16. april 2018 / 4 Comments

Tilbake til fremtiden, gatekunst og mandags-anbefalinger

Etter å ha høstet komplimenter i øst og vest for å leve uten mobil i 12 dager, så kapitulerte jeg i dag, så det ljomet av kredittkortet. På tross av at de ansatte på Kaffebrenneriet forleden mente jeg hadde fått «ny glød», og at folk på jobb trodde jeg var forelska, så orket jeg ikke mer. Mulig man blir penere og ser mer uthvilt ut når man ikke har telefon, men utseende er jo ikke alt. Jeg vil gjerne også være funksjonell i livet mitt.

Jeg har ventet i 12 lange dager og netter, jeg har trålet til postkassen i hvert ledige øyeblikk, jeg har lest alle krimbøkene jeg hadde i hylla, jeg har bakt og snakket med fremmede på buss og trikk, jeg har sett folk i øynene, fikset alle blomsterkassene, ryddet i alle skapene, og levd i hverdagen uten ørepropper. Nå er det slutt, nå er det på tide å komme tilbake til 2018. Min gamle følgesvenn har visst blitt postlagt i Spania, den skulle komme med ekspressfart, og det er ti dager siden. Jeg vet ikke om den har bitt stjålet av en spanjol, om den har rømt med en flørt eller om den bare har gjemt seg i en eller annen sprekk i et kjøretøy, men her er den i alle fall ikke. Så jeg kjøpte ny. Og jeg må bare si; fy fader så digg det er med helt ny og skinnende telefon. Jeg tror jeg er forelsket.

Den kjenner igjen fjeset mitt, tar nydelige bilder og har ørepropper uten ledning (eh, den hadde egentlig ikke det, men jeg ble litt ivrig i butikken og kjøpte alt hun bak disken anbefalte). Merker likevel at jeg har lært noen ting av de siste ukene, jeg fikk for eksmpel akutt behov for å være ute på slutten av dagen i dag. Akkurat som at en halv dag med telefon hadde gjort hjernen mer tåkete. Så vi gikk kveldstur, Tidemann og jeg, ruslet gatelangs på grusete veier, tegnet med kritt i bakgården og diskuterte Karpe Diem-tekster.

Uansett, jeg er egentlig innom for å gi et par anbefalinger, til deg som for eksempel er lei av alt du ser på TV, eller trenger en ny podcast å høre på. Søsteren min anbefalte en serie på Netflix her forleden som jeg aldri hadde hørt om, men so jeg nå er heeeeelt hekta på, den heter «Dr.Foster». Litt mørk, men veldig spennende dramaserie som er vanskelig å gå fra. Lange episoder (det elsker jeg) og to sesonger ligger ute, så du har mye å glede deg til. Advarsel: Hvis du er av den litt sjalu typen, og allerede mistenker kjæresten din for å drive med noe tull, så kan det kanskje være at du skal se en annen serie.

Jeg er hekta på Dr.Foster (bilde hentet fra Netflix)

Jeg er også besatt av en podcast fortiden, den har holdt på en stund, men jeg har ikke oppdaget den før nå, nemlig «This is actually happening». Mennesker som har vært gjennom overveldende opplevelser forteller sin historie (på engelsk). Nært og gripende, noen ganger brutalt og trist, men veldig fint og veldig spennende. Anbefales på det varmeste, rett og slett. Podcasten ser sånn her ut:

Min favoritt-podcast om dagen. Enkel, sterk og nydelig.

På tampen vil jeg også anbefale min egen podcast i dag, for denne uka handler Foreldrerådet om barn og porno. To ord man helst ikke vil at skal komme i samme setning, men det er altså noe vi voksne må forholde oss til. Ungene våre oppdager porno tidligere enn vi tror, hva skal vi gjøre med det? Hvordan skal vi snakke med dem, hva skal vi si? Ekspert Thomas Winther kommer med gode råd.

Sånn, nå skal jeg binge instagram og snap og bil like grå i fjeset som jeg pleier å være.

Ha en deilig mandag, folkens! 🙂

PS: Hør ukas episode av Foreldrerådet her:

11. april 2018 / 5 Comments

«Hun sa ja!!!!»

Vi nailer blogg-poseringer i vår familie

Husker dere hvordan det var å være barn om våren? Den følelsen av å ta på sko istedenfor støvler, å få leke ute en av de første kveldene på bar asfalt, lukten av støv og grus og tint hundebæsj, noen som husker det? I går var Tidemann ute på tunet med vennene sine, etter to dager i sengen med feber og snufsenese var han endelig pigg, og ettermiddagen var åpen og bakken var bar. De sparkesyklet og fikk vind i luggen, prøvde seg på noen triks (type lavterskel), hoiet og hylte og var akkurat så ville som barn kan være en lys kveld i april (svært preventivt for fortsatt barnløse naboer)

Siden garasjegulvet er flatt og stort, så fikk de nøklene mine, og suste ned for å sparkesykle der. Mens jeg sto og registrerte hvor jævla skitne vinduene mine er, og hvordan det fuckings aldri blir rent noe sted med sånn skarp vårsol, så hørte jeg Norge Rundt-melodien klinge. Jeg vet ikke hvorfor isbilen har valgt akkurat den låta, det er ganske rart, men det har de. Noen har, på et isbilmøte, en årlig isbilkonferanse, stemt frem Norge Rundt-vignetten som selskapets favoritt og kjennemerke. Ser det for meg, kanskje var de drita på et julebord da det skjedde? Det virker litt som en slips-i-panna-avgjørelse. Uansett. Jeg står på kjøkkenet, og jeg hører isbilen.

Lyden av isbilen etterfølges alltid av stampende barneføtter som løper så fort de kan opp trappa utenfor kjøkkenet, lyden av en dør som dras opp fortere enn svint, og et bedende spørsmål, hvor selve tonefallet i barnestemmen illustrerer at svaret kommer til å bli nei. Jeg har ikke egentlig noe forhold til isbilen, vi har alltid full fryser, jeg har aldri kontanter, det er aldri noen god grunn til å kjøpe is av en fyr i en bil på Torshov, -mener jeg.

Ørene mine ventet på de trampende føttene i trappa i går, men ingen kommer. Isbilen spiller og spiller, men leken i garasjen er vel for gøyal, det var stille i trappa. Jeg sjekker mail og leser nettaviser om vårrengjøring. Er det sant at eddik er det beste trikset for skinnende vinduer? Scrolle, scrolle, scrolle. Pling-plong-plong fra isbilen.

Til slutt kommer de. Skrittene har det mer travelt enn noensinne, det høres ut som en armada med små soldater kommer for å invadere meg, for å drive ut Knut, for å rive ned huset. Dør som rives opp, bedende (andpusten) stemme spør, med et tonefall som allerede vet svaret;

«Mamma, kan vi kjøpe is? Isbilen er her!»

Jeg hadde jo allerede bestemt meg, men det visste ikke han. Jeg dro på det.

«Nå er det jo tirsdag da vennen min, en helt vanlig hverdag.»

Han: «Ja.» Et stille svar, ikke skuffet egentlig, mer bekreftende. Det var det han regnet med.

Jeg: «Og siden tirsdag er en såpass kjedelig dag, så tenker jeg at jeg sier ja til is.»

Det ble stille i kanskje tre sekunder.

Han: «SIER DU JA????!?!?!?!!» Oppsperrede øyne, tror ikke egne ører, et hjerte som hopper over et slag. Jeg gir ham penger. Han tror meg fortsatt ikke helt. Skitne hender, svett lugg, røde kinn. Så faller det på plass, han snur seg ut mot tunet og den yngre garde av ventende nabounger.

«MAMMAEN MIN SA JAAAAA!!! HUN SA JA!!!! JEG HAR FÅTT 100 KRONER TIL Å KJØPE IS!!!»

Jubelen står til himmels, barn hyler og danser, det feires i et øyeblikk som om alle verdens sorger er over, før hele gjengen springer avgårde, snørrete neser og små bein og rare antrekk. De blir borte lenge. Jeg hører isbilens beat lenger unna. Sender en kort tanke til trafikkerte veier og lyskryss, håper ingen råkjører forbi her akkurat nå, barna er rusa på 100 kroner, vårlys, smeltevann, -de er på frifot.

En liten stund senere står han på døra. Den lykkeligste fyren på 7år i hele den vide verden. Enda svettere, andpusten, med en boks saft-is under armen, et stort glis og en skitten, gammel og ødelagt wonderbaum i hånda.

Han: «Isbilen hadde dratt, men jeg fant ham og vinket og han kom tilbake, og nå har jeg kjøpt saftis, ti stykker, og så fant jeg denne som lukter dødsgodt, vi kan ha den i huset så det blir som parfyme inne!»

Jeg: «Jøss, okei! Så deilig med is da. Kanskje vi kan henge den wonderbaumen her ute på verandaen? Så lukter det fint ute?» (kremt)

Han: «God idé! Nå skal jeg dele ut is til alle!» Han springer avgårde igjen og jeg står i døra med en schtinky wonderbaum og noen svette, varme kronestykker som har blitt knuget i en barnehånd, og føler meg veldig, veldig rik.

Småsko istedenfor støvler, asfalt istedenfor snø, lys istedenfor mørke, folk istedenfor vinterdvale, ja istedenfor nei. Det er vår!

🙂 Thea.

Vil du følge denne bloggen på facebook? Hvis du er et over snittet hyggelig menneske så er du hjertelig velkommen til det. Hvis du ikke er så grei; føl deg fri til å gå videre på internett.

Noen ganger er saft-is meningen med livet

10. april 2018

Mist telefonen din og bli en sånn sær type med bok på trikken

Mimrer tilbake til den tiden jeg kunne ta selfies og høre på podcast med ørepropper hvor som helst. Sukk.

Nå er det seks dager siden jeg så min kjære (telefon) sist. Universet (eventuelt karma) bestemte at vi skulle skille lag. Vår siste kontakt var på vei ut av en leiebil i Spania, hvor jeg valgte å legge min elskede på taket, før jeg løp til flyet. Spanske bilutleie-ansatte har visst sendt min kjære avgårde med posten, så «hen» er på eventyr gjennom Europa, og vender forhåpentligvis snuten hjemover til Torshov snart, full av minner for livet håper jeg. I mellomtiden må jeg leve uten min faste følgesvenn, og det er veldig rart. Her er en kjapp oppsummering på konsekvensene det har å leve uten sin bedre (digitale) halvdel:

Man blir fort en sånn person som leser bok i det offentlige rom. Som regel synes jeg folk med bok på trikk og cafe er litt irriterende, i alle fall hvis den boka er en snobbete førsteutgave av noe, og de har hipsterbart og hatt og holder boka foran seg på offentlig transport, for å være sikre på at alle får med seg at de har sagt «nei» til smart-telefon (og gjerne brygger sitt eget øl og sånn). Nå er jeg en sånn jeg også (bortsett fra det med bart og hatt og øl og at jeg har sagt nei til telefon), jeg sitter på trikken om morgenen med en krim jeg fant i hylla, kjøpt for 69kr en gang på en flyplass. Det gjør noe med øynene mine å lese på papir, lese «analogt». Jeg føler meg litt rar, men lurer likevel såpass på hvem morderen er, at jeg glemmer det. Glemmer også å gå av trikken på riktig holdeplass, i går rota jeg det helt til, men det er en annen historie.
Man spør fremmede hva klokken er. Det er så gammeldags, jeg hadde helt glemt at man i gamle dager spurte folk om tiden. Føler at alle jeg spør tror jeg skal selge dem noe eller at jeg vil ligge med dem. Har også snik-kikket en del på folks klokker og mobiler, strekker hals og skuler i smug. Livet uten klokke (for nei, jeg har ikke armbåndsur nei) gjør at man føler at man er på ferie. Det er digg det, bortsett fra at jeg ikke er på ferie, og at jeg hele tiden er redd for at det er noe jeg ikke kommer til å rekke. Har havnet i klassisk «småprat» flere ganger forøvrig, litt om vær og vind og sånn. Faktisk riktig så hyggelig, folk er greiere i virkeligheten enn på internett.
Man har null kontroll over økonomien. Min bedre (digitale) halvdel har ansvaret for å logge meg inn og gi meg oversikt over pengene mine, så når jeg opererer helt på egenhånd så har jeg null kontroll. All tilgang til nettbanken er via telefonen, bankbrikken er forsvunnet, så jeg har overhodet ingen anelse om hvor mye penger jeg har. Derfor later jeg (litt) som om alt er gratis (det er jo mitt faste motto på ferie), og har sommerfugler i magen hver gang jeg trekker kortet. Det er gøy å leve på kanten (helt til jeg ikke har mer penger igjen selvsagt).
Folk får ikke tak i deg. Det er deilig og rart og ganske uproft når man jobber sånn som meg. Jeg har jo denne macen selvsagt, så mail og facebook kan brukes når jeg setter meg ned på et sted med internett, men hvis jeg går hjemmefra så vil jeg være utilgjengelig helt frem til jeg aktivt logger meg inn på maskinen. Det er en rar og litt fin følelse at «ingen vet hvor jeg er». Minner meg om da jg barn, og fikk lov til å gå alene et sted for første gang. I går tenkte jeg; Kanskje jeg blir kidnappet? Kanskje jeg blir forelsket? Kanskje opplever jeg noe helt sykt? Det får ingen vite (før jeg logger meg inn ett eller annet sted da, eller møter noen jeg kan fortelle om det til).
Man får ryddet i heimen. For selv om jeg binget fem episoder av The Walking Dead mens jeg spiste ostekake i går kveld (en ostekake jeg nok ikke hadde prioritert å bake hvis min digitale bestevenn var her), så er det utrolig hvor mye tid man får når telefonen er borte. Jeg har sortert hele skapet til Tidemann og brettet alle klærne i den gigantiske haugen på gjesterommet. På en ettermiddag! Nesten bekymringsverdig egentlig. Mangelen på noe å fikle med gjør at jeg bretter klær og sorterer ting, helt av meg selv.
Man sover som en stein. Fredag sovnet jeg på sofaen med Tidemann klokka 21.00, våknet ved midnatt, bar ham i seng og sovnet sjæl igjen, helt til neste morgen. Merkelige greier ass. I går ble jeg stuptrøtt klokka 22.30, leste krim på sengen og sov en hel natt gjennom. Jeg vet ikke med dere, men snittet mitt ligger vanligvis på sånn 5-6 timer per natt, jeg er aldri i seng før godt over midnatt. Og det går bra det altså, men nå er det altså som om jeg får en sovepille sneket inn i kroppen hver kveld. Jeg drømmer om telefonen min, om alt den opplever på sin tur gjennom Europa, og våknet svært uthvilt om morgenen.
Man får ikke tatt bilde av noe som helst. Nå må jeg nøye meg med å HUSKE hvor fin vårsola er, hvor nydelig ungen min ler, hvor god maten min ser ut, eller jeg må bruke SPEIL for å se om fjeset mitt er innafor normalen eller om lebestiften har festet seg til tennene. Det er jo helt sjukt. Er egentlig morgenkaffen like god når man ikke får lagt ut en snap av den? Jeg er fortsatt litt usikker. Har man egentlig bakt ostekake hvis man ikke har skrytt litt av det på instagram? Hm.

I utgangspunktet himler jeg med øynene over folk som kjører såkalt «digital detox». Her i huset blir det aldri (håper jeg) sånn at man må legge telefonen sin i en kurv før man får komme inn. Så hvis det var det universet (eller karma) ville vise meg, så er jeg ikke helt der enda. Når det er sagt, så må jeg (motvillig) innrømme at livet uten å være hundre prosent «connected» har sine interessante sider. Jeg tror ikke jeg har sett ukjente folk så mye i øynene på mange år jeg, som jeg har gjort den siste uka. For det gjør man nemlig enda folkens, hvis man er en av de som ikke sitter med snuta i telefonen når man er ute i verden. Det finnes ekte folk med ekte fjes rett ved siden av deg, som du kan møte blikket til, hvis du kikker opp fra dette her, og ser deg rundt. Og ekte vår og ekte sol og ekte smeltende snø med hundebæsj i. Bare så du vet det.

Sånn karma, lesson learned; kan jeg få tilbake min elskede nå?

🙂 Thea.

–

4. april 2018 / 1 Comment

Spania gir og Spania tar (neida det var min skyld)

Mitt siste selfie før telefonen ble donert i reisegave til spansk bilutleie.

Her kommer en lang, men beskrivende oppsummering av denne påskens spanske invasjon. Fra Córdoba gikk turen vår videre til Granada, en av mine absolutte favorittbyen i Spania (kanskje i verden også). Granada er opphavsstedet til både flamenco og tapas, og gamlebyen er et virvar av smug man bør gå seg vill i innimellom. Da kommer man nemlig frem til en av de mange små plassene og setter seg ned, og plutselig får man flamenco ut av et vindu, eller fra en forbipasserende. Vi bodde på et lite hostal i Albaycin (heter Posada de Quijada) , ikke noe fancy men med digg beliggenhet og kjempefin bakgård.

Utsikten fra rommet vårt på Posada de Quijada i Granada.

Vi bestilte churros på Plaza Nueva, jeg ba om to stykk churros, en fikk to porsjoner. Det vil si kanskje fjorten lange frityrstekte kakeliknende ting (for de av dere som kanskje ikke har spist det før). Eirik ble så fnisete av det hele at han måtte gå ut av kiosken, for kineserne som sto bak oss i kø så så forvirrede ut, og de svette mennene som sto i frityrlukta og ropte til hverandre var så stressa, så jeg ble stående med en frityrfest i armene helt selv, og siden Eiriks latter er den mest smittsomme jeg vet om, så begynte jeg også å le, og klarte ikke forklare at det var cirka 12 churros for mye for oss i den pakken. Vi endte med å spise oss kvalme, mens tårene rant av fnising, før vi ga bort resten til noen hippie-liknende ungdommer (de er det mange av i Granada, og de sier alltid ja til gratis ting).

Hele den ene dagen i Granada satt vi bare på Plaza Larga i toppen av Albaycin og drakk glass på glass med hvitvin. For hvert glass med drikke man kjøper i Granada får man en tapa. Du kan ikke bestemme hva du får, det er bare å spise i vei, kjøkkenet har kontrollen. Men du blir altså aldri full, og heller aldri sulten i den byen. Klokka to på natten er alle barer like fulle av folk, i alderen 2-87 år, det er ingenting som heter leggetid, eller at man er for gammel til å sitte å slarve med en venninne og spise skinke til morgengry. Det er heller ingen som er for gamle til å flørte, alder er liksom ikke et spesielt relevant tema i Granada. Man blir sliten og salig når man er der, man går my i oppoverbakke og finner sjelden frem akkurat dit man skal, og så glemmer man fort hvorfor man til vanlig er så opptatt av å være presis eller ha alt på stell. Granada = <3

Skal tidlig krøkes den som god hippie skal bli

Siden uken vår var dedikert til både rølp og damask, i beste erobringsånd, så hadde vi en natt uten noen planer. En dame vi snakket med i Granada pekte ut noen steder på kartet for oss, noen områder vi ikke visste om. Når man reiser og møter kule folk, så bør man høre på hva de har å si. Eirik var kartleser, jeg sjåfør, og vi snirklet oss ut av de trange gatene i Granada mot nye og uoppdagede områder. Det er lurt å leie en Fiat 500, for de fleste gamle spanske byer har gater omtrent på bredde med den bilen. Man må ha is i magen, og god føling med gripepunktet for å komme seg noen som helst sted. Første stopp var en nydelig strand, vi måtte kjenne middelhavet litt, få litt sol på kroppene etter å ha travet på brostein (og sittet i katedraler) siden vi kom til landet. Åh, Middelhavet! Det var som å se en venn jeg savner skikkelig.

Etter litt sol og lunsj og lesing av bok dro vi videre til ukas wildcard; Frigiliana. Og jeg vet mange av dere kanskje så det på snap, men der hadde jeg rett og slett en nær døden-opplevelse. Jeg kan tidvis ha litt vel høy selvtillit når det kommer til bilkjøring, og hadde jo nå blitt varm i trøya når det gjelder små gater, så da vi forvillet oss inn i en blindgate så mente jeg det var mulig å snu. Frigiliana ligger i en bratt skråning, høyt oppe på fjellet. Man ser havet rett ut, og det er utrolig vakkert, men også rimelig kjipe kjøreforhold. GPSen sendte oss på villspor og vi sto fast i en gate så liten som en blindtarm (omtrent). Uansett, jeg så en liten bakke på enden, ut mot en skrent, og tenkte det var lett som en plett å snu der. Eirik er født med stoisk ro, så han hadde ingen motforestillinger, og jeg snudde i vei. Men jeg hadde feilberegnet. Lang historie kort; vi ble stående med ett bakhjul utenfor skrenten, i løse lufta, brekket holdt ikke, så jeg måtte holde bremsen inne. Vi kom oss altså ikke av flekken, ikke ut av bilen, ikke fremover (og aller helst ikke bakover ned i stupet). Jeg skalv så mye på beinet av jeg ble redd for at jeg skulle glippe tak i bremsen. Men så kom det et par, og jeg ropte og tryglet, og de hjalp. De satte stener bak de tre gjenværende hjulene og han ene guidet meg rolig, så vi fikk kilt fast bilen og jeg kunne gå ut. Jeg tror aldri jeg har vært så redd i bil før ass. Når de på magisk vis hadde fått dels dyttet (takk Eirik) og dels spunnet bilen opp på gata igjen så klemte jeg dem til de ble helt røde i fjesene. Fyttihelvete.

Frigiliana viste seg likevel å være verdt opplevelsen. For en nydelig by! Og for et helt nydelig hotell!!! Eirik hadde booket et rom online mens vi kjørte, og vi visste ikke helt hva som ventet oss, så gleden var svært stor da det viste seg å være et lite boutique-sted med suiter og basseng på taket. Jeg var i halleluja-steming i utgangspunktet (mente faktisk på et tidspunkt der at jeg hadde fått livet i gave), så vi var alt annet enn kule i trynet da vi så utsikten fra den takterrassen. Mulig at de som eide hotellet fikk inntrykk av at vi aldri hadde sett et basseng før.

Terrassen. BIldet er hentet fra hotellets sider, siden jeg var for gira til å ta et selv.

Det er fint med en suite når man nesten har dødd.

Ett døgn i Frigiliana var egentlig ikke nok, men vi hadde booket en leilighet i Málaga dagen etter, så vi måtte forlate byen med tungt hjerte. Jeg fikk et allright forhold til bilen igjen, og vi bega oss mot byen alle bare flyr til, men ingen besøker har jeg inntrykk av. Málaga er kjempefin! Spansk og vakker og levende, med god mat og fin stemning. vi bodde i en airbnb-leilighet der, ved siden av katedralen (hva er det med denne turen og katedraler?), og fikk drukket oss godt inn i det siste døgnet av reisen på en takterasse med utsikt over hele byen. Siden vi er noen skravlefanter, Eirik og jeg, ble vi venner med en spansk familie som vi skjenket ganske fulle på gin&tonic, før Eirik på veien hjem sang noen franske sanger foran det romerske teateret, og vi fikk noen vi møtte gatelangs til å vise oss byens beste kebab.

Eirik dro tilbake til Paris morgenen etter, og jeg var brått helt alene. Med bok i veska og vakuum i hjernen satte jeg meg på en plass og leste hele dagen. Det er veldig rart når man plutselig blir alene igjen på ferie ass. Boka var nydelig da, så det hjalp (leste «Kafka på stranden» en finurlig bok, anbefales). Ble venner med noen norske damer utpå kvelden, de var meget bra folk, morsomme og varme og fulle av røverhistorier, så jeg ruslet hjem langt på natt, helt mett og fornøyd på ferie, folk og opplevelser. Dessverre førte Eiriks manglende tilstedeværelse i dag morges til at jeg forsov meg og løp kavete ut av leiligheten en time for sent, noe som førte til råkjøring i spansk trafikk og at jeg nesten mistet flyet. Jeg mistet det altså ikke, men jeg la igjen telefonen min på bilutleie-stedet… Så nå har Spania fått en iPhone med mange fine bilder på, og jeg er viggo venneløs her hjemme. Men det er greit. Jeg satser på at reisekarmaen min er såpass god nå, at en av de damene med lebestift på bilutleien sender den til meg i posten. Vi får se.

Takk for turen Eirik, takk for varmen Spania, takk for at det finnes steder man kan dra som fører til at man kommer hjem enda litt gladere, og litt annerledes enn man var før man dro.

🙂 Thea.

Jeg savner allerede tostada con tomate y queso.

Og Eirik da. Min fine, fine venn som her ser den spanske sola for første gang (virker det som).

30. mars 2018

Córdoba <3

Bare så dere ikke skal tro Córdoba ene og alene handler om å drite seg ut på katolske messer, så må jeg dele noen bilder av det som muligens er Spanias vakreste by. Fy fader så fint! VI har surret rundt og bare sett på folk, spist skinke, snakket med gamle rare damer og blitt venner med en familie som eide en bar (hvor vi sikkert drakk opp all ginen).

Kidsa skravler og spiser pipas (fuglefrø)

Jeg burde sikkert vite hva denne plassen heter, men det gjør jeg ikke. Fin da?

Bilde av den første flamenco-caffen i byen. Skulle sjukt ønske jeg kunne henge med dem. #squadgoals

Jeg ble ikke bare forelsket i byen, men også i en mann. Han sto under et appelsintre og skar skinke og var til å spise opp, hvis det er lov å si? Han ble glad da jeg spurte om jeg kunne ta bilde og rettet seg stolt opp og kjørte sin beste positur.

Alt er bare vakkert. Hvis jeg hadde bodd her hadde jeg fiksa sånn tørkesnor mellom huset mitt og naboens.

Eirik tok et bilde av meg også. Dette var før skammen, da jeg fortsatt bare var en lykkelig turist.

Neste stopp på erobringsferden er Granada. Det er tapasen og flamencoens hjemby, Eirik har aldri vært der, og jeg gleder meg sjukt til å vise ham alt den byen handler om (mat, mat, mat, drikke, danse, drikke, mat igjen). Skulle ønske vi hadde mere tid i Còrdoba egentlig, men vi må heller komme tilbake en annen gang. Kanskje har de by then glemt hele pinnestol-opplegget? Det hadde vært digg.

Ha en strålende langfredag, folkens!

🙂 Thea

30. mars 2018 / 2 Comments

Ydmykelse i det aller helligste

Jeg tror jeg hadde en av livets topp tre mest ydmykende opplevelser i går. Vi surret rundt i her i Córdoba, akkurat sånn som jeg liker å reise, bare spasere dit det faller seg, drikke noe på et gatehjørne, skravle, se på folk, for så å rusle videre. Den mest kjente bygningen her er mezquitaen, en kjempestor moské-katedral, hellig og enorm og svært imponerende. Det er påske, det vil si at byen er full av folk og katolske tradisjoner, og akkurat da vi, Eirik og jeg, hadde spist noe deilig skinke og drukket litt sangria, og ruslet forbi mezquitaen i går, så var det gudstjeneste. Vi vil jo gjerne joine på alt som er fint, så vi spurte vakten om det var greit at vi ble med. Han forklarte oss at det så klart var greit, men at vi ikke under noen omstendigheter kunne gå ut derfra før messen var ferdig, for det var hellig skjærtorsdags-messe og den ble tv-overført og greier.

Vi smilte og nikket og ble sluppet inn. Det er noe helt spesielt ved å få tre med på fremmede menneskers tradisjoner. Mezquitaen er så overveldende i seg selv, at hvem som helst føler ærefrykt der, og når en fullsatt kirke i tillegg synger og ber i kor, så var det rett og slett litt magisk. Vi tok plass, stirret med store øyne på alle ritualene, røkelsen som svinges hit og dit, prestens tale om kjærlighet (overraskende sympatisk tale til å være katolsk faktisk), de gale som ber og korser seg hele tiden, og kollekten som samles inn med mye klirring fra han som går med kurven.

Vi var de eneste turistene der inne. Alt gikk bra, vi gjorde ikke noe av oss, vi blenda inn så godt vi kunne. Helt til det skjedde. Fy faen, jeg kjenner flauheten bre seg som en klam dyne over kroppen når jeg skal fortelle om det, det kommer sannsynligvis til å stå i historien (min) som noe av det kleineste jeg har vært med på. For når vi sitter der, stille som mus, mens presten ber og alt er hellig, så lener jeg meg litt bakover. Bare bittelitt. Vi sitter på sånne pinnestoler, i denne enorme hallen av stein. Og noe er galt med stolen min.

Det må ha vært noe galt med stolen min. I det jeg lener meg litt bakover så klapper den rett og slett helt sammen. K L A B A M !!!!!!! En kjempesmell, det høres ut som om noen skyter, det runger i katedralen, jeg ligger plutselig på gulvet med hele meg, midt i den tv-overførte messen, midt i det hellige så ligger jeg på gulvet over en ødelagt klappstol. Fyttihelvete.

Stolen. Jeg dør innvendig av dette bildet.

Hele menigheten snur seg, alle stirrer, jeg ligger på gulvet oppå en ødelagt stol og kaver, alle lurer på hva faen jeg driver med, en gamle mann kommer til unnsetning, jeg har blackout, skammen tok meg, så jeg husker ikke om jeg lå på gulvet i tre eller ti sekunder (tror det var tre), før jeg kommer meg på beina og smiler ydmyket mens jeg nikker og smiler som en sånn kinesisk dukke. Nikker og nikker og sier at det går bra, mens jeg svetter i panna og bare vil at alle skal fortsette med de hellige ritualene de holdt på med.

Var det Guds måte å fortelle meg at jeg må roe ned på tapasen? Var det hevn for all banningen min? Var det overmaktens hint om at jeg må la være å drikke sangria til lunsj og tro jeg bare kan rusle inn på fremmede menneskers påskemesse? Var det den katolske kirkes måte å fatshame en skinke-entusiast på?

Jeg vet da faen. Jeg vet bare at skammen fortsatt kjennes i hver pore, og at vi etterpå måtte drikke hundre glass cava for å kunne le av det. Og at jeg nesten fortsatt føler at den katolske kirke nå er ute etter meg, hun litt tjukke turisten som ødela messen og stolen deres midt på den hellige torsdagen. Fyttigrisen. Jeg ler (og gråter innvendig samtidig).

Córdoba er uanset amazing, jeg skal legge ut flere bilder senere, for på tross av hele episoden i det aller helligste så er jeg forelsket i denne byen. Nå skal vi få oss litt frokost (jeg lar meg ikke skremme), og komme oss videre før noen fra menigheten kommer og tar meg.

Snakkes snart!

Thea.

Veldig vakkert, og med ekstremt god akustikk (noe smellet kunne understreke)

29. mars 2018

Den spanske invasjonen (anno 2018)

Skinke og sangria, ganske nærme meningen med livet.

Velkommen til vår helt egne (vennskapelige) invasjon av verdens deiligste land! Jeg skriver dette fra en seng i en liten leilighet i Córdoba, det er første dagen av en etterlengtet og litt annerledes ferie. Denne vinteren har vært lang ass. Det har vært litt stille fra meg på denne bloggen, men nå er det vår i hjertet og sinnet og vi er på tur!

Min venn Eirik og jeg satt i sofaen min midt i mørkeste januar og deppet over tilværelsen. Det vil si, vi registrerte at vi begge manglet mye av det jeg vil kalle livsgnist. Uten å egentlig ha noe å klage over, var vi likevel sutrete der vi satt og tinget serie på serie hjemme hos meg. Vi trengte en plan, noe å glede oss til, noe å vente på. Lang historie kort; vi booket oss billetter til Spania, og begynte planlegge vår spanske invasjon anno 2018. Vi har googlet og diskutert, begge har vært mye i Spania, vi trengte å gjøre noe nytt. Det var ikke strender og bikini-liv som fristet mest, det var å se folk, vandre gatelangs, oppleve nye ting, ha rare samtaler med fremmede, kjøre bil og drikke vin på små plasser som fristet mest. Nå er vi her, og du er hjertelig velkommen til å følge turen her, jeg legger også ut masse (kanskje for mye) på snap og innta, heter theakli begge steder hvis du vil følge.

I det sekundet Eirik og jeg møttes i Málaga i går var turen i gang. Vi leide bil, stappet store kofferter inn i en liten Fiat, og satte kursen mot Córdoba. Med allsang til spanske hits (nei, vi kan ingen av tekstene helt, men samma det vel) rusa vi avgårde, fyttirassen så sjukt deilig.

Jeg elsker Spania. Jeg elsker folka, maten, lyset, musikken, hvordan de gamle korte menneskene pynter seg og snakker og banner, hvordan man henger gatelangs, spiser sammen, og at det er lov å nynne og plystre når man går for seg selv (uten at noen bryr seg). Påsken i Spania er store greier, da er det prosesjoner, dramatikk og korps i gatene, folk spiser fuglefrø (!) gatelangs (de kalles «pipas» jeg har aldri skjønt hva som er greia, men alle knasker i vei).

Resultatet av at voksne folk spiser fuglefrø med salt over alt Jeg er serr fascinert over hvordan de klarer å få den lille kjernen ut av skallet uten å ende med å spise hele greia. Har kjøpt min egen pose og øver meg, kommer med oppdatering i morgen.

Rett utenfor leiligheten vi er i nå, går prosesjonene forbi. De bærer store dekorerte flåter med Jomfru Maria på, kledd i spisse hatter (ser helt ut som Ku Klux Klan, en det er altså menighetene til de ulike kirkene som kler seg ut) og gamle og barn og alle midt i mellom er med på festivitasen. Det er varmt, det lukter røkelse i gatene, og på hvert hjørne ligger muligheter for kald øl og salt skinke og dermed livet sånn som det alltid burde være (spør du meg).

Córdoba viser seg så langt fra sin aller beste side, jeg kjenner en gryende forelskelse for denne byen, skal legge ut bilder og fortelle mer guide-aktig i morgen, men akkurat nå ville jeg bare invitere dere alle til en liten Spania-boble. Muligens er du på hytta, hjemme i sofaen, kanskje er du på jobb hele påsken, og da kan det være digg med litt spansk sol og noen tapas overført på internett, eller hva?

To be continued som de sier, hasta pronto!

<3 Thea

Eirik poserer på en stein på en plass i en særdeles vakker by <3

5. mars 2018

7 perfekte egenskaper ved vinterkroppen

Jeg synes sommerkroppen får for mye creds, den er liksom på alles lepper fra janar til november. Hva med vinterkroppen? Hvorfor hylles ikke vinterkroppen i det hele tatt? Det er rett og slett dårlig gjort. Her er ti perfekte egentkspaper ved den kroppen du vandrer rundt i nå:

1: Den er myk! Herregud så deilig det er med litt polstring. Kroppen puster lettet ut, den legger isolerende spekk mellom huden din og invollene dine sånn at du skal holde deg varm. «Kroppens egen kashmir» burde fettlaget kalles, hvis kroppen hadde hatt et reklamebyrå garanterer jeg at det hadde vært slagordet.

2: Den er helt rå på balansekunst. Vinterkroppen er altså helt suveren på holde oss på beina. Folk i andre land får ikke like gode balanseegenskaper som oss her i nord, det er utrolig hvordan vi suser mellom ren holke og plutselige gruslagte områder med finjusterte bevegelser. Å løpe til bussen i Norge midtvinters kunne vært en egen OL-gren, vi hadde vunnet alt i den også.

3: Den gror sine egne hår. «Kroppens egen kashmir» holder ikke alltid kulda ute, så hårene våre kommer også til sin rett. De gror frem overalt (heihei!), og gjør at luften utenpå huden isoleres, som vår egen private helsetrøye. Perfekt tilpasset deg og din anatomi, ingen krik eller krok skal stå ubeskyttet. Imponerende to say the least.

4: Den kan gå på ski, skøyter, truger og sitte på akebrett. Det er altså så mange rare ting vinterkroppen får til, som hjernen til ulike innehavere av vinterkropper har funnet på. Det er ikke det sted den ikke kan komme seg frem, ingen muligheter den ikke har tenkt på. Om du er fan er en anen sak, noens vinterkropper liker best å se på at andre vinterkropper gjør disse tingene på TV, mens de selv drikker kakao foran en peis. Det er likevel utrolig.

5: Den har oppfunnet øyenvipper. Man skulle tro de bare var til pynt sånn som folk holder på, en hel industri er altså viet til øyenipper alene. Men den gang ei, det er først i snøvær du faktisk erfarer øyevippenes sanne jeg spør du meg, de holder snøen ute. Uten dem hadde øyeeplet ditt vært fullt av gammelt sludd, tenk på det! Applaus til alle vipper, både korte og lage og bleke og bustete, bra jobba.

6: Den kan både bade i isvann og være i badstu. Vinterkroppen har en helt koko egenskap, den kan altså slenge seg ut i sjøen gjennom et hull i isen, for så å styrte inn i et megavarmt rom med masse damp, – og like det! Spesielt deilig synes den det er hvis den kan drikke noe digg mens den varmer seg. Creds.

7: Den er varm. Det er jo imponerende synes jeg, at kroppen klarer å holde 37 varmegrader når vi er ute i -15. Det er som ditt eget lille private syden, med deg hvor enn du går. Å legge kalde hender på en varm mage er alltid mulig, å ligge inntil en annens syden om natten, eller i sofaen når man ser på film, – helt perfekt. Også en god unnskyldning til å fyre opp en paraplydrink når som helst, du er din egen tropiske øy og mangler egentilg bare en sånn bikini laget av kokosnøtter.

12. februar 2018

Farmen kjendis, sumo-look og knute på tråden (not sorry)

Noen drepte Kenny og solgte meg jakka hans (beklager til alle ryddige sjeler, jeg vet folk hater å se kluss på ledningen, men det er bare sånn jeg er).

Farmen kjendis er over, folkens og jeg surna over resultatet. Nå har jeg jo enasjert meg litt over snittet kanskje, men jeg føler at Inga Berit var en mer verdig vinner en Pål. Hvorfor stemte ikke Lene på henne? Hva har skjedd i kulissene her? Jeg kan sikkert google det, men jeg kjenner at det holder. Farmen kjendis er slutt og det er på tide å komme seg videre i livet, videre på internett, videre til andre serier, annet drama. Man må jobbe på for å få med seg alt før vinteren er over og livet begynner igjen.

De av dere som følger meg på snap (heter theakli) har sett min nye jakke, en blanding av Kennys antrekk i South Park og en dyne. Tidemann synes jeg likner på en sumo-bryter, han tror det er en hedersbetegnelse (og da blir det jo det), og klapser meg karslig på skulderen hver gang jeg tar den på meg. Fra inne i den dyna hører jeg på podcast (fortsatt «Hos Peder», jeg er fullstendig hekta), og kikker ut på snø og folk, mens jeg sklir gatelangs i selskinnstøvler som gir meg tidvis dårlig samvittighet. Det er det eneste jeg eier med pels på, de er gamle, veldig varme, men jeg har fortsatt kvaler. Jakka gjemmer meg for eventuelle fordømmende blikk, men jeg er at folk kikker (mer på jakka enn på skoene faktisk).

Ja, disse har en gang vært en sel, og det tenker jeg mye på. Hva slags liv hadde den? Hadde den kule venner? Kunne den noen triks? RIP.

Tidemann ga meg kort i går, hvor jeg ble kåret til verdens søteste mamma (noe som underbygger at sumo-looken er hot folkens), og godteri han spiste selv til slutt; «det er jo tanken som teller, muttern» sa han kjekt. Vi har sett på noen gamle norske filmer i det siste, og nå heter jeg «muttern». Vi kjørte dinner-date på løkka, burger og milkshake, mens vi konverserte og fanget Pokemons. Det er nesten vintage det nå eller? Å fange Pokemons altså. Vi fikk fire nye, så stemningen var veldig god på vei hjem.

Ellers kan jeg melde om at Knut er helt på styr fortiden, han har stor og tung vinterkropp men er våryr i humøret, i dag lå han i vinduskarmen og freste og hyttet med poten mot småfuglene som spiste fuglefrø utenfor. Han har også gått amok på flere tørkeruller i det siste, han krafser dem fra hverandre så det bare blir snøliknende fjon igjen. Jeg tror han merker at dagene blir lysere, og drømmer seg tilbake til de spanske gatene han kommer fra. Hvem gjør ikke det?

Skulle gitt ganske mye for en mugge sangria akkurat nå, en mugge sangria og rettferdighet i Farmen. Men sånn er ikke livet, akkurat nå er livet brøytekanter og skaderekord på legevakten og vinter-OL og Frank Løke-fans. Og det får være greit, så lenge jeg kan kjøre sumo-stil og ha floke på headset-ledningen (jeg vet noen av dere får stress-eksem av å se det, men det er sånn jeg er), så skal jeg holde ut også denne sesongen. Jeg kjenner det nemlig, våren er på vei!

🙂 Thea.

6. februar 2018

Med vondt skal vondt fordrives

Vil bare minne om at livet blir sånn her om noen måneder. Det virker som løgn, men det er faktisk sant.

Dere husker kanskje at jeg sist uke lå jeg gråtende på benken hos kiropraktoren, mens hun knaste knokene ned i ryggen min og sa «med vondt skal vondt fordrives»? I går var jeg tilbake igjen, med mer spenst i steget enn sist. Jeg gledet meg til å vise henne hvordan jeg vanligvis er, når jeg ikke halter som en gammel dame og gråter strie strømmer av snørr. Jeg har ofte behov for det, å vise leger og folk som ser meg på mitt stusseligste, at jeg kan være en vanlig person også. Uansett, jeg kommer inn på kontoret hennes, med rak rygg, klar for mer smerte, men det viser seg at skjebnen har andre planer. Følte det nesten var litt som på film faktisk, for denne gangen var det hun som gråt.

Det viser seg at hun nettopp har gått på trynet på isen (kriopraktorer bruker visst ikke brodder) og har så vondt i skulderen at hun ikke kan bevege armen. Uansett hvem man er, når noe gjør skikkelig vondt så blir vi mennesker ganske like. Nå var det hun som ikke visste helt hva hun skulle gjøre, det var hun som var fortvilet og lost, og jeg som var den handlekraftige. Etter å ha pakket tingene hennes i en bag, fått surret noe klær rundt både henne og skulderen (det er jo så jævlig kaldt), så satte jeg henne i bilen og kjørte henne til legevakten. Hun med tårer på kinn, og jeg skravlende ved siden av. Jeg liker at folk snakker når jeg har vondt noe sted, at de liksom underholder meg. Mulig det er sjukt irriterende for andre, men det er alltid min go to-strategi når jeg føler at situasjonen krever det. Og det følte jeg i dette tilfellet, så hun fikk høre om sommerferie-vanene mine, om familien, om jobben, jeg delte faktisk også noen fyllahistorier der vi satt i bilen gjennom Oslo sentrum. Når jeg tenker på det nå så får jeg nesten litt fylleangst, men herregud, hun trengte digresjonen.

Å være på legevakten alene er noe av det ensomste man gjør, så jeg måtte ta meg kraftig sammen for å ikke bli med henne inn. Det er så rart å sitte der blandt andre skrøpelige, og dele en skadet skjebne, spesielt når det er brudd-rekord i byen for tiden og ventetiden blir megalang. Husker en gang jeg var der rett etter at jeg hadde begynt å se på «The Walking Dead», det var en svært skjellsettende opplevelse. Alle vagger på legevakten, eller sleper på en arm, stirrer tomt foran seg, det er umulig å ikke føle man sitter midt i et zombie-inferno. Nei, hold deg unna akkurat den serien hvis du planlegger å skli på isen.

Vi lever jo i en dødsfelle nå folkens, det er rett og slett ren flaks hvis vi kommer oss omkring uten å brekke bein, hender, knær og fjes, og i tillegg unngår å bli spiddet av istapper eller knust av fallende snøblokker. Jeg glemmer jeg, hvor koko føret er på denne tiden av året. Det virker som ren og skjær løgn at vi om noen måneder springer rundt i sandaler og bare ben hele kvelden, som noe en full onkel har diktet opp. Heldigvis er det ikke skrøneri, det er faktisk sant (for det er sant?).

Fikk hyggelig melding fra kiropraktoren i går kveld, som kunne fortelle at ingenting var brukket, men at hun hadde blit sykemeldt på ubestemt tid, med emojis og greier. Jeg blir alltid glad når folk sender emojis, det er et kvalitetstegn (i motsetning til det de pretensiøse hevder). For min del betyr sykemeldingen at jeg slipper å få knokene hennes ned i korsryggen i nærmeste fremtid, et resultat jeg mener er skjebnens verk, og dermed noe jeg bør respektere. Ikke sant?

Vær forsiktige der ute, folkens! Det er livsfarlig. Bruk brodder, støtt dere til sidemannen, gå som pingviner, eller aller helst; hold dere inne. Det er veldig mange fine serier å se og podcaster å lytte til, mens vi venter på våren. Jeg er helt hekta på «Hos Peder» fortiden forresten, anbefales på det varmeste!

Ta vare!

🙂

1 2 3 … 54 Neste side »