Å gråte når andre gløder

 

Utenpå så jeg ganske glad ut, men inni meg var det kaos.
Utenpå så jeg ganske glad ut, men inni meg var det kaos.

Da jeg fant ut at jeg var gravid med Tidemann så ble jeg mildt sagt svært overrasket. Det er lenge siden nå, han blir snart seks , men jeg husker følelsen som om den var helt fersk. Det var ikke tiltenkt, på ingen måter planlagt, det hadde skjedd på tross av forholdsregler. Vi hadde nettopp vært ti dager i Mexico med Mamma, søstrene og jeg, hele kvinneflokken på jentetur. Jeg hadde ikke hatt så lyst på tequila og sigg som jeg pleide, jeg følte meg rar. Vi tullet med det, i troen på at jeg ikke var gravid (for så usannsynlig virket det), vi spekulerte i hvis, og tenk om, men spøken var bare morsom fordi det var nettopp det; tull.

Vel hjemme igjen tisset jeg på tre graviditetstester, og han som snart skulle bli far sjekket resultatet etter et par minutter, mens jeg satt spent i sofaen. Jeg turte ikke sjekke selv. «Hva betyr to streker?» ropte han fra badet, og jeg begynte å gråte. Ikke av glede, sånn som på film. Ikke av sorg heller egentlig, men av sjokk og litt fortvilelse. Skulle liksom jeg bli mor? Skulle vi bli foreldre? Skulle vi, det paret som hadde vært sammen kortest i vår vennegjeng, få barn?

Jeg hatet barselgrupper på den tiden. Jeg synes de var irriterende, tok for mye plass, og så dølle og fornuftige ut. Jeg hadde sett for meg å drikke drinker og danse hele natten i lang tid fremover. Jeg var på vikarkontrakt i NRK, ustabil inntekt, og hadde planer om å oppleve (enda mer av) verden og leve ubekymret og forelsket i årevis fremover.

Det var ikke lett. Jeg var fra starten av helt sikker på at vi skulle beholde «Bob», som vi brukte som arbeidstittel på grynet i magen. Men jeg gikk rett på trynet inn i, det jeg nå i ettertid forstår at var, en identitetskrise. Hvem skulle jeg bli nå? Jeg hadde aldri sett med romantiske øyne på å trille med vogn. Jeg likte barn sånn passe, men følte aldri den samme begeistringen som mine søstre, når vi møtte en baby. Jeg synes gravide damer snakket for mye om kropp, og nybakte mødre for mye om baby. Jeg så at de mistet seg selv, og jeg var livredd.

Flere kvelder sto jeg på badet, med den stadige voksende magen, og så meg selv inn i øynene og gråt. Jeg kjenner det stikker i hjertet når jeg forteller om det nå. Jeg skammet meg for å ikke glede meg nok. Jeg skammet meg fordi jeg ikke «nøt det». Jeg virket nok ganske kul utad, skravlete og åpen som vanlig, men inni meg var det dype daler, og svært få begeistrede topper. Mye av det var hormoner, helt sikkert, men man kjenner jo ikke forskjell på ekte tristhet og hormonell tristhet?

Mamma fikk ikke lov til å snakke med meg om barnevogn-innkjøp før jeg var i siste trimester, da lanserte hun temaet på Kaffebrenneriet. Husker du det, Mamma? Du var nok litt usikker på om det var innafor å ta det opp (det skjønner jeg godt, jeg var en tikkende bombe av følelser og hormoner). Jeg reagerte litt strengt, men konstruktivt, marsjerte rett bort til nærmeste barselgruppe, med vilt blikk og direkte tale og ville vite hvilken av vognene deres som var best. «Takk, da kjøper jeg lik!» svarte jeg dem med litt skrikende stemme, og satte meg ned med Mamma igjen. «Sånn, ferdig med det.»

Det tok ni måneder før Tidemann kom, takk og lov for det. Og selv ikke da var det som om alt falt på plass, langt i fra. Men jeg fant sakte men sikkert ut at jeg ikke trengte å være akkurat sånn som de mammaene jeg så. Jeg kunne fortsatt være meg selv, gjøre det på min måte. Hvis jeg hadde kunnet reise tilbake til hun dama som sto foran speilet og gråt, så ville jeg fortalt henne nettopp det. At hun kommer til å finne ut av det, at hun ikke trengte å frike ut, for ingen er egentlig forberedt nok på hva det vil si å være mor, at det kanskje ikke er meningen at vi skal vite hvordan det blir på forhånd, for det går seg til, og at det ikke er noe annet å gjøre enn å ta det skritt for skritt.

Lite visste jeg, da jeg var gravid, usikker og fortvilet, at kjærligheten kom til å bli så stor. Jada, jeg vet at folk sa det. Jeg følte det bare ikke med en gang.
Lite visste jeg, da jeg var gravid, usikker og fortvilet, at kjærligheten kom til å bli så stor.

Jeg skulle ønske flere av oss kunne dele tvilen, usikkerheten og de vanskelige følelsene knyttet til det å få barn. For jeg vet det ikke bare er meg. Enten det er totalt meltdown, snikende bekymring eller generell usikkerhet rundt det å skulle få barn, det er mange av oss! Og det går bra.

Jeg fikk en mail sist uke, fra en som akkurat nå er like usikker som jeg var for seks år siden. Derfor er nettopp dette tema i ukas episode av Foreldrerådet. Det finnes nemlig hjelp å få der ute, folk å snakke med, å ventilere til og søke støtte fra. Kristin Koldsland fra Stiftelsen Amathea er gjest, og svarer på alle spørsmål (også de jeg selv lurte på da jeg var i samme situasjon).

Takk folkens! For at dere skriver til meg, deler, backer og engasjerer dere! Dere er verdens deiligste blogglesere, ingen over ingen ved siden!

🙂 Thea.

 

Bekymringsverdig ubekymret

Kvinne 33 på en liten fjelltopp. Svært sjeldent å se henne gjøre akkurat dette på en søndag.
Kvinne 33 på en liten fjelltopp. Svært sjeldent å se henne gjøre akkurat dette på en søndag.

Jeg husker ikke når jeg sist hadde denne følelsen. Det må ha vært en stund før sommeren, kanskje enda lenger? Jeg vet ikke om det har vært fjelluften, naturen, det kalde vannet i springen eller følelsen av stødighet som har regjert denne helgen, men jeg er helt uthvilt. Helt og holdent uthvilt. Ikke sliten, ikke trøtt, ikke hudløs. Ikke usikker, ikke slapp, ikke dorsk. Jeg har ikke den klassiske «søndagsfølelsen», den litt melankolske følelsen av alt som burde vært gjort, med mandagen som truer i det fjerne.

Jeg må vaske klær, jeg burde definitivt vaske hus (sukk), sekken til Tidemann må ryddes, klesvasken fra sist uke må brettes, regninger må betales, men jeg føler det liksom ikke. Er det noe galt med meg? Har fjellufta lobotomert meg i smug? Fyttirassen så deilig! Fraværet av bekymring. Forter meg å skrive om det før det går over.

Vi gikk opp på en liten topp i dag, Foffa, Tidemann og jeg. Vi fant vandrestaver i perfekt størrelse, vi studerte bekker, vi trasket i lyng. Tidemann spratt fra sten til sten. Foffa fortalte om gamledager. Vinden blåste kaldt i ørene, og sola stakk i fjeset. Lemen var det lite av. Det endte med at jeg måtte google bilder av dem, langt oppå fjellet, så Tidemann fikk se hvordan de ser ut. Vi fant en død en på brønnen da vi kom hjem (takk og lov), han var visst fornøyd med det. Tidemann plukket 84 fluer fra kriker og kroker i hytta og krevde en krone per stykk. Han sparer til lego.

Rast i sivet.
Rast i sivet.

Fire-fem timer i bil, ganske mye kø, masse bagasje. Har likevel glemt halvparten av tingene mine på fjellet, viser det seg. Jeg husker aldri alt. Det har aldri skjedd at jeg har fått med meg alle tingene våre hjem fra et sted. Vi legger igjen smuler, spor, strør etter oss med kjennetegn hvor enn vi drar, Tidemann og jeg. Vi spiste burger i bilen og sang så høyt vi kunne til gamle Egner-sanger (før femåringen ville høre på Staysman igjen). Vi kranglet bare litt.

I kveld er det høst. Det er fortsatt august, jeg vet det, men det lukter skikkelig høst. Søndag og høst. Jeg sitter her og prøver å finne ut hvorfor jeg føler meg så glad. Det er ingen flere grunner til det enn ellers. Det er ingen færre heller. Jeg kunne irritert meg over alt jeg har lagt igjen på hytta (blant annet begge regnbuksene til Tidemann, må visst satse på sol hele uka), over at Pappa nok en gang kan minne meg på at jeg er rotete, eller at kleshaugen er over en meter høy. Men det plager meg ikke det spor. Jeg føler meg bare glad. Uthvilt, fornøyd og ubekymret. Kanskje jeg bare skal la det være? Slutte å analysere det? Fyre i peisen og la det stå til? Vasking kan jeg jo gjøre på en helt alminnelig, midt-på-treet-kveld. Ikke sant?

God søndagskveld, deilig folk! Husk at det er helg helt til i morgen!

Søndag uten søndagsfølelse. Jeg klyper meg i armen.
Søndag uten søndagsfølelse. Jeg klyper meg i armen.
2 Comments

Rømmegrøt og lemen

IMG_5027

Vi stakk av vi. Til fjells med Foffa, der generasjoner av nordmenn har søkt tilflukt før. Til hytta min oldemor bygget for husholdningspengene hennes mann ga henne, for 98 år siden. Det skjer så mye i byen, og etter de siste ukenes fjas og styr, med festival, skolestart, jobb, sårbarhet og storbyliv, så rømte vi rett og slett til fjells.

De tømmerveggene her inne har sett mye rart. Denne hytta har rommet mange påskemiddager, mange familiefeider og helt sikkert noen unnfangelser (noe som er imponerende, for alle sengene er kjempesmå, de må ha vært kreative). Det står hilsner risset inn i en del av bjelkene, folk med delingsbehov før blogg var mulig, har benyttet anledningen til å uttrykke seg.

Alle klærne som ligger her opp er minst femti år, ingenting er fra H&M, alt er sydd med noe som må være verdens sterkeste tråd. Foffa tilbragte mange somre her, med sin bestemor, hun sendte ham til seters for å hente rømme, og som belønning fikk han spise store skåler av den med syltetøy på da han kom hjem. Hun syntes barn skulle ha så runde kinn som mulig, det var ingen som snakket om fettinnhold på den tiden.

Bekkene er de samme, Tidemann har lært å bygge demning, og vi har vært på Prestholt og spist rømmegrøt og klappet hestene. Vi ble sittende og snakke med en mann på 85 og datteren hans, folk skravler mye på fjellet. Han hadde like mange fjellturer bak seg som rynker i fjeset, og delte gjerne historier med en som var åtti år yngre.

Fyr på fem spiser rømmegrøt og hører på historier fra en fremmed som er 80 år eldre.
Fyr på fem spiser rømmegrøt og hører på historier fra en fremmed som er 80 år eldre.

Det er noe veldig trygt med fjellet. Det står bare der liksom. Mens tregrensen kryper oppover og vi sjekker om vi har 4G, så vi kan snappe morsomme fjes til vennene våre, så ligger bare Hallingskarvet der og slapper av. «Det går over» tenker nok fjellet.

IMG_5032

Jeg har sovet dypere enn på lenge, på tross av en svært realistisk drøm som handlet om at jeg skulle danse ballett (!) foran tusenvis av mennesker. Tidemann har plukket fluer fra vinduskarmene, samlet dem i en kopp og mener han skal få en krone per stykk. I morgen skal vi ta med matpakke og gå på lemenjakt, for Foffa har sagt at de kan bli så sinte at de sprekker, noe Tidemann selvsagt vil se. Jeg ble lurt på samme vis da jeg var barn, for det er ikke sant. De kan derimot bli så stressa at de dør, som små businessmenn når aksekursen faller. Men tur er jeg med på, for det er steiner og bekker og sauer her ute, og Tidemann synger når vi går, og Foffa nynner, og det er nesten umulig å ikke bli rolig i sjelen av det.

God lørdag 🙂

Foffa ser bedre ut på selfies enn meg. Tror det er på grunn av hatten, hatt er hans triks.
Foffa ser bedre ut på selfies enn meg. Tror det er på grunn av hatten, hatt er hans triks.

«Jeg vil ikke ha deg som mamma mer!!!»

 

IMG_2018

«Ja, så hvordan går det med ungen din på skolen?»

Spørsmålet alle førsteklasseforeldre har hørt noen ganger denne uka. Omsorgsfulle venner, kolleger, naboer og besteforeldre som bryr seg. Hvordan går det? De smiler i øynene og forventer positiv tilbakemelding. De håper at det har gått skikkelig bra, denne første, viktige uka på skolen.

Jeg tror jeg kan svare at det har gått bra. For mitt barn har det gått bra. Men jeg vet ikke, for hva er vanlig? Hvordan vet man at det har vært vellykket? Og hva sier foreldre som ikke har inntrykk av at det har gått bra i det hele tatt? Jeg vet ikke.

For min del, så ser jeg at ungen min er glad, at han er trygg og at han gleder seg til neste dag. Han holder meg fortsatt tett i hånden på vei inn i skolegården, han klemmer meg mer enn ti ganger før jeg skal gå. Han er fortsatt litt sårbar. En liten mann i en stor verden, som skal klare seg selv på en ny måte. Det får han til. Men han er ikke helt seg selv når vi kommer hjem. Lunta er fryktelig kort. Veien til ramaskrik og full krig er kortere enn den noengang har vært før.

«Jeg vil ikke ha deg som mamma mer!» skrek han forbannet til meg på tirsdag. «Du kan bare dø!!». Vi lå og leste bok i sengen, ettermiddagen hadde vært full av konflikter. Jeg prøvde å redde den inn, gjøre kvelden fin og rolig, lå med ham i armkroken og leste en morsom bok. Men noe skar seg, jeg reagerte visst «feil» på et eller annet, og der var tårene igjen, sinna tårer. Jeg hadde ikke mer tålmodighet å gi. Vi hadde allerede hatt flere urimelige, sinte runder den dagen. Jeg ble ikke sint, jeg ble ikke streng, jeg bare kapitulerte, lukket boken, sa natta og gikk ned i stua.

Hvordan løser man en sånn situasjon? Jeg skjønner jo at han bare er sliten. Men verden fungerer jo ikke sånn at man kan være urimelig og slem fordi man er sliten? Skal jeg være raus og overbærende og stor? Eller tydelig og streng og konsekvent? Det gjør jo vondt for meg også, ingen har sagt at de vil at jeg skal dø før (i alle fall ikke til trynet mitt).

Jeg er 33 år og synes fortsatt det kan være vanskelig å skille mellom ulike følelser. Noen ganger blir jeg sint, selv om jeg egentlig bare er trøtt, andre ganger blir jeg skikkelig lei meg for småting, mens det egentlig handler om at jeg har vært stressa. Når man bare er fem, så er det ganske umulig å vite hvorfor lunta er så utrolig kort noen dager. Han tror det er fordi jeg har vært dust, -jeg vet det er fordi han er sliten.

Han kom ned i stua etter et kvarter. Med nakne føtter og trist fjes. «Kan vi ordne opp, Mamma? Jeg mente ikke å si de slemme tingene. Kan du bli med opp og ligge ved siden av meg, så jeg får sove?». Jeg kunne ha benyttet meg av anledningen til å snakke om grenser, om hva det er lov til å si og ikke. Jeg kunne ha brukt øyeblikket til å understreke et poeng, til «å oppdra». Men jeg gjorde ikke det. Jeg klemte ham skikkelig lenge, ble med ham til sengen og holdt ham i hånden mens øynene hans sakte gled inn i søvnen.

Han har det bra på skolen. Tror jeg. Men som han sa til meg morgenen etter, da vi reflekterte litt over all kranglingen «Jeg blir jo så sliten som en sprengt ballong. Det føles som om hodet mitt skal sprekke.»

Til alle førsteklasseforeldre der ute; vel overstått første uke! Uansett hvordan det har gått, uansett hvordan dere svarer på omgivelsenes spørsmål, nå er den første uka over. Det går seg til. Det blir bedre. Ikke sant? Og vi får mange flere dager til å oppdra ungene våre på. Det er kanskje ikke akkurat nå det er viktigst å sette foten hardt ned.

Nå er det viktigst å huske på at det er helg. Det kan jo hende den blir skikkelig hyggelig?

God fredag!

🙂

 

Vil du være med i gjengen på facebook? Du er hjertelig velkommen (så lenge du er grei, morsom og søt, men det er du jo?)!

 

Ukas episode i Foreldrerådet handler om nettopp skolestart:

 

Dugnadsånd

 

Det er ikke jeg som har plantet de blomstene, heller ikke jeg som har spylt. Jeg har ødelagt livene til lykkelige markfamilier.
Unnskyld, kjære markfamilier, dere har aldri gjort meg noe. Dere må likevel ofres på dugnadens alter.

Du vet når du har sett for deg en lang og fredelig kveld på sofaen? Når du har handlet inn god mat, er kjempesliten, det suser i hodet og verker i føttene, og det eneste du har i tankene er hvor deilig det skal bli å sette seg ned? Og du nærmer deg huset, det er bare noen meter igjen til sofalivet, å få være helt alene, få gjøre ingenting, men på vei inn porten så støter du på alle naboene dine, fordi det er DUGNAD. Overraskelse!! Vet du hvordan det er?

Det er fuckings DUGNAD og du har glemt det, fordi du er sløv, og bare tenker på barn og jobb og blogg og podcast, og ikke nok på sameiet og naboene dine. Og nå står du der, en halv time forsent, med matposer i hendene, og er hun som har glemt at man skal bidra til felleskapet. Og du vurderer å lyve på deg akutt stresseksem, eller bronkitt, eller en annen sykdom som høres nogenlunde troverdig ut, men rekker det ikke. Og før du kommer på en annen unnskyldning, så hører du din egen munn si (med overraskende mye entusiasme), «La meg hjelpe til, gi meg en oppgave, jeg vil veldig gjerne bidra» og du mener det ikke i det hele tatt, men nå er skaden skjedd og noen foreslår at du skal rense hellene for ugress i sprekkene.

Og du må sette fra deg maten på benken og ta på deg jakka og gå ut og stå tvekroket med en jernstang og prøve å røske løs fastgrodd mose og løvetann med bare fingrene, mens meitemarken skvetter veggemellom, og du tenker på at de kanskje mister husene sine, at meitemarkene muligens var en liten familie, men nå spres de for alle vinder, og det er din feil.

Og så tenker du på sofaen, og på seriene du skulle se, og maten du skulle spise, men så luker du dritt fra heller ingen noengang bruker istedenfor. Og naboene liker å jobbe ute, og det er god stemning, og du hater det, men det sniker seg innpå deg likevel. Og skravla går, og du hører deg selv fortelle både det ene og det andre fra livet ditt, og blir imponert over egen evne til å ta i et tak. Du skuler bort mot han med høytrykksspyleren, for det er den kuleste jobben, mens neglene er fulle av grønske og døde mark, og du lukter litt svette etterhvert, men snart er det pølser og aller først skal vi spa vekk en stubbe.

Og før du vet ordet av det, så har du glemt sofaen, og maten på benken, og du har blitt en av dem som tilsynelatende elsker å snakke om ting og tang, og mener plutselig selv både det ene og det andre om garasjen og takrennene og det hele.

Så blir det pølser, og du har ikke lyst på pølser, men du spiser tre stykker likevel, og blir den som drikker mest av flaskene med prosecco, fordi det er jo DUGNAD og vi må feire at vi har gjort noe for felleskapet. Og så er det plutselig mørkt, og alle går inn, og du er sistemann som går fra festen, og vips så var kvelden over.

Med jord under neglene og matposen fortsatt på benken, så lander du i sofaen og fikk ikke tatt den klesvasken i dag heller. Men det kommer jo en dag i morgen, og da er det i alle fall ikke dugnad. Så vidt jeg vet.

God onsdag 🙂

(hvis du kjapper deg så kan du se det hele på snap, heter theakli)

2 Comments

D-dagen

Han holdt meg heldigvis i hånden gjennom hele prosessen
Han holdt meg heldigvis i hånden gjennom hele prosessen

Det gikk bra. Vi er nå gjennom dagen vi har ventet på så lenge, og det gikk bra. Både med ungen min og meg. Riktignok måtte sistnevnte gråte ganske mye da hun gikk ut av skolegården, hun måtte få trøst fra både eks-kjæreste, søster og venninne, men det gikk over. Tårer kommer når hjertet renner over, og hjertet renner over når store ting skjer. Uansett hvor kul i trynet man gjerne vil være, så blir det sutrefjes og snufsing her i gården.

Herregud. Det tok en venninne, en søster og en eks-kjæreste for å trøste vekk dette fjeset i dag.
Herregud. Det tok en venninne, en søster og en eks-kjæreste for å trøste vekk dette fjeset i dag.

Jeg har vært skikkelig sammen med ungen min i dag. Ikke bare på vei til og fra den første skoledagen, ikke bare fysisk, jeg har vært mer oppmerksom på ham, vi har holdt hender mye, vi har skravlet og tullet og ledd. Vi kjøpte bokbind etter at (den svært korte) skoledagen var over, vi kjøpte lego for å feire, som vi bygget sammen på spisebordet. Jeg sorterte bitene og var håndtlanger, han satte dem sammen.

Vi tar legobygging på alvor i vår familie.
Vi tar legobygging på alvor i vår familie.

Vi dro på restaurant. Mommo, Foffa, Nanna, faren til Tidemann, kjæresten hans, skolebarnet og jeg. Tidemann skålte for at vi var sammen, solte seg i glansen. På vei til restauranten tuslet vi hånd i hånd nedover Grünerløkka og snakket om livet, kjærligheten og at han ønsker seg en valp. Er det noen barn der ute som ikke ønsker seg en «babyhund»? Jeg er veldig glad for at Knut (katten) setter en logisk stopper for det ønsket.

Foffas fang. Det har vært verdens tryggeste sted så lenge jeg har levd.
Foffas fang. Det har vært verdens tryggeste sted så lenge jeg har levd.

Jeg er helt sjukt heldig. Å sitte der og skravle, med alle menneskene Tidemann har i sin innerste krets (du var med i tankene, Katja) gjorde meg stolt. Vi er et skikkelig team. Etter noen litt hudløse, sårbare dager, så følte jeg meg på plass igjen. Fy fader, jeg har de fineste folka rundt meg. Å kunne sitte sånn, med en Mommo som ikke er sammen med Foffa (men som likevel er bestevenner), med en eks, som er far til mitt barn, og hans kjæreste, med en av to søstre, og en stolt skolegutt i midten, det gjør at jeg føler meg skikkelig rik. Rik på nettverk, familie, folk som vil ungen min det beste. Og at det attpåtil er så sjukt hyggelig, det er nesten ikke til å tro.

Det kommer sikkert flere bratte bakker, flere sårbare øyeblikk, flere hudløse dager. Det blir helt garantert mer grining, usikkerhet, ensomhet, kjedsomhet. Sånn er jo bare livet. Men det er faenmeg skikkelig fint også. Det blir sjelden sånn som man tror, men det kan faktisk bli rimelig fantastisk likevel.

Takk for alle hilsner, dere er verdens deiligste blogglesere. Ingen over ingen ved siden!

🙂 Thea.

PS:

Her er ukas episode i Foreldrerådet, med professor i pedagogikk Stein Erik Ulvund. Den handler om skolestart, om hva vi bør tenke på, hva vi bør snakke med ungene om, og hva vi absolutt IKKE bør gjøre. Takk universet, for at jeg får invitere de smarteste hjerner til denne podcasten, så jeg (og andre) kan bli litt klokere på den tidvis irriterende, vanskelige, men også helt fantastiske, foreldrejobben.

Dagen før dagen

 

En av oss er mer nervøs for morgendagen enn den andre.
En av oss er mer nervøs for morgendagen enn den andre.

 

Etter å ha vært i bryllup i Sverige, etter å ha feiret kjærligheten, drukket vin, danset og spist, så har kroppen landet hjemme. Søndagskveld, fyr i peisen (det har begynt å bli mørkt ute, har dere sett det?), lading før mandagen starter. Det ligger en liten fyr i sengen min som har en stor dag i morgen. Det er aller første ordentlige skoledag, en dag han kommer til å huske hele livet, en dag vi kommer til å snakke om mange ganger. Han virker ikke det minste nervøs. Han gleder seg til alt, aller mest til å ha «ordentlig friminutt».

Jeg er nervøs. På vei hjem fra Sverige i dag, spilte min venninne Emilie en sang for meg som heter noe med «Første skoledag» og så begynte vi å gråte begge to. Hun har ikke barn som skal begynne på skolen en gang. Der satt vi med gårsdagens bryllupsfest i kroppen og dagen-derpå-burger i magen og ble rørt til tårer av tanken på morgendagens skolestart. Herregud.

Tidemann ville ikke en gang snakke noe om det i stad. «Jeg er lei av å snakke om hvordan det blir, dessuten er det jo i morgen! Da får jeg se.» Han ville heller snakke med meg om kjærester, om hvordan man får dem når man er voksen. «Det burde finnes en bra kjæreste på Kaffebrenneriet» sa han. Er det ikke litt spesielt at han er så gira på at jeg skal få meg kjæreste? Selv er han i et lykkelig forhold til en jente på AKS, og mener han allerede har funnet ut av dette med relasjoner, en gang for alle. Kjekk og grei type.

Han har mistet sin første tann i helgen. Han ringte meg i går da jeg sto med kjolen halvt på og sminket meg og hadde dårlig tid før vielsen. «Det har skjedd noe veldig viktig! Tannen er ute!!» Stoltheten spraket gjennom telefonen, og det lille hullet i underkjeven er et håndfast bevis på at han begynner å bli skikkelig stor. Faren hans har laget en rar historie om en Argentisk mus som heter Raton Perez, som visstnok danker ut tannfeen og betaler svært godt for melketenner. Tidemann tenker å lage business av tannfellingen sin, så han kan spare til hundevalp eller iPhone. Kremt.

Han kan ikke vente med å vokse. Vokse seg høyere, sterkere, eldre. Han vil gå alene til butikken, og forhandler om når han kan få lov til det for første gang. Han lurer på om jeg kan lære ham å koke vann, for han vil gjerne lage kaffe på sengen til meg snart. Han gleder seg så mye til å bli større at han spreller i kroppen når vi snakker om det.

I bryllup er det mange taler, mange kloke ord om kjærlighet og forhold. Man feirer at noen som elsker hverandre velger hverandre for livet (det er jo det man feirer, selv om det ikke alltid blir sånn). Det er middag, det er storslått fest, taler og dans. Men den kjærligheten som er aller størst, den som river hjertet ditt i alle kanter og gjør deg sårbar og liten og sterkere enn alt annet, den markerer man ikke på samme måte. Den skjer bare, når man får barn. I de små hverdagsøyeblikkene, i de flyktige, bittesmå hendelsene men opplever med ungen sin. Enten han ringer deg mens du står i en garderobe med kjolen på snei, eller sovner inntil deg i sengen etter en lang helg.

I morgen skal vi feire Tidemanns første skoledag. Vi skal gå over skolegården hånd i hånd, jeg skal se  ham ved pulten i klasserommet, jeg skal slippe litt taket i ham, og så er han i gang med det neste kapittelet. Jeg er kjempenervøs. Det river i hjertet. Men han er jo der sammen med meg, han føler seg trygg, han gleder seg, han holder hånden min. Takk og lov, ellers tror jeg ikke jeg hadde klart det.

Tusen takk for alle meldinger og all backing på fredagens innlegg. Jeg er litt hudløs fortiden, på godt og vondt. Sånn er livet noen ganger. Fest og fjas og ubekymrede dager på den ene siden, og følelser, tristhet, sårbarhet og kjærlighet på den andre siden. Vi trenger hele pakka, selv om det kan være litt slitsomt. Det er skikkelig digg å ikke være alene, for man kan fort føle seg litt ensom. Men det er man jo ikke. Hverken i hudløshet eller med nervøsitet for ungens første dag på skolen.

Til alle dere nervøse foreldre der ute, som gruer dere til i morgen; Det er mange av oss. Det kommer til å gå bra. Hold ungen din i hånden, så blir det ikke så skummelt. Jeg skal tenke på dere.

Lykke til, og god søndag 🙂

 

 

8 Comments

Når kvinne (33) blir til Tussi fra Hundremeterskogen

 

Disse trærne er latterlig små, og jeg er en latterlig stor Tussi.
Disse trærne er latterlig små, og jeg er en latterlig stor Tussi.

Det regner ute, og det er jeg skikkelig glad for. Noen ganger leverer værgudene akkurat det som passer best til humøret, og akkurat denne fredagen er det fantastisk digg at det bøtter ned på Torshov.

Følelsen i kroppen er ikke sånn den pleier å være på en fredag, vanligvis er jeg litt yr, oppspilt, sliten og rastløs på samme tid. Tidemann er hos faren sin denne helgen også, så jeg har egentlig fritt leide til å gjøre hva jeg vil. Men jeg vil ingenting. Absolutt ingenting.

Det har vært en lang uke. Jeg visste den ville bli lang, det var mye som skulle skje, både på jobb og på privaten, mest morsomme ting, men det har vært vanskelig å sove, jeg har vært urolig. Noen skjer i kroppen min fortiden, jeg er ikke helt meg selv, ser ut som det er noe med stoffskiftet. I går tok jeg tusen prøver hos legen, skal tisse på en kjempestor flaske en hel dag neste uke (hvordan i all verden får man til det med full jobb og sånt?), skal ta flere prøver på mandag, så får vi se om noen uker. Da kommer det noen svar, og kanskje noen løsninger.

Men akkurat i dag så må jeg bare være litt i denne følelsen tror jeg. Det å bare være slapp og trist opplever jeg ganske sjeldent. Jeg skriver innimellom om sårhet, men sannheten er at jeg er ganske dårlig til å håndtere det. Jeg blir som en baby, en trassig, trist, forvokst baby når jeg er sår. Det hjelper å skrive om det til dere, for da får jeg liksom litt avstand, når jeg setter ord på det her, så fungerer det litt terapeutisk, og så skjønner jeg at det ikke er så farlig. Men sårhet og hudløshet føles såpass ubehagelig (faktisk skummelt) at jeg helst vil bort fra det. Skjønner dere hva jeg mener? Jeg vil bare bort, skape en digresjon, finne på noe, et prosjekt, hva som helst, for å slippe å kjenne på kjipe følelser.  I går dro jeg på Ikea en tur, må reparere sengen blant annet. Kom hjem klokka åtte, satte fra meg posen i gangen, gikk opp på soverommet og la meg ned på madrassen uten å fikse noe som helst. Våknet i dag. Kroppen er kjempetrøtt. Hjernen er aktiv, hjertet er litt trist.

Nå har jeg ingenting å være lei meg for heller, tristheten har ingen rot, ingen forklaring, den er bare der. Jeg føler meg tung og sytete, som Tussi i Hundremeterskogen. Og når jeg ser for meg at jeg er en stor Tussi, så blir jeg bare mer lei meg. Det finnes jo ingenting mer stusselig enn en 33 år gammel alenemor-versjon av Tussi, herregud. Det rant over for meg i stad, da begynte jeg bare å gråte i bilen. Det var riktignok en utløsende faktor der, en kjip dame, men det pleier jo å prelle av denne kroppen.

Akkurat nå skal jeg bare sitte litt her og høre på regnet, sammen med de bittesmå trærne jeg kjøpte på Plantasjen. Er ikke de helt lættis? Jeg liker dem veldig godt. Jeg skal sitte her og kjenne litt på at jeg er trist, sammen med de latterlig små trærne, og prøve å la være å ta meg sammen. Jeg tror det er lurt noen ganger. Folk er så flinke til å ta seg sammen at det kan gå på helsa løs, og med folk mener jeg også meg selv. Så ikveld skal jeg bare være sånn som jeg er, ha det sånn som jeg har det. Man trenger ikke like det, men når det dukker opp tårer bak øynene og gråt i halsen så er det like greit å la det komme ut. Er det ikke?

Mens jeg sitter her og sipper for ingenting på sofaen, så håper jeg du som leser dette kanskje har en dag i den andre enden av skalaen. Det er jo kulere med taco og hygge, eller drinker og klining, enn sutring i sofaen. Det er jeg den første til å innrømme. Kanskje går det over om en time. Kanskje ender denne kvelden med kyllinglår og en fin film på TV. Kanskje våkner jeg i morgen med sommerfuger i magen og fullt batteri, det hadde vært digg. Jeg skal bare gråte littegranne først.

Dere er fine, uansett om dere er lystige eller nedfor, bare så dere vet det.

🙂 Thea.

 

 

 

Da vi spilte Matro (og Foffa måtte ta oppvasken)

Innlegget er sponset av Mills Matro

Liten luring leker med maten
Liten luring ass. Stjal kjøtt fra meg.

Middagen er ganske hellig med mine foreldre. Hjemme hos Tidemann og meg blir det ofte litt på snippen, men med storfamilien samlet på hytta så dekkes det bord og grilles og styres. Noen vil ha vin, noen vil ha vann, noen vil ha søt sennep og ikke sterk, noen vil ha alt. Tidemann får det vi spiser, og plukker med seg det han liker best (ikke så mye vin kanskje, men dere skjønner vel hva jeg mener).

Ved denne familiemiddagen i sommer, hadde Tidemann og jeg tatt med oss et spill, som vi har gledet oss til å teste ut. Siden vi ofte bare er to til middag har vi spart det til en større anledning. Spillet heter «Matro», og lanseres i dag, men vi fikk det tilsendt i posten på forhånd, så forventningene har vært til å ta og føle på. Det handler nemlig om å leke ved bordet (noe spesielt femåringer synes både er sjukt gøy, og litt «ulovlig»). Hele familen får ulike oppgaver underveis i måltidet, noen må synge, noen må stjele mat fra sidemannen og noen må svare på spørsmål om selve maten.

Vi bestemte at taperen måtte ta oppvasken, og alle følte innsatsen var høy. Litt fordi det var sjukt mye (fettete) oppvask akkurat den dagen, samt fordi vi bare har utlagt vann på hytta, så det hele er litt styrete. Ale ville vinne. Nanna nailet å plukke opp en pølse fra Foffas tallerken uten å bruke hendene, Tidemann husket alle tingene jeg hadde forsynt meg med, Katjas kjæreste August måtte synge en sang (og den eneste han kunne var en hip-hop-tekst, til alles forundring).

Null stress å stjele mat fra naboens tallerken uten å bruke hendene.
Null stress å stjele mat fra naboens tallerken uten å bruke hendene.
August måtte rappe (han fikk det kortet han fryktet mest)
August måtte rappe (han fikk det kortet han fryktet mest)
Spise uten hender? No problem.
Spise uten hender? No problem.
Det er tre kategorier oppgaver. De
Det er tre kategorier oppgaver. De grønne og røde er morsomst!
Hva
Tidemann spiller en slags «Kims lek» med min tallerken.
Tidemann prøver å huske hva jeg har på tallerkenen uten å se. "Måtte bare kjenne litt med hånda".
Tidemann prøver å huske hva jeg har på tallerkenen uten å se. «Måtte bare kjenne litt med hånda».

Etter noen runder var vi både fnisete og over middels opptatte av å samle poeng. Vi har visst mer konkurranseintinkt i oss enn vi hadde trodd (noe som også kom frem under crocket-matchen dagen etter, det ble både banning og roping). Til alles store glede (bortsett fra ham selv) var det Foffa som kom sist inn, og måtte ta oppvasken. Han tok tapet på strak arm, og bestemte seg for å bruke hageslangen på tallerknene (og litt på oss). Blid i fjeset, litt fandenivoldsk i øynene. Ingenting er som å drikke et rolig glass rødvin mens noen andre vasker opp.

Foffa tok tapet som en helt. Frem med hageslangen.
Foffa tok tapet som en helt. Frem med hageslangen.

På en eller annen måte så har mat blitt komplisert for folk, inkludert meg selv. Jeg kan bli usikker på hva som er sunt, om Tidemann får i seg nok av det ene og det andre, jeg kan bli stressa og oppgitt, og av og til skamme meg litt over middagene våre. På lanseringen av dette spillet i dag, snakket jeg med mange smarte folk, spesialister på mat, på barn på psykologi, og budskapet fra folk (som er klokere enn meg) er; vi må finne en måte å hygge oss rundt bordet på, uansett når vi får det til i tidsklemma. Det er ikke så farlig om middagen nytes klokka fire, sånn som i gamle husmorblader, eller om man samles etter fotballtrening sent på kveld og spiser kvelds. Vi bør samles rundt bordet, skravle, kose oss, ikke ta det for seriøst, for mat er bare mat. Og hyggen er minst like viktig som næringsinnholdet.

Matro-spillet er en ganske kul anledning til å nettopp øve seg på det der, hvis man for eksempel har kresne unger, eller barn som gjerne vil gå fra bordet etter to sekunder (jeg rekker opp hånden på det siste). Det er på en måte et verktøy, en form for lek og øvelse i å lære noe om mat, uten pekefinger, og sitte ved bordet på ungers premisser. Tidemann elsket det, han synes det var dødsgøy å se August rappe og Nanna stjele en pølse fra Foffas tallerken. Det blir kanskje ikke den stilleste middagen, men spillet er en liten gavepakke i triks for å få barn til å smake på ting de kanskje ikke liker, og for å få voksne til å ta middagen litt mindre seriøst.

Jeg har fått lov til å dele ut fem spill, hvem vil ha? Kommenter på facebook, så sender jeg i vei! Det er gøy å dra frem når man har gjester, spesielt hvis den som taper tar oppvasken like sjeldent som Foffa 🙂

God middag, folkens!

PS: Hvis du vil lese mer om Matro så kan du gå inn her.

Deilig å sitte på rumpa og drikke rødvin mens gamlefar jobber på.
Deilig å sitte på rumpa og drikke rødvin mens gamlefar vasker. Anbefales!

Vi forandret verden (bittelitt) og snart ringer skoleklokka

 

Han øver på å være kul i fjeset på bilder.
Han øver på å være kul i fjeset på bilder.

Altså, jeg blir like overrasket hver gang jeg erfarer at det hjelper å si fra! Etter å ha bli kastet ut av Facebook for å vise bilder av pornoblader (skal ikke skje igjen), så har jeg jaggu fått svar fra Narvesen. Et hyggelig og proft svar, og vips så kan Tidemann og jeg spise is i butikken deres uten å havne i en sexbuffet. Takk folkens! Hadde det ikke vært for dere, at dere deler og liker og kommenterer, så hadde det aldri skjedd. Vi ass, vi er et superteam.

IMG_3739

Ellers har denne dagen snurret avgårde som en virvelvind, hvor den eneste trygge havnen har vært Tidemann. Det skal jo liksom være sånn at det er foreldrene som er de solide bautaene til barna sine, men jeg føler minst like ofte at han er det for meg. I dag gjettet han på hva som er den store gaven han får ved skolestart (jeg har lovet ham en overraskelse) og vi brukte god til på hint og tips og var innom tusen alternativer, både på vei til og fra AKS. Jeg kan jo fortelle det til dere (men dere må love å ikke sladre), for jeg har skaffet ham en skikkelig kul sykkel! En ordentlig skolegutt-sykkel, med gir og greier.

Gjettingen gikk via legobokser, til kattunge, rullesko og badebasseng på balkongen. Til slutt så han på meg med skråsikker mine; «Jeg vet det! Jeg vet hva som er den store overraskelsen!». Øynene var lure og han så skikkelig glad ut. «Du har fått deg kjæreste, Mamma!!»

Kremt. Er det noe han ønsker seg? Er det noe som kunne vært gaven hans på den store skolestart-dagen? Går han rundt og tenker på at jeg bør finne meg en mann? Jeg vet at vi snakker om det av og til, han vil jo at jeg skal møte en med en datter, så han får en søster. Men er det liksom det han ønsker seg? Mer enn lego? Herregud.

Jeg ble litt betuttet, og lo og sa at det nok ikke var helt riktig gjettet. » Det er uansett ikke noe jeg trenger til skolen. Det kan du jo bare få deg når som helst. Hvis du vil. Men du har jo meg, så du må egentlig ikke.» sa han. Takk og lov. Trodde et øyeblikk jeg måtte gripe tak i den første og beste mannen på Torshov og bare la det stå til.

Ved leggetid, etter å ha ryddet ferdig i boden (endelig, whoopwhoop!!!) og badet og lest bok, så snakket vi om mandagen. Det han gleder seg aller, aller mest til, det han er mer spent på enn å se hva overraskelsen er, det er å høre skoleklokka ringe i friminuttet. Han trodde nesten ikke på meg da jeg sa det. «Skal den ringe på ordentlig!?!!» Det er det kuleste han har hørt.

I morgen skal vi spise is på Narvesen, og beskue de nye hyllene til pornobladene. Viktig å feire sine små seire, mens vi venter på at skoleklokkene skal ringe.

God natt, godtfolk!