Vil bare kjapt innom her for å fortelle at jeg har gått med tiara i dag (BOOM!!). Tiara for første gang. Den ble funnet av det yngre medlemmet i denne familien på vei til skolen i morges, og vi er enige om at jeg kler den meget godt. Så godt at jeg tok den på i smug på jobben (bare for så å bli ferska og snikfotografert), men jeg må si; HVORFOR har jeg ikke gått med det før?? Hvorfor går vi ikke alle med tiara oftere?? Ikke en gang på ungdomsskolen turde jeg å kjøre glitter og kongelig pynt, jeg har aldri eid en boa (!) og nå lurer jeg på; har jeg egentlig levd?
Mulig jeg er i overkant dramatisk akkurat nå, men jeg følte meg altså både fancy, mektig og feststemt der jeg satt (i åpent kontorlandskap). Prøvde å late som ingenting, drikke kaffe på avslappa vis, men inni meg var livskvaliteten min overraskende høyere. Så jeg bare slenger det ut der jeg ass; skulle vi åpnet for å gå oftere med krone? Eller tiara, flosshatt, boa eller et par lange hansker eller forgylt stokk?
Hvis du føler svaret er ja, go for it. Hvis du føler svaret er nei; lån deg en hodepryd, prøv den på og se hva som skjer. Og send meg gjerne et bilde så vi kan dele gleden (theakli på snap og instagram).
Takk for meg (neier høytidelig) og god natt.
PS: Knut dømmer meg max for både tiaraer og dette innlegget, prøver å overse at han himler med øynene. Sure kattefjols.
Queen of åpent landskap (snikfotografert av Marthe, tusen takk)
Mens regnet daler ned over det ganske land, mørket sniker seg innpå både morgen og kveld og livet viser oss «The Real 50 Shades of Grey», kan det være vanskelig å holde på livsgnisten. Jada, det er digg med pledd og peis og tur i skogen, men denne sesongen trenger mer enn det for å holde humøret i sjakk. Heldigvis for deg (og meg selv) har jeg funnet noen lifehacks som vil gjøre dine neste dager bedre. Jeg mener det, hvis du følger disse rådene så tror jeg, med hånden på hjertet, at denne måneden kan vippes fra terningkast tre til fem, minst til fire i alle fall.
Tips nummer 1: Avlys noe. Om det er den middagsplaner, det du skulle gjort i boden, den haugen med klær du skulle ha strøket, skal jeg ikke legge meg opp i, men å avlyse noe du ikke er keen på å gjøre gir tid til å puste og skaper umiddelbart en følelse av «stjålen» fritid; den aller beste formen for fritid. En hel kveld du kan bruke til noe annet, til deg selv, til kjæresten din eller ungene dine. Vi er fucka i hodet folkens, vi tror vi må gjøre alt det vi har satt på planen, vi blir roboter som fighter vårt eget tidspress, og skylder gjerne på andre samtidig. Avlys, avbryt, kutt ut, legg vekk. Livet er for kort, det er november og du har ikke mulighet til å gjøre alt det du har satt på den planen. Du må gjøre noe hyggelig i stedenfor, og dermed basta.
Disse to engasjerer i «The Bodyguard». Gled deg!! (bilde lånt av Netflix)
Tips nummer 2: Serien «The Bodyguard» på Netflix. Seks timer med pur underholdning og spenning, passer perfekt for de fleste, ikke så skummel at man ikke får sove, smart nok til at man må følge med, drivende nok til at man ikke vil legge seg. Sett av en hel kveld (eller to, hvis tv-kondisen din ikke er like god som min), hent deg noe snacks, lag deg noe digg å drikke og slå deg ned i det diggeste hjørnet av sofaen og kos deg glugg. Hvis du allerede har sett den vil jeg foreslå «Le Bureau» (nrk.no), «The Deuce» (HBO) eller «Parterapi» (nrk.no, men den håper jeg alle har sett fra før?). Nei, TV er ikke meningen med livet, men fyttirassen så digg det er å sette seg ned og bli underholdt av og til.
Bildebevis av mitt faktiske fjes da jeg så «The Bodyguard»
Bilde av mitt fjes mens jeg så «The Bodyguard»
Man blir ikke pen av å se den, men høstkvelden blir veldig mye mer spennende.
Tips nummer 3: Podcasten «Heavyweight». En fyr møter folk som har noe de går og tenker på fra fortiden, plages av eller bekymrer seg over, og blir med dem for å fikse det. Det er varmt og morsomt og fint, perfekt selskap i ørene mens du bretter klær, går tur med hunden eller tar oppvasken. Hver kveld propper jeg inn høretelefoner og tar tak i kveldens siste gjøremål med gode historier på øret. Hvis du heller vil oppdateres på verden er «Krig og Fred» fra Uriks et nydelig alternativ, hvis du vil aller helst behøver å føle deg som en litt bedre mamma eller pappa så er «Foreldrerådet» din venn (den finnes forresten på Spotify nå! Gjør det enklere for folk som ikke har hørt på podcast før).
Se etter denne podcasten i appen din! Fine, rare og overraskende historier gjør november bedre.For de som enda ikke har funnet ut av de podcastgreiene, så ligger Foreldrerådet nå på Spotify! Kanskje du skulle ha debutert med pod i dag?
Tips nummer 4: Verdens beste kakao. Jeg kom til å slumpe inn med oppskriften på verdens aller beste kakao her om dagen, ene og alene fordi jeg ikke hadde de vanlige ingrediensene. Jeg manglet både kakaopulver og melk, det vil si; jeg hadde litt melk. Og så fant jeg en gammel og rar sjokolade i skuffen, som ikke var blitt spist fordi den var nettopp rar; den inneholdt kanel. Jeg varmet melken, slang oppi en dusj med fløte for å spe på litt, og lot den gamle kanelsjokoladen smelte oppi der. Fy faen i helvete så digg det ble! Alle medvirkende på turen måtte smake, og alle var enige; den beste kakaoen de hadde fått. I morges ba min sønn spesifikt om «den beste kakaoen i verden» på termosen, til skoleturen. Den rare sjokoladen har jeg jo ikke mer igjen av, men jeg fikk til samme effekt med bare vanlig kanel, og vanlig melk (føler det å drikke fløte i hverdagen er litt i overkant, selv for oss). Men der har du oppskriften altså, det perfekte tilbehøret til novembermørket. Hvis du hater sjokolade (stakkars) så har jeg også tjuvstarta på julebrus.sesongen, og jeg må si at det har kommet mye digg i butikken. Julebrusen av typen uten sukker på glassflaske er diggest spørs du meg (må bare huske å kaste flasken i glasscontaineren, den har ikke pant).
Kanel, melk og sjokolade (så mørk du har) blir til magisk kakao. Sleng gjerne i noe sukker og visp krem til å ha på toppen hvis du er i det hjørnet. Alt er lov, det er mørketid!
Tips nummer 5: Ring en venn du ikke har snakket med på lenge, send en hyggelig tekst til et tante du sjelden ser, eller en koselig snap til en du følger og liker. Det tar mindre enn to minutter å sende ut litt kjærlighet, det er gratis og det kan gjøre hele forskjellen for den personen. Kjisjé muligens, men fy fader så sant det er at man blir lykkelig av å glede andre. Bare gjør det, jeg lover.
Sånn, det var det, jeg håper du med disse tipsene klarer å vippe november litt opp på terningen. Kom gjerne med innspill hvis du har noen flere gode råd! De er som kjent dyre på denne tiden av året.
Når du får barn trer du umiddelbart inn på en arena med hevede pekefingre. Folk får plutselig, på magisk vis, mange meninger om hvordan du skal være, og de føler at det er innafor å si fra til deg (enten de selv har barn eller ikke). Fra hvordan du føder («hæ, fikk du epidural?!?»), hvordan du mater barnet ditt («sikker på at du skal amme sånn?»), hvordan og hvor mye barnet ditt sover («jøss, egen seng? Er ikke det litt tidlig?»), hva barnet har på seg («har du ikke ull innerst?!?!?!»), og nå i det siste; «Legger du ut bilder av barnet ditt på internett???? Og FY FAEN, tjener du penger på det??? SHAME on you!»
På den ene ytterfløyen denne debatten har vi de som tjener rått med spenn på å kommersialisere de nære øyeblikk, som kjører en gjennomsponsa stil fra unnfangelse til konfirmasjon og lar barnet være frontfigur for alt fra gulpesmekker til vortemiddel. De er det få av, men de finnes, og noen av dem tjener rått. Vi vet ikke om barna deres egentlig vet hva de er med på, vi vet ikke om barna deres gråter triste tårer mellom de sponsa innleggene, eller om de er drithappy med å posere istedenfor å leke, vi vet ikke en gang om barna får gleden av noen av de pengene de drar inn. Foreldrene deres bidrar ofte til å forgylle og forkle, sminke og idyllisere bildet av det å være forelder, de bidrar til økt fokus på utseende og viktigheten av barnevogn til 17 000 kroner og bleieveske til det dobbelte. Når de får kritikk gjemmer de seg gjerne, de velger å ikke kommentere i det hele tatt, later som ingenting, eller de forsvarer seg med argumenter som «jeg får masse meldinger av folk som liker at jeg deler». Baby blir business, klikkene hagler og kronene renner inn på familiens konto mens bæsjebleier skiftes mellom photoshoots.
På den andre ytterfløyen har vi de som overhodet ikke på noe tidspunkt ville lagt ut bilde av barnet sitt på sosiale medier eller internett generelt, og som i tillegg mener alle andre burde høre på dem og gjøre som dem. Det virker som at de mener all bildetakning av barn er fy-fy, at det nærmest kan regnes som et overgrep å legge ut bilde av sin egen toårings bollekinn på Facebook, at all eksponering av unger bør være forbudt. De høster rått med likes og cred på å selv unngå eksponering av egne barn, rope «SHAME!» når andre legger ut bilder av sine avkom. Selv løser de ofte sitt eget delebehov ved å legge ut bilde av ungene sine med ryggen til, et lite teppe foran ansiktet, eller i forskjønnende motlys, mens de understreker hvor viktig det er at de nettopp anonymiserer barnet sitt. For de vil veldig gjerne at vi skal vite at de har barn, men de vil vise det frem på den «rette måten», og de forbeholder seg retten til å fortelle deg at du gjør det feil.
Hvem er det som har rett? Er det å farlig å legge ut bilder av barnet sitt på sosiale medier? Er det sannsynlig at bildene blir misbrukt av en pedofil? Er det å drive russisk rulett med ditt barns fremtid, selvbilde og muligheter? Hvorfor har så mange mennesker behov for å vise frem barna sine på sosiale medier? Og hvorfor har så mange mennesker behov for å fortelle andre mennesker hvordan de skal være som foreldre?
Jeg vil bare melde sporenstreks her at jeg ikke har noen fasit, jeg kaster til og med stein i glasshus (mens jeg ligger med hodet på hoggestabben) for jeg legger både ut bilder av ungen min på internett og han har i noen tilfeller til og med tjent penger på det (de pengene står på en konto han gleder seg til å bruke på «iPhone eller iPad eller noe annet dyrt når jeg blir ungdom» som han sier). Men jeg rekker opp hånda i denne debatten likevel jeg. Jeg rekker opp hånda og lurer på; skulle vi senket pekefingrene og fått inn noen nyanser her?
Jeg tror nemlig effekten av å rope «SHAME!» er at vanlige foreldre, altså de som ikke slipper til i debatten her, blir enda mer forvirra. Dette blir bare enda et punkt på listen over ting vi sannsynligvis gjør gærent, uansett hvordan vi løser det. Enda en rot til usikkerhet. Og spør du meg, så er usikkerhet roten til alt ondt.
Så her er noen forslag;
Kjære fagpersoner; kan dere melde dere på i denne diskusjonen? Kan dere forske og grave, finne ut og melde noe? Vi trenger å høre fra dere som faktisk vet noe om barn, og som ikke bare mener noe om (eller tjener noe på) eksponering av unger. Akkurat nå er det ville vesten der ute, alle bruker «barnas beste » som argument for egen retorikk, og ingen av de som snakker har noe mer kompetanse enn egen erfaring (noen har ikke det en gang).
Kjære maktelite, dere som lager lover og regler her til lands; kan dere se litt nærmere på regelverket? Sjekke ut om det er innafor hvordan noen influensere og bloggere driver barnearbeid (det er det vel?) for egen inntekt? Det er snakk om barn her, små uskyldige barn. Kan vi eventuelt få på plass et strammere regelverk som beskytter de minste?
Kjære resten av dere; kan vi slappe av litt og kanskje prøve å mene litt mindre om hva andre skal gjøre? Chille og spise taco og se gullrekka i ro og fred (du kan dele det på innta hvis du vil, eller la være hvis du ikke vil). Det er nemlig mulig å mene noe og leve etter det, uten å insistere på at alle andre burde gjøre det samme som deg. Ja, jeg vet det virker sykt, men det er faktisk sant.
Debatt er bra, bevisstgjøring er bra, opplyste argumenter og ulike meninger er bra. Herregud, rent personlig digger jeg høy temperatur også jeg, gjerne mer av det! Men syvende og sist så handler dette om deg og ditt barn. Den ungen du har ansvaret for, den du passer på og koser med, steller og beskytter, trøster og motiverer. Det er der fokuset ditt skal ligge, det er nemlig bare du som vet aller best, hva som er best for ditt barn. Uavhengig av hva bloggere, synsere, influensere, kjendiser og hevede pekefingre skulle mene.
Ønsker hver og en av dere en god helg, enten det blir med eller uten søte bilder av ungen din i feeden min.
🙂 Thea.
PS: Ja, jeg skal selvfølgelig lage en episode om dette i Foreldrerådet! Si fra hvis du kjenner en kul ekspert! 🙂
Dette skulle egentlig ha vært et sydenselfie, men ble et Plaza-selfie istedenfor.
Jeg skulle egentlig sittet på Lanzarote akkurat nå, nippende til en tinto de verano, varm etter en hel dag i sola, sammen med Foffa og Tidemann. Vi har gledet oss megamye, oss tre på tur, en gammel mann og en veldig ung mann og meg, de tre musketerer på reise til sydenland, sol og sjø. Vi har planlagt og ordnet, sett for oss, ventet på, lengtet og fantasert om høstferien, om å spise på de restaurantene vi liker aller best, om å spille yatzy og bade i bassenget. Men så ble det ikke sånn likevel. Foffa ble dårlig og vi måtte avlyse turen dagen før vi skulle dra.
Hva gjør man så? Hva gjør man med alle forventningene til en fyr på sju år? Det er kjipt nok for oss voksne at livet ikke alltid blir som planlagt, det er ekstra kjipt for barn. Like fullt er det jo nettopp sånn; livet blir ikke alltid som planlagt. Hvordan tryller man frem en kul ferie på null komma svisj? Er det mulig?
Først måtte vi bare anerkjenne hvor kjipt det var at vi ikke skulle dra likevel. Det kunne vi ikke hoppe over, det ville blitt kleint. Så vi satte oss ned en stund og bare var oppgitte. Snakket om alt det vi egentlig hadde planlagt, og hvordan det nå ikke kom til å skje likevel. Det er viktig å kalle en spade for en spade, ikke late som om det ikke gjør noen ting, for da vokser jo bare klagingen inne i kroppen og man surner. Surna folk får ikke noen kul ferie, uansett hvor de drar. Etter en stund med syting så ble vi liksom tomme. Det er jo grenser for hvor mye gørr man har i seg liksom, selv når drømmeferien går i vasken.
Vel ventilerte tok vi en liten tenkepause, og så, smått om senn, begynte vi å se på hvilke muligheter denne uka egentlig ga oss. Hvilke ting hadde vi lyst til å gjøre? Hva kan vi få til hjemme? Det blir kanskje ikke bading i varm sjø, det blir kanske ikke fyrverkeri og snille kelnere på Brisa Marina (Tidemanns favorittrestaurant på Lanzarote), men hva annet kan vi få til? Vi drodlet og laget følgende liste:
Gå tur i skogen
Bake en veldig stor kake, helst sjokolade
Invitere naboene på kake vi har laget selv
Gå på Teknisk Museum
Se film i sofaen mens vi drikker kakao med krem
Gå i en lekebutikk med Foffa når han føler seg bedre
Lære å lage middag
Sove på hotell
Bade i basseng
Når listen er klar, så er det bare å sette i gang. Med nytt mot startet vi øverst og jobbet oss nedover. Det er utrolig hvor driftige barn kan være når de først får lós på et prosjekt.
Teknisk Museum og Legofestival: CHECKSkogstur: CHECKBaking av megastor sjokoladekake: CHECKBading i basseng: CHECKSoving på hotell: CHECK
Jeg sitter altså i skrivende stund ikke på Lanzarote med en tinto de varano, jeg gjør ikke det. Jeg sitter i 19. etasje på Oslo Plaza i stedenfor (!). Barnet mitt sover i hotellsengen ved siden av meg, utslitt etter å ha svømt i bassenget på 34. etasje, etterfulgt av badstu og nattasang. Det var tilbud på internett, å sove på hotell står på lista og konseptet turist i egen by er undervurdert. Å ta trikken hjemmefra med en liten koffert, kjøre i ti minutter, og traske inn i en skyskraper (det nærmeste vi kommer i alle fall) føltes rart og gøy (og litt unødvendig, men derfor enda mer gøy). Nå ser jeg utover Oslo og ser Holmenkollen i det fjerne og tenker at det er greit at livet ikke alltid blir sånn som man tror.
Siden Foffa (heldigvis) følte seg bedre igjen i går, ønsket lekebutikken dem velkommen med åpne armer, de kalte det «guttetur» og jeg måtte vente i bilen. I regnet. Jeg la ned setet i bilen, satte på en podcast og tok meg en siesta. Man trenger ikke palmer for å hvile på dagtid folkens, det funker fint å blunde litt på parkeringsplassen på CC-vest også. Nei, det er ikke det samme, men det funker. I morgen venter hotellfrokost og morgenbad, vi gleder oss til beggel deler. Og så håper vi at glassheisen funker, den har vi innmari lyst til å prøve.
Om du går for kakebaking, sofaligging, serie-maraton, skogstur, hotellopphold, sydentur eller bare vanlig hverdag: ha en deilig onsdagskveld! Og husk at planer er programforpliktede til å fucke seg opp innimellom, det er bare sånn det er. Og det blir som regel bra likevel.
Her er et bilde som beskriver hvordan våre hverdagsmiddager IKKE ser ut. Dette innlegget er sponset av Mills, som en del av deres Matro-kampanje.
Det er få ting man lærer så mye av som det å få barn, enten man vil eller ikke så blir læringskurven bratt (på det meste). Jeg har alltid vært glad i mat, jeg har vokst opp i en familie som er glad i mat, hjemme hos oss spiste vi middag sammen hver eneste dag, gjerne med flere venner og naboer på besøk. Typisk norsk kjernefamilie med typisk norske retter, servert til et typisk norsk tidspunkt: klokka 16.30. Mamma var forsåvidt raskt ute med å forsøke «trendy» retter. Vi spiste ruccola hjemme hos oss lenge før det var en gjengs ingrediens på norske middagsbord (creds til mamma), gjestene synes det var veldig rart at vi hadde et slags ugress i salaten.
Vel, på tross av at jeg følte jeg visste ett og annet om mat, så har jaggu livet som mor fått meg til å utvide horisonten ytterligere. Her er en punktvis oppsummering av det jeg har notert meg så langt:
Mat smaker visst aller best når den spises delvis, eller helt, med hendene. Uansett hvor god man blir med kniv og gaffel, virker det som det prefererte utstyret for inntak av føde, ikke lages i metall, men er det du ble født med.
Serviett-bretting er en kunst man bør ta på alvor. Den som bretter serviettene ved pådekningen har krav på mye ros og vil sitte lenger ved bordet («wow, se den fine krusedullen du har fiksa med servietten, den var helt topp!»)
Vanlig komposisjon på retter, som fiskepinner + råkost + potetmos, er visst ikke så artig. Hva med pasta, fiskepinner og paprika i små biter? Eller pølser uten lompe og brød men med ris istedenfor og kanskje agurk? Mmmmm.
Lengden på et middag avhenger av hvor mange historier man har å by på. Kjedelig dag og null historier ved bordet = utålmodig publikum, mens gode skrøner og innholdsrik dag å fortelle om = lange samtaler ved bordet og god stemning.
Imaginært salt er magisk. Når man later som man strør salt på barnets mat, vil barnet synes maten er bedre. Fordel her med fingersalt, så man kan late som om man strør masse på (og viktig å være en god «fake»-saltstrøer, man vil ikke bli gjennomskuet)
Noen ganger kan man ta en triviell rett til nye høyder ved å spise den andre steder enn med middagsbordet. Ute på trappen kan kjedelige fiskekaker bli megagode. Eller på et lavt bord et annet sted i huset. Eller aller helst; ute i lekestua. Da blir det michelin-nivå på det meste.
Grønnsaker som er kuttet i biter og lagt i en skål virker mer smakfulle enn de som kommer fra en gryte.
Sitron er fancy. Å presse sitron på ting føles som om man er på restaurant.
Å drikke vann av vinglass gjør enhver middag viktigere for deltakerne.
Mat med små pinner i er alltid godt.
Da jeg la ut på snap her forleden at jeg skulle intervjue en ernæringsfysiolog i Foreldrerådet, raste det inn med spørsmål fra dere fine og engasjerte folk. Det er helt tydelig at vi bekymrer oss for middagen. Hvordan får man barn til å spise grønnsaker? Hvordan får man dem til å prøve nye ting? Hvordan får vi dem til å sitte ved bordet? Hvordan unngår vi at det blir dårlig steming rundt middagen? Hva er bra nok?
Dette er derimot et bilde av den mest vellykkede laksemiddagen jeg har servert. Laks i form med rømme på toppen. En vinner!Vi spiste opp alt, hver smitt og smule. Og ja, jeg elsker dill (som dere ser).
I vår lille familie (det er jo bare Tidemann og meg, og Knut da, men katter har det med å kjøre sitt eget løp), så er vi ganske fleksi når det gjelder middag. Muligens er det et resultat av å ha vokst opp med svært sterke middagsrutiner, jeg synes i alle fall at det er deilig å tilpasse både hva vi spiser, når vi spiser og hvor vi spiser, etter dagsformen. Det er viktigere med god stemning, enn store matopplevelser, sånn i hverdagen. God steming gjør jo at maten smaker bedre nesten uansett, gjør det ikke? Jeg får det ikke alltid til, ganske ofte bruker jeg mer tid på å lage og ordne, enn det settes pris på (noen andre som føler det sånn innimellom?). Men noen ganger blir jeg overrasket, som da jeg her forleden lagde laks i form med rømme på, og både mitt barn og nabogutten spiste glupsk til alt var borte (det var bokstavelig talt bare laks og rømme i en form i ovnen, med kokte poteter, sitronbåder og salat til). Kjempesuksess! Spesielt siden nabogutten ikke liker laks, kjente formelig mammapoengene strømme inn på kontoen som om jeg vant jackpot i Las Vegas. Digg ass.
Har du en suksess-oppskrift? Del den i kommentarfeltet!!
God søndag, fine folk!
🙂 Thea.
PS: På mandag kommer episoden om matro, og da får dere ekspert-råd. Gå inn på itunes eller på acast.com eller der dere hører podcast og abbonner på Foreldrerådet, så legges episoden automatisk inn på telefonen din! Mills Matro-kampanje retter fokus på viktigheten av at vi som foreldre får senket skuldrene rundt måltidene, slik at middagene (i tillegg til å være sunne og gode) blir hyggelige og avslappende for hele familien. Klikk her for flere tips og inspirasjon til hverdagsmiddagen!
Dette innlegget (og klærne Tidemann har på seg) er sponset av Polarn O. Pyret.
Luften er crispy, det er endelig sesong for skjerf, det lukter litt bål av luften tidlig om morgenen, og brunfargen vi fikk i sommer har endelig falmet (sukk). Hva kan vi finne på med barna våre i denne sesongen? Jeg har spurt en ekspert, nemlig den sju år gamle ungen jeg bor med.
De voksne lurer; hva er dine tips til aktiviteter nå på høsten?
«Jeg liker å gjøre nesten alt, det er viktig at man får lekt mye. Spikking har jeg blitt ganske god på etter at jeg fikk ny kniv av Foffa, det er farlig men også veldig gøy og man må sitte stille og det må være en voksen der. Men da kan man lage spisse spyd og figurer og sånn. Emil (i Lønneberget) er veldig god til å spikke, men han har snekkerbod, og det har ikke jeg, så det er ikke så rart.»
«Emil har jo egen snekkerbod, men det har ikke jeg»
Nei, han lærer jo veldig mye spikke-messig av å sitte inne i den snekkerboden, det er klart. Har du noen andre tips til aktiviteter?
«Ja, å leke i bekker er gøy ute. Man kan lage badeplass til mus for eksempel, eller demninger eller båter. Togbanebygging er kult, spesielt hvis man får lov til å ta med lekene et annet sted enn å bare være på rommet. Og så liker jeg å spille Uno, å perle, å tegne tegneserier, og egentlig alle andre leker.»
«Mus trenger jo også badeplasser»
Synes du vi voksne leker for lite?
«Ja. Dere leker jo nesten aldri. Dere er veldig opptatte av å gjøre andre ting, av å jobbe og rydde og snakke i telefon og hente posten og jeg vet ikke hva dere driver med, men dere leker nesten ingenting.»
Jeg tror mange voksne egentlig synes det er litt kleint å leke, det er mange som har glemt litt hvordan man gjør det.
«Hva?!?! Det er jo det letteste i verden! Man bare begynner å gjøre noe, så finner man på selv hvordan man vil ha det, og så går man inn i en boble av fantasi og sånn, og så blir det en lek og plutselig har man bruket mange timer. Det er KJEMPEGØY!!!»
Togbane i stua en lørdagsmorgen. Som dere ser har vi både tunnell og jungel.
Ja, jeg tror mange voksne skulle ønske at de var flinkere til å leke. Men så føler vi oss kanskje litt usikre.
«Det burde dere ikke. Med en gang man leker så får man liksom en sånn morsom ro, og så ser man hva som skjer inni seg, og så blir det veldig gøy å leve.»
Wow, det var flott sagt. Det er megaviktig å passe på at det er gøy å leve. Hva synes du vi skal gjøre da, hvordan skal vi komme i gang med lekingen?
«Jeg tror faktisk at dere burde høre på barna deres. Det er jo vi som er ekspertene på leking. Hvis dere gjør litt sånn som oss, eller blir med i vår lek, så kan vi vise dere. Men da må dere IKKE lage regler og sånn, det er IKKE bra, da ødelegger dere med en gang. Ikke tenk så mye på akkurat hvordan dere skal leke, bare bli med liksom. Det er mitt råd, skriv akkurat det der mamma.»
Ja, det skal jeg gjøre. Tusen takk Tidemann, du er veldig klok synes jeg.
«Ja, men du er mammaen min, du synes nesten at jeg er fantastisk hele tiden.»
Jeg vet ikke hva det er med hjernen min, men den har kokt over i det siste. Det har vært så mange ting som har foregått inni den at jeg har lastet den ikke en, – men to, meditasjonsapper (oh lord). Dessverre fungerer det ikke sånn at man bare kan laste ned en app og så er alt i orden, man må jo også bruke den. Jeg har det sånn med flere ting; hårkurer, treningssenter-abbonnement, kosttilskudd, bokser til å sortere papirer i, jeg skaffer meg det, og så tror jeg at jeg er i mål. Men man får jo ikke mer skinnende hår av å ha en uåpnet hårkur i hylla på badet, – dessverre må jeg si.
«Et kokende hode» er muligens ikke en diagnose, men det kjennetegnes ved at man ikke klarer å gjøre en ting av gangen. Hver gang jeg setter meg ned med noe, så popper sju andre ting opp inni hjernebarken og forstyrrer. Så avbryter jeg det jeg startet på og begynner på noe nytt. Resultatet er at ingenting blir gjort helt, før det brenner på dass, og så blir jeg sur for at jeg ikke klarer å holde fokus, og når jeg er sur så blir jeg enda mindre effektiv, og så blir jeg jo mindre glad. Å være mindre glad er kjipt. «Kanskje du skal gjøre mindre da, ha mindre på planen?» pleier folk å si. Er det løsningen? Jeg har ikke så lyst til det. Jeg liker alt jeg gjør (bortsett fra å brette klær, det hadde jeg mer enn gjerne valgt bort), jeg vil ikke velge bort noe, og jeg føler det finnes et alternativ: Hvis jeg klarer å tåle at jeg har mye som skal skje på en gang, hvis jeg ikke blir rotete i hodet av det, og så sur, og så frustrert, så trenger jeg ikke endre på mengden oppgaver. For jeg har tid, såfremt jeg bruker den godt. Jeg vil altså heller heve stress-terskelen min, bli flinkere til å deale med at det skjer mange ting, enn å kutte ned på gjøremål. For jeg mistenker at det egentlig ikke er gjøremålene som er problemet, men hvordan jeg forholder meg til dem. Henger du med?
For eksempel skulle jeg gjerne ha skrevet her hver eneste dag. Jeg gjorde jo det i starten, og det funker sånn at jo oftere jeg skriver, jo mer har jeg på hjertet. Det er terapeutisk å skrive ting til fremmede (og kjente) på internett, og de som følger denne lille bloggen er internetts fineste folk. Men det forsvinner i mengden av andre ting som surrer i hjernen min, blir til støy, selv om det er gøy. Jeg har derfor (ikke bare derfor, men også derfor) lastet ned to miditasjonsapper. For som sånne meditasjons-folk sier; «Alle burde meditere 20 minutter hver dag. Hvis du er for travel til det, så burde du meditere i en time». Javel. Det er lett å himle med øynene akkurat nå folkens, det er innafor, det gjør jeg også. Men så ville jeg prøve likevel.
Visdomsord fra internett
Så nå har jeg altså blitt en sånn som sitter i sofaen og hører på en person snakke til meg med lukkede øyne to ganger om dagen, mens jeg puster. Jeg puster jo ellers også, men da legger jeg ikke merke til det. I en uke nå har jeg sittet på sofaen og pustet, eller ligget i sengen og pustet, og jeg må si; hodet er mindre kokt. Ingen andre ting har endret seg, ingen oppgaver er kuttet vekk fra lista, tvert i mot. Er det ikke litt koko at det funker? Føler på en måte at meditasjon er noe Folkeopplysningen på NRK kunne ha plukket i filler, det kan godt hende forklaringen på at det funker ligger alle andre steder enn i at man faktisk sitter stille og puster. Men det spiller ingen rolle for min del, ingen tjener penger på at jeg sitter sånn og ingen skades. Knut blir litt irritert kanskje, han er vant til respons og blir sur når han ikke får de i akkurat de minuttene jeg sitter stille. Men Knut er jo sur fra før, så det får bare være.
Jeg vet ikke folkens, men her sitter jeg i alle fall, og lager en liten pause i alt det andre, i jobb-prosjekter, skrive-prosjekter, powerpoints, radioopptak, snapchat, instagram og oppvask, og oppfører meg som en sånn dame på internett som drikker yogi-te og poster visdomsord og drar til India for å være stille i en uke. Er det noen av dere som har meditert før? Noen som har noen erfaringer å dele? Det føles litt lite «meg» liksom, men det gjorde jo blogging også, og se på meg nå… Fnis.
Hvis du ble nysgjerrig og er hypp på å prøve så heter de to appene jeg har lastet ned «Calm» og «Headspace». Det finnes sikkert mange! Jeg har ikke betalt noe (man kan kjøpe inne i appen), men det er mange gratis-sessions. Eller du kan søke på «guided meditation» på YouTube, der kommer det opp en hel drøss. Prøv i en uke eller noe hvis du er nysgjerrig, så kan du jo se om du føler deg noe annerledes? Eller om det bare er meg som går gjennom en eller annen alternativ krise? Haha, det kan godt hende.
Hun i hengekøya lurte på hvordan det gikk an å gjøre så mye.
Da jeg lå i en hengekøye i Toscana for noen uker siden (føles som flere år siden) og så utover myke åser og gamle steinhus og følte at jeg satt midt i et maleri, så virket hverdagen veldig fjern. Jeg hadde hatt mange uker ferie allerede, og prøvde å huske hva det var jeg egentlig fylte livet mitt med. Du vet, sånn som man kan føle det når man er på ferie, og endelig får den følelsen av at alt er ok, men at livet er rart og at man er en liten person i en stor verden på en klode i et univers, og bare sitter i en hengekøye og ikke egentlig vet et dritt, men på en fin måte. Uansett, da jeg satt og hadde det sånn, og etter litt tenking kom på alt jeg driver med til vanlig, så skjønte jeg ikke helt hvordan jeg fikk det til. Altså, jeg skjønte ikke hvordan min egen kalender egentlig går opp. For når man sitter lobotomert av ferie og ser på åser i Toscana og gynger litt i vinden med lokal vin i glasset og alt det der, så virker det helt koko å ha jobb, barn, møter, blogg, podcast, VG-spalte, venner, familie og sosialt liv å følge opp. Og dette er jo bare mitt liv, de fleste jeg kjenner har enda mer, de har flere barn, de har ekteskap og noen går gjennom kriser og noen har enda flere jobber og enda flere bekymringer. Hvordan får vi det til egentlig? Hvordan rekker vi alt sammen?
Jeg spurte til og med Eirik; «Hvordan rekker du og jeg og alle andre egentlig å gjøre alle de tingene vi gjør i livene våre?». Han kunne jo ikke svare på det selvsagt, mest av alt fordi det er et megarart spørsmål, dernest fordi han jo ikke har svaret på absolutt alt (selv om han har svaret på mye, det skal han ha).
Uansett, nå er hverdagen i gang, skolen begynner i morgen og jeg har nettopp badet og lagt en gutt som gleder seg til første dag i tredje klasse. Ny matboks, nye klær, nytt pennal, ny entusiasme for skolen. Jeg husker følelsen av nytt skoleår, nytt klasserom, av å se vennene mine etter sommeren, alle hadde vokst, noen hadde fått ny sveis, ny kjæreste, nye skrubbsår, nye tenner. Han sovnet forventningsfullt og blid etter å ha fortalt meg at grunnen til at han ble født etter termin var at han synes magen min var et så deilig hus. Han ville at jeg skulle vite det bare. Jeg er tussete forelska i barnet mitt.
Livet med full kalender er back in business. Det tok litt tid, men hjulene er i gang igjen, jeg er inne i rytmen, ting skjer. Det var smertefullt å sette opp tempoet igjen, det virket unaturlig å skulle forholde seg til klokkeslett med pinlig nøyaktighet. Men det har gått seg til. Høstens store (lille) forandring er for min del at jeg har skiftet identitet. Jepp. Har går fra å være fotgjenger/bilist/trikkeperson til å bli el-syklist. Med hjelm. Måtte prøve alle hjelmene de hadde på sportsbutikken før jeg fant en som passet, for sikkerhetsindustrien vil tydeligvis ikke at vi som har store hoder skal beskyttes. Fant en til slutt, den ser veldig rask ut. Me; not so much.
Hei jeg heter Thea og sykler sakte med rask hjelm.
Ellers har to kule ting skjedd; jeg har debutert som skuespiller (!!). Liker veldig godt å si det på den måten, høres fett ut. Og det er på en måte sant, jeg har nemlig spilt en bitteliten rolle i «Best Før» med Linn Skåber, en veldig morsom (og flau) serie på TV2. I sesong 2 episode 9 spiller jeg Oda, steinermamma og sjefsredaktør. Opptaket ble gjort for lenge siden, det er muligens det mest gøyale jeg har gjort. Hvis du vil se, så ligger det på TV2Sumo. Legg merke til hvor kleint det er i den første scenen hvor jeg er med, det var første opptaksdag. Jeg mener selv jeg blir bedre utover der, ene og alene takket være MEGET god oppfølging av regissør Line. Jeg vil benytte anledningen til å takke for at jeg fikk lov, og for å beklage at jeg ikke er bedre, det er faenmeg ikke lett ass. Respekt til alle skuespillere der ute, dere får det til å se enkelt ut. Tror min karriere blir akkurat så lang som den episoden, men det var i det minste veldig gøy.
«Best Før», sesong to, episode ni; min skuespillerkarriere.
Den andre kule tingen som har skjedd er at Foreldrerådet har blitt nominert til Prix Radio, norsk radios årlige prisutdeling, i kategorien «årets spesialprogram». De andre nominerte i den klassen er helt fantastiske programmer, så jeg har liten tro på seier, men at (mitt andre barn) Foreldrerådet får være med i gjengen er skikkelig gøy.
Fyttirassen Foreldrerådet er nominert til pris!!
Ja, og så har jeg bakt muffins i dag, det var også kult. Jeg danset nemlig til klokka fire i natt, i min fetters bryllup, og når jeg våkner opp dagen derpå blir jeg veldig fysen. Dessuten føles det kompenserende å bake, som om jeg trenger å gjøre noe huslig for å bøte på at jeg var på fest hele natta. Balanse folkens, det er vel det jeg er ute etter.
Til hun som lå i den hengekøya i Toscana har jeg ikke helt funnet svaret. For hvordan er det vi egentlig får det til? Kanskje er svaret at vi gjør det på bekostning av noe. På bekostning av å lese sakte i en bok, gynge i en vind, føle på at man er et lite menneske i et stort univers og sånn. For det har vi ikke tid til nå, det får vente til neste ferie. Balanse, sant?
God søndagskveld fine folk, det er deilig å være i gang igjen!
Det er lenge siden Tidemann har fått slippe til med sine egne ord på denne bloggen (han spør stadig når han kan få starte sin egen), mest fordi det har vært viktig å spise tusen is og bade så mye som mulig de siste månedene. Men nå er han altså klar, for høsten er en stor begivenhet når man er barn, det er tiden for nye begynnelser. I tillegg har han sin helt egen sponsor, Polarn O. Pyret (som han stolt viser frem klærne til på samtlige bilder i dette innlegget, bare så dere er informert).
«Det er nesten som en nyttårsaften for barn, mamma!»
Ja Tidemann, Hva tenker du om å komme tilbake til hverdagen og det vanlige livet etter sommerferien da?
Litt uvant må jeg si. Det som er med høsten er at den nesten er som en nyttårsaften for barn. Bare uten fyrverkeri da. Vi begynner på nye ting, i nye klasser og på nye avdelinger i barnehagen og det er gøy og spennende. Det er kanskje mest gøy, men også skummelt og litt stress. Skriv at det er litt stress men også gøy. Ikke at jeg er sur på det liksom, men det er mer slitsomt enn å bare være på en hytte eller en sydentur.
Jada, jeg skriver akkurat det du sier selvfølgelig. Hva er det som er viktig for barn når man skal begynt på noe nytt?
Det viktigste er jo at barn har det bra såklart. Alle barn trenger kos og trygghet og at mamma og pappa passer på, eller noen andre snille voksne for eksempel i barnehagen. Det som er best er at de ikke føler seg utafor. Og så er det viktig med spisse blyanter, i alle fall hvis man går på skolen. Jeg blir flinkere til å tegne hvis mamma har spisset blyantene mine. Og med ny sekk føler man seg stolt og fin, og det synes jeg er bra.
Ja, det er veldig deilig med ny sekk såklart. Er det noe annet du tenker at voksne burde kjøpe eller? Noe du kommer på sånne farta?
Man burde gå i en bokhandler og kjøpe nytt viskelær, blyantspisser og pennal hvis man skal begynne på skolen for første gang. En gang skviste jeg en en banan i skolesekken og da luktet pennalet banan, og det gjør det fortsatt, så nå har jeg fått nytt av Mommo. I barnehagen trenger man en liten kul sekk, en liten vannflaske og en kul matpakke, gjerne med bilde av Spiderman. Hvis man får god mat oppi matpakken så blir man glad når det er spising. Middagsrester er veldig godt hvis det har vært god middag, for eksempel pizza. Eller pasta. Eller små biter med sjokolade.
Ja… Men det er vel ikke lov å ha med sjokolade i barnehagen så vidt jeg husker? Uansett er det gode tips. Hva med helt vanlige brødskiver da?
Det er greit liksom. Det er greit hvis det er gode skorper og pålegg som ikke er ekkelt. Og så kan du skrive at det også er kult men noen nye klær når man starter på noe helt nytt. De voksne får bestemme hva slags klær, det skal ikke jeg blande meg opp i.
«Å vise hjertetegn i vinduet hjelper litt når man er lei seg»
Nydelig, det vil de sikkert uansett bestemme. Men har du noen tips til de barna som gruer seg til å starte i barnehagen eller på skolen? Det er sikkert noen som er veldig spente nå fortiden.
Ja, jeg har jo startet i begge deler, så det vet jeg en del om. Mitt første råd er å ta en feire-dag før de begynner. Når de har greid den første dagen, så bør de feire en gang til. Feiringen kan skje på restaurant eller hjemme med venner, eller hjemme eller på et lekeland. Da blir barna liksom glade for at de har klart det. Hvis man synes det er ekkelt å si hadet til mamma og pappa om morgenen, så må man bare få masse koser og klemmer og kyss, og så må man gå inn i klasserommet eller i barnehagen, og så vips er mamma tilbake. I barnehagen hadde jeg fast vinking, det pleide å hjelpe, da vinket jeg i alle vinduene og gjorde hjertetegn og peace og trutmunn til mamma og pappa. Og det hjalp litt, men noen ganger så gråter man likevel. Og da er det viktig bare gråte, å få det ut. Og så blir man glad etterpå. Sånn er livet.
Ja, jeg kan love deg at voksne også gråter litt noen ganger når man må gå fra barna sine. Sånn er livet, det har du helt rett i. Har du noen råd til oss voksne da, nå som vi starter på en ny høst?
At vi barn skal bestemme selv hva slags fritidsaktiviteter vi skal gå på. Hvis vi ikke vil, så vil vi ikke gå. Og man skal ikke tvinge barn til å gjøre det, det er kjempedumt. Vi har så mye å bære på i hodet vårt etter skole og barnehage, at vi trenger å få tid med venner eller til å chille med akkurat det vi vil. Og hvis barnet første dagen har funnet seg en venn, så vil man av og til mye heller ha med seg en venn hjem enn å dra på en fritidsaktivitet. Vi er jo bare barn, og vi trenger faktisk å leke.
«Vi har mye å bære på i hodet vårt etter skole og barnehage»
Ja, det gjør dere. Skal du ha noen fritidsaktiviteter i år eller?
Jeg?? Nei. Eller kanskje, kanskje, kanskje, kanskje, kanskje fotball. Jeg tenkte å ta en prøvedag, og det er en god idé for da kan man sjekke om man liker det. Skriv at det er en idé som alle burde bruke, mamma. For hvis man ikke liker det, så kan man teste ut noe annet eller bare slutte og heller gjøre ingenting. Chille og sånn.
Ja, det er en god idé. Til slutt; hva er det aller beste med denne sesongen da? Dette er det siste spørsmålet.
Det er at man kan ha sommerfugler i magen en gang til, og nyte nye venner og hvis du for eksempel har en venn som har begynt akkurat der du går, så kan du leke kjempemye. Det er megaviktig. Og så vil jeg til slutt at du bare skal skrive hadet og lykke til med skolestart og barnehagestart til alle, både til de bittesmå som ikke kan lese og til de store. Foreldrene til de små kan kanskje bare si det til dem, fra oss. Så lykke til, og takk for at dere leser bloggen. Det var det.
Med mozzarella i magen og vin i blikket har jeg landet hjemme etter to drøye uker på roadtrip (overdriver altså, har blitt edru nå, men dere skjønner hva jeg mener). Seksten dager på loffen, uten må, med masse mening og googling, ble til en overveldende innholdsrik ferie. Føler jeg har vært borte i månedsvis, er overrasket over at det fortsatt er liv i inneplantene mine liksom. Det er det såvidt.
Flere tusen av dere har fulgt med turen vår på snap, så jeg føler på en måte at vi har vært en kjempegjeng på tur, og mange av dere har etterlyst navn på byer og strender og steder vi har vært på, så her kommer altså kortversjonen:
Vi startet som sagt i Nice, med bilen til Eirik (han bor i Paris), dro så til Lucca, før vi overnattet en kveld på et slott utenfor Roma (se forrige innlegg). Etter slottfrokost med smattedamen kjørte vi bil og hørte på podcast (vi har hørt hele Caliphate, hele Serial og hele Kriminal samt Rosa Røvere og litt annet snadder på denne turen, det er GULL med podcast i bil!). Vi kjørte med snuten vendt mot sør, mot Adriaterhavet og hælen til Italia (hælen på støvelen liksom). Vi rota litt rundt, hadde egentlig tenkt til å stoppe før, men endte med å kjøre hele veien til Gallipoli. Der bodde vi på en bed & breakfast i gamlebyen. Gallipoli har en egen nydelig bystranda, kjempetrange gater og så vidt vi kunne se nesten bare italienske turister. MEGAFINT! Vi spiste verdens aller beste fiskespyd, drakk masse hvitvin, jeg fikk tidenes blåskjell til lunsj den ene dagen og før vi dro derfra fant vi en strand med karibisk vann. Der møtte vi også noen fyrer på en bar som serverte drink i fjong vannmelon. Perfekte tilstander med andre ord.
Noen bed & breakfast-steder er finere enn andre. Palazzo Zacheo heter dette stedet.Verdens beste blåskjell med parmesan i GallippoliVi hadde det nesten alltid gøy, men her overdrev jeg litt synes jegUtspjåka vannmelon gir instagramgarantiBystranden i Gallipoli
Etter late dager i Gallipoli dro vi avgårde igjen, jeg hadde veldig lyst til å se Amalfikysten. Vi burna i vei, og selv om vi begge hadde sett de svingete veiene og bratte skråningene der på internett, ble vi skikkelig himmelfalne da vi kom frem. For en kyst!!! Herregud. Jeg googlet hvor mange som omkom på de smale krøtterstiene årlig, men fant ingen beviser for at Amalfikysten faktisk er den dødsfellen det ser ut som . En meget vakker dødsfelle (som da tydeligvis ikke er en dødsfelle). Kom istedenfor over en artikkel som skrev at den tradisjonsrike sitronproduksjonen på Amalfikysten holder på å dø ut, siden bøndene utkonkurreres på pris, noe som igjen truer hele kysten, for når bøndene ikke vanner og steller med sitrontrærne i skråningene, så står hele den pittoreske og hasardiøse strekningen i fare for å rase rett ut i sjøen. Vel vel tenkte vi, da må vi jo benytte oss av anledningen og bo her mens vi kan, så etter et mislykka forsøk på å booke rom, en stor middag i en bråkete og fin restaurant (som virket mafiadrevet), så fant i oss et krypinn, og tilbragte natten på en sovesofa med havutsikt.
Amalfi ass. Fyttirassen for en kyst. Tenk å bo i det huset ytterst der a?Dette tårnet var en restaurant og jeg gifter meg lett inn i den familien som eier det, hvis det er mulig.Man må like trapper for å gå på stranden
Fra Amalfikysten satte vi kursen mot Toscana. Eirik har reist mer enn de fleste, han har bodd ti år i Paris og er en fyr som lett begeistres, men som sjelden imponeres på overveldende vis. Jeg var ansvarlig for å finne sted å bo mens han kjørte, og vi nok en gang lullet oss inn i podcastenes deilige verden langs autostradaen. Vi endte med en leilighet på airbnb i en liten by som heter Montalcino, og kom frem til det søteste paret jeg har møtt i en sånn forbindelse. De hadde altså lagt kjærlighet i hver eneste detalj i det lille huset, han var treskjærer og forærte oss en liten (og rar) telysholder som han hadde spikket selv, de hadde satt frem lokal vin til oss og det lå badekåper fremme med små blomsterbånd rundt. Helt nydelig, så jeg hadde ikke hjerte til å be om ekstra sengetøy (for de trodde, som alle andre, at vi var et par). Samma det når utsikten er himmelsk, lyset er fløyelsmykt og når Eirik blir som et barn av begeistring. Jeg har aldri sett min gamle venn sånn før, han slo helt krøll på seg. Hvis det finnes et sted for alle i verden, der man føler at man kommer hjem selv om man aldri har vært der før, ja da er Toscana Eirik sitt sted. I to dager hang vi i hengekøyer og leste bøker, drakk lokal vin, lagde vår egen mat (endelig!) og glemte nesten av vi var på tur. Vi flyttet liksom rett inn der.
Eirik fant seg sjæl (og utsikten) i Montalcino.Livet i hengekøye 4 president
Etter Toscana dro vi til Gardasjøen, for nordover måtte vi (på tross av at vi kunne levd et helt liv i Montalcino). Reisens ende var bestemt, vi var nemlig invitert i et bryllup i Paris på lørdag, så planen om å snirkle seg videre i den retningen var allerede spikra. Gardasjøen kort oppsummert; varmt, ferskvann, vakkert, litt kjedelig. Vi bodde i et veldig fint hus (bed & breakfast) med utedusj og solsenger og søte katter som ville kose. Hun som drev det var veeeeldig laidback, eller bare litt rar kanskje, så vi visste ikke helt om vi fikk mat eller ikke, om vi fikk dopapir eller ikke, og vi fant ikke frem til stranden (vi fant en strand, men den lignet ikke på den hun hadde vist bilder av). Det var likevel deilig, vi spiste god mat og leste enda flere bøker, jeg ble venn med en av kattene og så fant et en kjempestor rull med papir i et kott, så da løste dodpapirproblemene seg selv. Vi så også tre veldig rare, enorme rotter på veien hjem fra middag den ene dagen, de lignet på krumme katter med spisse haler som for forbi oss og ned i sjøen. Jeg ble eh.. oppspilt. Etter en del googling og hjelp av faste snapfølgere fant vi ut at det var beverrotter, eller sumpbever. Det ble litt koseligere da.
Gardasjøen. Vakker, selv for en saltvannsentusiast.De valgte den guleste mulige varianten på huset.Fikk meg en vennSkjellentusiaster vil like dette bildetUpåklagelig utsikt til lunkent vann
Jeg vet ikke hvor mange av dere som har lest helt til hit, for dette må jo bli rekord i innleggslengde, men hvis det er noen som fortsatt er med meg; gratulerer. Og takk. Etter Gardasjøen dro vi til France, hvor vi til slutt endte i bryllup og danset oss svette og slitne. Nå er huset fullt av skitne klær, barnet mitt sover sin dypeste søvn og jeg drikker grådige slurker med kaldt norsk vann fra springen og gruer meg til å henge opp vasken som nettopp ble ferdig. Ting er altså tilbake til normalen. Hvis du noen gang lurer på om du burde dra på roadtrip så er svaret JA (med enda større bokstaver). Å følge kartet, google og innfallene er en helt magisk måte å reise på. Jeg vil anbefale at du tar med deg ditt aller beste reisefølge, ekstra mobillader og en oversikt over podcaster (eller lydbøker) du aldri har rukket gjennom. Og så bare drar du. Jeg lover at det blir fint.
🙂 Thea.
Ingen av de 400 hattene jeg prøvde på reisen passet, men siste dagen fant jeg en solskjerm, så nå ser jeg ut som en golfspiller. Blessed be the fruit.
