Om blanke ark, feriehjerne og skuespillerkarriere (må være lov å si)

 

Hun i hengekøya lurte på hvordan det gikk an å gjøre så mye.

Da jeg lå i en hengekøye i Toscana for noen uker siden (føles som flere år siden) og så utover myke åser og gamle steinhus og følte at jeg satt midt i et maleri, så virket hverdagen veldig fjern. Jeg hadde hatt mange uker ferie allerede, og prøvde å huske hva det var jeg egentlig fylte livet mitt med. Du vet, sånn som man kan føle det når man er på ferie, og endelig får den følelsen av at alt er ok, men at livet er rart og at man er en liten person i en stor verden på en klode i et univers, og bare sitter i en hengekøye og ikke egentlig vet et dritt, men på en fin måte. Uansett, da jeg satt og hadde det sånn, og etter litt tenking kom på alt jeg driver med til vanlig, så skjønte jeg ikke helt hvordan jeg fikk det til. Altså, jeg skjønte ikke hvordan min egen kalender egentlig går opp. For når man sitter lobotomert av ferie og ser på åser i Toscana og gynger litt i vinden med lokal vin i glasset og alt det der, så virker det helt koko å ha jobb, barn, møter, blogg, podcast, VG-spalte, venner, familie og sosialt liv å følge opp. Og dette er jo bare mitt liv, de fleste jeg kjenner har enda mer, de har flere barn, de har ekteskap og noen går gjennom kriser og noen har enda flere jobber og enda flere bekymringer. Hvordan får vi det til egentlig? Hvordan rekker vi alt sammen?

Jeg spurte til og med Eirik; «Hvordan rekker du og  jeg og alle andre egentlig å gjøre alle de tingene vi gjør i livene våre?». Han kunne jo ikke svare på det selvsagt, mest av alt fordi det er et megarart spørsmål, dernest fordi han jo ikke har svaret på absolutt alt (selv om han har svaret på mye, det skal han ha).

Uansett, nå er hverdagen i gang, skolen begynner i morgen og jeg har nettopp badet og lagt en gutt som gleder seg til første dag i tredje klasse. Ny matboks, nye klær, nytt pennal, ny entusiasme for skolen. Jeg husker følelsen av nytt skoleår, nytt klasserom, av å se vennene mine etter sommeren, alle hadde vokst, noen hadde fått ny sveis, ny kjæreste, nye skrubbsår, nye tenner. Han sovnet forventningsfullt og blid etter å ha fortalt meg at grunnen til at han ble født etter termin var at han synes magen min var et så deilig hus. Han ville at jeg skulle vite det bare. Jeg er tussete forelska i barnet mitt.

Livet med full kalender er back in business. Det tok litt tid, men hjulene er i gang igjen, jeg er inne i rytmen, ting skjer. Det var smertefullt å sette opp tempoet igjen, det virket unaturlig å skulle forholde seg til klokkeslett med pinlig nøyaktighet. Men det har gått seg til. Høstens store (lille) forandring er for min del at jeg har skiftet identitet. Jepp. Har går fra å være fotgjenger/bilist/trikkeperson til å bli el-syklist. Med hjelm. Måtte prøve alle hjelmene de hadde på sportsbutikken før jeg fant en som passet, for sikkerhetsindustrien vil tydeligvis ikke at vi som har store hoder skal beskyttes. Fant en til slutt, den ser veldig rask ut. Me; not so much.

Hei jeg heter Thea og sykler sakte med rask hjelm.

Ellers har to kule ting skjedd; jeg har debutert som skuespiller (!!). Liker veldig godt å si det på den måten, høres fett ut. Og det er på en måte sant, jeg har nemlig spilt en bitteliten rolle i «Best Før» med Linn Skåber, en veldig morsom (og flau) serie på TV2. I sesong 2 episode 9 spiller jeg Oda, steinermamma og sjefsredaktør. Opptaket ble gjort for lenge siden, det er muligens det mest gøyale jeg har gjort. Hvis du vil se, så ligger det på TV2Sumo. Legg merke til hvor kleint det er i den første scenen hvor jeg er med, det var første opptaksdag. Jeg mener selv jeg blir bedre utover der, ene og alene takket være MEGET god oppfølging av regissør Line. Jeg vil benytte anledningen til å takke for at jeg fikk lov, og for å beklage at jeg ikke er bedre, det er faenmeg ikke lett ass. Respekt til alle skuespillere der ute, dere får det til å se enkelt ut. Tror min karriere blir akkurat så lang som den episoden, men det var i det minste veldig gøy.

«Best Før», sesong to, episode ni; min skuespillerkarriere.

Den andre kule tingen som har skjedd er at Foreldrerådet har blitt nominert til Prix Radio, norsk radios årlige prisutdeling, i kategorien «årets spesialprogram». De andre nominerte i den klassen er helt fantastiske programmer, så jeg har liten tro på seier, men at (mitt andre barn) Foreldrerådet får være med i gjengen er skikkelig gøy.

Fyttirassen Foreldrerådet er nominert til pris!!

Ja, og så har jeg bakt muffins i dag, det var også kult. Jeg danset nemlig til klokka fire i natt, i min fetters bryllup, og når jeg våkner opp dagen derpå blir jeg veldig fysen. Dessuten føles det kompenserende å bake, som om jeg trenger å gjøre noe huslig for å bøte på at jeg var på fest hele natta. Balanse folkens, det er vel det jeg er ute etter.

Til hun som lå i den hengekøya i Toscana har jeg ikke helt funnet svaret. For hvordan er det vi egentlig får det til? Kanskje er svaret at vi gjør det på bekostning av noe. På bekostning av å lese sakte i en bok, gynge i en vind, føle på at man er et lite menneske i et stort univers og sånn. For det har vi ikke tid til nå, det får vente til neste ferie. Balanse, sant?

God søndagskveld fine folk, det er deilig å være i gang igjen!

🙂

18 Comments

«Vi er jo bare barn, vi trenger å leke» – tanker om skolestart fra en fyr på 7

 

Dette innlegget er sponset av Polarn O.Pyret.

Det er lenge siden Tidemann har fått slippe til med sine egne ord på denne bloggen (han spør stadig når han kan få starte sin egen), mest fordi det har vært viktig å spise tusen is og bade så mye som mulig de siste månedene. Men nå er han altså klar, for høsten er en stor begivenhet når man er barn, det er tiden for nye begynnelser. I tillegg har han sin helt egen sponsor, Polarn O. Pyret (som han stolt viser frem klærne til på samtlige bilder i dette innlegget, bare så dere er informert).

«Det er nesten som en nyttårsaften for barn, mamma!»

Ja Tidemann, Hva tenker du om å komme tilbake til hverdagen og det vanlige livet etter sommerferien da?

Litt uvant må jeg si. Det som er med høsten er at den nesten er som en nyttårsaften for barn. Bare uten fyrverkeri da. Vi begynner på nye ting, i nye klasser og på nye avdelinger i barnehagen og det er gøy og spennende. Det er kanskje mest gøy, men også skummelt og litt stress. Skriv at det er litt stress men også gøy. Ikke at jeg er sur på det liksom, men det er mer slitsomt enn å bare være på en hytte eller en sydentur.

Jada, jeg skriver akkurat det du sier selvfølgelig. Hva er det som er viktig for barn når man skal begynt på noe nytt?

Det viktigste er jo at barn har det bra såklart. Alle barn trenger kos og trygghet og at mamma og pappa passer på, eller noen andre snille voksne for eksempel i barnehagen. Det som er best er at de ikke føler seg utafor. Og så er det viktig med spisse blyanter, i alle fall hvis man går på skolen. Jeg blir flinkere til å tegne hvis mamma har spisset blyantene mine. Og med ny sekk føler man seg stolt og fin, og det synes jeg er bra.

Ja, det er veldig deilig med ny sekk såklart. Er det noe annet du tenker at voksne burde kjøpe eller? Noe du kommer på sånne farta?

Man burde gå i en bokhandler og kjøpe nytt viskelær, blyantspisser og pennal hvis man skal begynne på skolen for første gang. En gang skviste jeg en en banan i skolesekken og da luktet pennalet banan, og det gjør det fortsatt, så nå har jeg fått nytt av Mommo. I barnehagen trenger man en liten kul sekk, en liten vannflaske og en kul matpakke, gjerne med bilde av Spiderman. Hvis man får god mat oppi matpakken så blir man glad når det er spising. Middagsrester er veldig godt hvis det har vært god middag, for eksempel pizza. Eller pasta. Eller små biter med sjokolade.

Ja… Men det er vel ikke lov å ha med sjokolade i barnehagen så vidt jeg husker? Uansett er det gode tips. Hva med helt vanlige brødskiver da?

Det er greit liksom. Det er greit hvis det er gode skorper og pålegg som ikke er ekkelt. Og så kan du skrive at det også er kult men noen nye klær når man starter på noe helt nytt. De voksne får bestemme hva slags klær, det skal ikke jeg blande meg opp i.

«Å vise hjertetegn i vinduet hjelper litt når man er lei seg»

Nydelig, det vil de sikkert uansett bestemme. Men har du noen tips til de barna som gruer seg til å starte i barnehagen eller på skolen? Det er sikkert noen som er veldig spente nå fortiden.

Ja, jeg har jo startet i begge deler, så det vet jeg en del om. Mitt første råd er å ta en feire-dag før de begynner. Når de har greid den første dagen, så bør de feire en gang til. Feiringen kan skje på restaurant eller hjemme med venner, eller hjemme eller på et lekeland. Da blir barna liksom glade for at de har klart det. Hvis man synes det er ekkelt å si hadet til mamma og pappa om morgenen, så må man bare få masse koser og klemmer og kyss, og så må man gå inn i klasserommet eller i barnehagen, og så vips er mamma tilbake. I barnehagen hadde jeg fast vinking, det pleide å hjelpe, da vinket jeg i alle vinduene og gjorde hjertetegn og peace og trutmunn til mamma og pappa. Og det hjalp litt, men noen ganger så gråter man likevel. Og da er det viktig  bare gråte, å få det ut. Og så blir man glad etterpå. Sånn er livet.

Ja, jeg kan love deg at voksne også gråter litt noen ganger når man må gå fra barna sine. Sånn er livet, det har du helt rett i. Har du noen råd til oss voksne da, nå som vi starter på en ny høst?

At vi barn skal bestemme selv hva slags fritidsaktiviteter vi skal gå på. Hvis vi ikke vil, så vil vi ikke gå. Og man skal ikke tvinge barn til å gjøre det, det er kjempedumt. Vi har så mye å bære på i hodet vårt etter skole og barnehage, at vi trenger å få tid med venner eller til å chille med akkurat det vi vil. Og hvis barnet første dagen har funnet seg en venn, så vil man av og til mye heller ha med seg en venn hjem enn å dra på en fritidsaktivitet. Vi er jo bare barn, og vi trenger faktisk å leke.

«Vi har mye å bære på i hodet vårt etter skole og barnehage»

Ja, det gjør dere. Skal du ha noen fritidsaktiviteter i år eller?

Jeg?? Nei. Eller kanskje, kanskje, kanskje, kanskje, kanskje fotball. Jeg tenkte å ta en prøvedag, og det er en god idé for da kan man sjekke om man liker det. Skriv at det er en idé som alle burde bruke, mamma. For hvis man ikke liker det, så kan man teste ut noe annet eller bare slutte og heller gjøre ingenting. Chille og sånn.

Ja, det er en god idé. Til slutt; hva er det aller beste med denne sesongen da? Dette er det siste spørsmålet.

Det er at man kan ha sommerfugler i magen en gang til, og nyte nye venner og hvis du for eksempel har en venn som har begynt akkurat der du går, så kan du leke kjempemye. Det er megaviktig. Og så vil jeg til slutt at du bare skal skrive hadet og lykke til med skolestart og barnehagestart til alle, både til de bittesmå som ikke kan lese og til de store. Foreldrene til de små kan kanskje bare si det til dem, fra oss. Så lykke til, og takk for at dere leser bloggen. Det var det.

 

Det var det. Lykke til, alle sammen!

🙂

«Lykke til alle sammen!»

 

 

 

 

1 Comment

To uker + en bestevenn + en bil = livets roadtrip

 

Roadtrip i Italia: terningkast 1000

Med mozzarella i magen og vin i blikket har jeg landet hjemme etter to drøye uker på roadtrip (overdriver altså, har blitt edru nå, men dere skjønner hva jeg mener). Seksten dager på loffen, uten må, med masse mening og googling, ble til en overveldende innholdsrik ferie. Føler jeg har vært borte i månedsvis, er overrasket over at det fortsatt er liv i inneplantene mine liksom. Det er det såvidt.

Flere tusen av dere har fulgt med turen vår på snap, så jeg føler på en måte at vi har vært en kjempegjeng på tur, og mange av dere har etterlyst navn på byer og strender og steder vi har vært på, så her kommer altså kortversjonen:

Vi startet som sagt i Nice, med bilen til Eirik (han bor i Paris), dro så til Lucca, før vi overnattet en kveld på et slott utenfor Roma (se forrige innlegg). Etter slottfrokost med smattedamen kjørte vi bil og hørte på podcast (vi har hørt hele Caliphate, hele Serial og hele Kriminal samt Rosa Røvere og litt annet snadder på denne turen, det er GULL med podcast i bil!). Vi kjørte med snuten vendt mot sør, mot Adriaterhavet og hælen til Italia (hælen på støvelen liksom). Vi rota litt rundt, hadde egentlig tenkt til å stoppe før, men endte med å kjøre hele veien til Gallipoli. Der bodde vi på en bed & breakfast i gamlebyen. Gallipoli har en egen nydelig bystranda, kjempetrange gater og så vidt vi kunne se nesten bare italienske turister. MEGAFINT! Vi spiste verdens aller beste fiskespyd, drakk masse hvitvin, jeg fikk tidenes blåskjell til lunsj den ene dagen og før vi dro derfra fant vi en strand med karibisk vann. Der møtte vi også noen fyrer på en bar som serverte drink i  fjong vannmelon. Perfekte tilstander med andre ord.

Noen bed & breakfast-steder er finere enn andre. Palazzo Zacheo heter dette stedet.
Verdens beste blåskjell med parmesan i Gallippoli
Vi hadde det nesten alltid gøy, men her overdrev jeg litt synes jeg
Utspjåka vannmelon gir instagramgaranti
Bystranden i Gallipoli

Etter late dager i Gallipoli dro vi avgårde igjen, jeg hadde veldig lyst til å se Amalfikysten. Vi burna i vei, og selv om vi begge hadde sett de svingete veiene og bratte skråningene der på internett, ble vi skikkelig himmelfalne da vi kom frem. For en kyst!!! Herregud. Jeg googlet hvor mange som omkom på de smale krøtterstiene årlig, men fant ingen beviser for at Amalfikysten faktisk er den dødsfellen det ser ut som . En meget vakker dødsfelle (som da tydeligvis ikke er en dødsfelle). Kom istedenfor over en artikkel som skrev at den tradisjonsrike sitronproduksjonen på Amalfikysten holder på å dø ut, siden bøndene utkonkurreres på pris, noe som igjen truer hele kysten, for når bøndene ikke vanner og steller med sitrontrærne i skråningene, så står hele den pittoreske og hasardiøse strekningen i fare for å rase rett ut i sjøen. Vel vel tenkte vi, da må vi jo benytte oss av anledningen og bo her mens vi kan, så etter et mislykka forsøk på å booke rom, en stor middag i en bråkete og fin restaurant (som virket mafiadrevet), så fant i oss et krypinn, og tilbragte natten på en sovesofa med havutsikt.

Amalfi ass. Fyttirassen for en kyst. Tenk å bo i det huset ytterst der a?
Dette tårnet var en restaurant og jeg gifter meg lett inn i den familien som eier det, hvis det er mulig.
Man må like trapper for å gå på stranden

Fra Amalfikysten satte vi kursen mot Toscana. Eirik har reist mer enn de fleste, han har bodd ti år i Paris og er en fyr som lett begeistres, men som sjelden imponeres på overveldende vis. Jeg var ansvarlig for å finne sted å bo mens han kjørte, og vi nok en gang lullet oss inn i podcastenes deilige verden langs autostradaen. Vi endte med en leilighet på airbnb i en liten by som heter Montalcino, og kom frem til det søteste paret jeg har møtt i en sånn forbindelse. De hadde altså lagt kjærlighet i hver eneste detalj i det lille huset, han var treskjærer og forærte oss en liten (og rar) telysholder som han hadde spikket selv, de hadde satt frem lokal vin til oss og det lå badekåper fremme med små blomsterbånd rundt. Helt nydelig, så jeg hadde ikke hjerte til å be om ekstra sengetøy (for de trodde, som alle andre, at vi var et par). Samma det når utsikten er himmelsk, lyset er fløyelsmykt og når Eirik blir som et barn av begeistring. Jeg har aldri sett min gamle venn sånn før, han slo helt krøll på seg. Hvis det finnes et sted for alle i verden, der man føler at man kommer hjem selv om man aldri har vært der før, ja da er Toscana Eirik sitt sted. I to dager hang vi i hengekøyer og leste bøker, drakk lokal vin, lagde vår egen mat (endelig!) og glemte nesten av vi var på tur. Vi flyttet liksom rett inn der.

Eirik fant seg sjæl (og utsikten) i Montalcino.
Livet i hengekøye 4 president

Etter Toscana dro vi til Gardasjøen, for nordover måtte vi (på tross av at vi kunne levd et helt liv i Montalcino). Reisens ende var bestemt, vi var nemlig invitert i et bryllup i Paris på lørdag, så planen om å snirkle seg videre i den retningen var allerede spikra. Gardasjøen kort oppsummert; varmt, ferskvann, vakkert, litt kjedelig. Vi bodde i et veldig fint hus (bed & breakfast) med utedusj og solsenger og søte katter som ville kose. Hun som drev det var veeeeldig laidback, eller bare litt rar kanskje, så vi visste ikke helt om vi fikk mat eller ikke, om vi fikk dopapir eller ikke, og vi fant ikke frem til stranden (vi fant en strand, men den lignet ikke på den hun hadde vist bilder av). Det var likevel deilig, vi spiste god mat og leste enda flere bøker, jeg ble venn med en av kattene og så fant et en kjempestor rull med papir i et kott, så da løste dodpapirproblemene seg selv. Vi så også tre veldig rare, enorme rotter på veien hjem fra middag den ene dagen, de lignet på krumme katter med spisse haler som for forbi oss og ned i sjøen. Jeg ble eh.. oppspilt. Etter en del googling og hjelp av faste snapfølgere fant vi ut at det var beverrotter, eller sumpbever. Det ble litt koseligere da.

Gardasjøen. Vakker, selv for en saltvannsentusiast.
De valgte den guleste mulige varianten på huset.
Fikk meg en venn
Skjellentusiaster vil like dette bildet
Upåklagelig utsikt til lunkent vann

Jeg vet ikke hvor mange av dere som har lest helt til hit, for dette må jo bli rekord i innleggslengde, men hvis det er noen som fortsatt er med meg; gratulerer. Og takk. Etter Gardasjøen dro vi til France, hvor vi til slutt endte i bryllup og danset oss svette og slitne. Nå er huset fullt av skitne klær, barnet mitt sover sin dypeste søvn og jeg drikker grådige slurker med kaldt norsk vann fra springen og gruer meg til å henge opp vasken som nettopp ble ferdig. Ting er altså tilbake til normalen. Hvis du noen gang lurer på om du burde dra på roadtrip så er svaret JA (med enda større bokstaver). Å følge kartet, google og innfallene er en helt magisk måte å reise på. Jeg vil anbefale at du tar med deg ditt aller beste reisefølge, ekstra mobillader og en oversikt over podcaster (eller lydbøker) du aldri har rukket gjennom. Og så bare drar du. Jeg lover at det blir fint.

🙂 Thea.

Ingen av de 400 hattene jeg prøvde på reisen passet, men siste dagen fant jeg en solskjerm, så nå ser jeg ut som en golfspiller. Blessed be the fruit.

Vin, oliven, spandable amerikanere og smatting

 

Frokost i Nice for tre dager siden. Franskmenn har funnet opp det helt geniale; fikenbrød. Noe av det beste jeg har smakt.

Akkurat nå sitter jeg på et slags slott, et sted utenfor Roma, på en åsrygg og drikker min andre minikopp med kaffe for dagen. Jeg har spist eplekake til frokost, og sirissene gnisser beina sine mot hverandre i buskene rundt her, mens en eldre dame slurper (meget høyt) på sin tredje kopp med te. Eirik (min venn og reisekompanjong) ligger fortsatt og sover, i et rom med utsikt.

Vi kom frem hit sent i går kveld, helt tilfeldig dukket dette stedet opp som et billig overnattingsalternativ i siste liten (stedet heter Villa Tuscolana), og øynene våre var store da vi kjørte inn en laaaaang alle, opp forbi en frisert park, til dette overdådige slottet. 500 kroner for en natt for to er ikke verst, når selveste den italienske kongefamilien har bodd her, eller hva? Vi er på vei mot sør, mot Adriaterhavet, etter to netter i Nice, to i Lucca og nå en her. På veien har vi badet, spist de deiligste ting, tuslet gatelangs, møtt fine (og rare) folk, drukket mye vin, mange små kaffekopper og jevnt over latet som om vi snakker flytende italiensk. Det har gått overraskende bra.

Eirik bor i Paris, så han cruiset ned i sin egen bil, og vi hører på podcast og stirrer på landskapet når vi kjører. Har dere hørt Caliphate? Fyttirassen så bra den er, anbefales på det varmeste (enten du er på roadtrip eller ei).

En av de beste podcastene jeg har hørt på lenge!

Når man er på tur på denne måten, uten å ha bestemt noen ting på forhånd, så blir veien til mens man går. Vi googler mye, spør folk om råd, gjør det vi har lyst til. I Lucca møtte vi en gjeng amerikanere fra Texas, de var akkurat sånn som man tenker at de er, brautende, glade, – og rike. «Når oljepenger møtes…» sa Eirik tørt, da amerikanerne og vi var de eneste igjen i restauranten, og kelnerne kom springene med ustanselige mengder Aperol Spritz. Jeg prøvde å kjøre en appell om sosialdemokratiets styrker, og de svarte høflig, men jeg kunne se forundringen i øynene deres. «Stakkars» tenkte de nok, i alle fall betalte de hele regningen vår, selv om jeg nesten kranglet med den forvirrede hovmesteren om å få betale selv. Nå skal vi på roadtrip til Texas neste gang.

En ekte bestevenn bytter sko med deg når du har gnagsår.
Lunsj i Lucca dagen derpå

Oppdaget (i en alder av 35) at Middelhavet heter mange forskjellige ting? altså, jeg visste at Adriaterhavet het Adriaterhavet. Men jeg hadde aldri hørt om Tyrrenhavet før. Det er til info der vi er nå, den delen av Middelhavet som strekker seg forbi Roma og ned mot Sicilia. Mulig du kan score et poeng i Trivial Pursuit på den infoen, bare hyggelig. Vi badet i Tyrrenhavet i går, det var salt og bølgete og helt turkist. Og så spiste vi pasta vongole og leste bok og badet enda mer.

Smattedamen bak meg later som ingenting etter at hun høylytt har slikket seg ren på alle fingrene

Nå har damen bak med hentet seg en yoghurt, og som jeg mistenkte så er hun også en smatter. Hun smatter ikke bare for hver bit, hun slikker også på fingeren sine og sukker etter at hun har svelget. Ja vel, alt kan jo ikke være perfekt hele tiden heller. Lyden sniker seg inn i hjernen min og priser mer rett i sentralnervesystemet. Er ikke det egentlig en sykdom? Husker at jeg leste en sak om det for lenge siden, vent litt…

Jeg er et geni. Er du? (screenshot fra TV2.no)

Nettopp! Det er jo en kjent sak at vi genier har det tøft, ikke rart man trenger lang ferie til sydligere strøk for å finne ro i sjelen? Det skulle bare mangle, spør du meg. Håper dere der hjemme koser dere glugg, at dere leser fine bøker, kysser folk dere liker, spiser gode ting og ikke er sammen med noen som hverken smatter eller slurper.

🙂 Thea.

 

Frihet og fordommer, et bobil-notat

 

Cecilie og dragen ble bestevenner til slutt

Lyden av pappa som vanner blomstene ute, surring fra en fotballkamp på TV, smaken av jordbær og fløte i munnen, salt hår, varm hud som lukter sol, stille vann, livet kunne vært et sommerdikt av typen svulstig akkurat nå. Barnet mitt sover etter en lang dag med sjø og båt, krabber, og det store eventet han har snakket om hele våren; innkjøpet av sin aller første egne fiskestang. De var borte i timesvis Foffa og Tidemann (mens jeg leste bok på brygga, helt i fred), de kikket på alle slukene i fiskestang-butikken, snakket med innehaveren, gikk nøye gjennom hele utvalget. Det var en svært kry liten fyr som om hjem med ny redningsvest, fiskestang og et lite skrin med egne sluker.

Vi er altså på hytta nå, Kula, muligens verdens fineste sted (objektivt sett) når det er 26 grader i skyggen og strålende sol. Etter en svært vellykket bobilferie skal vi være her en stund. Jeg hadde intensjoner om å skrive mer fra bobilferien, men så var nettet dårlig og opplevelsene mange, så macen fikk en velfortjent pause. Vi sov altså på syv ulike steder på en uke, loffet i vei med Sneglehuset og jeg må si at bobilferien ga meg noen overraskelser. Jeg hadde forestilt meg (i mitt fordomsfulle sinn) at det skulle være mer harry på campingplassene, jeg hadde sett for meg mer svette, grilldresser og rullings. Det vi fikk var fantastiske naturopplevelser, svære strender, bading, hyggelige folk, for å sitere Tidemann da han satt barbeint og grillet marshmallows: «Mamma, det er dette som er frihet«. Jeg må derfor si unnskyld til alle jeg forhåndsdømte, det var jeg som tok feil, de eneste som røyka litt på campingplassene (så vidt jeg kunne se) var Cecilie og jeg, ene og alene for å holde myggen vekk (kremt).

Cecilie spurte meg hver dag om jeg kunne ha bodd i en bobil, og eventuelt hvor lenge. Svarene mine varierte kraftig, fra «ja, definitivt, lett et år» til «nei, maks to døgn». Mellomnavnet mitt er på ingen måte «Ordensmenneske» men selv jeg klikker litt av å aldri finne noe, av sand i sofaen/sengen/stuen/spiseområdet. Men å reise i et hus, å ha med seg soveplassen sin overalt var veldig deilig. Vi kjøpte drager og hadde et helt vanvittig fint døgn på Rømø, dit burde alle dra. Bobilen satte seg fast i sanden tre (!) ganger, Cecilie dyttet (!!!) den opp to ganger, og så måtte noen tyskere briefe med pickupen sin og trekke oss ut av sanden en gang. Men vi ga oss ikke og endte med å grille egg og bacon og løpe i sanden til føttene var såre og huden salt.

Alle med bobil bør dra til Rømø. Alle andre også egentlig.
Spor i sanden (fra en bobil som satte seg fast tre ganger)
Noen i gjengen insisterer på å bli båret innimellom

For de av dere som spør så var ruten vår Oslo-Kungsbacka (kuer på stranden og nydelig campingplass)-Billund (slitsom og dyr campingplass men Legoland!!)-Emmerlev (ved Vadehavet, nydelig, men ikke badevennlig)- Rømø (helt sykt fint!)-Ebeltoft (safaripark og søt by)-Skagen (søt by, hummer og strand) og til slutt Hirtshals (litt kjip campingplass, men fin utsikt og rett ved fergen. Som vi til slutt tok til Langesund og så kjørte hjem til Oslo igjen. En uke på bobilferie føles som tre, i alle fall når man opplever så mye, det anbefales på det varmeste hvis du har godt reisefølge og en smule eventyrlyst. Tidemann sang egenkomponerte låter i bilen akkompagnert av tamburin, og jeg må si at han har talent. Hvis vi hadde levd for 400 år siden ville jeg anbefalt ham en karrierevei som trubadur.

Nå skal jeg spise de siste jordbærene med fløte på, en helt adekvat snack før leggetid, i alle fall når Norge har besluttet å gi oss sommer på denne måten. Som mamma pleier å si; «det er dette vi skal leve på i november».

Sov godt!

🙂 Thea.

 

«Det er dette som er frihet» – Tidemann 7 år om livet i bobil

 

 

«Sneglehuset» på nye eventyr (er bobil meningen med livet?)

 

Sneglehusets crew vet hvordan man poserer, for å si det sånn

Jeg har aldri bodd på en campingplass og jeg har aldri satt min rumpe i en bobil. Før i går. Vi er oppvokst med hytte, og som jeg har skrevet om tidligere så  har det liksom vært et slags skille der (eller er det bare det på Oslo vest?), som om hyttefolk og campingfolk lever i hver sin verden. Men nå har vi altså brutt barrierene, – vi har leid oss en bobil. Min barndomsvenninne Cecilie, Tidemann og jeg har leid «Sneglehuset» på finn.no (Tidemann døpte den det etter 30 sek), av en fyr som heter Olav, og i går stappet vi inn ting og tang  og cruiset i vei. Den er seks meter lang og tre meter høy, lukter litt som en stall (why?) og har et litt slapt lufteanlegg når vi kjører, men ellers funker det fint.

I skrivende stund sitter jeg i pysj og drikker pulverkaffe, med utsikt til en sjasminbusk på campingplassen Rørvik, syd for Göteborg. Destinasjonen vår? Legoland. Tidemann ble så glad at han nesten svimte av da han fikk beskjed om denne reisen. «Jeg har ikke ord, Mamma!!» var det eneste han sa, om og om igjen. Han har i nettopp sovet som en konge i overkøya, den lille luken over styrehuset. Cecilie og jeg har sovet som prinsesser (på tusen erter) i sittegruppen/dobbeltsengen. Eneste skår i gleden er at utleier Olav skrev «sengetøy kan leies» i annonsen (noe vi takket nei til, vi sover helst i eget sengetøy), men med «sengetøy» mente han «dyner». Så vi har sovet i dynetrekk og håndklær og ullgenser. Må stoppe på IKEA i dag.

Ellers? Sjukt hyggelige folk, så langt i campinglivet i alle fall, nydelig sted, rett ved et naturreservat. Vi tok et magisk kveldsbad i går, i verdens klareste vann.

Lurt å campe ved et naturreservat
Post kveldsbad. Han skuer etter Legoland
Barnefot i solnedgang

Det er strålende sol, så vi tenker å sole oss og bade til vi ikke gidder mer, og så setter vi oss i Sneglehuset og cruiser videre med snuten mot alle barns Mekka. Jeg kan melde om at den yngste i gjengen er MEGET fornøyd, han har syklet seg en morgentur i bar overkropp, hilst på naboene og elsker konseptet med at et bord kan bli til en seng («det er som en transformer!»). Jeg er også fornøyd, om enn litt mer avventende (kanskje fordi jeg er trøtt, det blir digg med dyne i natt). Gleder meg til å bade, og til å lage egg og bacon på den lille gasskomfyren.

To be continued altså, dette er veldig spennende! Får vi tak i dyner? Skaffer vi oss noen venner? Kommer Sneglehuset seg gjennom Skandinavia på forsvarlig vis? Sjekk ut storien min på snap hvis du vil ha (mange) oppdateringer, heter theakli der, blir nok lettere å oppdatere snap enn blogg underveis. Tidemann hilser her og sier at jeg skal skrive følgende til dere: «Elsker alle som følger bloggen, gjør det enda mer! Og dra på bobiltur, det er kjempegøy og veldig koselig.»

God mandag, folkens!

🙂

Bobiltryne med sommerferie
5 Comments

Dessverre, jeg kan ikke, jeg er ekstremt opptatt skjønner du

 

Viktig å prioritere i en travel hverdag

Hvordan var det, hva er det vi skulle få gjort før ferien begynner? Vasket grillen? Klippet hekken? Ryddet bort vinterklærne? Er det ikke også sånn tre-fire tusen sommeravslutninger å delta på også? Med jobb og vennegruppa og AKS og treningen og naboene og vennene til noen du kjenner som er så greie? Og så er det vel en del som skal være gjort på jobb, før man setter på fraværsmelding på mailen og lukker innboksen? Noen møter som skal holdes, noen rapporter som skal skrives, noen planer som skal legges?

Folk snakker så mye om julestri, men hva med sommerstri???  Vi har riktignok litt farge i kinnene på denne tiden, litt mer enn i desember, men til gjengjeld er det jo så lyst at alle rynkene synes, og spesielt vi foreldre får dypere ringer under øynene, for barna våre; mange av dem har kollektivt bestemt seg for å stå opp når det lysner. Møtte en mamma i dag som ikke har sovet lenger enn til klokka 04.30 siden april.

Huset mitt har fotspor fra både små og store menneskeføtter, samt et sett kattepoter, som velger bort skoene når de tasser inn og ut av dørene, ingen i min familie går i med sko mellom mai og september. Vi prioriterer heller ikke brettekanter eller støvtørking i særlig grad, for man må bade så ofte som mulig i sjøen istedenfor. Og så kan jeg sjelden gjøre regnskap og holde orden i papirer på denne tiden også, for jeg vil heller spise is og skravle hele natten med folk jeg liker, og klesvasken den kan jeg jo ta til vinteren?

Så da blir det sommerstri, for døgnet får ikke flere timer, og når man har vært en lang dag på stranden istedenfor å rydde, så fortjener man jo å se på en serie eller lese en bok eller bare scrolle på instagram og se på andre som har vært på stranden. Det er jo sommer bare en gang i året, sant? Og søvn får jeg jo heller ikke tid til, for mens jeg ligger og tenker på at alle klærne burde brettes så kommer jeg på en podcast jeg har glemt, og så må jeg jo kose meg med den, mens jeg finner nye oppskrifter på nye typer is jeg kan lage i morgen. Og plutselig, mens jeg egentlig skulle ha gjort unna noe forefallende, så kommer jeg på at solsengen min er litt for kort, så jeg må dra ut å kjøpe en ny, det er så greit å ha med seg hvis vi ikke drar på strand med myk sand. Spesielt hvis jeg skal prøve å ta igjen noe av den søvnen jeg ikke får fordi det er varmt og lyst, fordi ungen min står opp tidlig og jeg legger meg sent.

Ekstra strevsomt blir det jo når det har vært så mange inneklemte dager og så mye solskinn, vi hadde jo ikke lagt opp til det, hadde vi vel? Jeg hadde budsjettert med noe regn og vinterlig tilbakefall, så jeg kunne ha klagd over det, og kanskje fått gjort noe av det man forventes å ha på stell liksom. Men sånn ble det ikke, så nå er huset en svinesti og jeg er brun og livet er rotete, men også digg.

Det får bare være som det er og bli som det blir, det du får gjort det får du gjort, og det andre; – det gjør du en annen gang. Snart er det ferie!

God mandag 🙂

 

 

 

4 Comments

Vil du drikke cava med meg i morgen?

 

Hadde du ikke planer i morgen? Det har du nå!

Ja, jeg vet at Skavlan har byttet jobb og at det liksom er den store snakkisen i dag, men jeg synes rett og slett det er litt dårlig stil av ham å sveipe in og stjele all oppmerksomheten, for det er nemlig noe annet (og mye viktigere) som foregår denne uka:

Foreldrerådet runder 100 episoder!!! 100 ganger har jeg sittet i det lille studioet på Torshov og snakket med landets smarteste eksperter, grilla dem, smisket, ledd, grått og gravd, for at vi vanlige foreldre skal få smarte råd til mamma- og pappajobben. 100 ganger har jeg krysset fingrene for at svarene ekspertene har gitt kan hjelpe noen der ute, 100 ganger har jeg kost meg glugg med at jeg får lage innhold til verdens fineste lyttere. Og flere hundre ganger har dere sendt meg mailer, med ris og ros og stjerner og innspill og masse, masse kjærlighet. I den forbindelse er det faenmeg på tide å ta podcasten vekk fra studio og ut til folket og ut på bar, eller hva?

Det beste i livet er gratis

I morgen klokka 18.00 blir det Foreldrerådet live på Bortenfor i Oslo. Thorbjørn Brook Steen kommer, han er firebarnsfar, overlege på fødeavdelingen på Ullevål Sykehus og en av mine favorittgjester. Vi skal snakke om graviditet og fødsel, og alt annet som måtte dukke opp av innspill, det blir mulighet til å stille spørsmål i fortrolighet, på direkten, ingen opptak gjøres, det som skjer i morgen blir mellom oss og bare oss, – vi som skåler sammen i en liten gjeng der inne.

Velkommen skal dere alle være, enten du er gravid eller ikke, om du drikker cava eller vil ha noe annet, jeg gleder meg bare til å se noen av dere deilige lyttere i øynene, skåle og skravle. Om du har en baby, men ingen barnevakt, – ta den med! Inviter venninna di, kompisen din eller en random nabo, alle får komme (hvis de er greie folk). Hvis du har spørsmål, send meg en melding, hvis du trenger at jeg spanderer noe på deg i baren; ja da gjør jeg sannsynligvis det.

Ja, også er det gratis! Og de 20 første får Foreldrerådets egen veske, et stykke merch jeg er veldig stolt av (litt merkelig hvor stolt jeg er faktisk).

Så, hadde du planer i morgen? Det har du nå!

🙂 Thea

 

PS: Skavlan; du må gjerne også komme, jeg er ikke sur på ordentlig, – gratulerer med ny graviditet forresten! Du lurer sikkert på noen ting, bare å komme til Thorbjørn med spørsmålene dine! <3

Jeg har snakket så mye om cava i podcasten at det nok ikke kommer som en overraskelse

 

3 Comments

Reke-cruise og heltehistorier (jeg er tilbake fra dvalen)

 

Hva jeg har gjort siden sist? Blant annet vært på reke-cruise, der jeg koste meg akkurat like mye som det ser ut, og jobbet aktivt med både solbart og sveis.

Skogbrannfare, hetebølge, sandalvær fra morgen til kveld, is som smelter før du får spist den opp og svette, hva skjedde? Jeg har ikkje sovet bort sumernatta, mest fordi det er så varmt på soverommet mitt at det er umulig. Klokka 05.30 startet dagen her i huset denne morgenen, heldigvis kom Tidemann på at vi hadde hjemmelaget jordbær-is i fryseren (snikskryt-alarm), som vi spiste som frokost nummer en. Jeg klager ikke altså, på ingen måte, for dette er mer enn jeg har drømt om. Hadde bare glemt hvordan det er å få hovne føtter og være klam, og at man også må jobbe om sommeren. Hjernen min hadde lobotomert vekk de detaljene, så selve idéen om sommer, den jeg hadde i hodet mitt hver dag mellom november og mars, bare er fri og strand og deilige sommerkjoler. Barten hadde jeg også glemt, solbarten som dukker opp hver vår. Jeg føler fortsatt at samfunnet generelt snakker for lite om solbart, der har vi en vei å gå.

Noen av dere har sendt meg meldinger og spurt om det går bra, om jeg har lagt opp, om jeg er ferdig med blogging, og det er jeg selvsagt ikke. Livet har bare kommet i veien liksom, sommeren og jobben og Foreldrerådet og Tidemann og Knut og reke-cruise med pappa og tur til Milano med gamle venner og ca hundre andre prosjekter. Jeg blir veldig glad for at dere spør, forresten. Jeg har blogga i hjernen min mange ganger også, men det er jo ikke så lett for dere å se.

Varmen gjør meg lettrørt, er det sånn med dere også? La oss teste det med videoen jeg har grått til de siste dagene (ja, flere ganger):

Hva er reaksjonen din? Jeg har hatt den klatrende mannen på netthinnen konstant det siste døgnet, drømte om ham i natt, det hele er så rørende at den skeptiske stemmen i hjernen min lurer på om det bare er et PR-stunt. Men neida, en ekte heltehistorie er det, som attpåtil ender med at han får jobb som brannmann og franske papirer. Fyttirassen så fint, begynner å gråte bare jeg tenker på det.

Ellers har jeg begynt å se på Sopranos, jeg har gått gjennom verden frem til nå uten noen gang hatt mulighet til å ta en Sopranos-referanse, men nå er den tid forbi. Ja, og så har jeg prøvd å bli en person med grønne fingre, noe som har resultert i en del pjuskete vekster, noen levende og en hel kirkegård for visne krek ute på verandaen. Man kan ikke klare alt her i verden heller.

Hva har dere gjort siden sist? Har dere blitt forelsket kanskje? Fått nye bloggfavoritter? Sett en annen kul serie jeg burde vite om? Funnet et genialt triks for å kunne slutte å vaske og brette klær? Spist noe digg? Kjøpt hamster? Please tell!

Knut hilser, han jobber med sommerkroppen og øver seg på å drepe mus i ninjastil; der har altså lite forandret seg.

God tirsdag kveld, jeg har savnet dere!

🙂

5 Comments

Tilbake til fremtiden, gatekunst og mandags-anbefalinger

 

Ung gatekunstner i sitt atlier

Etter å ha høstet komplimenter i øst og vest for å leve uten mobil i 12 dager, så kapitulerte jeg i dag, så det ljomet av kredittkortet. På tross av at de ansatte på Kaffebrenneriet forleden mente jeg hadde fått «ny glød», og at folk på jobb trodde jeg var forelska, så orket jeg ikke mer. Mulig man blir penere og ser mer uthvilt ut når man ikke har telefon, men utseende er jo ikke alt. Jeg vil gjerne også være funksjonell i livet mitt.

Jeg har ventet i 12 lange dager og netter, jeg har trålet til postkassen i hvert ledige øyeblikk, jeg har lest alle krimbøkene jeg hadde i hylla, jeg har bakt og snakket med fremmede på buss og trikk, jeg har sett folk i øynene, fikset alle blomsterkassene, ryddet i alle skapene, og levd i hverdagen uten ørepropper. Nå er det slutt, nå er det på tide å komme tilbake til 2018. Min gamle følgesvenn har visst blitt postlagt i Spania, den skulle komme med ekspressfart, og det er ti dager siden. Jeg vet ikke om den har bitt stjålet av en spanjol, om den har rømt med en flørt eller om den bare har gjemt seg i en eller annen sprekk i et kjøretøy, men her er den i alle fall ikke. Så jeg kjøpte ny. Og jeg må bare si; fy fader så digg det er med helt ny og skinnende telefon. Jeg tror jeg er forelsket.

Den kjenner igjen fjeset mitt, tar nydelige bilder og har ørepropper uten ledning (eh, den hadde egentlig ikke det, men jeg ble litt ivrig i butikken og kjøpte alt hun bak disken anbefalte). Merker likevel at jeg har lært noen ting av de siste ukene, jeg fikk for eksmpel akutt behov for å være ute på slutten av dagen i dag. Akkurat som at en halv dag med telefon hadde gjort hjernen mer tåkete. Så vi gikk kveldstur, Tidemann og jeg, ruslet gatelangs på grusete veier, tegnet med kritt i bakgården og diskuterte Karpe Diem-tekster.

Uansett, jeg er egentlig innom for å gi et par anbefalinger, til deg som for eksempel er lei av alt du ser på TV, eller trenger en ny podcast å høre på. Søsteren min anbefalte en serie på Netflix her forleden som jeg aldri hadde hørt om, men so jeg nå er heeeeelt hekta på, den heter «Dr.Foster». Litt mørk, men veldig spennende dramaserie som er vanskelig å gå fra. Lange episoder (det elsker jeg) og to sesonger ligger ute, så du har mye å glede deg til. Advarsel: Hvis du er av den litt sjalu typen, og allerede mistenker kjæresten din for å drive med noe tull, så kan det kanskje være at du skal se en annen serie.

Jeg er hekta på Dr.Foster (bilde hentet fra Netflix)

Jeg er også besatt av en podcast fortiden, den har holdt på en stund, men  jeg har ikke oppdaget den før nå, nemlig «This is actually happening». Mennesker som har vært gjennom overveldende opplevelser forteller sin historie (på engelsk). Nært og gripende, noen ganger brutalt og trist, men veldig fint og veldig spennende. Anbefales på det varmeste, rett og slett. Podcasten ser sånn her ut:

Min favoritt-podcast om dagen. Enkel, sterk og nydelig.

På tampen vil jeg også anbefale min egen podcast i dag, for denne uka handler Foreldrerådet om barn og porno. To ord man helst ikke vil at skal komme i samme setning, men det er altså noe vi voksne må forholde oss til. Ungene våre oppdager porno tidligere enn vi tror, hva skal vi gjøre med det? Hvordan skal vi snakke med dem, hva skal vi si? Ekspert Thomas Winther kommer med gode råd.

Sånn, nå skal jeg binge instagram og snap og bil like grå i fjeset som jeg pleier å være.

Ha en deilig mandag, folkens! 🙂

PS: Hør ukas episode av Foreldrerådet her: