Kjære Gro Harlem Brundtland

 

Takk Gro! Du er rå ass. (bilde lånt fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

Vi kjenner ikke hverandre i det hele tatt, jeg er bare en helt vanlig dame på trettifire år, som lever et ganske vanlig liv, og akkurat nå står oppe i en ganske vanlig julestri. Det som derfor kanskje vil overraske deg (hvis du leser dette da, jeg er usikker på om du er en sånn som leser blogger), er at du har hjulpet meg mer enn noen andre denne uka.

Du skjønner, i tillegg til denne årstidens sedvanlige aktiviteter, så er det sånn at ungen min har bursdag i desember, han ble nettopp sju, og det er ingen spøk med bursdag når man går i andre klasse. Forventningene en liten kropp bærer på, når det både er adventskalender, julelys i gatene, og man i tillegg har bursdag, den blir nesten for mye av det gode. Da kan det gå en kule varmt, for utålmodigheten kan bli stor og følelsene kan koke (både i meg og i ham), for det er mye som skal stemme og mye som skal ordnes, i tillegg til at vi aller helst skal «være tilstede i øyeblikket» selvfølgelig. Høye forventninger kombinert med glatt is og litt for dårlig tid, det er selve akkilleshælen til en helt vanlig mamma som meg. Det gikk faktisk bokstavelig talt ut over ankelen min, der jeg stupte ned siste rest av trappen forleden, fordi jeg forsøkte å jobbe mens jeg løp til skolen for å hente.

Vet ikke om du ofte går med nesen i en skjerm Gro, men sånn har det i alle fall blitt for meg, og det er sikkert ikke så bra, men det blir sånn rett og slett, fordi folk ringer og sender meldinger og så er det så gøy med snap (hvis du har snap så kan du legge meg til, jeg heter theakli). Uansett, denne uka ble i alle fall enda brattere enn den var i utgangspunktet, for jeg måtte dermed klare å koordinere både barnebursdag, familiebursdag, gavekjøp, forventninger, jobb og de vanlige trivielle tingene som handling og sånn, kombinert med å gå haltende på krykker, med bandasje og en god del paracet innabords. Jeg har vært hun som må legge beinet på bordet i viktige møter, så ikke høyre ankel skal bli som en elefantankel for alltid, og de eneste skoene som har passet er sånne ordenltige fjellstøvler som jeg blir skikkelig svett av.

Du har alltid fine sko forresten, jeg blir så imponert over damer som er flinke til å gå på høye hæler. Jeg har ikke turt å gjøre det siden i fjor jeg, det var da jeg vrikket ankelen sist (men det var for å være helt ærlig min egen feil, drakk for mye vin og snublet i et hull i asfalten, orker egentlig ikke å snakke om det). Nå er det ikke på grunn av din sans for sko jeg skriver dette innlegget, jeg skriver det fordi jeg har støttet meg til deg og din person gjennom disse trivielle, men svært strabasiøse dagene. Jeg har nemlig nettopp sett deg på TV i NRK-serien «Da vi styrte landet». Mange har sikkert sett det for lengst, men jeg har altså ikke hatt tid før denne uka, og det føler jeg på en måte var meant to be, for det har rett og slett vært redningen. For et program!!! Norske statministre møtes til en slags «Hver gang vi møtes»-middag, og mimrer fra egne perioder som høvdinger av Norge. Jeg skulle ønske det var tre ganger så mange episoder, i alle fall med deg, for du er rett og slett HELT RÅ.

Å se deg sitte sammen med andre forhenværende statsministre og spise middag, og høre dere fortelle hvordan deres arbeidsdager var, hvilke utfordringer dere måtte takle, det har rett og slett satt mitt eget liv i et sunt perspektiv. Og jeg har fått spesielt sansen for deg, Gro.  Kall det gjerne et girlcrush. Jeg har alltid likt deg liksom, jeg vokste opp med deg som statsminister og overhode. Men nå, når jeg selv er en voksen dame, som verden stadig forventer mer av, og som stadig begir meg ut på nye arenaer, så var det helt sjukt digg å høre deg snakke om livet.

Du kunne nesten snakket om hva som helst, jeg fikk lyst til å ha deg som venn, en jeg kan ringe til på helt vanlige torsdager, når verden er litt tøff. Du er den perfekte kombinasjonen av klok, varm, streng og nøktern. Null fjas og sentimentalitet, men likevel følsom og med sans for humor.Hvordan er du på hyttetur? Tror vi kunne kost oss glugg, jeg kunne laget middag og så kunne vi skravlet og drukket rødvin og du kunne gitt meg råd om livet, og vi kunne delt historier (dine selvsagt både mer imponerende og viktige enn mine, men jeg kan til gjengjeld være morsom, i alle fall noen ganger).

Forresten,  det må jeg si; jeg er glad jeg ikke er statsminister. Det der er et spesielt valg av arbeid, kudos til både deg og resten av gjengen. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort jeg, hvis jeg våknet om morgenen og plutselig skulle bestemt hvordan fedrelandet burde forvaltes, snakk om fylleangst. Har du forresten hatt fylleangst noen gang? Kan liksom ikke se for meg det. Du er heller den venninna man ringer til når man er litt skjør selv, og som beroligende sier at alt kommer til å gå bra, og samtidig setter skapet på plass. Jeg kan også være sånn altså, det er bare å ringe hvis du vil, jeg stiller mer enn gjerne opp som trygg klippe hvis du noen gang skulle trenge det. Sånt må jo gå begge veier, tenker jeg, i et godt vennskap.

Nå ble det mye skravling her, men det jeg altså vil kjære Gro, er å si TUSEN TAKK. Takk for at du gadd å være Norges første dame på toppen, takk for at du gikk i bresjen, og takk for at du denne uka har satt mine egne problemer med hoven ankel og hverdagsstress og sånn, i perspektiv med rolig mine. Håper at du får en skikkelig fin advent, og mange kule pakker til jul!

🙂 Thea.

PS: Jeg lurer forresten på en ting til (hvis du på magisk vis leser dette), får han Kåre Willoch noen gang skikkelig lættis? Jeg skulle så gjerne sett han le så han griner en gang, du vet sånn som man gjør når man virkelig knekker sammen i latterkrampe og slår seg på låret.

3 Comments

Livets eget fluepapir og desemberfestival

 

Et av mange kjøp fra Paris, utrolig hvor effektiv man blir på shopping når man drikker vin til lunsj.

 

Årets desemberfestival har startet, den som åpner med julekalender, etterfølges av bursdagsfeiring og ender med julebonanza og både gamle og nye tradisjoner (som enten startes, holdes eller brytes). Tidemann blir sju år på onsdag, og det går selvsagt ikke upåaktet hen. For det første har han talt ned dagene i fire uker, han har regnet på timer og minutter og holdt orden på ditansen mellom livet akkurat nå, og livet når o den store dagen er her. VI tjustartet feiringen i dag, samlet familien i stua, spiste mat og sang bursdagssang og det hele. Dette er det første året ungen ikke har ønsket seg en spesiell kake (i fjor sto jeg og bannet og skar ut legokloss av formkakebunn, mens svetten rant og Tidemann klappet meg på skulderen), og da ble jeg så glad at jeg bakte den største kaken jeg kunne. Det slo meg da jeg sto der og skakket på hodet sent i går kveld, mens jeg hørte på podcast og smurte utover kilovis med glasur, at jeg definitivt bruker for mye tid på å scrolle gjennom kakekontoer på instagram, for jøje meg folkens:

Jeg trodde visst plutselig at jeg var blitt en kakeblogger

Kaka er et direkte resultat av påvirkning fra sosiale medier. Jeg skulle kanskje brukt tredve prosent av tiden jeg sto og rørte sukker og smør til å rydde litt, for kaka ble megasvær og tilgjort og ganske god, men stua så sånn her ut rett før gjestene kom:

Det man ikke ser på dette bildet er at kjøkkenet så ut som en melbombe og at gulvet var glatt av glasur med Knuts kattehår i. Livets eget fluepapir viste det seg å være, den ensomme flua Knut har jaget siden juli ble endelig fanget i kjøkkengulvfella (så noe positivt kom det ut av situasjonen, jeg har hatet den flua). Jeg skulle ønske at jeg hadde en liten husnisse hjemme hos meg, en husnisse med støv på hjernen og rolig gemytt, som ordnet opp  i rotet mitt mens jeg sov. Det er det jeg ønsker meg til jul faktisk, jeg har ikke kommet på et eneste annet ønske enda, men der kom det; ryddenisse! Skriv det ned Pappa (han leser alltid her på bloggen).

Dagens hovedperson var så spent at han dirret da han skiftet til tversover, gjester og fest er det beste han vet. Og så satt vi der da, vi som på en eller måte er koblet sammen gjennom felles gener og andre bånd, og markerte at det (snart) er sju år siden jeg fødte (helt objektivt sett) verdens fineste unge. På denne tiden i 2010 hadde jeg akkurat blitt skrevet inn på Riksen og skulle settes igang. Jeg var hoven i fjeset av svangerskapsforgiftning, veldig spent og ganske fnisete. Husker søstrene mine joina oss på sykehuset den første kvelden, fordi ingenting skjedde i livmoren min. Vi satt rundt godteriautomatene i første etasje og spiste tørre muffins fra maskinen, og det føltes mer som om vi var på en slags leirskole enn at jeg skulle føde.

Resultatet av tre dager på Riksen i 2010 sitter på enden av bordet og kunne ikke vært bedre

Jeg kommer aldri over hvor sjukt det er at vi mennesker kan lage nye mennesker, og at jeg har gjort det, og at han faktisk er resultatet. Det virker helt uforståelig av og til, og hadde jeg ikke vært der da han kom ut så hadde jeg serr hatt problemer med å tro på det.

Nå er det søndag kveld, Knut ligger her som en stor snegle krøllet ned i ullhulen sin (som han har tråkket flat som en skål), og jeg googler juletrær. Det finnes så mange slag, visste dere det? Jeg har jo kjørt plastic fantastic i årevis, så jeg tenkte det var på tide å gjøre det på ordentlig i år. Stemmer det at katter og juletrær er krisekombo forresten? Knut skuler på googlinga mi fra kroken sin, men jeg klarer ikke å skjønne hva det er han tenker. Mulig han allerede pønsker på noe faenskap, men det er vanskelig å lese det hårete pokerfjeset hans.

Håper dere ligger trygge og varme i sofaene deres, spiser noe digg og ser på noe hyggelig. Det er helg helt til i morgen, never forget.

God søndag, folkens!

 

Et selvsentrert innlegg om å legge ned lista

 

Tre søstre i Paris. Den ene skal gifte seg, den andre blir stressa av puslespill og den tredje må legge ned lista.

Jeg vet ikke om det er månefasene eller den truede verdensfreden eller en forsinket minipubertet (eller en sjukt prematur førtiårskrise?), men den siste tiden har denne bloggeren aka mammaen aka radiodama gått inn i tenkeboksen. Det vil si, jeg har ikke sittet og stirret utover landskapet, jeg har ikke meditert, eller gått lange turer i skog og mark, men hjernen har jobbet hardt. Sist helg var jeg i Paris, med søstre og min fine venn Eirik, og november ble avsluttet med mye vin, ost, brunsjer og innkjøpet av et gigantisk Tyrkisk kelim-teppe (!!) som jeg insisterte på at det var nødvendig for meg å bære hele veien hjem til Norge igjen. Det var dyrt og tungt og nå ligger det her under føttene mine og minner meg om fnising gatelangs ved små restauranter og snegler i hvitløk.

Jeg har også sittet oppe til langt på natt og pakket inn gaver til Tidemanns gavekalender, selv etter at jeg egentlig hadde bestemt at vi ikke skulle ha gavekalender. Måtte ta en u-sving på den avgjørelsen da han kom hjem med egensnekret kalender til meg, som han hadde bygget sammen med faren sin av en bit fra deres gamle kjøkkeninnredning, sirlig pyntet med tjuefire gaver og «feliz navidad» skrevet med sprittusj. Jeg har også vært på helsefarm med mamma, på Finnskogtoppen velværesenter, gått skytteltrafikk mellom glovarm badstu og iskald uteluft, til kroppen ble så mør at man kunne smurt den på et  (veldig stort) stykke brød.

Hele tiden, både blant pensjonistene på Finnskogtoppen, i de sene gave-innpakningstimer, under morgenkaffen i Paris og gjennom alle de andre gjøremålene av mer hverdagslig karakter, så har hjernen min liksom jobbet på dobbel kapasitet. Kan man utvikle en ekstra hjerne? Det føles som om det jobbes bak i hodet, med store tanker og viktige ting, uten at jeg egentlig får helt tak i hva det er som foregår. «Hva er egentlig vitsen da?», tenker den vanlige delen av hjernen oppgitt, og går tilbake til å sette inn i oppvaskmaskinen, eller svare på mail eller noe annet trivielt.

Noe siger likevel til overflaten innimellom, forkledd som visdomsord jeg har hørt før, kjisjéer egentlig, men som plutselig låter smartere enn de har gjort tidligere. Jeg ringer stadig til søstrene mine og vennene mine, og forteller dem om disse åpenbaringene, som egentlig er helt banale setninger man kan finne på sånne sitatbilder på instagram. Jeg ringte for eksempel Katja her forleden, på vei fra Sandakersenteret hvor jeg hadde kjøpt inn alt for mange svibler (ingen trenger 12 nye planter hjemme), for å begeistret fortelle henne at jeg nettopp hadde funnet ut følgende; «å være glad er noe man må tillate seg selv». Hun nikket bekreftende til det for så å bli litt kleint stille, og jeg følte meg både klok og flau samtidig, for det er jo verdens mest oppbrukte budskap, som jeg plutselig følte var både klokt, nytt og svært relevant akkurat da.

Jeg vet ikke ass. Kanskje jeg er på vei til å bli en sånn person som henger sitater på veggen? Som snakker med lav stemme, går med tøfler over alt og begynner å holde foredrag om å «være seg sjøl»? Hjælpes.

Min beste teori på mysteriet med hjernesurret, er indre forventningspress. Jeg har skrevet om det før, og det et helt klassisk problem, kanskje til og med en folkesykdom, som jeg stadig tror jeg har blitt kvitt, men som på snikende vis innhenter meg meg jevne mellomrom. Spesielt før jul, spesielt når livet har mye å by på, både på jobbfronten og på privaten. Forventningspresset er skarp luring, smart nok til å forkle seg som noe annet, som en nødvendighet, en dårlig samvittighet eller en plikt. Men bak kostymen er det den samme gamle rotta, den som forer din indre kritiker med dritt til sene kvelder, og får deg til å tro du må fikse alt for å kunne ha det bra. Jeg går på limpinnen hver gang, det er helt utrolig. Man skulle tro at jeg etter snart trettifem år på denne kloden var mindre naiv, men jeg kaster meg altså om halsen på den utkledde rotta og inviterer den inn i hjerne, kropp og hverdag uten å kjenne den igjen før skuldrene mine er så høye at jeg får problemer med å komme meg ut av døra om morgenen (nå overdriver jeg veldig, blir så revet med, men dere skjønner hva jeg mener?).

Mulig dette innlegget både er for langt og alt for selvsentrert (men til mitt forsvar advarte jeg dere i tittelen). Jeg kom nemlig på at kuren som finker aller best mot forventningspresset inni meg, har vært å skrive på denne bloggen. Da ser jeg hvor tullete det er, skrevet med mine egne ord på en nettsiden foran alle som vil lese. Og så innså jeg at jeg egentlig har sluttet å gjøre det her. Den siste tiden har jeg liksom ikke fått til å skrive noe særlig, og jeg har trodd det har handlet om tid. Det har kanskje handlet litt om tid, men først og fremst så har det handlet om at jeg ikke følt at jeg har fått det til. Og grunnen til det, er fordi jeg uten å vite det, har skrudd opp forventingene (og dermed også fallhøyden) til hva det er jeg skal levere. Rotta har fucka opp! Jeg aner ikke hvordan det har skjedd, for det har aldri vært ambisjoner knyttet til det jeg fjaser ut om eget liv her, men noe har tydeligvis sneket seg inn og lagt en klam hånd over denne lille bloggen.

Da det gikk opp for meg før i dag, mens jeg puslet et hei-puslespill sammen med Nanna, så skjønte jeg klapt at det finnes to løsninger; enten droppe å blogge til roen har senket seg, eller legge ned lista for egen leveranse. Da vi ble ferdig med hai-puslespillet hadde jeg falt ned på at alternativ to er den beste løsningen; jeg må senke egne forventinger til et minimum.

Derfor blir det ingen julekalender her i år, ingen veloverveide tanker under en felles fane. Men det må skrives. For hvis det å formulere setninger på internett, for min del er kuren mot indre stresseksem, så er det på tide å la denne bloggen gjøre nytten for seg igjen. Jeg hadde bare glemt at det var derfor jeg var her, jeg hadde glemt at dere er verdens fineste lesere, og at det er helt greit å ikke være on top of alt hele tiden.

Takk til Nanna som minnet meg om det, etter at hun klikka i vinkel over puslespillet der en stund (det viser seg at pusling for noen er ekstremt lite avslappende). Nå skal jeg se på en gammel serie på internett og drikke Solo Super, så får min ekstra hjerne bare holde på i fred. Og så snakkes vi i morgen, med lave forventinger og skuldre. Avtale?

God lørdag!

 

 

 

 

Ti tegn på at vi er nøyaktig der vi skal være (selv om det er ikke føles sånn)

 

Utsikten

Det er de trofaste tegnene på november folkens, måneden Mamma advarte oss søstrene mot gjennom hele barndommen, måneden hun minnet oss på at kom, så vi skulle huske å gjemme på de fineste sommerminnene. Kanskje var jeg midt i en smeltende iskrem, i båten på vei over fjorden, eller med dykkemaskespor i huden etter fire timer snorkling på en øy i Middelhavet, hun glemte det aldri. «Dette må du huske på i november» sa hun, rett og slett fordi hun visste at akkurat sånne dager som dette var i vente.

De trofaste tegnene på en dag midt i november er like sikre og tydelige som julestemningen som treffer meg lille julaften, mens jeg stryker damaskservietter (jeg er helt rå på å stryke akkurat de serviettene faktisk). Du kan stille klokka etter novemberfølelsen (hvis det er en litt sløv klokke da, som bare vise måneder):

1: Overraskelsen over hvor latterlig mørkt det blir så latterlig tidlig. For bare noen uker siden gikk vi kveldsturer i nabolaget Tidemann og jeg, og det sto fortsatt blomster i noen bed og skumringen varte helt til leggetid. Nå må jeg stå på verandaen og se ham løpe over tunet til naboene klokka fem, fordi det er stummende svart ute og han bli redd for monstre. Hva skjedde??!

2: Knut jobber med vinterkroppen. Han spiser seg til varmebeskyttelse, ligger mer som en krøll i et varmt hjørne av sofaen enn han er ute og reker. Han har forøvrig bæsjet så mye i naboenes bed at jeg har bestilt noe som heter «avskrekkingsmiddel». Kan ikke både bli vintertjukk og upopulær i nabolaget, det er for mye på en gang, selv for ham (minner om at Knut er en katt forresten).

3: Det er hundre grader mer inne på offentlig transport enn utenfor. Svetten står i ullskjerfene med en gang man kommer inn døra, det dugger på rutene av morgenånde, og du kan se influensasmitten hoppe fra person til person.

4: Du oppdager nye serier, og kommer på at livet om vinteren leves i sofaen. Gropen jeg laget sist vinter er der fortsatt, jeg hadde bare glemt den. Passer perfekt til rumpa mi.

5: Mørket ute får deg til å lure på om det var sånn her livet skulle være, og om du ikke egentlig burde gjøre noe annet. Så siter du, litt tung i kroppen, og vet ikke helt hva du skal ta deg til, før du kommer på at det er derfor vi har oppfunnet peis, levende lys, badekar og kakao, og så kommer du på at det er sånn det jo skal være, for det er november nå.

6: Julemarsipan, pepperkaker, julesanger og pynt er fortsatt off limits (og kan derfor nytes med desto større glede enn om en måned).

7: Skuldrene heises sakte dag for dag, på tross av all sofaliggingen, for det er snart julekalender og gaver og tenning av graner og grøt og avlsutninger og julebord og tilhørende kjolejakt og alt det andre som fyller hver eneste kalenderdag frem til det nye året.

8: Du scroller gjennom feeden din på diverse sosiale medier om igjen og om igjen og lurer på om ikke noen kan legge ut noe gøy snart. Kom igjen’a folkens, legg ut noe gøy!

9: Du kommer på drinkene du har glemt at finnes, og lager deg irish coffee eller toddy med resten av whiskyen du kjøpte i fjor på samme tid. Det er faenmeg både digg og på sin plass.

10: Når jula likevel virker for langt unna, og alle andre råd er forsøkt, men tv-serien ikke fenger, hjemme-spa-kvelden ikke frister likevel og du ikke vet hvorfor du føler deg som Tussi i Hundremeterskogen, så husker du faktisk på den smeltende iskremen du spiste i båten, eller den lange kvelden du satt ute med venner i sommer, da sola aldri gikk ned og ferien virket evig. Og så blir du glad, fordi du jo er spot on der du skal være, du er ikke lost i det hele tatt, du følger tvert i mot planen til punkt å prikke. Det var den isen, den sommerlukten, den lyden av båt og den følelsen av sol og varme kvelder, – det var jo det du skulle huske på i november.

God søndag!

🙂

Høstens beste tips fra en fyr på seks (del 3)

 

Tidemann høsttips (og klærne han har på seg) er sponset av Polarn O.Pyret

Tidemanns blogginnlegg har vist seg svært populære, han er meget fornøyd selv (spesielt etter at han faktisk fikk solgt noen av kastanjene han snakket om sist). Det er klart for tredje del i Tidemanns høsttips, denne gangen vil han dele råd om livet inne:

Hva liker du best å gjøre inne om høsten?

Jeg liker å være i sofaen med pledd, for da kommer Knut og legger seg oppå beina mine. Jeg liker at vi fyrer i peisen, bare det ikke blir alt for varmt, for da blir jeg sur. Du vet jo hvor irritert jeg blir når jeg blir varm? Like irritert som du blir når du er sulten. Men hvis peisen er passe så er det deilig, og spesielt hvis jeg kan få kakao og en skål med bær oppi som jeg kan kose meg med.

Hva er det du liker med den stemningen da?

Jeg liker at jeg blir veldig avslappet og får mindre stress i hodet. Og så liker jeg at vi kan se på noe gøy på Netflix, sånn som de larvene eller noe. De er morsomme og ikke kjedelige og gjør rare ting.

 

Hvilke andre ting liker du å gjøre inne når det er høst da?

Det er litt kult å stable ved, det er min jobb, jeg er skikkelig god på det, ikke sant mamma? Nå har jeg jo fått en sånn skjorte og en caps som ser litt arbeidsaktig ut også, så det passer. Jeg har blitt ekspert på å stable og det er faktisk ganske vanskelig, men sånn er livet.

«Jeg tar på meg skjorta og capsen når jeg stabler ved, for jeg er jo modell og det er litt sånn arbeidsaktig»

Ja, sånn er livet. Enig i at du har blitt ekspert. Du har jo også startet på et pynteprosjekt her, vil du fortelle litt om det eller?

Jepp, jeg liker å lage ting, for eksempel å tegne og male med glitterlim. Prosjektet mitt er at jeg skal lage en tegning hver dag av en liten nisse. Og når det blir jul så skal du stå på en stige og henge opp alle tegningene over hele stua, og da blir det skikkelig julesteming og masse pynt. Vi skal ikke bare ha litt julepynt i år, mamma, vi skal ha megamye.

 

Kunstneren tenker

 

 

Kunstneren arbeider

Det er greit, vi kan godt pynte megamye. Jeg lover.

Kan du skrive at jeg anbefaler alle barn om å lage noe som de kan henge opp? Så det blir fint i huset. Og så må voksne tåle at det blir litt rotete når man skal lage ting, for det er ikke så lett å rydde hele tiden, dessuten er det kjedelig. Og så synes jeg de voksne skal la barna få spille litt på mobilen når de er inne, for det er koselig. Skriv det.

Okei. Men du liker jo også å lese bok?

Jada. Men jeg liker best å spille eller å se på sanger på youtube eller se etter ekte gullpenger på finn. Men jeg kan late som om jeg liker best å lese, hvis du absolutt vil det. Ta et bilde av meg med den boka fra biblioteket som vi har glemt å levere, så kan jeg late som.

«Jeg kan late som jeg liker best å lese»
«Det kan hende de har ekte gullpenger på finn»

Jeg tror vi er i mål med høsttipsene jeg da, er det noe du vil si til slutt?

Ja, at folk må ta vare på hverandre og på dyr og ikke kjøpe så mange ting i plast. Og så må de glede seg til jeg får min egen blogg. Takk for meg.

 

 

 

6 Comments

Til alle dere som ikke sa fra om at jeg gikk med rumpa bar i dag

 

Ja, jeg mener dere som gikk forbi meg på gaten, ett eller annet sted mellom Oslo S og Torshov i dag, som så mitt litt slitne fjes, det som ble varmt og hektisk av å jogge til trikken, med rumpetaske over brystet og sekk og poser i hendene. Dere skjønner, det var en sånn dag, en sånn dag med mye på jobb, stress med henting av unge og handling og folk som ringte på telefonen mens jeg skulle rekke både apotek og matbutikk. Det var en sånn dag hvor man (på tross av været og mørket og årstiden) har stått opp og tatt på seg et ganske kult miniskjørt, for man vil lure verden til å tro at man er en sånn dame som får til det hele, og attpåtil ser litt fresh ut, mens man haster gjennom gjøremålene og forhåpentligvis nailer møter og oppdragelse og livet generelt.

Det er jo strømpebuksesesong nå folkens, det hater jeg, men jeg hadde likevel funnet et rent og helt eksemplar denne morgenen, fordi jeg aller helst vil være en sånn person, i alle fall forsøker jeg å skape en illusjon om at jeg har ting på stell, sånn nogenlunde. Jeg hadde til og med valgt en strømpebukse som var høy nok i livet i dag (en sjelden diamant), og ikke en av de som drar seg ned under rumpeballene og gjør beina komisk korte og skrittet komisk langt. Jeg hadde valgt riktig strømpebukse, jeg hadde tatt på meg miniskjørt, jeg hadde husket alt jeg skulle få til, jeg rakk både handling og trikk og henting og var faenmeg til og med i godt humør da jeg svingte inn i skolegården for å hente ungen.

Og da folkens, da er det JÆVLIG unødvendig å oppdage, HELT PÅ EGENHÅND, at skjørtet har krøllet seg opp mellom jakka og sekken, at det har lurt seg opp helt til korsryggen, og ligger som en pølse under jakka, så HELE RUMPA MI SYNES. Hele rassen, med schtøgge strømpebuksesømmer og hverdagstruse, har vært eksponert for felleskapet (ja, det er dere), helt uten at rumpas vertinne har blitt gjort oppmerksom på det, fra sentrum av hovedstaden og gjennom landets travleste handlegater, og hele veien hjem i ettermiddagsrushet.

Jeg vet at verden er full av dritt, av terrorangrep, klimakriser og potensiell atomkrig, jeg skjønner at hverdagen din er full av gjøremål og unger og jobb og viktige oppdateringer i sosiale medier, men har vi SLUTTET Å VÆRE MEDMENNESKER?!?!?!?? Sier vi ikke lenger fra til folk vi møter når de har smuler i ansiktet, når de mister en vott, eller når de GÅR MED RUMPA BAR GATELANGS!?!??!?

Det går jeg bare ikke med på. Jeg nekter å tro at verden har blitt så kald, jeg nekter å tro det er sant. Jeg er en tillitsfull type, jeg er en sånn som viser deg veien hvis du er håpløs turist i Oslo, jeg er en sånn som holder igjen bussen hvis du kommer løpende, jeg er en sånn som hjelper folk med vogn på offentlig transport. Men jeg er også vimsete, travel, tidvis rar på håret, og på tross av at jeg prøver så godt jeg kan, så har jeg ikke alltid oversikt, hverken over ting eller tid (eller kropp tydeligvis). Så jeg er HELT AVHENGIG AV DERE ANDRE!!!! Jeg trenger dere!!!! Jeg trenger å kunne stole på at noen gir meg beskjed når jeg driter meg ut!!

Regner med at det var en glipp, folkens. Jeg er nødt til å tenke sånn, hvis ikke mister jeg all tro på felleskapet. Hvis ikke kan det se ut som at verden bærer rett til helvete.

I morgen blir det bukser.

Takk for meg.

PS: Rumpa mi hilser og sier det var hyggelig å se så mange av dere i dag!

__________________________________________________________________

Vil du følge denne bloggen på face? Hvis du er en relativt hyggelig person, så er du velkommen til det!

 

 

 

 

 

8 Comments

Høstens beste tips fra en fyr på seks (del 2)

 

Tidemanns tips (og alt han har på seg) er sponset av Polarn O. Pyret. Her gjør han det han «føler en ekte modell bør gjøre» som han sier.

Ungen min har fått sin egen lille spalte på denne bloggen (i påvente av at han får starte sin egen, som han mener burde skje umiddelbart, men som jeg tror vi skal vente 12 år med). Her har han selv valgt tema, fordi han mener det er en del ting unger kan bedre enn voksne, og som han mer enn gjerne forteller oss. Så her kommer del nummer to av Tidemanns høsttips :

Sist gang snakket du jo om viktigheten av å gå i skogen, hvilke andre ting er det du liker å gjøre om høsten?

Jeg liker også å gå i byen, eller ikke ekte byen da, ikke sentrum for det er ikke der vi bor, men her hos oss på Torshov. For man kan tusle litt rundt og finne ting, se på det som skjer og kanskje ha det litt koselig. Det er gøy å gå rundt i området for jeg føler meg nesten fri når jeg er ute på gaten.

Føler seg «nesten fri»

Hva mener du med «nesten fri»?

At jeg kan tenke på ting og se på ting, og at du og jeg har det hyggelig og sånn. Men jeg kan ikke løpe hvor jeg vil, da kan jeg jo bli kjørt på eller kidnappet. Eller jeg må i alle fall se meg for når jeg går over veien og sånn.

Det stemmer, det er veldig viktig. Det er jo ikke så mange som blir kidnappet, men det er lurt å passe seg litt når man er ute i trafikken i alle fall. Men hva er det du liker å finne når vi går rundt da?

Skatter! Jeg finner nesten alltid noe når jeg går på tur, jeg er ikke sånn som deg, som aldri plukker opp nesten noenting som ligger på bakken. Husker du den gangen jeg fant en del av en femhundre-lapp?

Ja, det husker jeg (vi brukte forøvrig flere timer på å prøve å veksle den inn i en hel 500-lapp, men det var det ingen banker som ville være med på). Men hva er det du liker best å finne da, sånn på høsten?

Jeg liker kastansjer, de kan man ha i lomma og kjenne på, for de er veldig glatte, så man blir ikke stressa. Og så kan man lage ting av dem når man kommer hjem. Blader er også fint, noen er helt røde og noen er litt som en solnedgang. Og så kan man finne flasker og de kan man pante. Og av og til spiker eller kroker eller skarpe steiner som man kan skrape pinner med. Hvis du leter veldig bra, så kan du  også finne små ener-kroninger, det har jeg funnet mange ganger.

Røde blader er visst best

Hvorfor tror du voksne ikke plukker opp ting fra gata?

Fordi dere har så masse penger selv og fordi dere tror det er ekkelt og at det bare er søppel. Men ting kan være fine selv om de ligger på bakken og det er uansett gøy å se hva som finnes. En gang, da jeg var skikkelig syk så fant pappa en helt glatt og fin stein, som var lilla og litt hvit, som jeg kunne stryke på, og da glemte jeg nesten at jeg var syk. Jeg skal alltid se hva som ligger på bakken, selv om jeg blir voksen og får meg firma og sånn.

Hva annet liker du med å gå rundt i byen?

Jeg liker veldig godt å gå en tur bare for å se meg omkring. Jeg gleder meg til å bli ungdom, så jeg kan gå rundt for meg selv og ha penger i lomma hvis jeg vil kjøpe noe og bare kose meg ute på gaten. Men jeg må jo vente nesten uendelig på å bli stor nok til det og da skal jeg også ha motorsykkel og spille saksofon og så skal jeg se på «Skam».

Øver seg på å bli ungdom og henge gatelangs

Nå har vi jo funnet noen kastanjer i dag, hva tenker du å lage av dem?

Fjes. De kan nesten være sånn som dukker, hvis man tegner med tusj på de små flekkene. De fleste kan være blide, men så kan noen bli sure og sinte, så har man et fjes til hver type humør. Akkurat sånn som meg. Tror du vi kan selge dem på finn? For to kroner hver? De er veldig søte.

Njæ, jeg tror ikke så mange kjøper kastanjer på finn dessverre.

Nei, men skriv det på bloggen da. I tilfellet noen vil kjøpe dem.

Kastanjer til alle typer humør selges for kroner 2,-
2 Comments

Gråting, veldedighet og peis

 

Peis på blå resept

Dagens startet med hodepine og gråting for min del, noe som av og til bare må til. Hodepinen var selvforskyldt, gråtinga var også nødvendig. Som Tidemann sa her forleden; «det er nesten som å rense kroppen». Da frustrasjonen (som bare handler om at det er søndag og jeg var skjør) var ventilert ut, og jeg hadde vasket opp og snakket med begge mine søstre på telefonen, så lå jeg stille i sofaen og hørte på podcast med lukkede øyne og morgenkåpe, som en diva med hovne øyne.

Prøvde å huske når jeg gråt sist, sånn fra magen, sånn gråt som gir meg øyelokk tjukke som små pølser etterpå, men fant ikke ut av det. Tror gråtefrekvensen har gått drastisk ned de siste årene, det felles færre og færre tårer av denne bloggeren ettersom hun bli eldre. Betyr det at jeg har blitt kynisk? Lykkeligere? Eller tørker trekanalene inn når man bli ordentlig voksen? Vet ikke jeg ass.

Fra Wikipedia. Burde legges til; «Kan føre til øyelokk som likner på sosisser».

Siden dagen startet i det selvsentrerte hjørnet, så var det fint å hente barnet (han hadde vært på overnatting hos sin tante), drikke kaffe og hente bøsse. Tidemann elsker TV-aksjonen, og entusiasmen var til å ta og føle på da vi fikk utdelt kart og pins og gikk i gang. 10 oppganger og 38 etasjer senere kan vi konstatere at folk har blitt enda hyggeligere siden i fjor. Deilig å titte inn i fremmedes hus mens de henter penger, lukte hva de skal ha til middag (folk flest spiste gryte i ulike varianter i dag), hilse på kjæledyrene deres og på ungene som heller vil legge mynter enn lapper i bøssa (fordi det bråker så gøy).

Etter endt økt dro vi til Mommo på middag, hun lærte å dabbe (i alle fall nesten, det ligger på snap), og jeg kjente den spaliknende roen over å være hjemme hos henne. Mødres hus føles tryggere, renere og lunere enn noen andres. Kanskje var det post-gråt-sensitivitet, men jeg ble rørt og håper ungen min føler det samme om mitt hjem når han er den som kommer på søndagsbesøk.

Vel hjemme i sofaen er Knut like gretten som vanlig (han blir alltid ekstra furten når det regner), humøret mitt er igjen stabilt og den hudløse økten er over. Søndagen er (som dere nok vet by now) ofte blandede følelser for min del, og jeg vet at det ikke bare er meg som har det sånn, så jeg ville bare gi en liten shout-out til alle andre skjøre sjeler der ute. Det er vi følsomme som skal overta verden! Neida, det er ikke sikkert. Følte bare jeg trengte en parole, men trekker den tilbake med en gang. Nå skal jeg spise sjokolade og lese bok, for det er helg helt til i morgen!

God natt folkens, ikke glem at dere er kremen av internett!

<3

 

6 Comments

Høstens beste tips (fra en fyr på 6 år)

 

Tidemanns høsttips er sponset av Polarn O. Pyret

Tidemann er en fyr med mye på hjertet, han spurte nylig om ikke han kunne få starte en egen blogg. Jeg tenker at vi kanskje skal vente bittelitt med det (kremt), men han må gjerne få bidra her. Det er derfor en glede å få presentere hans første intervju;

Hva er det du liker best å gjøre om høsten?

«Jeg liker veldig godt å gå på tur. Aller helst i en skog, for der er det så mye luft og man kan finne pinner og mye rart. Det er også veldig rolig i skogen, og av og til finner man sopp og vandrestaver og glatte steiner.»

«Det er mye frisk luft i skogen, og så er det så rolig her»

Hvor er det du pleier å gå på tur?

«I Maridalen. Der har jeg et fjell som heter Tidemannfjellet, det kan man både klatre på og spise matpakke på. Og så er det flere bekker der, bekker er morsomme.»

Hva liker du best med å gå i skogen?

«Jeg liker å knekke pinner og greiner fra visne trær, det kan man gjøre hvis man er sterk. Og da liker jeg lyden av knekkingen, og så liker jeg at man kan lage seg vandrestaver. En gang fant Mommo og jeg en vandrestav som var et helt tre, den var høyere enn huset vårt. Det var vanskelig å bære den hjem, men vi klarte det.»

«Det er viktig for barn å få gå i bekker»

 

Hva er det viktigste med skogen, tenker du?

«At det er der dyrene bor. Jeg synes det er kult at man kanskje kan se en elg. Og så er det alltid så hyggelig å gå på tur, for det er så mye luft og så lukter det godt. Jeg liker å bygge lego og være inne også, men skogen er finere.»

«Ikke mas. Det er veldig rolig og deilig i skogen, så ikke mas.»

Har du noe råd til voksne som vil ta med seg barna på tur i skogen?

«Ja, ikke mas! Det er veldig slitsomt å bli mast på når man er i skogen, for det er så deilig og rolig der. Og helst gå et sted hvor det ikke er vei, men sånn at man kan gå opp og ned overalt, og over trær og utforske litt. Og så er det viktig for barn å få gå i bekker. Og så er det veldig lurt å ha med varm kakao som man kan drikke når man vil ta seg en pause.»

«Det er deilig å bade litt ogå. I bekken finnes det ofte glatte steiner.»

Har du et siste råd?

«Gå på tur, aldri sur!!! Skriv det med utropstegn, fordi da får man mere lyst til det, Mamma.»

 

2 Comments

Sorry til Unni Lindell, mindfuck og god helg

 

Sitter med headset på cafe og later som om jeg ikke hører på hva damene ved siden av meg snakker om.

 

Her sitter jeg på en cafe og drikker min cortado med haedsetet på, og er en sånn dame som multitasker oppgaver, mens brunfargen fra Lanzarote falmer. Det var så deilig med ferie! Meningen med livet er i stor grad å ha ferie. I alle fall når det er varmt, og man kan henge med barnet sitt og spise deilige ting og spille yatzy med Foffa. Men ferien er over og livet hjemme er fint det også, i sin hverdagslighet og tidvise kaos.

Leser en bok nå som jeg tenker på hele tiden, og som mindfucker meg til å se alt i et annet perspektiv. Den heter «Homo Deus», er oppfølgeren til den jeg leste og anbefalte i sommer («Sapiens»). Mange har sikkert lest den for lengst, men jeg får jo bare til å lese når jeg er på ferie, så den måtte vente til denne uke i syden. Den handler om mennesket som art, hva vi er, hvorvidt vi egentlig har en «sjel» eller bare er vanlige dyr (og ja, det stemmer, vi er bare en slags ape, ingenting spes med oss egentlig, bortsett fra at vi er noen råtasser på å organisere oss), og ikke minst om hvor vi kommer til å ende. Det er en sånn bok man bør gi til barnebarna sine om 30 år og be dem lese, for å se om spådommene stemmer. Please les den og si fra hva dere synes! Jeg blir helt susete i hodet av den, et godt alternativ til å bli brisen på noe annet i helgen (eller i tillegg til noe annet).

Midtfuck mellom to permer, anbefaler på det varmeste!

Det sitter to damer overfor meg her på kafeen og snakker høyt om livene sine, hun ene skal flytte ut av leiligheten sin og hun andre skakker mye på hodet mens hun tar på seg lipgloss og gir venninna si litt overfladiske råd. Får av og til lyst til  å blande meg i andre folks samtaler. Hvis det står turister på en trikkeholdeplass i Oslo og ser forvirra ut, så spør jeg av og til om de trenger hjelp, bare fordi jeg liker å snakke med folk. Sånn har jeg alltid vært, da jeg var på Tidemanns alder, og vi var på Lanzarote den gangen, pleide jeg å låne lillesøster og trille henne bortover strandpromenaden for å få snakket med fremmede. Mamma og Pappa satt og spiste lunsj, mens jeg trillet henne avgårde i den store vogna og slo av samtaler med andre nordmenn som også spiste lunsj, jeg takket gladelig ja til å smake på maten deres, og noen ganger fortalte jeg dem alt jeg visst om foreldrene mine. Mamma måtte beskjemmet hente meg tilbake, med andre familiers pommes frites i hånda, og jeg skjønte ikke hvorfor hun var så flau, jeg hadde jo bare underholdt dem med historien om hvordan lillesøster ble til.

What!?!?!?!

Folkens, visste dere at Unni Lindell hadde en katt som het Knut?? Altså, jeg fikk en snap om det nå, hun har visst skrevet bok om han og greier!!! Den må jeg lese. Ante ingenting om dette, synes egentlig det er litt irriterende. Trodde min Knut var unik, men nå virker det jo bare som om jeg har hermet etter Unni Lindell, siden hennes Knut var først ute og visstnok er en kjendis-katt. På en annen side; sikkert irriterende for Unni også, at jeg (en helt vanlig person som ikke har skrevet min første bok ferdig en gang) har kalt min katt Knut. Hvis du leser dett Unni; beklager! Med hånden på hjertet, jeg visste ikke at navnet var tatt. Og kondolerer med at din Knut er død nå, men gratulerer med boka! Og med livet, du virker veldig kul og typete.

Blir den neste på leselista ass. Elsker tittelen «Nobody’s baby».

Nå gir de hverandre gaver, de damene på den andre siden av bordet her. Gaver i Jernia-pose. Er det et vaffeljern? De hvisker med hverandre. Hun med lipgloss er opptatt av magefølelsen på noe, hører ikke hva. Magefølelsen på vaffelrøra? «Du burde lage røre på slump, viktig å kjenne på magefølelsen når man mikser det sammen». Håper det var det hun sa. Fader ass, får lyst til å smake på sconesen hennes også. Føler meg som akkurat det samme mennesket som da jeg var seks. I følge «Homo Deus» så er jeg også bare det, og vil mest sannsynlig utkonkurreres av en robot rimelig kjapt, fordi arten min står på kanten av stupet.

Før den tid skal jeg ha helg, og det skal dere også. Plutselig var det høst på alvor og mørkt om kvelden og sommeren er glemt, for nå er det suppe og snart halloween og noen har allerede begynt å spise julemarsipan. Om det ikke er din greie så håper jeg likevel du spiser noe digg i kveld, det er bare fredag hver syvende dag og hvem vet hvor vi er på vei, så det er bare å kose seg mens man kan.

God fredag!

PS: Kan dere ikke legge meg til på snap? Jeg har (to år etter alle andre) skjønt greia med snap, og synes det er så gøy at jeg nesten glemmer at jeg har en blogg. Heter theakli.