ut matboksene av sekken på fredag, så det ligger muggen banan klistret sammen med leverpostei-skorper og venter på deg, bare sånn at du får startet uka med en helt perfekt reality-check.

Hvorfor legger ikke folk ut det der på instagram? Jada, jeg vet hvorfor. Men det hadde vært jævlig digg å se bilder av de virkelige søndagene der ute. Jeg nekter å tro at alle drikker store kopper med te, med sånn honning-pinne oppi. Du vet hva jeg mener, en sånn pinne med noen klumper på enden som man rører oppi koppen med? Sånn som alle damer har på reklame, når de sitter i sofaen med pledd og slapper av? Jeg kjenner ingen som har en sånn honning-pinne faktisk. Det er bare jug.

Det jeg prøver å si er; du er helt innafor! I den sofakroken du ligger i, med den følelsen du har, – og du er ikke alene. Nå skal jeg sjekke sekken for muggen matboks (takk til meg selv for påminnelsen), og så skal jeg legge ut et bilde av starinlys jeg også, så folk tror jeg er en sånn person. Neida (joda).

God søndag!

🙂

 

 

5 Comments

Gospel, grining og nyheter fra eget liv

 

Først sofa, så fjelluft.

Sitter i en gammel sofa i en gammel hytte på et fjell, og hører på at Tidemann spiller Monopol med Foffa. Den yngre garde kjøper alle eiendommene han kommer over og fryder seg hver gang den eldre garde må punge ut. Streptokokkene i halsen min er så kjipe at de nesten stakk kjepper i hjulene for den lange bilturen, men med penicillin i taska og paracet i blodet, og en smørblid unge i baksetet gikk det over all forventning. Saligheten over å komme opp i fjelluft, til tømmervegger og flatbrød og hyttesenger er så stor at jeg ble rørt her istad. Mulig de tårene også handler om feberen som ligger og ulmer, det skal svært lite endring i kroppstemperatur til for min del, før jeg snufser av alt. I går gråt jeg for eksempel åtte ganger til denne videoen:

Jeg er litt forelsket i hun dama, den mørke stemmen og det blide fjeset gjør at jeg har lyst til å ha henne som venn. Spesielt når jeg er syk og stusslig, tenk så hyggelig! Har vist videoen til alle jeg har møtt de siste dagene, til alle på jobben, til og med til legen som ga meg medisin. Ønsker meg et gospelkor.

I tillegg til å gråte hver gang de synger at man kan lene seg på dem, så gråt jeg også da legen sa jeg hadde streptokokker, for tonefallet hennes var så omsorgsfullt. Så det er der landet ligger, folkens.

Rent bortsett fra all grininga har uken vært kjempebra altså. Dette er på et vis en velfortjent runde med sykdom føler jeg, alle må under dekk innimellom og nå har jeg vært frisk kjempelenge. Dessuten har jeg brent lyset i begge ender, jobbet masse, sovet lite og generelt strukket strikken, da må man bare regne med at kroppen sier fra. Og når jeg kan ligge på en hyttesofa og høre Foffa forklare Tidemann med mild stemme om eiendomsinvesteringer i brettspill, så er det helt greit, nesten fint. Har faktisk tre gladnyheter fra eget liv denne uka;

1: Radio 1 kommer tilbake! Endelig kan jeg si det høyt, det er noe vi har jobbet med en stund, og jeg hater å måtte holde kjeft om kule ting. Føler æresfrykt og spenning, for det er helt sykt fett å få være med å lage den kanalen. Veldig mange mennesker har et forhold til Radio 1 fra tidligere tider, og nå skal kanalen bli riksdekkende, så det er svære greier. Jeg er så gira og begeistret at jeg ikke klarer å sove om natten, noe som igjen fører til grining av gospel, så jeg må skjerpe meg litt. Men fy faen så gøy!!!!

2: Dro til en datadoktor med macen. Altså, det er det lureste jeg har gjort på lenge. En og en halv time med en kjempegrei fyr fra Eplehuset var alt jeg trengte for å få system i livet mitt igjen. Han var vant til å snakke med pensjonister, så jeg følte meg skikkelig oppegående, og ga meg en dyprens i datalivet mitt. Føltes som spa, anbefales!

3: Foreldrerådet har fått ny illustrasjon:

Spot on

Er den ikke fin? Jeg synes den er helt perfekt, et nydelig bilde av hverdagen med barn. Gøy og vanskelig på en gang.

Nå er det kveldsmat og bok, før jeg skal sove en hel natt til ende. I morgen står rømmegrøt på planen, kanskje klappe noen geiter. Ypperlig ambisjonsnivå, spør du meg. Håper hver og en av dere koser dere glugg, om dere går for fest eller sofa, ligging eller soving; det er helg!

🙂 Thea.

 

 

 

3 Comments

Filmtriks

 

«Lite visste hun hva som ventet, der hun satt ved den rutete tapeten og drakk kaffe»

Nå sitter jeg på en brun bar, i midten av Oslo sentrum, det er bare en bartender her sammen med meg, og han spiller bossa nova mens han polerer glass bak disken. Det er stearinlys, sport på en grell skjerm og folk ute trasker med paraply forbi, på vei til et møte, på vei til en barnehage, på vei til kino kanskje. Jeg har en og en halv time her, før kvelden skal gå med til jobbing utenfor huset. En og en halv time midt på dagen, denne gangen tilbragt på en bar som egentlig bare serverer alkohol, men uten å drikke alkoholen. Blir fysen, men det får være grenser. Thea Media kan ikke være et sånt selskap som sitter og pimper på brun bar i arbeidstiden.

Han prøvde å overtale meg til å kjøpe irish coffee. Jeg motsto.

Det blir kaffe og blogg istedenfor, og jeg klarer ikke la være å føle meg som i en film. Jeg vet jeg har nevnt det her før, men det å føle seg som i en film er noe jeg ofte tenker på. Det kan skje helt av seg selv, at jeg får den følelsen, eller det kan være noe jeg aktivt går inn for å se for meg, fordi det rett og slett er verdens beste triks. Det funker nesten uansett situasjon, hvis man har kjærlighetssorg, hvis man har fylleangst, hvis man har en kjedelig dag, hvis man er nervøs. I går snakket jeg med en venn om fortvilet forelskelse, prøvde å trøste, endte med å be vedkommende late som om livet var en film. Hva gjør fortvilet forelskede mennesker i filmer? Det er egentlig ikke så viktig, det er blikket man får på seg selv som hjelper. Det føles vanskelig fra innsiden, og da er det digg å se på seg selv utenifra. Kanskje blir det vanskelige litt fint, det kjedelige litt som en rørende dogme-scene, noe irriterende kan bli komisk.

Spesielt lett er det jo å dager som i dag, hvor det regner på rutene og høsten bare; «BOOOM!!!! Her er jeg!!». Jeg sørger litt i hjertet mitt over at strømpebuksesesongen er i gang igjen, har for første gang bestilt noe fra en facebook-annonse faktisk; en strømpebukse. Den annonsen klarte å imponere meg, det blir spennende å se. Eller ikke kjempespennende kanskje, ikke «actionfilm-spennende». Men hvis jeg hadde funnet den perfekte strømpebuksen så vill livet mitt blitt så sykt mye bedre. Jada, det er valg nå, jada, det blir muligens atomkrig, jada, winter is here, men serr; strømpebukser som ikke sklir ned, krøller seg eller får hull på to sekunder ville gjort livet mitt diggere. De nære ting, folkens, de er ikke til å kimse av.

Plukket sopp i helgen by the way, var på tur i skogen med søster og unge, og fant for første gang masse traktkantarell. Alle andre har alltid funnt sopp, men ikke jeg, ikke før nå. Lykken har snudd, men så ble jeg så nervøs for at jeg kanskje hadde plukket noe giftig, så jeg har ikke turt å spise den. Det vil si, jeg stekte den, spiste en, og la resten i kjøleskapet. Så hvis jeg stryker med i løpet av neste uke så er det derfor (RIP til meg og lykke til videre til alle dere), hvis ikke, så var det bortkastet å ikke spise mer, for nå er den vel blitt gammel den som ligger i kjøleskapet? Ei heller denne situasjonen ville vært en film verdig forresten, mulig det kunne blitt en scene i en komedie eller en sitcom, men sannsynligvis ikke i en av de helt store. Ville ikke sett på den.

Men akkurat nå da, her jeg sitter og skavler til internett på en brun bar, så følers livet litt som en film. Jeg har til og med på rød lebestift, blir nesten ikke overrasket hvis det skjer noe spennende. Om det er en film av sjangeren «romantisk komedie» (drømmefyren kommer inn i baren, vi forelsker oss og alt blir helt sykt hyggelig, før det oppstår en krise selvfølgelig, som vi heldigvis til slutt finner ut av og får til en forsoning, -phu!), eller om det blir noe helt annet, det vet jeg ikke. Men det gjør en og en halv time dødtid på bar, en regnfull onsdag i strømpebukse, litt morsommere.

🙂 Thea.

Noen stirrer på meg mens jeg skriver forresten.