De aller minste tingene

 

På jakt etter skatter på loppemarked. Ukelønnen brenner i lomma.
På jakt etter skatter på loppemarked.

«Kan han overnatte?! Vær så snil!!!»

Jeg husker så utrolig godt den følelsen. Når man har snakket sammen i friminuttene, hvisket planer i hverandres ører, sett for seg hvordan det skulle bli. Hvordan håpet om å få et «ja» helt fysisk kjennes i magen. Vi ville alltid overnatte hos hverandre, da jeg var barn. Å sove hos en fremmed, å få andres brødskiver til kveldsmat, sove i en fremmed seng, lukten av ukjent sengetøy. Selv melken smakte annerledes når man var på besøk hos noen.

Jeg husker så godt hvordan det var å pusse tennene sammen med en venn, legge seg samtidig. Skravle i mørket, selv etter at lyset var slukket. Jeg husker hvor utrolig hyggelig det var å våkne grytidlig i et fremmed hus, starte dagen med noen andre. I noen hjem fikk man lov til å ta med dyna inn i sofaen. Det fikk vi ikke hos meg (men pappa laget rislapper til frokost). Vi fikk se på Disney-film på VHS, og spolte aldri gjennom reklamen. For en som er oppvokst uten kabel-tv var det helt magisk å se reklame på de videoene. Så spiste vi rislapper i sofaen og så på tegnefilm før vi løp ut i dagen og fortalte alle at «vi hadde overnattet».

Nå er det jeg som er voksen. Det er jeg som bestemmer om det blir overnatting, eller ikke. Det er jeg som avgjør om de forventningsfulle øynene glir over til skuffelse eller ren lykke. Og jeg hadde nesten glemt hvor viktig den avgjørelsen var.

Jeg sa ja til Tidemann. Bestevennen fikk komme, med sekk på ryggen, tannbørste, pysj og spente øyne. Nå er det jeg som står på den andre siden av den opplevelsen, den er i mine hender. Det er jeg som sørger for den kveldsmaten, og jeg vet at den smaker litt annerledes enn hjemme. Det er jeg som tar stilling til om vi er sånne som tar med dyna inn i sofaen om morgenen. Det er jeg som er mammen som hysjer, som bestemmer når nok er nok, og sier «nå må dere sove». Som synger nattasang, og klapper på kinnet og forsikrer dem om at det er trygt, som sier at de bare kan vekke meg hvis det er noe, og lar lyset stå på i gangen. I tilfellet noen er mørkredde.

Det var nesten nostalgisk å høre hviskingen fra soverommet når lyset var slukket. Fnising under dyna, før øynene gled igjen og stillheten la seg. Det er viktige hemmeligheter som deles på overnatting. Skattene fra dagens loppemarked-fangst  lå spredt, noen gamle McDonalds-leker til to kroner hadde fått være med opp i senga. To sovende bestevenner.

«Overnatting er det beste jeg vet» sa Tidemann til meg i stad. Hadde det vært opp til ham ville vi bodd i et gigantisk kollektiv med alle vi kjenner. Jeg er glad for at jeg skjønner hvor gøy det er. Noen ganger er det fineste ved å ha barn at de minner deg om din egen barndom. Da skrot fra et loppemarked og en bestevenn som overnattet var selve lykken. Da de aller minste tingene, var de aller beste.

 

🙂 Thea.

 

Følge denne lille bloggen på facebook? Hvis du er grei, så er du hjertelig velkommen til det!

 

4 Comments

Fra 33 til 85 på null komma svisj

 

Dagens prestasjoner fra en på fem og en på åttifem.
Dagens prestasjoner fra en på fem og en på åttifem.

Fredag kveld. Skavlan fra New York på TV, vann i glasset, rydding av badeskuffens innhold i sofaen mens Knut vasker peslen og ungen sover. Hva gjør dere denne fredagskvelden? Dere gjør sikkert kule ting. Jeg har nettopp sortert pillene jeg skal ta den neste uka, lagt dem sirlig på plass i min splitter nye pilleboks. Fancy shit. Kjøpte den på apoteket. Har aldri tatt andre piller enn paracet og de små daglige av typen «p-«, men selv der var jeg sløv. Så hvis denne skrotten skal få i seg all slags kosttilskudd tre ganger om dagen så må systemet sikres. Min første pilleboks. Livet altså.

Noen ganger inneholder mine fredager drinker og fjas, reise, dansing og uteliv. Andre frdager sitter jeg altså her og sorterer lipglosser med gullrekka i bakgrunnen og pillesystemet på bordet. Har spist grønnsaker til middag, glutenfrie, laktosefrie, eggefrie grønnsaker, med kjøtt og fornuftig vann til. Ikke noe pottis, sjokkis og sånt noe her i gården. 24 timer ut i «mitt nye liv» føles det som om jeg har blitt en helsefreak. Frykter faktisk litt å våkne opp i morgen med spirer groende ut av munnviken. Kjipt å måtte luke fjeset for frokost, liksom.

Jeg leser at Justin Bieber har kuttet ut snopet også, kanskje han også har vært hos en sånn lege? Tusenvis av ungpikehjerter skriker etter ham i denne byen i kveld. Tenk å være så forelsket som de er, det må føles magisk. Uoppnåelig og magisk og hysterisk. De er fjorten, skulle ønske de var tjue, jeg er trettitre men oppfører meg som en på åttifem. Pilleesker gir alderspoeng. Burde egentlig tatt frem et glass sherry, men det kan jeg jo ikke (for sukker er ute av gamet som sagt, både for Bieber og meg). Bruce er på Skavlan og han har bursdag. Sekstisyv blir han, rene ungfolen for meg i kveld.

Tidemann har perlet, vi har skravlet om løst og fast, og så har vi talt penger. I morgen er det nemlig loppemarked, så den lille hånden hans har funnet frem kronestykker fra kriker og kroker, og talt til hundre. Myntene ligger klare i en liten taske. «Kan vi gå på internett og sjekke hva de har på loppemarkedet i morgen, så jeg kan se hva jeg har råd til?» spurte han. Vi har vært for lite på loppemarket (og for mye på internett) viser det seg.

Denne spirende, støvete dama skal sove tidlig, kanskje se en krim eller noe annet gammeldags først, og så skal hun i morgen vise sin sønn hvordan man får tak i utbrukte leker til en billig penge. Vi skal kjøre full loppis-pakke; skrot, vaffel, hockey-pulver (hvorfor selger alltid korps det?), vi skal stå i kø og han skal jaggu lære seg å prute. Det er ikke så mange helger jeg har som åttifemåring, så det er lurt å bruke dem ordentlig.

God fredag, fine folk!

 

 

Over to the dark side

Bra helgen var fylt med hvetebakst, ost og vin (og bart), for det blir visst andre boller på meg fremover. Type glutenfrie.
Bra helgen var fylt med hvetebakst, ost og vin (og bart), for det blir visst andre boller på meg fremover. Type glutenfrie.

Samtidig som Brangelina går i oppløsning, og Tidemann bestemmer seg for å slippe hånda mi for første gang, og gå inn i skolegården helt alene, så har jeg også fått nyheter som dytter meg over «til den andre siden». Nei, jeg har ikke blitt lesbisk, jeg har ikke konvertert til islam, ei heller blitt kristenkonservativ, høyeekstrem eller noe i den gata der. Men jeg har, hold dere fast, blitt en «sånn irriterende matintolerant type». Jepp.

Etter at blodet mitt har blitt grundig gransket, etter at jeg har tisset på en kanne (ikke for gøy) og vært hos flere leger, mens jeg har vært trøtt som ei strømpe og trist som Tussi, og susete i hodet som en landkrabbe på cruise, så viser det seg altså at jeg har lavt stoffskifte. Ikke bare det, det viser seg at en rekke ting og tang med denne kvinnekroppen ikke er helt som det skal. Jeg har hørt en stemme (som minner om den til lege Jørgen Skavlan) i hodet mitt på den ene siden, mens jeg har kjempet med stusslige symptomer på den andre. «Bare ta deg sammen, du er jo ikke syk» sier Jørgen Skavlan-stemmen, mens jeg føler kroppen på en god dag yter kun 40% av det den pleier.

Vel, nå har jeg fått medisin, ikke bare av typen på resept, men en rekke andre ting også. Her skal nivåer normaliseres, jeg har nettopp støttet helsekost-standen med et betydelig bidrag, mot kapsler med sink og kalsium og det ene og det andre. Jeg har fått beskjed om å kutte ut laktose, gluten og egg i fire uker, jeg skal visst også legge meg klokka 22.00 hver eneste dag, og jeg skal drikke minimalt med alkohol (hvis jeg gjør alt det andre, kan jeg drikke bittelitt vin da?).

Altså, tonen min oppleves kanskje som litt oppgitt, men det er jeg egentlig ikke. Jeg er bare veldig delt. Jeg vet jo at jeg ikke har vært i form, jeg har til og med skrevet om det her, og i dag fikk jeg altså diagnosen «lavt stoffskifte» med mer. Samtidig er det en indre stemme i meg som liker å tro på skolemedisin, som liker å være tøff, som liker harde fakta. Og akkurat «lavt stoffskifte» er harde fakta, det er innafor. Men hele det feltet der, alt som handler om hormoner, balansen i kroppen, hvordan alt henger sammen og påvirker hverandre, det er veldig forvirrende. Når man googler matintoleranse så kommer man rett inn på sider som snakker om at det bare er tull, og på like mange sider hvor det å kutte ut egg, gluten og laktose har vært selve frelsen for tusenvis av mennesker.

For første gang i mitt liv, sto jeg i dag foran «allergihylla» i butikken, jeg følte jeg var i et fremmed land. Jeg kjøpte glutenfrie lefser og laktosefri yoghurt med samme entusiasme som jeg handler serranoskinke i Spania. Betyr denne maten at jeg kommer til å bli meg selv igjen? At jeg ikke kommer til å føle meg som Tussi i Hundremeterskogen, og sovne med ungen min klokka åtte tre ganger i uka?

Jeg har lurt i det siste, skjønner dere. Jeg har spekulert i om jeg holder på å «gå på veggen» som de sier. Har fryktet at jeg må legge ned både blogg og podcast, fordi jeg av en eller annen grunn ikke orker det i lengden. Har vært livredd for at jeg kronisk overvurderer egen kapasitet. Så gledestårene trillet i dag, da legen kunne vise til helt fysiske og saklige argumenter for at jeg ikke var utbrent eller psyk, bare trengte stoffskiftemedisin og matvarer fra allergihylla en stund.

Jeg har blitt en sånn. En sånn som må ha egen meny på restaurant. En sånn som folk himler med øynene over i kommentarfelter, og som gjør kelnere irritert. Jeg har mange venner som synes matintoleranse er tull og vås og jåleri. Samma det. Hvis kapsler fra helsekost, glutenfrie knekkebrød og mandelmelk (pluss noen piller fra skolemedisinen) kan gjøre at livet mitt blir så gøy som det pleier å være, så gir jeg lett beng i alle som måtte himle med øynene. Jeg er veldig spent på om dette funker, eller om Jørgen Skavlan-stemmens kritikk vinner til slutt.

Let the games begin. Intoleransegjengen, – here I come!

 

2 Comments

Fra sjampanje til fiskepinner

 

Fra sjampis i herskapshus til fiskepinnemiddag i sofaen.
Fra sjampis i herskapshus til fiskepinnemiddag i sofaen.

Fra riksmannsbolig i Frankrike, til egen seng, sent natt til mandag, til jobb mandag morgen, til AKS og gjenforening med Tidemann utpå ettermiddagen, til klesvask og rask skifting, til bursdag, overraskelse og feiring av søster Nanna. Jeg kunne høre mammapolitiet hvese inni hodet mitt i går kveld, da Tidemann og jeg var på vei hjem fra restaurant, hånd i hånd, klokka halv ti på kvelden. Det er ikke vanlig, egentlig ikke «lov», å være oppe sent på en mandag. Men når kvelden er varm, når ungen er glad og når søster fyller 30, så er det viktigere å gjøre det man har lyst til, enn å tekkes strenge blikk fra folk (og stemmer i hodet mitt). Jeg skulle blogget, skulle fortelle om ukas episode av Foreldrerådet, skulle vasket opp, skulle ryddet på kjøkkenet. Men sovnet sammen med ungen min istedenfor, – jeg siklet og han snorket.

To supertrøtte tryner måtte spise pannekaker til frokost, for jeg hadde nok en gang glemt å handle, og jaggu ble det pannekaker på matpakka og frukt stjålet fra fruktkurven på jobben attåt. Jeg stjeler alltid frukt fra jobben, det er bare å si det rett ut; min unge har som regel stjålen frukt med seg på skolen. Nesten alltid pære (det er den minst populære frukten på Radio Norge). Noen ganger har han egenkjøpte grønnsaker, men det hører til sjeldenhetene.

I dag er det blåtirsdag, lekser som skal gjøres, hverdagsfisk til middag. Jeg vet det kommer til å bli krangling, alt ligger til rette for at vi skal få en konflikt utpå kvelden. Det ligger i lufta, mellom gjesping og slitne miner. Inni hodet mitt nikker mammapolitiet triumferende («nettopp, akkurat derfor har man ikke med seg femåringer på restaurant hele natta, hva var det vi sa?»). Han er trøtt, jeg er trøtt, klesvasken ligger utover gulvet i stuen og det brygger stadig opp til diskusjon. Kanskje jeg kan forhindre det? Hvis jeg har vett nok til å formulere det her, så burde jeg vel være kvinne nok til å avverge krangel?

Vet dere hva, jeg skal prøve. Jeg skal prøve å bare begynne å plystre eller noe, hvis det går en kule varmt her (det blir jo helt lættis hvis jeg får til det). Eller har noen et bedre triks? Det tas imot med takk.

På Gardemoen på søndag ble jeg forresten stoppet av tre skikkelig søte damer som bare ville fortelle meg at de hørte på Foreldrerådet, og at de likte det veldig godt. Jeg holdt på å dø av glede, jeg ble helt klønete. Hvis dere leser dette skjønne folk, så vil jeg bare si; Takk for at dere kom bort!!!! Jeg har tenkt på det tusen ganger siden. Det er det hyggeligste som har skjedd meg, jeg skjønner ikke helt hvordan dere kjente meg igjen, men jeg ble altså så rørt at jeg gikk med en varm klump i magen resten av kvelden, og kjenner på det fortsatt. TAKK!!!!!

Denne ukas episode handler om noe mange mener mye om, og som alle bør vite mer om (spør du meg), nemlig abort. Jeg er utrolig heldig som får lage en podcast om ting jeg synes er viktig, spesielt når Foreldrerådets lyttere er sånne nydelige folk som viser kjærlighet. Det er rimelig fantastisk. Jeg skal faktisk ta med meg akkurat den følelsen der, den takknemlige, inn i resten av kvelden. Kanskje klarer vi å få til en hyggelig kveld, ungen min og jeg, før vi stuper ned under dyna om noen timer? Det hadde jo vært å gi mammapolitiet fingeren, å naile denne dagen uten krangel. Og er det noe jeg er jævlig keen på, så er det å gi fingeren til akkurat den moraliserende gjengen der.

God tirsdag!

🙂

 

Kjære kvinner, kjære venninner

 

Takk for all hvetebaksten, takk for all skravlinga, takk for all kjærligheten.
Takk for all hvetebaksten, takk for all skravlinga, takk for all kjærligheten.

Dere som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Dere som husker navnet på familiehunden som døde for mange år siden, som vet hva foreldrene mine heter, hva de jobbet med da vi gikk på barneskolen. Dere som husker navnene på gutter man har vært forelsket i, hvem som klinte med hvem på hvilke fester, hvem som ble fullest, hvem som måtte lyve til foreldrene sine og late som om de hadde blitt syke, men egentlig hadde drukket assorterte rester stjålet fra et barskap på saftflaske. Dere som vet hvem man var før man ble «voksen», hvordan vi hadde det på ungdomsskolen, som kan navnet på lærerne, både de dere likte, og de som var «ekle» (og visstnok holdt oversikt over menstruasjonssyklusen til alle jentene i klassen). Det er de som vet hvordan det var da foreldrene dine skilte seg, da noen mistet noen, og da noen fødte noen. De kommer i begravelser, de kommer på barsel, de kommer på fest, de kommer på hverdagsmiddag, de kommer på julebord, de kommer på bursdag. De kommer på helt vanlige besøk, på helt vanlige dager.

De som, uansett hvilke runder du har gått i livet, har holdt kontakten. Gjennom utenlandsstudier, altoppslukende kjærlighetsforhold og kriser. De du gjennom noen perioder ikke har sett i det hele tatt, men likevel kjenner like godt når du møter dem igjen. Når livet blir tøft, når noen i familien blir syke, noen dør, noen går fra hverandre, så er de der. Det går en alarmklokke i hjemmene deres når noen har det vanskelig, og så settes maskineriet i gang. Du vet at det alltid er en seng å sove i, en sofa å få trøst i, et kjøkken å få kaffe i, og noen å le med. De du har kranglet med, vært uenig med, alliert deg med, funnet løsninger med. De du lærte å inngå kompromisser med, de du så gjerne ville skille deg litt fra, men samtidig ville være helt lik som, før du skjønte at det gikk an å være forskjellig, men likevel være nær.

Noen har barn, noen er gravide, noen har bekkenløsning, noen prøver å bli gravide, noen vil ikke bli det enda. Noen vil danse hele natten, noen vil gamble, noen vil skravle noen vil sove. Noen vil jogge, noen vil spise, noen vil drikke, noen vil tenne i peisen, men får det ikke til. Noen ringer barna sine, noen synes det er deilig med en pause fra hverdagen, noen liker hverdagen best av alt. Noen har giftet seg, noen har ikke, noen har vært forlovere, alle har skrevet taler og sanger og fremført dem for hverandre med mer eller mindre hell. Noen er gode til å synge, noen er ikke det, noen bader hver mulighet de får, noen bader aldri.

Jeg er så takknemmelig for å ha dere, for å være en del av denne organismen, for å være et medlem av denne gjengen. Jeg er så glad for at jeg ikke må bidra med mer enn det jeg er, og at det er nok. Jeg er så glad for at alle kan gi etter evne og få etter behov, sove når de er trøtte og feste til morgengry når det er det de er fysne på. Jeg elsker at vi er rare, morsomme, smarte, åpne, snerpete og rause på en og samme tid. At noen vil sove sammen, noen vil sove alene, noen hater det andre elsker og at det er plass til det hele i en og samme stund.

Takk for at dere har vært her i alle disse årene, takk for at dere kommer til å være der for resten av mitt liv, takk for nå, – takk for turen!

Dere er deilige ass.

 

 

Kvinner i Deauville

img_4279

Vi sto opp før alle andre i går, var på flytoget før søvnen var ute av Oslos øyne og før noen kaffebarer var åpne. For denne helgen har vi ventet på i et drøyt år, det er tid for årets jentetur. Vi er 12 damer som har kjent hverandre siden ungdomsskolen, noen siden barneskolen, som med jevne mellomrom drar på tur sammen. Alle betaler inn en sum, vi setter av en langhelg, og to får ansvaret for å ta alle avgjørelser. Ingen andre vet hvor vi skal.

Vi får pakkeliste to dager før avreise, og et tidspunkt vi må møte på flytoget. Og så drar vi i vei. I år er det Emilie og jeg som er reiseledere, og vi har sjekket og styrt, googlet og regnet på hundre alternativer, før vi bestemte oss for Deauville. En liten by i Normandie, der de rike pariserne dro for å slappe av, hvor fordums storhet og gamle penger skinner igjennom. Det er et stort ansvar å være reiseleder, heldigvis er Emilie verdens aller beste organisator, og venninnene en takknemmelig gjeng og planlegge for.

Vi fortalte ingen om huset vi hadde leid før vi kom frem, etter fly til Paris og leiebil derfra i et par timer, så rullet vi opp til denne helt sjukt fine villaen (i storm, været hadde bestemt seg for å være dramatisk). Tror alle sammen følte de var med i en film. Dette er et sommerhus for en familie, det henger bilder på veggene og ser bebodd ut, men leies ut til folk som oss utenfor høysesongen. Bølgene dundrer på stranden rett utenfor, det er metervis under taket, og alle rommene har tapeter som likner mønsteret man finner på gammelt servise.

Sengen min denne helgen. Herregud!!!
Sengen min denne helgen. Herregud!!!

Jeg har sovet sammen med Karo på det rosa rommet, og fikk te servert i himmelsengen  da jeg våknet. Det er helt sjukt her. Hvordan er de folka som eier dette huset? Hvordan er det her om vinteren? Hvordan er det å vokse opp med dette som landsted? Jeg får lyst til å bli en veldig rik fransk familie, med gammelt gull på konto og croissanter til frokost hver dag.

Tidemann ringte og lurte på om jeg kunne gjette hva han ønsket seg i reisegave. Det kunne jeg. Det kan alle som noen gang har møtt ham, gjette seg til. For lego er livet, lyset og veien for den fyren der. «Reisegave» er forøvrig et begrep jeg angrer litt på å ha innført, for det er forventes hver eneste gang. Samtidig gjør han det selv, hver gang han er på tur med faren sin så samler han skjell til meg, eller går på et marked og kjøper noe han synes jeg burde ha. Ganske ofte synes han jeg burde ha store smykker med mye strass på.

Selfie på verandaen.
Selfie på verandaen.

Mens jeg sitter i villaens arbeidsrom og skriver dette, så svinser damene rundt og ordner, for nå er det frokost. De to gravide går med magen først og steller for oss andre, som fortsatt kjenner vinen fra i går. Kan vi bare bli her? Som et gigantisk kvinnekollektiv med ferske bakervarer til frokost? Og havet og himmelsengene og sånn?

Frokost in the making
Frokost in the making

Alle kan forøvrig leie dette huset, så hvis du blir fristet er det bare å samle en gjeng folk du liker over snittet godt, og sette i gang. Det er ganske dyrt, men man kan prute (seriøst). Spesielt nå, utenfor sommersesong. Inkludert i prisen er det en dame som ordner ting for dere, hun har handlet inn for oss, så kjøleskapene var fulle da vi kom frem. Seriøst, dette livet er det lett å bli vant til. Nå er frokosten på bordet, på tide å lukke macen, tre ut av arbeidsværelset og inn i lørdagen. Haha, det er kanskje liker greit jeg ikke bor her, hadde blitt en sånn snobbete, uspiselig type.

God lørdag folkens!!!

Blogger dokumentert av venninne. Helt ok arbeidsomgivelser.
Blogger dokumentert av venninne. Helt ok arbeidsomgivelser.

 

Stusslige Frøken Pjuskerud

 

IMG_3948

Du vet når du oppdager at du likner en parodi av et menneske? For eksempel et menneske Lene Kongsvik kunne laget en karakter av? Jeg er skikkelig dårlig på å være pjusk. Det er kanskje ingen som er rå på det, men mange gjør en mye bedre profil enn meg. Folk som setter grenser, sier «Jeg er ikke helt i form, så jeg går hjem nå, trenger å hvile litt» er tydelige folk, som det er lett å forholde seg til. Da kan man bare ønske god bedring og fortsette med dagen sin, med arbeidsoppgavene, og man tenker ikke på det hverken med hat eller kjærlighet. For folk blir pjuske, og det er helt greit.

Jeg derimot, som er den første til å applaudere folks tydelighet når de trenger en pause, er bemerkelsesverdig lite god på å gjøre det selv. Er det ikke rart at hjernen min klarer å applaudere en egenskap hos andre, men være hundre prosent selvsaboterende når det gjelder egen situasjon? Jeg blir en sånn person jeg selv synes er dødsirriterende.

Jeg blir stusslig, sår, ubesluttsom, trist og usikker. Istedenfor å gå hjem og legge meg, så blir jeg sittende som en sutrete (og svært lite imponerende) «martyr» som liksom skal lide seg gjennom dagens gjøremål. I tillegg trenger jeg jo å snakke med noen om hvor lite i form jeg føler meg, så da bruker jeg masse av kollegaenes tid, omsorg og energi, så det ender med at de peptalker meg til at jeg kanskje burde komme meg hjem, hvor jeg motvillig og liksom helteaktig blir sittende. Som om de timene foran en datamaskin på kontoret er de viktigste i verden, og mitt nærvær i seg selv er livsviktig for bedriftens opprettholdelse. Herregud. Mens det skjer, så ser jeg det liksom utenifra, himler med øynene over egen stusslighet, men klarer ikke ta meg sammen og gå hjem.

Folk som på død og liv «skal klare seg selv» og «ikke være svake» er noe av det mest irriterende jeg vet, for det stemmer aldri og de er som regel ekstra vanskelige å forholde seg til. Like fullt, mens jeg sitter her og taster det logisk inn på tastaturet, for å si det til alle dere, så er jeg akkurat sånn. Det første som ryker når jeg er dårlig er dømmekraft på egen tilstand, og evnen til å gjøre noe med det.

Hva som feiler meg? Jeg vet ikke, jeg venter på noen blodprøver, det er nok noe stoffskifte-tull, for hvert symptom jeg googler faller innunder den kategorien. Eller så har jeg bare blitt gal, og er på vei inn i en vegg, eller har svulst i hjernen, eller har blitt en sånn person som tror hun er syk og kommer til å gå på Nav og til alternative behandlinger resten av livet. Da vil denne bloggen ganske kjapt bli en annen, en trygdeblogg med oppskrifter på hjemmegjæret heksekur og oppdateringer fra healingens verden, med meg i nakkekrage på alle bilder.

Neida. Jeg prøver å tulle det bort, men det jeg egentlig bør gjøre er å legge meg. For hvis jeg sover, så er sjansene større for at jeg våkner som meg selv, og ikke en karakter fra et humorprogram på TV Norge. Og til alle dere andre som kanskje akkurat nå er litt pjuske, om det er feber, forkjølelse, omgangssyke eller dysfunksjonell skjoldbruskkjertel dere har, prøv å vær tydelige! Det er mye kulere å forholde seg til en som passer på seg selv, enn en sutrete wannabe-martyr (som meg) som trekker ned stemningen.

Nå skal jeg drikke litt kakao, fordi det alltid hjelper. Inviterer dere alle sammen til å gjøre det samme, så kan vi ligge i sofaen i kor, på hver vår kant, både de pjuske og de friske.

God onsdag!

 

«Det går bra til slutt» (og andre ting det ikke hjelper å høre)

 

Jeg trodde aldri jeg skulle bli glad i gjen, men jeg ble det. Skikkelig glad, faktisk.
Jeg trodde aldri jeg skulle bli glad igjen, men jeg ble det. Skikkelig glad, faktisk.

Selv om jeg visste, med hjernen min, at det var folk i verden som gikk gjennom langt verre ting enn meg, så føltes det ikke sånn da. Jeg skjønte med intellektet mitt at det var mennesker som mistet familie, armer og bein, folk som levde i krig og elendighet, men likevel følte jeg meg som verdens tristeste person. Og hvis noen prøvde å muntert klappe meg på skulderen, og si «det kommer til å gå bra!» så hadde jeg lyst til å gøgge dem i trynet og gå min vei.

Samlivsbrudd er det kjipeste jeg har opplevd. Det kan hende noen tenker «da har du ikke gått gjennom så mye kjipt», og kanskje har jeg levd over snittet lykkelig i livet mitt. Men fy fader så fælt det var da pappaen til Tidemann og jeg slo opp. Jeg skal ikke ta dere gjennom hele det bruddet, for det ville blitt langt og rotete, men det var skikkelig dritt. Tidemann var et drøyt år, og livet, sånn som jeg hadde planlagt det, raste sammen.

Jeg er oppdratt til å tro at hvis man kjemper for noe, hvis man virkelig legger seg i selen for å få til noe, så går det bra. Derfor ble hele verdensbildet mitt snudd på hodet, da forholdet vi hadde kjempet for, tok slutt. Det var en lærdom jeg nektet å ta inn, rett og slett, jeg ville ikke tro at det var sant. «Hva er poenget da? Hva er vitsen med å jobbe for noe man vil få til, hvis det ikke funker likevel?» kvernet det i hodet mitt. Hver gang Tidemann sov, så rant tårene, når han våknet tok jeg meg sammen i noen timer, til han sovnet igjen.

Jeg hadde aldri trodd, i de månedene der, at jeg kom til å ha det bra igjen. Jeg satt i Spania, og husker at jeg helt seriøst trodde, at jeg aldri skulle bli glad igjen. Jeg har skjønt i ettertid at det egentlig ikke bare var kjærlighetssorg, det var aller mest følelsen av å ha mislykkes. At vi ikke hadde fått det til. Jeg skammet meg over å ha blitt «alenemor».  Jeg klarte ikke høre på musikk, jeg klarte ikke sove, jeg klarte nesten ikke å puste.

Nå i ettertid er bruddet mellom oss det jeg har lært aller mest av i livet mitt. Jeg lærte helt sjukt mye om meg selv, om hva jeg tåler, og hva jeg er laget av. Jeg er stolt av det, av oss, og av hvordan vi har fått det til. For jeg trodde vi skulle miste alt vi delte, vi hadde fått et barn sammen, og det var det største prosjektet jeg noensinne har satt igang sammen med noen. Så jeg var redd for å måtte gjøre det alene, redd for at jeg ikke lenger skulle dele det med noen. I ettertid har jeg skjønt at jeg ikke har tapt noe i det hele tatt.

Vi har klart oss veldig bra, vi er fortsatt et team. Team Tidemann. For når man klarer å sette ungen sin høyest, når begge mener at det er det aller viktigste, så faller mye annet på plass. I mitt hode er logikken sånn; Det aller beste for Tidemann er å ha like nært bånd knyttet til både mamma og pappa. Men da er det viktig at både mamma og pappa har det bra. Dermed blir det beste for ungen min, at vi er greie mot hverandre. Det har ikke alltid vært lett, men det er den ventileringen man har venner til (og mine stilte opp som aldri før).

Jeg vet ikke om jeg kan gi noen råd til andre i samme situasjon, bare fordi jeg har opplevd det selv. Men hvis jeg likevel skulle gjort det (rent hypotetisk altså), så ville rådene mine vært disse:

  • Ta sorgen på alvor. Det tar mye lengre tid før den går over, hvis man ikke kjenner på at det er vanskelig.
  • Lag en plan for samvær med en gang, og respekter avtalene.
  • Vær tydelig, høflig og raus mot eksen. Det er vanskelig, men det gir avkastning. Send sms eller mail hvis det er vanskelig å opprettholde en hyggelig tone.
  • Husk at det beste for ungen din sannsynligvis er at både du og eksen din har det bra. Ta ansvar for begge deler (selv om det muligens er det siste du vil).
  • Bruk vennene dine for hva de er verdt. Det er nå du trenger dem, det er nå de virkelig har sjansen til å stille opp for deg.

Jeg trodde ikke på noen da de sa det kom til å gå bra, men jeg tok feil. Heldigvis. Denne ukas episode i Foreldrerådet er personlig for meg, jeg skulle ønske jeg på magisk vis kunne hørt den selv, da det sto på som verst. Den går til alle som har opplevd, eller som står midt i, et samlivsbrudd. Familieterapeut Thomas Winther har faglige råd (i motsetning til mine subjektive) og jeg håper den kan gjøre en vanskelig situasjon litt enklere for noen.

Og så går det over (jeg lover).

God mandag 🙂

 

 

 

2 Comments

Alene, sammen og O.J. Simpson

 

Avisene jeg fortsatt ikke har lest, og smoothien jeg kommer til å drikke opp på tre minutter. Søndag.
Avisene jeg fortsatt ikke har lest, og smoothien jeg kommer til å drikke opp på tre minutter. Søndag.

Nå er det mørkt, ordentlig mørkt, om kvelden. Jeg ser inn gjennom andres vinduer, og det ser så varmt ut, jeg ser levende lys, folk som spiser middag, ser på TV, er sammen. Og så kan jeg føle med bittelitt alene. På tross av barn og katt og massevis av venner, så kan mørke søndager føles litt alene. Da pleier jeg å ta meg sammen, fortelle meg selv at alle er alene, og noen av de som smiler varmest til hverandre bak fremmede vindusruter, føler seg like alene som meg.

For sånn er det, alle er alene. Uansett hvor nære de er, uansett hvor mange familiemedlemer de har, eller kvinner og menn de deler seng med. Det er det man må lære seg å tåle. Her vandrer vi rundt, milliarder av mennesker, i hver vår kropp, og er helt alene i oss selv, sammen med andre. Det er bare å forholde seg til realiteten først som sist. Og når jeg har tatt meg i nakken, og vært litt streng, så tenker jeg at jeg skal gjøre huset mitt like varmt inni, så naboene som kikker ut av sine vinduer tenker at jeg koser meg glugg. Ikke at naboene ser inn her egentlig, og ikke at jeg bryr meg så mye om det heller, det er bare et påskudd. Så tenner jeg lys, og fyrer i peisen, og så lager jeg noe jeg er fysen på.

I dag ble det en slags smoothie, eller kanskje en iskrem? I alle fall tok jeg frosne bær, av type blåbær og bringebær, litt yoghurt, melk og en halvvissen sitronmelisse, og kjørte det i blenderen. Dødsgodt. Føler meg som rene matbloggeren. Jeg kommer til å drikke den opp på null komma svisj og lage en ny porsjon.

Hvis du sitter og synes søndagen er littegranne mørk, så anbefaler jeg å lage noe digg. Kakao, te, smoothie, rødvin (blir imponert hvis du faktisk lager rødvin, da må du si fra!), you name it. Og så anbefaler jeg deg å skåle i distansen til meg, som også er litt alene på en mørk søndag. Og så synes jeg du skal sjekke ut en av podcastene jeg er forelsket i om dagen nemlig «Invisibilia». En nydelig amerikansk podcast om de tingene som styrer menneskelig adferd, men som vi ikke ser. Den er helt magisk, spesielt med hodetelefoner. Den inneholder fascinerende, såre, rørende, fine og interessante historier som du blir gående å tenke på.

Fantastisk podcast. Anbefales!!!!
Fantastisk podcast. Anbefales!!!!

Hvis du blir lei av hodetelefoner, så bør du se en skikkelig bra dokumentarserie om O.J Simpson, den ligger her og kan sees gratis en stund til. Der får du hele historien om O.J, blandet med amerikansk historie, rasekonflikt, frustrerende rettsystem og drama. Jeg er på episode tre, og gruer meg til den er over. Så kan vi sitte i hver vår stue, du og jeg, og se på det samme, og skåle for søndagskvelden. Vi er jo alene, men det er ganske hyggelig om vi kan være det sammen?

God søndagskveld, fine folk!

🙂 Thea.

2 Comments

Når man ikke er «en sånn person»

Ung Robinson
Ung Robinson

Er det noen andre enn meg som av og til bare blir skikkelig fysen på natur? Jeg kan få et sånn sug i kroppen etter skogbunn, lukt av mose og å bevege kroppen i ulendt terreng. Det kommer gjerne hvis jeg har mye å tenke på, og jeg pleier å feie det bort, for hverdagen min har ikke alltid plass til skogstur. Dessuten er jeg jo egentlig ikke «en sånn person». Jeg identifiserer meg ikke med entusiastiske turgåere, sånn generelt. Til det er jeg for lat, og for glad i byen. Men det ligger visst inne i kroppen min likevel, spesielt når dagene har vært lange, og hjernen har vært full av ting.

Jeg har vært i Bergen en tur, med jobben, vi har diskutert gode idéer, og laget planer for Radio Norge. Det er gøy og intenst å sitte i sånne lange møter, å være i en boble av jobb, på et annet sted enn kontoret. Jeg dro over alene, det var deilig å sitte på et fly for seg selv. Altså, det var andre folk på flyet selvsagt, men jeg satt med øretelefoner på, i min egen verden, og følte at jeg var på vei langt avsted. De andre rundt meg var pendlere, proffe i fjeset, også på vei til jobb. Jeg er jo ikke «en sånn person», som reiser med fly til jobb hele tiden og lever livet på hotell. Men det visste ikke de. Og jeg var jo også på vei til jobbmøte.

Da jeg kom hjem i går var hjernen helt svidd. Jeg skulle egentlig blogge, forberede jobb til neste uke, og Tidemann var hos Mommo, så jeg hadde muligheten til å gå ut i Oslo-natten og se på livet. Men det var ikke snakk om. Vanligvis blir jeg ikke hjemme en fredagskveld. Jeg er ikke «en sånn person» som legger meg tidlig når jeg har barnefri. Men kroppen var stiv, hjernen var svidd, og jeg hadde ingenting å komme med. Så jeg gjorde noe jeg sjeldent gjør, spesielt på en fredag kveld; jeg rullet ut yogamatten.

Yogamatten har stått i boden i over ett år, jeg har helt glemt hvordan man gjør det. Men jeg fant en youtube video, med avspenningsøvelser, og mens jeg hørte naboene klirre i vinglass, og Oslonatten komme til liv, så gjorde jeg yoga. Det var vondt, det var rart å puste helt ned i magen, det var uvant. Jeg så rar ut, jeg hadde på meg kjole, jeg var klønete og svært lite elegant. Jeg er heller ikke «en sånn person», som bare gjør yoga en fredagskveld. Vanligvis er det lite «namaste» i dette huset. Etterpå var det som om jeg hadde tatt morfin. Jeg ble salig og varm, og veldig trøtt. Sov i elleve timer.

Våknet med sug etter skog. Igjen. Og fulgte bare innfallet. Skogen er spesielt deilig når det er gråvær. Blir nesten litt rørt av å gå på tur. Men jeg er ikke «en sånn person», en sånn friskus som elsker villmarkslivet. Vi fant noen sopp, Tidemann gikk i bar overkropp, og vasset ut til en liten øy i Østernvannet. Han sang rare sanger, og på veien hjem brukte han alle sparepenene sine på en legoboks han har ønsket seg i månedsvis. Hjernen min er fortsatt ganske tom. Jeg har sortert alle legobitene etter farge. Tidemann nynner og koser seg.

Ikveld blir det film på getboksen, kakao og sofa. Og så ligger jo den yogamatten der, så vi får se. Jeg har litt lyst til å plante lyng i kassene utenfor. Og rydde i skuffen på badet. Og legge meg tidlig. Men jeg er jo ikke «en sånn person»?

God lørdag, folkens!

Yoga på en frdag, skogen på en lørdag. Har jeg blitt "en sånn person"?
Yoga på en fredag, skogen på en lørdag. Har jeg blitt «en sånn person»?