Crush

 

Sofatips som faktisk hjelper

Jeg er bare nødt til å kjapt stikke innom her og fortelle dere noe. Jeg har nemlig funnet kuren for februar!!! Jepp, jeg kødder ikke. Den er enkel å få tak i, den gjør at dine egne problemer blir små, den tar vekk noe av lengselen etter sommer og den gjør at du glemmer mangelen på skiføre (hvis du er en sånn som er opptatt av skiføre). Sist men ikke minst, så får den deg til å føle at livet ditt er ganske ryddig, kjærlighetslivet ditt vellykka (selv om du ikke har noe kjærlighetsliv) og får familierelasjonene dine til å se erkesunne ut (uansett hvordan de føles fra før).

Kuren ligger på Netflix og heter «Please like me». En australsk serie om en pussig, varm og skikkelig fin gjeng med folk. Jeg har sett tre sesonger på bare noen dager, og jeg lover deg; den hjelper! Jeg har også badet flere ganger i badekaret, brukt for mye penger på internett og drukket både vin og kakao i løpet av disse dagene, jeg har vært på en gøyal bursdagsfest og kost med ungen min og spist skrei i familiemiddag, men det er altså serien som først og fremst skal få applausen for å ha løftet mitt humør.

Mulig at jeg tar feil, men kjente jeg et snev av vår i luften i dag? Luktet det ikke litt vår? Jeg skal ikke jinxe det, trekker det tilbake. Men det var i alle fall lyst når jeg kom hjem fra jobb, og jeg har googlet sandaler i ren entusiasme. Turte ikke kjøpe noen, men det var faenmeg nære på.

Hvis skrotten er litt slapp, hjernen er litt sliten eller du bare vil hygge deg så godt det er mulig; se «Please like me». Jeg lover at det hjelper.

God mandag!

🙂

 

PS: Eller du kan høre ukas episode av Foreldrerådet, den handler om bæring. Fysioterapeut Ute Imhof er gjest, og hun er rimelig tydelig, blant annet viser det seg at jeg gjorde en del ting helt feil med min unge i starten. Jepp, sånn er livet.

 

 

 

2 Comments

Lørdagsbrevet; Kjære stusselige deg

 

Grå lørdag og frokost til lunsj

Noen ganger er en grå lørdag det beste man kan få. En solskinnsdag ville krevd for mye, den ville pushet og dratt i kroppen, insistert på at jeg burde komme meg ut av døra og gått omkring. Men en gråværsdag, en lørdag uten planer, hvor man i tillegg kan lage frokost til lunsj og lese en avis på papir, det gjør det hele fullkomment.

I alle fall mer fullkomment enn jeg har følt at livet mitt har vært den siste uka. Jeg har vært nede i en stusselig dump, hvor i-landsproblemene har tårnet seg opp og virket overveldende, samtidig som jeg har vært svært klar over at de er i-landsproblemer, så jeg har skammet meg litt på toppen. Det er jo rimelig ubrukelig å ligge å sutre over at man er litt syk og svak, og samtidig skamme seg over at man sutrer. Men sånn har det nå engang vært, og da kommer denne grå lørdagen som en regelrett gave.

Jeg sitter fortsatt i morgenkåpe i sofaen, spiser frokost til lunsj og leser i en papiravis. Hver gang jeg leser Morgenbladet minnes jeg om at jeg skal avslutte abbonnementet på nettopp Morgenbladet, for det er helt unødvendig at jeg får den levert på døra. Før jeg rekker å gjør noe med det, så leser jeg noe interessant, og så glemmer jeg det hele, og abbonnementet fortsetter å rulle.

I dag handler avisen blant annet om effekten internett og teknologi og teknologiens design har på oss. For eksempel er vi så vant til at ting er glatte og skinnene, i ren design, uten nupper og feil, at det antakeligvis endrer hjernene våre. Akkurat som at eksponeringen for alle de perfekte kroppene, våre skinnende dupeditter til stadighet viser oss, endrer synet vårt på hvordan kropper skal se ut. Og vi merker det ikke en gang.

Jeg har stort sett ikke så mye tid å vie til å grunne på sånt, det har vel ingen av oss, men det på en måte litt trøstende å se at vi blir mindfucka til å tro på den perfekte verden, det perfekte liv og glatte overflater, siden jeg nettopp har ligget i sengen og sutret over stussligheten min. Jeg tar den innsikten til inntekt for meg selv, jeg er egentlig ikke så stusselig som jeg altså har trodd denne uka, jeg er bare hjernevasket til å tro at det ikke er lov til å være syk og slapp og svak innimellom.

Med det blir denne lørdagen enda mer lovende. Jeg vil på tampen her minne dere (nok en gang) på det jeg altså selv ikke klarte å huske på denne uka;

Livet skal også være skikkelig kjipt noen ganger. Det skal være kjedelig, trivielt, stusslig, man skal føle seg svar, stygg, syk, liten, sårbar og trist. Det er en del av pakka. Det er kjipt, klart det er kjipt, men vi kommer ikke utenom. Det er bare å sjekke av i boka på at noen dager blir stusslige, og gå videre. Ingen grunn til å skamme seg, vi er rett og slett programforplikta som mennesker, til å også være noe annet enn lykkelige.

Litt digg å vite da?

God lørdag!

Skål for stusslighet

Det blir som det blir (og godt er det, egentlig)

 

Har hengt opp denne viktige påminnelsen på veggen.

Livet blir jo aldri sånn som man tror, i alle fall er det min erfaring, og da er det egentlig ganske rart at man likevel overraskes så fryktelig over endringer i planene. Jeg sier det jo ofte høyt, både på denne bloggen, og i livet ellers, men likevel lurer hjernen min meg til å tro at alt kommer til å gå som planlagt.

Vel, det gjør det ikke. Man kan for eksempel planlegge effektive dager og gøyale aktiviteter, men så blir man syk. Sånn har det vært for meg de siste dagene, har ligget rett ut og bare sovet, drømt rare ting i feberfantasier, uten noen andre symptomer. Merkelige greier. Nå er jeg over kneika virker det som, men føler meg som en forvirret høne uten oversikt over noe annet enn barnet. Han har jeg heldigvis relativt god oversikt over akkurat nå.

Det er ikke gitt at man har det heller til en hver tid, jeg føler at det å være mor til stadighet byr på nye utfordringer. I starten er det soving og pupp og mat og alt det der, og før man vet ordet av det er det språk, trass, kle på selv, grensesetting og barnehage, etterhvert skole og selvstendighet og venner og lesing. Man har kanskje noen rolige etapper innimellom, der man klapper seg selv på skulderen og tenker «nå har jeg greid det, det er sånn her det skal være», før man på null komma svisj dukker opp noe nytt man skal bryne seg på.

Jeg kan google meg ihjel i de stundene der, når jeg ikke skjønner hva som skjer, når jeg lurer på hva i all verden det er som ikke funker lenger, uansett hva det handler om. Og når man googler så kommer man over mye dritt, pessimistiske sider som bekrefter det du har fryktet; at du er en ræva mor. Heldigvis pleier jeg ikke la meg skremme av det, jeg googler videre, og så finner jeg som regel noe bortgjemt info som virker mindre dømmende og mer nyttig, enn det ulike mammaforumer kan skilte med.

Denne ukas episode av Foreldrerådet er et resultat av nettopp en sånn stund. Med tårer i øynene googlet jeg en sen kveld «hva skjer med seksåringer???». Det kan noen ganger føles som om jeg har en liten tenåring i huset, og det skjedde over natten. En liten tenåring som i det ene øyeblikket er sint og frustrert, i det andre veldig liten og sår og vil sitte på fanget. Jeg blir forvirret. Heldigvis har jeg en podcast hvor jeg kan invitere smarte folk, som kan fortelle meg (og dere selvsagt) hva det egentlig er som foregår.

Ukas gjest er pedagog Kari Næss fra Organisasjonen Voksne for Barn. Hun har forklaringen på spørsmålet jeg googlet, det er nemlig ikke rent lite som skjer med seksåringer, viser det seg. Og det er ikke bare i denne mammasjelen det kan oppstå forvirring (heldigvis). Jeg visste egentlig ikke noenting om Voksne for Barn, det er blandt annet et sted man kan ringe til, hvis man trenger råd og tips til hvordan å takle utfordrende dager og situasjoner i foreldrejobben. Man kan være helt anonym, og fakstisk få fagfolks råd (noe som jo er mye bedre enn all den googlinga, spør du meg). Det er et lavterskeltilbud for alle, som mange fler burde vite om.

Skulle selvsagt delt denne episoden på mandag, for det er jo da Foreldrerådet kommer ut, men ting blir jo ikke sånn som man tror, noen ganger så sovner man siklende med ungen sin og våkner forfjamset opp dagen etter, med alle klærne på. Dessuten måtte vi bruke gårsdagen til å lage Valentines-date, det var innmari viktig  få laget sånne jordbær med sjokolade og spise kokosboller. Så derfor kommer dette innlegget i dag istedenfor.

Vi var veldig stolte av disse jorbærene i går. Spiste alle sammen på fem minutter.

Det blir som det blir folkens, og det skal vi ofte være glade for. Hvis du akkurat nå kom på noe du egentlig burde ha gjort, men heller vil ligge i sofaen, sove i sengen, kose med katten, drikke et glass vin (og høre på ukas episode i en av de nevnte scenarioene); føl deg fri til å gjøre akkurat det. Det har du så innmari fortjent.

God lillelørdag!

🙂

 

Kjære alle mammaer

 

Nå sitter mange av dere i sofaen, etter en lang søndag, noen har kanskje grøt på genseren, andre har gulp i håret, eller støv på hjernen. Noen av dere har fått kort av ungene deres, andre har kanskje ikke sett ungene sine på lenge. Noen er mammaer til friske barn, viltre barn, noen til forsiktige og sjenerte barn, andre er mammaer til syke små, unger som trenger ekstra hjelp, noen er mammaer til barn som ikke lever lenger, andre har barn som er voksne, og som kanskje i sin tur har blitt foreldre. Vi kommer i alle varianter, alle farger og fasonger, fra alle kontinenter, alle verdensdeler, vi har eksistert til alle tider og vil gjøre det for alltid (eller helt til mennskeheten opphører da, men det blir flisespikkeri).

Kjære alle mammaer, enten du er fattig eller rik, sliten eller opplagt, har gått på ski eller ligget i sofaen denne søndagen, om du er frisk eller syk, morsom eller en trøtt skygge av deg selv; dette har vært vår dag. Den er kanskje laget av handelsstanden, og blir nok en ting vi (eller ungene våre) må huske på, rett rundt hjørnet for den enda mer masete dagen «valentines day», men den er likevel vår. Enten barna dine vekket deg på sengen med kake og klem, som i en reklamefilm, eller de ikke husket på å ringe deg i det hele tatt. Noen er mammaer til barn de ikke har laget selv, noen er vordende mammaer til barn som ligger i magen, noen er nybakte mødre og skal bruke hele natten på amming og lengsel etter søvn, andre bekymrer seg for unger som har reist langt, som ikke holder kontakten, som kanskje ikke har det så bra, eller som akkurat denne søndagen er forbanna på sine mødre, og på furtent vis driter i hele morsdagen.

Vi er alle mammaer, vi er alle de som ligger litt ekstra våkne om kvelden og tenker på hvordan ungen vår har det, vi er mestere på logistikk, trøst og effektivitet, vi er like sammensatte som folk generelt, vi har verdens fineste og vanskeligste jobb, enten vi har åtte unger med en fyr vi kjenner godt, tre unger med forkjellige fedre, donorbarn, fosterbarn, adoptivbarn eller bonusbarn. VI er imponerende noen ganger, vi er håpløse av og til, vi er strenge, snille, rare, fine, varme, sure, slitne, morsomme og alltid veldig viktige. Og vi burde seriøst hylles i minst en dag, enten man forakter handelsstandens masete kjøpepress eller ikke.

Så jeg benytter anledningen til å takke, for dere inspirerer, backer, støtter og viser vei. Dere holder menneskeheten oppe (tenk på det!), dere tar vare på folk, på unger, på samfunn, dere sørger for trygghet og liv, matpakker, muligens ull innerst på kalde dager og nærhet til de som trenger det mest. Uansett om du er en supermamma, en lat en, en trøtt mamma, en som driter deg ut en del, en som ikke alltid nailer mammajobben, uansett om du er distansert eller nær, flink, konsekvent, forsiktig eller en mamma med relativt kort lunte (som meg), om du er mamma på heltid eller deltid, til mange eller få unger, så vil jeg si; TAKK!

Til alle mammaer der ute, de som jobber hard og ammer livet ut av seg mens de leser dette, til de mammaene som ikke er hos oss mer, til de mammaene vi savner, til de som allerede har lagt seg, og til de som føler de aldri kommer til å få sove igjen; TUSEN TAKK!

Dere er selve grunnen til at vi er her, dere er de som sørger for at verden beveger seg fremover, dere er grunnen til at jeg ikke føler meg alene gjennom de rare og vanskelige dagene i mammajobben, og som gjør meg ekstra klar over hvor fantastisk det er når livet med barn er nettopp det; fantastisk.

Bruk resten av denne søndagen til å være stolte og fornøyde, og husk at helgen varer helt til i morgen. Dere er rå!!!!

Klem fra en sliten, fornøyd og midt-på-treet god mor i sofaen.

🙂

 

PS: En ekstra klem til min egen Mamma. Jeg elsker deg.

Viktig melding

 

Viktig melding fra en fyr på seks.

Fikk denne viktige meldingen av Tidemann i dag, på en liten lapp. Jeg lå i sofaen med pledd og døste, mens han var i full gang med et slags tegneprosjekt. Fredager med ham er helt annerledes enn fredager uten ham. Noen ganger føles det som om jeg lever to separate liv, det ene er fullt av kule folk og fester og spennende prosjekter, jobb og ansvar for egen utvikling, det andre er sammen med ham; roligere, helt annerledes, varmt og nært, og på mange måter mye viktigere.

Selvsagt går det en kule varmt mellom oss også, vi har jo våre dager med armer og bein og manglende votter og dårlig stemning, men så er det også innmari fint. Og på en fredag som denne, når jeg har litt sår hals og trenger å ligge under pleddet, når vi kjører eggerøre til middag fordi vi (jeg) ikke gidder å styre noe mer enn det, og han får være oppe en time ekstra fordi det endelig er helg, så føles det som hele universet består av vår stue. Lyden av at han klipper i papir og hemmelighetsfullt styrer med noe på den andre siden av rommet, for så å komme stolt bort til meg med denne lappen, gir meg tårer i øynene.

Og så er den meldingen så enkel, og så innmari nødvendig å få noen ganger. Så jeg sender den videre, spesielt til deg som kanskje har hatt en litt kjip uke, føler deg litt pjusk, er litt sliten, synes livet er litt kjedelig, eller av en eller annen grunn mener du ikke fortjener en sånn lapp. Det gjør du. Du er fin.

God helg!

<3

 

Hvordan lure tirsdagen?

 

Hei, jeg heter Thea og hadde rumpa bar under kåpa på trikken i dag. Takk for meg!

Jeg vet ikke med dere, men tirsdag er den dølleste dagen i uka for min del. Hvis dagene hadde vært matretter, så hadde tirsdag vært posesuppe med snerk, hvis du skjønner hva jeg mener? En ting er å måtte tåle søndagsfølelsen etter endt helg, den er i alle fall bittersøt. Men tirsdagsfølelsen? Den er så grå som en aldrende musemor, spesielt i februar.

Når vi i tillegg har skidag, ungen fortsatt ikke har funnet de forvunnede skistøvlene fra sist uke, når kroppen er ekstra trøtt og man våkner (litt for sent) til et snøfritt Oslo med mange kuldegrader, så er utfordringen et faktum. Mitt mål i livet er jo å kose meg mest mulig hele tiden, men uten tid til kaffe eller hygge, så blir starten på det hele amputert og ampert og masete. Det er jeg som maser, ja, jeg er veldig klar over det, men sånn er det jo når man er mamma og bedriftsleder og skal sørge for at både folk og dyr har det de trenger og kommer tidsnok til det de skal.

Vi ble likevel forsinket, rakk skolen med et skrik, jeg måtte jogge til trikken, hadde tatt på feil strømpebukse (en av de jævlene som sklir ned under rumpa), så jeg sto andpusten inne blandt folk på kollektiv transport i en ullkåpe og et skjørt med rumpa bar under. Vanskelig å snike ting på plass ubemerket, gikk sånn passe (vil gjerne hilse til deg som sto rett ved siden av, takk for at du ikke lo).

Hvordan lurer man en sånn tirsdag? Prøvde å google bilder av strender og turkist hav på jobb, men det gjorde bare at kuldegradene og den grå asfalten ble enda tristere. Fightet  også hele dagen med stemmer i hodet som fortalte meg at jeg hadde et kjedelig liv og var et under snittet bra menneske. Jeg vet at livet mitt ikke er kjedelig, det har nesten ikke noen kjedelig elementer i seg, men den stemmen er insisterende på sånne tirsdager, og jeg må sette den på plass til stadighet.

Latet som jeg nettshoppet, fylte handlevogner på verdensveven til randen med sommerkjoler og diverse annet jeg ikke egentlig trenger, for så å logge meg ut, før det var for sent. Hentet en sliten fyr på skolen, som gråt da vi nok en dag gikk til postkassen uten å ha fått pakke. Han har nemlig brukt ukelønnen sin på et veldig juglete og harry kjede, som han ønsker seg mer enn noe annet i verden. «Jeg vil ha min egen stil», sier han så kjekt, og det må han jo få lov til. Men nipset fra Kina tar ukesvis å få hit, og hver dag er skuffelsen like stor når postkassen er slamrendre og tom.

«Hvor tror du kjedet er nå?» har blitt den nye historiefortellingen på sengen. En slags føljetong som handler om kjedet på verdensturné, i dag skrønet jeg om at det lå i en varebil i Finland. «Der ligger det og snakker med finske pakker, og deler historiene fra sin reise gjennom flere verdensdeler. Kjedet har sett mye rart på sin ferd, og de finske pakkene ler så de griner når de hører han fortelle.» Ungen min er glad i skrøner, og gleder seg nå bare enda mer til pakken hans kommer i posten, så han kan se ut som en seks år gammel pimp på skolen.

Først nå, etter leggetid, når jeg endelig lander i ladekroken (altså sofaen), så kommer jeg på hva jeg kan lure tirsdagen med; kakao. Jeg har begynt å lage kakao med kokosmelk, det er faktisk ganske digg. Som en drikkbar bounty. Dagen er snart over og jeg naila den kanskje ikke helt, men ungen kom seg på skiskole, sovnet fornøyd, jeg fikk gjort en del av det som sto på planen og viste ikke rumpa mi til noen. Det er jo noe? Noen ganger må det faktisk være godt nok.

🙂 Thea.

 

 

 

2 Comments

Mange bekker små (og så videre) #starthjemme

 

Hvem trenger bacon når man har avocado? (Eh, jeg trenger egentlig bacon. Men ikke hver dag.)    #sponset

De siste tre ukene har jeg vært med på Ikeas utfordring;  #starthjemme. Enkle tiltak i hjemmet kan nemlig føre til store gevinster for miljøet, og jeg er av typen som kan bli liggende en søndagskveld og bekymre meg for kloden (spesielt i disse Trump-tider).

Samtidig gjør jeg ikke så mye med det, jeg har kanskje følt at det ikke spiller så stor rolle at akkurat vi hjemme hos oss; Tidemann og jeg (og Knut selvsagt, men katter er liksom miljøvennlige fra før) blir mer miljøbevisste. Men jeg tok feil!

Vi har loggført tiltakene våre på ducky.no, og hver kveld (i alle fall de kveldene jeg har husket det) så har den regnet ut hvor mye vi har spart miljøet den dagen. For eksempel sparer vi miljøet 2,11kg Co2e (!) ved å ha en vegetardag, det er noe av det som gir størst resultater, så det har vi gjort mye av. Og det har faktisk vært skikkelig gøy!

Grønnsaksskuffen får kjørt seg om dagen. Det er viktig å forbarme seg over de som blir kjipe. Det vil si de som ligger nederst. De kan grilles, bli til suppe, til mos, de kan slenges i en pai, eller bare spises kokte med smør på.

Fake fried rice har blitt en slager, vi har dermed spist mer blomkål de siste tre ukene enn vi ellers spiser i løpet av et halvt år (!). Jeg hadde ikke trodd det skulle være så lett  gjennomføre med ungen, men han har vært gira på prosjektet og stadig blandet seg inn i middagsforberedelsene. Han har til og med ønsket seg restene i matpakka, så det kommer vi garantert til å fortsette med.

En av de andre tiltakene er å ta tiden på hvor lenge man dusjer, der visste jeg at jeg kom til å score noen poeng. Er nemlig over snittet rask på badet (sannsynligvis et resultat av å være alene med unge og ha kronisk dårlig tid om morgenen).

Dusj uten hårvask er gjort på null komma svisj. Er tørrsjampo miljøvennlig? Sannsynligvis ikke, men det sparer i alle fall på vannet.

Når det gjelder kildesortering så driver vi jo med det fra før, men ikke slavisk. Det vil si, jeg sorterer i grønn, blå og vanlig pose, og har en egen sekk til papir. Men jeg må innrømme at jeg har vært lat med å samle hermetikk. Jeg vet ikke hve det er med meg, men jeg hater å gå i glasscontaineren. Det føles som en «walk of shame» å bære alle posene med vinflasker rundt i gaten, så jeg samler dem opp i bilen, til den skrangler så mye at jeg skammer meg mer over selve lyden, enn over å kaste flaskene. De av dere som følger meg på snap (heter theakli) så kanskje min lille tirade om «panteskam» i går?

Uansett, jeg har skjerpet meg disse ukene, kjører egen pose til hermetikk og glass, og så får jeg bare prøve å gjøre «walk of shame» til «walk of pride» når det gjelder gjenvinning. Jeg øver meg.

Denne sekken bruker vi til papirsøppel. Den er skikkelig fin synes jeg faktisk. Holder til ved siden av Knuts døgnåpne buffet, som dere ser.

De andre tiltakene vi har klart uten å merke særlig forskjell er å skru ned temperaturen hjemme. Vi har en ny peisovn, som brenner rent, så de kveldene eller morgenene det har vært ekstra kjølig, så har vi bare fyrt litt i den. Det er sjukt mye hyggeligere enn panelovner på fullt. Jeg føler meg som en kvinne i en film når jeg tenner i peisen på dagen i helgen. Skal ikke mer til, faktisk.

Er brenning i ren peisovn av og til, bedre enn konstant høyere temperatur på panelovnene? Det er i alle fall hyggeligere.

Det som faktisk har vært litt vanskelig er tiltaket «skru av vannet når man pusser tennene». Det virker jo latterlig enkelt, men det viser seg altså at jeg er avhengig av å høre rennende vann mens jeg pusser tennene. Dette var faktisk kilde til konflikt med en fyr jeg var sammen med en gang, han skrudde vannet av, jeg skrudde det på, han skrudde det av og jeg skrudde det på igjen. Vi er ikke sammen lenger, for å si det sånn. Hvis han leser dette, så kan han triumfere nå, for det var altså han som hadde rett. Jeg skal jobbe med det.

En annen av tiltakene som har vært nærmest umulig å få til er å ha en «avlogget kveld»; altså ikke bruke PC, TV eller stereo mellom klokka fem på ettermiddagen til man legger seg. Det er selvsagt mulig, men med jobb og blogg og podcast og telefon og serier (og deilig avslapning i sofakroken som viktige ingredienser i hverdagen), har jeg ikke gjort det. Hadde jeg bodd på en strand ved et hav i varmen, så ville jeg kastet alle elektoniske dingser langt avsted, men i denne dølle mørketiden er jeg sjeleglad for at jeg har min elskede mac (og dere og denne bloggen).

 

Vanskelig å logge av en hel kveld ass. Veldig vanskelig.

I morgen er Ikeas utfordring over, men prosjektet har jo akkurat begynt for vår del. Jeg har fått blod på tann, rett og slett. Jeg trodde i starten (som dere kunne høre i denne episoden av Foreldrerådet) at jeg måtte bli en person med økologiske klær som syklet over alt, for å kalle meg miljøbevisst, men det viste seg altså å ikke stemme. Det er de små tingene i hverdagen som teller, ingen kan gjøre alt, men alle kan få til litt. Å fylle oppvaskmaskinen helt før man starte den er null stress, det samme når det gjelder klesvasken. Å slukke lyset når man går fra et rom er heller ikke særlig vanskelig, det handler bare om vaner. Hvis du går inn på ducky.no, så kan du registrere deg og familien, det er ganske kult å se hvordan man ligger an, og hvor enkelt det er å gjøre en forskjell!

Ha en deilig kveld folkens, husk at det er helg helt til i morgen! Kos med ungen din, kjæresten din, kjæledyret ditt eller bare vær grei mot deg selv, det er faktisk sjukt viktig å kose seg så mye man kan på søndager. Og takk for at dere er verdens deiligste blogglesere, takk for mailer og meldinger og fine kommentarer, jeg blir varm i hjertet av hver eneste en.

<3 Thea.

Nakenfølelse, nedstemthet og den store løsningen

 

Hjernen min mener det er her jeg burde være. Kroppen er enig.

Man trenger ikke være naken for å føle seg naken. Man kan faktisk føle seg MER naken med klær på enn uten, i alle fall er det min erfaring. I går for eksempel, så følte jeg meg både naken og helt fri, på tross av kjedelige gjøremål på planen, med en kropp som var fullt  påkledt, en helt vanlig torsdag.

Jeg hadde nemlig glemt macen på jobb. Hver kveld skriver jeg noe, enten her, eller på mail til noen, eller på prosjekter. Det skrives alltid. Det ligger alltid og lurer noe forefallende. Da jeg i går oppdaget fraværet av mac, ble jeg først helt forfjamset. Jeg tuslet rundt i stua med en avis i hånden, uten retning og mening. Ingen mac, ingen blogg, ingen jobbing.

Følte meg naken, alene og fri. Som når man fikk uforutsett fri på skolen da man var barn. Det var kjemperart, gøy og litt skremmende. «Hva skal vi gjøre nå?? Hvor skal vi gå? Skal vi dra hjem allerede??». På den tiden dro vi ofte til en av vennene i nabolaget og laget ostesmørbrød. Det var alltid en heldig jævel med mikrobølgeovn og piffikrydder, som sørget for mat til alle de nylig frisatte sjelene.

Nå har jeg mikrobølgeovn selv, og valgte også i går, å feire min forvirrede frihet fra forefallende arbeid med smeltet ost. Jeg leste til og med i en bok. Det var som en liten ferie. Men akkurat som på ferie, så savnet jeg denne maskinen. Endte opp med å netthandle fra mobilen. Kremt.

Knut overtalte meg til å legge vekk boken og handle sydentur. Det er hans feil.

Dere skjønner, jeg har hatt en liten blues i kroppen de siste ukene. Har grunnet noe fryktelig på hva det kan være, har lett med lys og lykter i hjernen min for å finne årsaken til nedstemtheten. Men jeg har ikke funnet noenting. Jeg har absolutt ingen ting å være nedstemt for. Det er kanskje da det er mest irriterende av alt å være det likevel. Skjønner dere hva jeg mener?

Når du på toppen av å være litt nedfor i tillegg må skamme deg over at du er det, fordi du egentlig har all grunn i verden til å være superhappy. Vel folkens, jeg fant til slutt ut hva det var;

VINTER

Jepp. Mørketiden har på dette tidspunktet holdt på med oss så lenge, at det fucker med hjernene våre. Vi tror vi er misfornøyde, vi tror de er ting vi må fikse på, vi tror vi ikke duger. Noen av oss, i alle fall. Men jeg har en god nyhet; det er bare kødd. Det er nemlig det dølle været, den kjipe temperaturen og den lange veien til vår, som tuller med hjernene våre (hvis du ikke kjenner det igjen i dette, men elsker sesongen og stråler ut av alle porer; gratulerer! Fortell meg gjerne hvordan du gjør det).

Hva gjør man da? Vel, jeg bestemte meg for å ta den korte veien til lykke; bruke penger på noe fantastisk. Jeg satt i min stusslighet og sutret, kom på at det var vinteren sin skyld, og ble plutselig klar over at det er NÅ jeg trenger å bruke penger, – ikke til sommeren. Til sommeren er det bare å gå ut med sandaler, se på folk og spise en is. Man trenger null kroner om sommeren (eh, man trenger kanskje noen kroner, misforstå meg rett). Akkurat nå derimot, det er nå man må gjøre en innsats for å hygge seg (om så hyggen kommer senere).

I løpet av en kveld uten mac hadde jeg booket sommerferie, bestilt flybilletter og leid hus. Fyttigrisen jeg kunne kjenne solstrålene hele veien fra fremtiden mens jeg overførte sparepenger og smilte hele veien gjennom nettbanken. Jeg var nesten der! Kunne faktisk kjenne lyden av strand og bølger og sand i håret. Det funket!

Glad som en lerke har jeg siden da, bare googlet bilder av blått hav og palmer. Jeg våknet med et smil i dag, jeg har vært over snittet gira på jobb, og nå på helg. Det er kanskje ikke bare den sydenturen, det handler nok også om at jeg fant ut av bluesen. At det ikke egentlig var noe galt, ingen grunn til å skamme seg likevel. Det var bare vinter.

Hvis du (som meg) kjenner litt ekstra på kjedsomhet, sutring, mangel på piff og dølle dager; ikke fortvil. Det er ikke livet ditt, kroppen din, forholdet ditt, ungene dine, jobben din eller huset ditt det (nødvendigvis) er noe galt med. Det er bare vinteren. Og den får du ikke gjort en pøkk med uansett. Hvis du har penger, bestill den ferien nå! Eventuelt bare en helg, en hyttetur eller en vennemiddag. Det er NÅ vi må kose oss! Det er nå det er lov å gi litt faen,  vi er nødt til å komme oss gjennom denne sesongen, og da må man av og til dra på litt (hvis man vil).

Jeg skal ut i kveld, og jeg tror jaggu jeg skal late som jeg er på en øy i Middelhavet og ikke har en bekymring i verden. Livet er for kort, man må faktisk bare sørge for at det er så deilig som mulig, spesielt på denne tiden av året.

God fredag, folkens!

(Kjenner at jeg burde ta ut kontanter, det er rimelig risikabelt for meg å gå ut med denne attituden og kredittkort. Hvis jeg havner i Luksusfellen får jeg jo noe å skamme meg for på ordentlig, liksom. Hadde ødelagt alt.)

Sydenstemning i kroppen, hverdag i sveisen og åpen fredag. Whoopwhoop! God helg!!!!!

 

Viktigheten av å huske det du har glemt (og så videre)

 

Takk for meg.

06.36: Våkner av at en fyr på seks gir meg en klem. Er over snittet trøtt, det blir man når man ligger våken til halv to og lure på hva det er man har glemt. På tross av sprekkeøyne og sovestriper, i ganske godt humør.

06.50: Husker at jeg har glemt å kjøpe melk til frokostblandingen, lager havregrøt på vann, han er fornøyd. Ungen foreslår at vi skal dra innom Kaffebrenneriet. Kommer på at vi har snakket om det, og ser på klokka. «Hvis vi er raske, så kan vi det». Vil gjerne ha en stor kopp kullsvart kaffe. Vil gjerne være en overskuddsmamma.

06.55: Husker at jeg har glemt at det er skiskole, og kommer på at jeg sist uke glemte at han skal ha med to matpakker når det er nettopp det. Blir glad for at jeg husker det. Smører mange brødskiver.

07.05: Har glemt å finne votter, ungen har glemt å si at han ikke har votter. Går gjennom skapet, finner de minst populære vottene vi har, ungen blir sur og vil ikke ha de med på skolen. Det utvikler seg til konflikt.

07.15: Har helt glemt at jeg hater å kjefte om morgenen, holder en lang tale om at man bør være takknemlig for at man i det hele tatt har votter, all den tid verden er et vanskelig sted og minner om at vi har jobbet oss gjennom syv par hansker denne vinteren. Ingen vet hvor noen glemte dem.

07.18: Ungen går fra sinne til sorg over stygge votter.  Sier han «kanskje kan bli mobbet» og kjører dådyrøyne.  Situasjonen er låst. Jeg kommer på at jeg har glemt å se i sekken fra i går, og husker at den kanskje egentlig var litt våt, for noen hadde glemt å skru igjen vannflaska ordentlig. Stemmer på en prikk, sekken er våt, men hva ligger nederst? To klissvåte, men kule votter. Ungen stråler.

07.24: Ut av døra med ski, som jeg har husket å sette stropper på, ikke staver, for jeg har (for første gang) ikke glemt at de ikke trenger staver, pose med våte votter, som ungen lover at han kan legge i tørkeskapet til tørk før skiskolen. Vi har også husket sekk, veske, de nye skistøvlene og nøkler.

07.30: Ungen sier «det vanlige» til betjeningen på Kaffebrenneriet, og mottar sin kanelbolle, akkompagnert av en svart kaffe til mor og en del fnising fra disken.

07.39: Beklager til ungen for at han fikk så mye kjeft. Lurer på hvordan jeg selv hadde hatt det hvis jeg fikk så mye kjeft som ham? At noen hver eneste dag maste på meg, liksom. Får dårlig samvittighet, og beklager en gang til. Han er fornøyd med bollen og de våte vottene, og konstaterer at «livet er jo også krangling, det går bra».

08.03: Kommer frem til skolen, stabler ski, pose med nye skistøvler, sekk og pose med våte votter i skolegården. Husker plutselig at vi har glemt skibukse. Faen i helvete. Sender irritert melding til ungens far (som om han har noe med dette å gjøre?), hvor jeg mener vi burde ha et «bedre system» på klærne til vårt felles avkom. Føler meg litt bedre når jeg bringer noen andre voksne inn i egen krise. Tar ungen i hånden og går hjem igjen.

08.10: Henter skibukse. Kommer på at jeg også har glemt min egen matpakke, bra jeg husket det.

08.13: Tilbake på skolen. Husker å minne ungen på at han må tørke vottene. Han lover med kors på halsen og det hele. Får en kos. Går på jobb.

08.40: Kommer for sent på jobb. Ti minutter for sent til avtalt tid, men ingen bryr seg (bortsett fra meg, jeg føler dagen allerede har vært for lang).

10.30: Ringer ungens far for å fortelle hvor sur jeg ble på vårt felles avkom, får støtte, snakker dritt om hvor rotete det er på skolen, later som om det er derfor vi ikke har noen votter. Blir glad for at han er så grei. Bestemmer meg for å gå og kjøpe seks par nye votter etter jobb. Orker ikke dette mer.

15.30: Tar trikken hjem, kommer på at jeg glemte den skitne matboksen på pulten. Husker ingenting av planen om å kjøpe seks par votter, glemmer også at vi mangler melk.

15.55: Henter fornøyd unge som forteller stolt at han husket å tørke vottene, men at han dessverre glemte å ta dem på seg. Synes det var kaldt å gå på ski uten. «Ja, det var det sikkert» sier jeg. Oppdager at skiene hans ikke har stropper lenger, finner dem på noen andre ski. Tar dem tilbake mens ingen ser. Det er faenmeg våre stropper. Ungen forteller at han dessverre ikke fant skistøvlene sine, så han har lånt noen andres i dag.

16.15: Leter fortsatt etter posen med de nye skistøvlene. Snakker med samtlige ansatte, sjekker samtlige plasser. Det er et salig kaos av poser og støvler og staver og luer og votter. Utrolig nok finner vi ingenting som tihører oss.

16.30: Går hjem uten nye skistøvler, men med tørre votter, ski, stropper, sekk, veske og klarer samtidig å gå hånd i hånd. Det er god stemning.

18.30: Middag servert, kjøkkenbenk nesten ryddet, klesvask satt på. Sekken er tømt, matboksen vasket (mens min ligger på kontoret og mugner til i morgen). Hsuekr at vi skal lese i en bok og skrive i en logg. Finner en biblioteksbok jeg hadde glemt at vi hadde. Bør huske å levere den i morgen. Får mange klemmer av ungen, har fortsatt litt dårlig samvittighet for all kjeften.

19.30 Kapitulasjon. Takk for meg.

 

4 Comments

Om underliv og stemmer i hodet

 

Jeg burde ha vært i seng, for ungen min står opp før sola og denne helgen skulle brukes til å sove, så jeg ikke nok en mandag, møter med sovestriper i fjeset på jobb. Men jeg må bare skrive noe, for jeg har sett på dokumentarer i kveld, og jeg kjenner meg uvel.

Først så jeg «Stemmene i hodet», en fascinerende serie om hvordan det er å leve med schizofreni. Tre fine mennesker forklarer hvordan det er å leve med stemmer i hodet som slenger dritt, som rakker ned på deg, mobber deg hele tiden. Jeg kan ingenting om schizofreni, men fy fader så kjipt og så slitsomt det må være. Alle har vi vel stemmer, eller tanker innimellom, som sier vi ikke er bra nok, som betviler hvor gode vi er, om vi egentlig fortjener å ha det bra, om vi egentlig burde tørre å gå i bikini, eller snakke høyt i forsamlinger eller hva det nå er. Men tenk når de stemmene ikke lenger er kjipe tanker, men virkeliggjør seg, i det man opplever som faktiske folk?

Tre modige mennesker forteller hvordan det er å leve med schizofreni, samt setter ting i perspektiv i «Stemmene i hodet» (Foto lånt fra NRK)

Det er som å leve med en mobbende, slem og skummel gjeng drittsekker hele tiden. Hele døgnet. Ingen steder å gå, ingen steder å gjemme seg, og de holder aldri kjeft. De tre menneskene i den serien, forteller så fint og ærlig om hvordan det er, de jobber så sjukt hardt for å overvinne tvilen, lære seg å gi faen, skille mellom fantasi og virkelighet. Jeg ville bare se mer, jeg vil vite hvordan det går med dem nå, jeg vil applaudere og gi blomster og bukke og takke for at de gidder å fortelle hvordan det oppleves. Tenk å leve hele livet etter kommandoen av fiktive stemmer i hodet?

Det var allerede over sengetid da serien var ferdig, men jeg ville se mer dokumentar. Jeg har lakenskrekk, jeg vil ikke legge meg, jeg vet kroppen bør det, men hjernen er uenig. En stemme sier at jeg burde se mer dokumentar, og lage meg kveldsmat. En annen stemme sier at jeg egentlig ikke er sulten (kanskje det er kroppen?), men  så kommer en tredje stemme på banen, hun som liker å kose seg, og beslutter at det å være fysen faktisk er lov på en lørdag, og stemmene beslutter i felleskap at litt kakao er en god idé. Jeg vet de ikke er virkelige, jeg tror ikke de står i stua mi, jeg betrakter dem bare som tanker, men jeg forholder meg til dem.

Jeg drikker kakao og ser på «Innafor». Emma Clare utforsker kjønnskirurgi. Snutter fra denne dokumentaren har dukket opp i feeden min hele uka, jeg vet jo liksom hva det går i tror jeg, men jeg visste det likevel ikke helt. For denne dokumentaren viser seg også å handle om stemmene i hodene våre, men ikke til de som er psykisk syke. Derimot handler den om stemmene i hodene til alle oss andre. Vi som (tilsynelatende) kan skille mellom virkelighet og fiksjon, mellom det som er drøm og det som er realitet.

Emma Clare Gabrielsen undersøker den voksende bransjen intimkirurgi i «Innafor». (Foto lånt fra NRK)

Kirurger i Norge tjener nemlig gode penger på at kvinner vil ha mindre kjønnslepper fortiden. Emma, programlederen, blir selv usikker i løpet av episoden, stemmene i hodet hennes forteller henne at hun kanskje ser bra nok ut selv. Hvis så mange andre synes tissen sin er stygg, hva med hennes? Jeg tenker litt på mitt eget underliv, hva ville en plastisk kirurg sagt? Muligens villa han fnist og sett på meg, hele kroppen og sagt «Klart jeg kan ommøblere litt der, men nå som jeg ser deg, så er det kanskje ikke der vi skal begynne? Rimelig mye annet å ta tak i her, si!» Og så ville han kastet på den gråsprengte luggen og fått noen få, men kledelige rynker i sitt solbrune fjes.

For hvis jeg ikke hadde kunnet skille mellom fiksjon og virkelighet, mellom fantasi og realitet, så hadde jeg kanskje trodd at jeg burde sett innmari annerledes ut. Pupper, lår, mage, armer, hals, hake, nese, hår, you name it. Hvis jeg hadde trodd på de stemmene i hodet mitt som sa at jeg skulle se ut sånn som jenter på internett ser ut, de på instagram, de i moteblader og sånn, så hadde plastikkirurgen fått en kjempejobb.

Herregud, vi måtte hatt flere ansatte! Sleng inn minst et par personlige trenere, en streng «inspirator», en kostveileder eller to, en hudterapeut, en fotpleier, noen frisører, en stylist, noen make up-artister og en som er god til å vokse både det ene og det andre, jeg hadde sysselsatt en middels bedrift. «Her skal det pusses opp!!» hadde de sagt, og jeg hadde smilt, for nå kom sikkert stemmene i hodet mitt til å bli fornøyde.

Når programleder Emma leser om femten år gamle jenter som klipper av seg sine egne kjønnslepper fordi de hater kroppen sin, eller snakker med hun som har gjennomført et (mislykket) inngrep hun ikke angrer på i det hele tatt, så tenker jeg at de modige folka i «Stemmene i hodet» ikke er så innmari annerledes. At folk ikke er så forskjellige.

Og så tenker jeg at vi lever i en rimelig fucka verden, hvor grensen mellom en som bli diagnostisert som psykisk syk, og en som er «frisk» ikke er spesielt lang. Jeg tenker at de stemmene vi har i hodene våre, de får oss til å gjøre ting, alle sammen. De stemmene som sier at vi ikke er bra nok, at vi er stygge, at vi bør skamme oss, at vi har stygge tisser, tjukke kropper eller for tynne lepper, de er skikkelig farlige.

Hva er det vi driver med? Når var det stemmene i hodene våre snek seg så til de grader inn i virkeligheten, når var det de fikk sånn makt, og hvor går grensen mellom «frisk» og «psyk»? Er selvskading hos en svindyr kirurg på Frogner egentlig annerledes enn å kutte seg i huden hjemme i mørket?

Kakaoen er tom, og jeg er nødt til å gå i seng. Ungen som har kommet ut av min kropp, (altså «oppussingsobjektet»), er helt perfekt, men så til de grader en morgenfugl, at jeg blir nødt til å legge meg.

Jeg må bare si, jeg er skikkelig takknemmelig for at den mest dominerende stemmen i mitt hode er grei. Den er trygg og varm, den sier at jeg er fin, at jeg er flink, den gir fingeren til de andre tvilsomme, hysjer dem ned og setter dem på plass (stort sett). Heldigvis. «Kroppen din er en bruksgjenstand Thea, den funker som bare det, se så imponerende den fikser livet! Vi er faktisk totalt sett veldig fornøyde med både den, og resten av deg, her oppe! Du er god nok, tro det eller ei!» sier den til meg.

Takk og lov. Jeg låner den gjerne bort, for den sier noe som gjelder alle. Det er nemlig den stemmen som har rett.

God natt <3