3 Comments

Adios søndagsfølelse, hei savn

 

Jeg feirer fraværet av søndagsfølelsen blant spanske kjøttboller og palmer. Søndagsfølelsen eksisterer ikke når man er ute av rutinene, i alle fall ikke i samme form. Melankolien dukker opp på andre måter, for eksempel som savn. Jeg er vant til å være noen dager vekk fra Tidemann, men når vi passerer femdagerstreken merker jeg det på kroppen. Jeg kan fysisk kjenne det, lengselen sitter i brystet som en varm klut og presser på innsiden.

Vi facetimer for å holde hverandre oppdatert på både stort og smått, som at jeg har funnet en fin stein og at han har drukket smoothie. Vi lager grimaser, han leser bok for meg, vi tuller, og han prøver å gjette hva han skal få i reisegave. «Jeg tror kanskje det er stinkdyr?» sa han i dag. Måtte avkrefte det, få stinkdyr-utsalg her.

Gjetta på stinkdyr. Tok feil.

Når jeg føler meg litt alene, eller litt langt unna ungen min, så må jeg liksom nøste meg frem til å komme på at jeg er dritheldig. Jeg prøver å se for meg dere for eksempel, der dere ligger på sofaene deres hjemme akkurat nå, eller henger opp en vask, gjør klar barnas skolesekker og sjekker i kalenderen hvilke møter dere har denne uka. Noen av dere har sikkert vært litt sent oppe denne helgen, gruer dere til ikke å få sove i kveld, og dermed være stuptrøtte i morgen. Når dere står opp og må ta på strømpebukse og stresse til jobb og kjøper kaffe, så skal jeg sove. Når dere sitter i møte, så skal jeg sole puppene på takterrassen. Sånn holder jeg på inni hodet mitt for å skyve vekk lengselen. Når dere henter i barnehagen, eller drar på trening, så skal jeg drikke hvitvin ved stranden (og skrive ferdig to tekster til). Og så, når dere lager middag, så er jeg støl i huden etter en dag i sola, og spiser mat på restaurant som noen andre lager til meg. Er det usympatisk å bruke andres manglende ferie, til å føle seg bedre selv?

Det er muligens det. Men det er jo helt bortkastet å sitte her i sydenland med savn i kroppen og sutre. Derfor må jeg trekke frem (skitne) triks som får meg til å føle meg bedre.

Ellers kan jeg melde om at jeg har fått solbart. Jepp. Er så heldig å ha mer pigment akkurat rundt munnen, så det ser ut som jeg har drukket sjokolademelk med en gang trynet kommer i sola. Flaks med det. Jeg har også spist latterlig mye kjøttboller, albondigas, det er min tapas nummer en, og så skinke og ost da. Og calamares. Og croquetas. Fader, jeg liker nesten alt. Sangria, vin og agua de valencia har det også blitt, det er vanskelig å være her uten å drikke alkohol. Alle drikker hele tiden, føles rart å gjør noe annet. I dag måtte jeg konse for å bestille kaffe og vann til middag, men det gikk. Tror kroppen trenger et par dager uten alko (selv om den prøver å lure meg til noe annet).

Ja, og så har jeg skrevet. Heldigvis får man si, det er jo derfor jeg er her. Er fortsatt usikker på om jeg kommer i mål, føler jeg går i sirkler hele tiden og diskuterer mye med egen hjerne. Hvis jeg omsider lander dette prosjektet, så kan dere altså lese en bok jeg har skrevet til høsten. Det må være en helt koko følelse å se sin egen bok i en butikk? Får sug i magen av å tenke på det. Tenk om jeg ikke klarer det? Eller tenk om det blir skikkelig dårlig? Prøver å finne trøst i at det jo ikke er så farlig, all den tid det gis ut mye ræva bøker hele tiden, og at verden går videre okke som. Og hvis jeg ikke får det til i det hele tatt, ikke blir ferdig, så blir det jo bare ikke noen bok. Det gjør egentlig ikke noe for andre enn meg (og dere da, som har måttet lese om denne prosessen helt uten grunn).

Takk for at dere er så kule, det er skikkelig deilig å ha dere med meg på tur. Blir kjempeglad for både hilsner på snap og facebook, det gjør meg mindre ensom og mer effektiv. Husk at dere er de fineste folka på internett!!

Kyss litt ekstra på ungene deres, kjæledyrene deres eller kjærestene deres i kveld, husk at det er helg helt til i morgen!

🙂 Thea.

Går for utekontor i morgen også jeg

Fake it till you make it

 

Upåklagelig utsikt

Jeg er jo en ekstrovert type, det er det ingen tvil om. Har alltid drømt om å være hun mystiske dama i et hjørne som alle lurer på hvem er, men aldri fått det til. Hvorfor trodde jeg at det var en god idé å dra alene på tur egentlig?

Det gikk fint i går. Da var det sol og jeg skrev på macen i bikini, spiste tapas og drakk masse sangria med en gammel venninne (samt en veldig stor gin tonic, det hele er dokumentert på snap). Livet smilte, jeg følte at jeg nailet tilværelsen og kjøpte grønnsaker på et market og skravlet på spansk og var en av tilværelsens vinnere.

Men i dag våknet jeg til gråvær (egentlig perfekt skrivevær), full frihet, ingen planer og en hjerne som på ingen måte ville samarbeide. Prokrastinering til fingerspissene. Hver gang jeg hadde en god idé, så ble den avbrutt av tvil. Spiste deilige tomater (som faktisk smaker tomater), lagde sterk kaffe og prøvde igjen. Følte meg ensom. Ringte søster på facetime i en time og snakket høl i huet på henne. Ringte ungen min på facetime og overtalte ham til å lese hele leksen sin for meg, en historie om kroppen. Ganske interessant. Så var jeg alene igjen.

Tomater som smaker som tomater er de beste!

Er dette en del av prosessen? Å gå fra skriving, til litt ensomhet, til mat, til skriving, til å kikke på fugler (jeg er skikkelig lite interessert i fugler egentlig) til å prøve igjen? Hva i helvete skal jeg gjøre her i ti dager til? Hvorfor kan jeg ikke være litt mer en sånn mystisk person?

Tidemann viste meg buret til vårt ferskeste familiemedlem på facetime. Hamsteren Bob bor i et lite, fint hus, dekorert med klistremerker min sønn har fått tak i. Selv Bob nailer tilværelsen mer enn meg. Han trener til og med. Hver natt løper han i hjulet sitt, hver dag hamstrer han mat helt for seg selv, og er en mystisk type som bor alene. Han ville aldri surra rundt i Spania og følt på skrivepress, Bob ville bare ha gjennomført med glans. Bob er en sånn fyr.

Jeg har ikke surna altså. Utsikten er formidabel, manchegoen er like god som før og det løsner sikkert etterhvert. Eller? Kanskje dette er det som skal til. Her vender i alle fall prokrastineringen tilbake til oppgaven igjen, mens den hjemme fører meg ut av huset, til en venninne, en unge som vil leke eller en jobb som venter. Her har jeg ingen unnskyldning.

Lurer på om jeg skal stikke ut og finne meg noe middag. Sette meg på en restaurant og late som jeg er en som mystisk, innadvendt person. Fake it till you make it, er det ikke det de sier? Kan jo hende det funker?

God onsdagskveld til alle der hjemme! Føler meg mindre ensom når dere er med (både her og på snap).

🙂 Thea.

Ikke mye mystisk med dette fjeset.
10 Comments

Reisefeber

 

Mens dere står i rushtrafikk fra hytter dere har vasket ut av, gjør dere klare for hverdagen i morgen, sjekker lekseplaner og ukeplaner og kalendere på telefoner, så sitter jeg på Gardermoen med sommerfugler i magen. Ved siden av meg sitter det en søt fyr med grønn genser som kikker litt på det jeg skriver. Derfor skriver jeg dette, hvis han ser på dette så blir han tatt på fersken, man bør ikke lese hva andre skriver (men du er søt).  Jeg har ikke spist noe i dag, for jeg forsov meg til denne turen, jeg klarte nemlig ikke sovne i natt. Jeg har reisefeber for første gang siden jeg var ungdom.

Hadde glemt hvordan det var, hvordan man begynner å surre, stresse, ligge på ank. Vanligvis slenger jeg noen greier i en koffert, og lyver til Mamma på telefonen når hun ringer og spør om alt er på stell før avreise. Jeg drar liksom ikke på tur før jeg drar. Men det er til vanlig, denne gangen føles det annerledes.

Tidemann er levert til sin far, og jeg fikk klump i halsen og tårer i øynene da de kjørte av sted. Jeg vandret rundt som en hudløs sippeunge i går, fikk hverken til pakking eller ordning, måtte bade i badekaret istedenfor, og sove på sofaen. Nå har jeg likevel kommet meg til Gardermoen, med overvektig koffert, og sitter her med vann og nøtter og skjelv i magen. Jeg skal til Spania, alene, i nesten to uker. Jeg har gledet meg sååååå mye til dette, nå skal det skje, jeg skal for første gang på ferie helt alene, for å skrive ferdig det som i følge planen bli en bok. I tankene har det sett helt fantastisk ut, men nå angrer jeg litt på hele opplegget, og har lyst til å dra hjem igjen.

For hva om jeg ikke klarer det? Hva om jeg choker helt? En ting er boka, men jeg skal også tilbake til en by jeg har bodd i før, hvor jeg både har vært veldig, veldig lykkelig, og veldig, veldig lei meg. Jeg vet ikke hvordan det blir å komme tilbake. Da jeg dro derfra sist, kom Pappa og hentet meg, kjærlighetssorgen var på sitt verste og jeg visste lite om at alt kom til å bli bra igjen. Nå er alt bra igjen, bedre enn jeg trodde det kunne bli, og jeg skal skrive en bok! Hvis jeg klarer. Fuck.

Jeg har også forhåpninger om å sole meg, spise deilig mat på restaurant helt alene, at det skal føles kult og gøy og befriende å reise på egenhånd. Har sett for meg at jeg skal sitte som en kvinne på film, i sola, med vin og mac og skrive noe som er smart (eller i alle fall underholdende). Det er sånn det har sett ut i hodet mitt. Men i går kom jeg på at det jo sjelden blir sånn som det ser ut i hodet mitt. Og så ble jeg kjempenervøs og stresspakket rare ting, og glemte sikkert noe av det helt essensielle som man trenger for å kunne være en sånn kvinne som på film.

Katten og huset bevoktes av søster, ungen bevoktes av sin far, jobben klarer seg helt fint uten meg en stund. Jeg har ingen unnskyldning for å ikke få dette til. Savner dermed en unnskyldning for å ikke få det til. Jeg har to uker på å naile både feriefølelsen, bokskrivingen, selvstendighetsfølelsen, samt å møte den byen jeg elsker, men ikke har vært i siden livet var skikkelig kjipt. På toppen av det hele burde jeg jo glede meg noe helt vanvittig, jeg er sååååå heldig som kan dra på en sånn tur, jeg vet det. Men akkurat nå ved gaten, hvor gamle folk står i kø for å boarde (en time før vi faktisk boarder, skjønner aldri noe av det) så er jeg bare nervøs.

Da er det bare å spise noen nøtter, drikke noe vann, huske på at jeg sikkert hadde en god grunn til å legge opp til denne turen, og stole på hun jeg er når jeg er i det selvsikre hjørnet. Hun pleier jo å ta ganske gode avgjørelser. Og de har skinke der. Skinke og vin og hav har fått meg gjennom de rareste perioder.

Kommer sikkert til å legge ut mye på snap (heter theakli) hvis dere vil spionere på reisen. Skriver snart, hvis dere kan være reisefølget mitt, så føler jeg meg mye mindre alene.

Hilsen en nervøs og litt ensom (men likevel fornøyd) reisekvinne på 34.

PS: Ble spurt om leg for å kjøpe snus. Ekspeditøren var ikke sikker på at jeg var over 25. Dette begynner bra.

2 Comments

Løv and let løv

 

Min erkefiende

Over det ganske land er familier samlet på hytta, nå skal det koses! Nå skal det skje, nå skal forventinger innfris og grenene i slektstrærne forenes, med mimelek, skiturer, marsipan og gamle hytteklær. Vi har også vært på hytta, og det har vært helt topp, og på samme tid minnet meg om hvor ubrukelig jeg er.

Mens Jesus og disiplene på denne dagen spiste sitt siste fellesmåltid, og det var fotvask og alvor og hygge, så har vi raket løv. Det er sånn med hytte, spesielt når den er gammel, og har store trær og kronisk muselort i hjørnene og spindelvev i krokene. Jeg er ikke god til å rake løv.

Jeg er en sånn som er god til å planlegge. Til å lage fest, organisere tur, eller vite hva man burde gjøre hvis man har et problem (eller «ekspert på å google» som Tidemann kalte det her om dagen). Jeg er god til å snakke, jeg kan sitte hele natten og snakke med noen om noe de synes er viktig, blir aldri trøtt. Jeg er god til å finne veien, til å kjøre bil og en rekke andre ting. Men akkurat det å gjøre en repetetiv oppgave ute, en fysisk oppgave uten andre utfordringer enn utholdenhet, der svikter jeg. Jeg svikter på løv.

Med unge og søster og mor og hund på hytta, med en vannslange som lekker, med maling som flasser og sikringer som går når det passer dem, så er man nødt til å trå til. Mamma er dronninga av å trå til. Hun er den som kommer hjem til deg med et smil, bygger skap, sorterer ting, bærer saker ned i en bil, kjører på dynga, bretter rene klær helt perfekt, hun er også den som kryper under et gammelt hus med verktøy og friskt mot, for å reparere en vannledning som er lekk. Da blir det å få gnagsår i hendene og surt humør etter ti minutter med løvraking, ganske patetisk. Vel, jeg er ganske patetisk.

Heldigvis så min elskede mor mitt fallende engasjement og foreslo vafler. Og siden vi i går latet som om det var påskeaften, så ble det rebus i uteklær for å finne påskeegg på tomta, med hint gjemt i flaskepost og andre rare steder (dere som følger meg på snap allerede har jo fått det hele inn med teskje, sorry hvis det ble for mye av det gode. Hvis du ikke fikk med deg det, men (for eksempel) vil se min «entusiasme» til løv fra i dag, så heter jeg theakli på snap). Jeg ruler på påskerebus, på vaffelsteking og er også over snittet god til å vaske opp. Men Mamma, – hun ruler på alt.

Mamma er best. Hun så mine vannblemmer og foreslo at jeg skulle ta ansvar for vaflene istedenfor.

I dag, da hun på andre timen lå under huset , i den lille klaustrofobiske sprekken i steinrøysa under tre soverom, som bare hun passet inn i, og til stadighet fikk vann i fjeset fordi spleisingen av et lekk vannrør ikke fungerte, så satt jeg bare på trammen over henne og følte på stolthet. Moren min ble nettopp 67 år, og ligger som en husmus i kjeledress under hytta, med en iphone som lommelykt og hundre edderkopper i håret, og roper; «Sett på krana igjen!!» hver gang hun tror det er i orden. Jeg satt med plaster på mine to vannblemmer i hendene, etter ti minutter løvraking (serr) og var hun fjåsa som la ut snaps og sjekket instagram.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å bli sånn som Mamma noen gang. Jeg vet ikke om jeg kommer til å ligge i gjørme under et hus med verktøy, eller standhaftig mene at man skal vaske alle vegger og tak i en hytte hver vår, til høylytt protest fra sine barn. Jeg vet ikke om jeg kommer til å ha det blikket, både for planter som må beskjæres, planker som må byttes, mens jeg parallelt klarer å bry meg om hvordan folk har det og hvem man burde ringe til fordi de kanskje trenger litt ekstra oppmerksomhet. Mamma, – du ruler.

Vi har laget lammesteik, vasket noen av de gamle veggene fri for fluelort og støv, spist sjokolade og mange kokosboller, drukket vin, vi fikk raket den plenen til slutt (mest takket være søster), Tidemann har vært svett i luggen og skitten på nevene i flere dager. Det har vært noen store og noen små samtaler, noe hjelp fra store arbeidsmenn, og en helt magisk nabo som til sltt kunne bistå min mor under det huset, så vi har vann i krana. Vi har til og med hatt mimelek.

Nå skal de helligste dagene denne ferien (det vil si da Jesus ble forrådt, drept og overrasket alle med å svinse seg til himmels), feires helt på det jevne hjemme i Oslo. Der jeg kan være stolt over de små ting jeg klarer, som å få satt på en vask med skittentøy i ny og ne, bade barnet mitt eller huske å sortere glass i riktig container. Det er ikke helt på Mammas nivå, men det er da noe.

God skjærtorsdag, og lykke til på hytta alle sammen!

🙂

Mulig mitt avkom slekter mer på meg, enn på sin mormor.

Jeg vet ikke

 

Noen ganger må verden være manikyr og lunsj og søster

Nå har jeg sittet lenge og lurt på hva det er jeg skal skrive. For jeg må skrive noe, men jeg får det ikke til. Det har satt seg fast i meg hele uka, jeg har åpnet macen, og så lukket den igjen, kanskje ti ganger. Noe av gangene fordi jeg er sliten, fordi jobb og barn og livet er mye noen ganger, fordi jeg sovner i badekaret og på sofaen og før jeg legger hodet på puten om kvelden. En av kveldene fordi jeg måtte høre en viss podcast, som gjorde vondt i sjela og har vært ukas snakkis for alle jeg kjenner. Noen av kveldene har jeg lukket macen fordi jeg heller har villet se på TV (har også sovnet her, våknet siklende midt på natta foran blinkende skjerm) og en av dagene denne uka så var jeg i gang, men synes det ble for dumt det jeg skrev, for naivt, fikk det ikke til, og gikk på bar med kule damer istedenfor. Og jeg drakk og skravlet og lo hele kvelden, og det var utrolig deilig.

Grunnen til at det har stått fast i meg denne uka, til at ordene ikke kommer ut gjennom fingrene sånn som de pleier, det er verden. Med kjemiske bomber i Idlib, unger og kvinner og menn som dør en grusøm død, med motangrep fra Trump i Shayrat, med terror i Stockholm og bilder fra sultkatastrofer i flere afrikanske land, så har jeg bare lukket macen igjen og igjen. For hva skal jeg melde? Jeg føler meg dum. Priviligert, naiv og hjelpesløs, som en tøtte uten faktisk livserfaring, i min koselige leilighet på Torshov i verdens lykkeligste land.

Med påskemarsipan og skismøring på instagram, sol i fjeset, spirende blomster og ferietid, så blir kontrasten til det livet andre mennesker på denne kloden lever så ekstremt hard. Og sann. Merker dere det også? I går, med en trett seksåring liggende oppå meg i sofaen, så vi bilder fra angrepet i Stockholm. Og jeg måtte forklare selvsagt, forklare hva en terrorist er, prøve å forklare hvorfor noen mennesker er så syke at de vil kjøre ned uskyldige folk gatelangs. Jeg klarte det ikke, han skjønte mindre for hver gang jeg ga ham et svar. Så seksåringen sovnet, før «Norske Talenter» var igang, og måtte bæres i seng. Trygg og varm og klengete sovnet han under den deilige dobbeltdyna.

Hva kan vi gjøre folkens? Er det noe vi kan gjøre som faktisk kan funke? Eller ender vi med å legge ut svenske flagg på profilbildene våre på facebook, og det er det? Har dere sett fremmedhatet og sjikanen som har frådet i komentarfeltene den siste uka? Folk bruker terrorangrep av syke mennesker til å forsvare et hat mot alle på flukt. Jeg gulper påskemarsipan og lukker macen.

I dag dro ungen min på hytta med Mommo, og jeg var så lei og tung og sliten. Lå på sofaen og prøvde å løse verdensproblemer i min lille hjerne. Kom ikke videre. Så ringte søsteren min, elskede Nanna, og mente det var på tide å skjerpe seg. Hun insisterte på at denne første feriedagen skulle brukes på fjas. Så hun hentet meg ut av sofaen, og min sosialdemokratiske dårlige samvittighet for å være priviligert, og så dro vi og tok manikyr. Som om ingen ting har skjedd. Som om verden bare var fest og glede. Etter at neglene våre var blanke og freshe, så spiste vi fancy lunch og kjøpte sko og så på ting i interiørbutikker. Som om vi var to damer på film, en romantisk komedie, hvor livet bare er gull fra start til slutt.

Ungen ringte fra hytta og kunne melde om at det er kaldt i vannet, men «krabbene finnes fortsatt». Og så åpnet jeg macen. Og så prøvde jeg ikke å skrive et innlegg som ga mening, eller sa noe om verden, eller fant noen løsninger. For jeg har ingen, jeg er bare en priviligert mamma i den første verden som ikke skjønner hva i helvete det er som skjer.

God lørdag.

1 Comment

Ammetelt, terror og et parallelt univers

 

Mistenker påskeliljene for å ha vært på fylla

 

Mens jeg leser om terrorangrepet i Russland, registrerer jeg at nummenheten har spredt seg. Jeg tar ikke lenger til tårene over terrorangrep, det skjer i verden parallelt med at Sylvi Listhaug får barn nummer tre og matvarekjedene konkurrerer om å få oss i å fråtse i påskegodt. Terrorsaken engasjerer meg riktignok mer enn det dunete hodet til Sylvis baby, men jeg får ikke det stinget i magen lenger. Er det et skummelt tegn? Har jeg blitt kaldhjertet?

Jeg husker ikke hvor vi la påskeegget i fjor. Sannsynligvis er det lagret på «et lurt sted». Ungen min pleier å advare meg mot å legge ting «på et lurt sted», han mener det er likestilt med å «miste ting for alltid». Sammen med enslige sokker, sykkelnøkkelen (den som virker) og en hel del hårstrikker, så ligger både fjorårets påskeegg og en rekke andre ting på «et lurt sted». I et parallelt univers, på en måte. Drømmer om å finne den hemmelige portalen en gang, gå rett inn og oppdage alle de manglende puslespillbrikkene.

Påskeliljene på bordet lukter for mye, de lukter blomster som synger på siste verset. Søtt og emment, som om de har vært på fylla og ikke dusjet siden før festen. Ungen er svært fornøyd, vi har hatt storfint besøk av en mann fra Get, som til Tidemanns beundrende blikk fikset internett. Nå er kabelsalaten sirlig ryddet opp, og nettavisene kan leses i fullskjerm på hjemmefronten. Lurer på om Sylvi ammer? Hun er sikkert en sånn som fullammer uten noe problemer i det hele tatt, men aldri i offentlig rom. Eventuelt med et sånt ammetelt. Har dere sett sånne? Som en slags burka for puppen.

Knut røyter i store dotter over det (svært upraktiske) hvite gulvet, uansett hvor mye jeg grer ham. Åler seg rundt og legger igjen vinterkroppen på møblene, mens han lytter med begge ørene etter fluer og fugler og annet snask. Jeg har stress-shoppet fem bikinier på nettet, fordi jeg snart skal til sola. Det nærmer seg deadline på den boka jeg skriver, og jeg rømmer landet over påske for å gjøre den ferdig. Blir så nervøs når jeg tenker på det, at jeg tydeligvis tror bikiner fra brune damer på nettet kommer til å gjøre meg mer i stand til å levere. Kommer til å sitte med skrivesperre og kritthvit kropp, i bikinier med dårlig passform. Neida (joda).

Mens NRK snakker med korrepondenter i St.Petersburg og folk lurer på hva som møter dem i selvsangivelsen i morgen (nekter å kalle det «skattemelding»), så er det viktig å minne om at sesongen for TV-titting går mot slutten. Det å ligge i timesvis på sofaen med deilige serier blir snart vanskeligere, med flommende sollys og kollektivt ansvar for «å få noe ut av det fine været». Er dessverre mer skamfullt å ligge inne når det er lyst, der har vi nordmenn noe vi bør jobbe med. Et ekte åpent samfunn burde ha høyere aksept for å ligge i sofaen, også når det er sol, ikke sant?

Jeg skal (for sikkerhets skyld) smi mens kvelden fortsatt blir mørk, og se både «Girls», «Big little lies» og «Før vi dør» i dag. Og så skal jeg logge av igjen, og la verden der ute seile sin egen sjø. Sylvi må kanskje døgne med den nye babyen, mens jeg skal sove hele natten, i skje med katten og ungen.

God mandagskveld, fine folk!

🙂

 

 

 

 

Grill og kabelsalat

 

Alarm! Dette er definitivt et hverdagsinnlegg (selv på en lørdag) så hvis du ikke vil lese om trivialiteter bør du klikke deg videre på internett umiddelbart. Hvis du derimot har lyst på en hverdagsprat med en middels blogger, så er du hjertelig velkommen til å lese videre.

Jeg har ikke internett. Jeg har i fem (laaaaange) dager holdt en internettfri husholdning, ikke av egen fri vilje, men fordi det er noe i veggen som ikke funker. Nå tror du kanskje det er aprilsnarr, siden dette jo faktisk er postet på internett, men jeg har altså forfattet det på gamlemåten, i word, og så brukt telefonen til å poste, siden nettet i veggen har tatt kvelden. Kjedelig info sier du? Jepp, det er sånn jeg har blitt. Jeg blir kjedelig av dette her. Hvorfor funker det bare ikke?!?!

Jeg har lyst til å tenke at det er en liten mus som driver aprilsgjøn med meg, en liten luring som kobler kontakten til og fra der inne, men «det virker usannsynlig» sa han på Gets kundeservice. Har snakket med Get fire ganger denne uka, de er ordentlig hyggelige folk, det skal de ha.

Nå kommer en av dem hjem til meg mandag kveld, for å sjekke om det er et skøyeraktig dyr inni veggen min, eller bare kjedelige signalproblemer som er årsaken. La meg bare si; livet mitt blir veldig annerledes uten internett i veggen. Scrolling på telefon er en ting, det gjør at jeg ikke går bananas, på tross av kabelsalat på gulvet, to turer for å hente nye dingser, bytting av kontakt og generelt rot.

Man setter ikke nok pris på dingser når de faktisk fungerer! Er det det jeg straffes for nå? At jeg ikke takket for gode signaler fra veggen hver kveld? Bør jeg gi elektronikk og digitale bekvemmeligheter mer kjærlighet? Han på Get mente heller ikke at «det var det som var situasjonen her». Jeg liker ganske godt å snakke med sånne servicefolk på telefon, føler at jeg har litt talent for det. Går det an? Eller er det bare et tegn på at jeg burde komme meg ut blant folk? Kremt.

Jeg har i alle fall fått skikkelig dreisen på klesvask de siste dagene, jeg henger opp klær som en proff, sirlige rader med tøy henger over alt. Grillen som har overvintret ute på verandaen og manglet gassbeholder siden våren i fjor, har fått sin første runde, jeg har til og med lest i en bok. Bare litt, men likevel. Pleier bare å lese i bøker når jeg har ferie. Har også fått fikset anlegget i bilen, konstatert at jeg ikke får låst opp sykkelen uten hjelp fra noen med vinkelsliper, og levert ting på Fretex. De hadde ligget klare til å gis bort i ni (!!!) uker, men internett måtte dø før jeg fikk ut fingeren.

Jeg har altså blitt en sånn praktisk type, fikser kjedelige gjøremål og ordner grill. Vurderte i dag morges å sette i gang med planting av frø, men iveren ga seg (heldigvis) fort. Jeg la en avokadostein i vann, så langt kom jeg, men så dabbet det liksom av. Får se om Tidemann er keen på å følge det opp når han kommer hjem.

Hvordan tror dere verden hadde blitt hvis hele internett, altså både i vegg og telefon, over alt, hadde blitt borte? Hvordan hadde det vært? Hva hadde dere gjort? Jeg hadde hatt flere rene klær tror jeg. Og et mindre nært fohold til folk i sånne serviceyrker.

God lørdag, folkens! Husk at det er vår, helg, og at alt (i alle fall det meste) er lov!

Noe ingen forteller deg om det å ha barn

 

Preget av høytideligheten ved årets første is

Noe folk ikke forteller deg om det å få barn, er at du på et vis får en del av hjernen din tilbake. Mulig du mister en annen del, det kan i alle fall virke sånn den første tiden, når alt bare går i pupper og grining og gulp og sånn, men du skal da vite at du med tiden blir kompensert for det. Hvert år, for hver fase av livet som mor, så kommer jeg på nye ting. Ting jeg hadde glemt, som hjernen min hadde stappet inn i en krok langt vekk fra bevisstheten, blir lokket frem i pannelappen igjen på magisk vis.

Det kan være følelsen av å ha røde kinn, å gå i ullundertøy etter en lang dag på ski, med litt for store strømper som krøller seg når man går, mens man venter utålmodig på at noen skal lage ferdig kakao. Det kan være lukten av skole, av linoleum og kopipapir og våte votter. Eller den usikkerheten man følte som barn, det suget i magen, når du plutselig oppdager at mamma er borte i butikken, etterfulgt av det sinnet og den lettelsen som kommer når du ser henne igjen, bak en hylle med kattemat. Å få barn selv, og se dem vokse opp, er som å være med på en liten revy av følelser du hadde glemt.

Jeg er en type som elsker vår (mulig jeg har nevnt det før), men jeg har aldri kjent på så ivrige vårfølelser som det jeg har gjort de to siste dagene. Eller, det har jeg jo, men de minnene har ligget støvet ned i et hjørne av hjernen. Frem til nå.

For når et barn på seks år, våkner og oppdager at det er sol og varmt ute, null snø, levende fluer i vinduskarmen for første gang siden i fjor og fugler som kvitrer, så går det barnet bananas. Tidemann har hatt to dager stappfulle av opplevelser jeg hadde glemt at jeg hadde savnet sjæl. La meg gi dere en kjapp oversikt over glemte følelser ungen min har minnet meg på de siste 48 timene:

  • Kilingen i magen når du oppdager at asfalten er bar og kommer på at du eier en sykkel. Den rene lykken det er å skjønne at du fortsatt kan sykle, at du ikke har glemt det siden sist. Følelsen av å suse bortover med litt trang hjelm og vårluft i fjeset.
  • Lyden av isbilen. Isbilen som du aldri får kjøpe is fra, fordi moren din alltid sier nei, men man spør likevel. Den overstadige beruselsen av at hun denne gangen nikker («hun sa JA!!!!!»), og hvor raske bena dine blir når du springer etter bilen helt selv, stor nok til å ordne opp, større enn i fjor. Følelsen av å komme tilbake til nabobarna med en kjempestor kasse is til alle, smaken av den første fløteisen i sola.
  • Oppdagelsen av maur. Maurene har våknet, og det er plutselig på tide å se om de fortsatt liker sukker. Så du heller sukker på bakken og sitter spent og venter, mens du roper «Gratis sukker til alle insekter!!» så høyt du kan. Mulig du spiser litt av sukkeret selv, når maurene er treige på avtrekkeren.
  • Følelsen av luft mot hud, å kunne løpe ute i t-skjorte, mens du gjenoppdager alle lekene fra i fjor. Iveren etter å leke med alt på en gang, både kritt og baller og sykkel og strikker og små plastmenn som kan kastes fra verandaen og dale ned i fallskjerm.
  • Å få spise middag ute. Ikke ved bordet, ikke med bestikk, men på trammen i sola, med skitne never, mens du ser på naboene leke, og forter deg å bli ferdig så du kan være med igjen. Smaken av utemat, av middag servert på snippen, uten regler og bord og stoler og serviett.
  • Å være svett i luggen, sliten i leggene og skitten over alt etter en dag med utelek. Å få bade før sengetid, uten å fryse når du er ferdig. Å lese nattabok i ren seng, mens det lukter skumring gjennom det åpne vinduet.

Hjertet mitt sprekker nesten av å ha barn akkurat nå. Hans begeistring for våren, kombinert med min begeistring (for både årstiden og ham) er nesten for mye å bære. Men bare nesten. Fyttihelvete så deilig. Selv Knut er i godt humør. Han klorer etter fluene og ligger dorsk i sola og myser, akkurat sånn som katter gjør på film, mens han gleder seg til fuglene får unger, så han kan plage dem til døde. Katter ass, drøye typer.

God tirsdag folkens!

🙂 Thea.


PS: Hvis du vil ha mindre prat om vår og mer om for eksempel unger, så handler denne ukas episode av Foreldrerådet om separasjonsangst og klenging. Hva gjør man for eksempel når barnet bare vil ha mamma, mamma, mamma hele tiden? Lytt og blir klok (i alle fall litt)!

Whoopwhoop!!!!

 

Hei støv, hei skitne vinduer, hei sol, hei livet!!!

Merker du hva som er i ferd med å skje? Kjenner du det? Kanskje har du ikke luktet det helt enda, kanskje er du av typen som gjerne vil ha en runde til med vinter, som liker å gå med ull innserst og håper inderlig skisesongen holder seg litt til. Kanskje er du en av de imponerende friskusene som sitter i buss til en kolle et sted, med andre friskuser, så dere kan gå hjem igjen med god gli. Vel, jeg er ikke en sånn. Og jeg lukter hva som er i ferd med å skje.

Jeg kan se det på vinduene mine for eksempel. Det skarpe sola viser meg alle fettmerkene, all fugleskiten og det grå sløret etter forurensede snøfnugg og by-eksos, deilig samlet som en film på alle flater. Jeg kan se det på verandaen, der teppet fra i fjor høst har ligget under frosten, men nå har tint og får de visne blomsterkvastene og utegrillen (jeg glemte å ta inn) til å se litt mindre ensomme ut. Jeg merker det på støvet i hjørnene, lyset avslører mer støv i hjørnene nå. Hybelkanineksponeringen tar seg grundig opp.

Jeg kan merke det på strømpebuksebestanden i skapet mitt. Reportoaret av hullfrie og ikke-tuppete strømpebukser krymper i takt med at soltimene øker. Nå er det bare tre igjen, av den haugen med strømpiser jeg kjøpte inn i høst. De andre er utslitt av livet de har levd, og skal snart sendes til evig hvile. RIP og takk for i alt.

Jeg lukter det ute. Kattebæsj og hundebæsj ligger i blomsterbedene, mens naboungene leker på tunet for første gang siden ifjor, og foreldrene deres stadig oftere ordner med plattingen eller banner over dritten i bedene. Knut later som ingenting (men jeg mistenker at minst fem av de kladdene er hans fortjeneste).

Merker du det? Folk er litt penere nå enn i forrige uke, ikke sant? Menn lukter bedre når man sitter ved siden av dem på offentlig transport. De gjør det? Man ser litt lengre på dem. Blikkene deres avslører ingenting, men jeg synes de ser stadig kjekkere ut, alle sammen. Både de som fortsatt sverger til helskjegg, og de som har innsett at trenden for lengst er over.

Jeg merker det om morgenen, når sola vekker oss tidligere, og jeg nok en gang husker på at jeg glemte å kjøpe gardin til det takvinduet. Om noen uker, når jeg fortsatt ikke har husket det, så kommer vi til å bake som muffins under det skråtaket.

Merker du det på kroppen? At øynene har vanskelig med å fokusere, for det er mer lys enn du husket, solbrillene ligger i en eller annen veske fra i fjor og når du finner dem så mangler de en stang og har støv i hjørnene. Så da blir det til at du myser, hele dagen, til du får handlet nye briller som ikke er like fine som de andre, men som må duge inntil videre, for du får vondt i hodet av det lyset.

Det er nå det skjer folkens, det er nå livet starter igjen! Jeg merker at jeg har mer lyst på vin. Mer lyst til å sitte ute, gå ute, være ute, danse, skravle, fjase. Dvalen er over, føttene mine skal snart slippe ullforede sko og leggene skal snart kjenne luft mot hud igjen. Det er nå det skjer! Snart kan vi legge vekk D-vitaminpillene, la sola gjøre jobben den en ment å gjøre. Det er knopper på trærne, det er lys på himmelen, det er lukt av våt jord og døde blader og nye spirer i lufta. Løfter om en sommer som kommer, og lukten av seier. Vi overlevde, folkens!

Nå skjer det!! Jeg hadde nesten glemt at det var mulig. Hjernen min ble lurt til at denne våren aldri kom, at det var dvale som var den eveige tilstanden. Vel, fuck dvale og hei til livet!! Det er vår!!! Det er faenmeg VÅR!!!!

🙂 Thea.

PS: Husk å stille klokka i natt. Du taper en time, men du vinner livet. Whoopwhoop!!

 

 

 

1 Comment

Overdådig luksus, palmer og evig nedoverbakke

 

FOTO: TORE KRISTIANSEN,VG

Hvis jeg hadde vært veldig rik, så hadde jeg tryllet tirsdager om til ukas favorittdag. Da hadde det vært spa, sjampanje, kanskje en overdådig middag, underholdning og gaver til alle, hver uke. Nå er den en tørr og inneklemt hverdag blant hverdager, uten å få heder på samme måte som blåmandag, eller muligheten for å minne om helg, som lille-lørdag. Tirsdag er og blir den kjipe i gjengen, spør du meg.

I dag hadde jeg mest lyst til å knipse Tidemann og meg til en tropisk strand, vi gikk fra skolen og ønsket oss en magisk knapp på tommelen, som kunne fraktet oss hvor som helst. Han ville mest til «det dypeste havet» for å være ærlig, mens jeg lengtet mer mot palmer og kokosnøtter med sugerør og andre deiligheter. Helt siden jeg var liten har vi i vår familie drømt om en sånn magisk knapp. Søstrene mine og jeg drømte om det da vi gikk på skitur husker jeg (de litt påtvungne helgeturene med vår evig-entusiastiske mor), fantasiknappen kom i mange varianter. Akkurat på skitur hadde den en tiltenkt ekstrafunksjon, som skunne trylle alle oppoverbakker til nedoverbakker.

Det ble til at vi måtte gå på våre helt egne bein (både den gang og i dag), ungen min og jeg ble heller ikke møtt med luksus og palmesus her hjemme i ettermiddag, en litt sur katt var det eneste som tok i mot oss. Entusiasmen ble likevel stor, da nabogutten kom med et rør av papp. «VI HAR ET KJEMPESTRORT RØR, MAMMA!!!!!! ET RØR!!!! HØRER DU HVA JEG SIER???!!!» gjallet det gjennom bakgåren, mens gira barn rant inn døra. Tidemann mener visst at et rør av papp er mist like gøy som muligheten til å reise langt av sted ved et tastetrykk. Plutselig var tirsdagen en fest, små legomenn suste gjennom papprøret ned trappa, igjen og igjen, for så å lande i en kurv til høylytt begeistring fra samtlige involverte.

Ellers kan jeg fortelle at jeg har fått lusemiddel i posten (!). Jepp. Helt uoppfordret har noen valgt å sende meg lusekur i en pakke. Ikke noe lukseriøse sminkeprodukter, gavekort på spaopphold eller sjampanje her i gården, her er det lusemiddel som gjelder. Jeg trodde først det var noe hele nabolaget fikk, eller alle med barn på samme skole, men nei da. Det er en gave fra noen som enten leser denne bloggen, eller som av andre grunner mener akkurat vi i denne husholdningen bør passe litt ekstra på. Jeg velger å si tusen takk, og  lover å bruke den flittig hvis hodene våre blir infisert av smådyr. Jeg mener det altså; tusen takk!

Før ungen sovna ble det lest om innsjøer på sengekanten, leseleksene blir stadig mer avanserte og vi lærte om både mink og stokkender. Vi googlet også hodelus og midd, bare sånn for å stille nysgjerrigheten til den yngste av oss (og sørge for kløe og mareritt, si), og så sang vi alle sangene vi pleier å synge. På vei inn i søvnen klemte han hånden min litt ekstra, og sa; «takk for en helt spesielt god tirsdag, Mamma.»

Nå sitter jeg i min ordinære sofa og innser at den knappen til tropiske strøk og overdådig luksus muligens lar vente på seg, men at det ikke bekymrer den yngre generasjon her i huset. Han er tipp topp fornøyd så lenge det finnes rør av papp, nabobarn og lesing på sengen. Jeg kan ikke være noe dårligere føler jeg, og velger derfor å gi dagen en blank femmer. Mulig det er for raust? Gjør det likevel. Yolo.

🙂 Thea.

 

PS: Denne uka handler Foreldrerådet om fødselsdepresjon. Sjukt viktig, litt vanskelig og mye mer utbredt enn man tror. Anbefales å lytte til for alle som skal føde, har baby eller kjenner noen som er på vei til å få seg en unge. Sharing is caring, folkens!